Nyhetsbildet

I hjertet av verden

Det har tatt tid før jeg har klart å skrive.

Den siste uken har ingenting betydd noe. Mat og søvn har føltes like unødvendig som alkohol i en gudstjeneste. Jeg har pustet, men ikke levd. Jeg har snakket, men ikke tenkt.

Aldri før har jeg følt at hele kroppen har forsvunnet under meg, og alt jeg tar i har blitt til aske. Aldri har verden vært  så tom.

 

Det har vært en tung uke for oss alle. Det handler ikke om hvem du er, hvem du kjente, hvor du var fredag ettermiddag. Men det handler om at du føler. Det har vært tomhet blandet med så mange følelser. Så mye merkelig.

Jeg husker nøyaktig hvor jeg sto. satt. Hva jeg holdt i hånden, og hvordan blikket flakket da telefonen ringte og mamma takket for at jeg var på jobb. Jobb, hvor ellers skulle jeg være?
Fredag kveld er tom, men samtidig fylt med mange følelser og minner. Øyeblikk som flakker foran øynene og jeg tenker, hva er det som skjer med landet jeg bor i. Hva har skjedd? 

I de første timene så jeg frustrerte muslimer. Mange av dem tenkte, la det ikke være en av oss.. Livredde polakker, som begynte å vurdere muligheten for å flytte hjem igjen. Landet vi hadde samlet oss om føltes plutselig ikke trygt lenger.
Timene har vært langte siden fredag. Jeg har ikke klart å tenke, eller sove ordentlig.

 

Det handler ikke om hvem vi kjente. Eller hvem vi fremdeles kjenner. Alle kjente vi noen som ikke er med oss lenger. vi vet bare ikke hvem det er.Vi mistet våre brødre og søstre, våre foreldre, og våre barn. Vi mistet våre egne.

En del av det norske i oss ble revet vekk. små strenger som plutselig smalt rett av. Det var ikke slik det skulle være i Norge.



Jeg har alltid vært stolt av hvor jeg kommer fra. Jeg har alltid vært norsk. Men Jeg har vært forbannet, fordi jeg mener vårt land har gjort ting som kan skade oss senere. Og jeg har noen ganger vært redd. Ikke alltid for muslimske, eller at Krekar en dag skal gjøre trusler til virkelighet. Men jeg har vært redd mine egne. Etter Columbine tenkte jeg at dette kan skje her. Dette kan når som helst komme til Norge. Mens "trenden" spredte seg, og kom til Finnland, ventet jeg skremt. På en skole i mitt eget nabolag kom det trusler. Jeg ventet på at noe kom til å skje.

vi kom oss unna. Vi slapp unna.

Men ikke denne gangen. Og jeg hadde aldri sett det komme.

 

Det har vært mange følelser rundt denne tragedien, som skulle gjort oss sårbare, knekket oss som et folk, gjort at vi tviler på hverandre, på hver eneste politimann vi ser, og på menneskene foran oss i bilkøen. Men vi tok feil. De tok feil.

Det første tegnet kom fra Jens Stoltenberg. Ordene som aldri blir glemt. Vi skal slå tilbake med mer demokrati..

Det andre tegnet kom av at mannen bak, som politiet fint kunne ha skutt mens de hentet han ut, ble brakt foran rettssystemet. Med advokat og dommer.

Det tredje tegnet, kom på facebook. Der vi visste hva vi sto for.

Etter det har tengene rast inn. Vi har vist hva vi er lagd av og hva vi kan gjøre sammen.





To dager har jeg vært i Oslo og sett på den vakreste byen i manns minne. Glem storbyene i utlandet, glem oldtidens Roma. Vakrere by enn Oslo denne uken har ingen sett.Jeg er stolt over hvor sterke vi har vist oss, og hvor mange mennesker som har stått sammen rundt dette.

Det er som Bon Jovi sa: I feel the heart of the city pounding underneath my feet..

Molde er ikke lenger rosenes by. Los Angeles ikke lenger englenes by. Oslo er hjertet.

 

Jeg er stolt over landet mitt. Jeg er stolt over hvordan vi har klart å takle dette.

Kronprinsen, kongen, statsministeren. Tre store menn i denne krisen, som har holdt oss sammen, og vært klare ledere for sitt folk.


Vi var nede i Oslo og la ned blomster for de vi savner, og de vi gleder oss over at lever.

 

Vi kunne ha reagert på en annen måte. Vi kunne ha blitt hatefulle. Vi kunne ha stilt politi i gatene, dobbelsjekket alle, vært mistenksomme for alle vi snakket med. Vi kunne ha kneblet alle vi trodde kunne gjøre noe slikt igjen. vi kunne ha gjort det som var forventet av oss.

Stephen Roy Parker sa noe jeg ikke hadde tenkt på. Norge har gjort noe umulig, som nå vil være mulig for resten av verden, og verden vil være i gjeld til oss.

Med en sterk tro på kjærlighet og fred, samhold og troen på en morgendag, har vi vist at ikke alt løses med hevn.

 


Noe hat kommer selvfølgelig. Mange ønsker denne mannen død. Noen ønsker han evig pinsler. jeg ønsker ingen av delen.
Jeg ønsker at han skal leve. Jeg vil se han leve (i fengsel må sies) lenge nok til å se. Se at det han gjorde betyr ingenting. vi blir sterkere av dette. Jeg vil at han skal se Utøya vokse seg sterk igjen, stor og stolt, jeg vil at han skal se rekordstore stemmetall, et demokrati og en arbeiderbevegelse som blir større enn noensinne.





Selv i dag har jeg problemer med å sette ord på mine følelser rundt denne tragedien, og jeg er ikke sikker på at jeg noen gang vil helt klare å si det jeg ønsker å si.

Men en ting vil jeg si. Vi vil aldri glemme hva som har skjedd. Vi vil stå samlet som et folk mot dette. vi er sterkere enn før.





A merry christmas

Når du setter deg ned

kopp hviler mellom

varme fingre

stryker over

Stille kvelder

 

Du hvisker
at du kjenner den kommer

følelsen

duft av kanel
Røde klementiner

Lys i vinduet.
skarpe nøtteskall

Stearin på kantene
smuler i munnviken

Du sier

At du har fått følelsen av jul

 




ut og sjekke damer

Det nærmer seg jul. Faktisk.

Og jul betyr for den kvinnelige delen av befolkningen mye tid på badet, fine kjoler, hold in, solarium, ny sminke, fløyelsmyk hud. Hver eneste dag. Med andre ord. Fest-tid.

Julebord, julefest, familiemiddager, hele pakka.


Og det er noe jeg har tenkt litt på i det siste, og i går kveld hørte jeg noen vise ord fra Erik og Kriss, som fikk hodet til å spinne litt mer.

 

Vi jenter er veldig flink til å pynte oss i jula, og egentlig generelt når vi skal ut på byen.

MEN.

Vi gjør det jo ikke for mennene. Single, opptatte, har ingenting å si, tiden foran speilet blir like lang.
Hår, sminke, kjær og duft skal være breath-taking og rett og slett utrolig. Vi skal være helt utrolig vakker.

 

Og hvorfor?

Ikke for å sjekke menn.
Men vi gjør det for hverandre. Vi gjør det for damene.

 

Vi pynter oss for andre jenter, fordi vi skal være penest, søtest, og best. Drop dead gorgeous.

 

Hvorfor er vi slik?

Jeg ser på meg selv, hvor mye baktanke det ligger i klær, sminke og hår før jeg skal ut på byen. Og jeg har samboer og prøver overhode ikke å finne menn. Men jeg kan ikke se vanlig og kjedelig ut heller. Fordi det skal være damer der.

 

Jeg tror ikke jeg er alene når jeg ser for meg julen og planlegger allerede nå hvilke kjoler jeg skal ha når, og slike ting. Hår, hvem jeg skal feste sammen med (det er også viktig, man må passe på omgangskretsen). Generelt, alt må være bra.

 

For at vi skal se bra ut for andre damer.

 

Det er sagt mange ganger før også. Det er damene som ser mest på andre damer, ikke menn.

 

Gutter ser en bra kropp. Jenter ser: Fint år, fine øyne, fin munn, fint sminket, fine pupper, fin rompe, fin kjole, fin kropp, fine sko, fine ben. Finere enn meg.

 

Og dette kommer vi nok ikke til å slutte med. Enn hvor teit jeg synes det er at jeg pynter meg for jenter jeg kanskje aldri har møtt engang, og som jeg aldri ser igjen, så klarer jeg ikke å la være. Jeg må pynte meg.
Jeg må være penere.


Rimelig stor forskjell på byen og ellers...




den nye verden

Vi sosialiserer på et helt annet nivå enn vi gjorde før.

For å ta et eksempel.

Jeg og min kjære venninne sittende i hver sin del av sofaen, med hver sin pc. Kommuniserer kanskje litt på et eller annet nettsamfunn, eller bare spiller musikk. Kanskje snakker vi med mennesker som ikke er der. Kanskje har vi samtaler med helt andre mennesker, istedenfor  å snakke med hverandre.

Det er merkelig å se på hvordan verden har blitt..

Det handler ikke om å være sosial under fire øyne lenger. Vi skal være sosial på tvers av bygrenser, landegrenser og kontinenter. Vi snakker mer på telefonen enn vi gjør i samvær.

Den eneste sosialiseringen vi har med andre mennesker ansikt til ansikt begrenser seg til matbordet, på butikken og ved fester. Og hvilken sosialisering foregår på festing. Der skal det andre faktorer til. Varierende mengder alkohol og høylytt musikk skal dekke over det faktum at vi kanskje ikke har så mye å snakke om.
Og på butikken, hva går praten i da? Matvarer. Og så kommer vi hjem, og skal spise, da har vi munnen full at mat, og det blir ikke mye prating.



Er det blitt lettere å snakke sammen uten å se hverandre. Er dette første steg på vei inn i en huleboer-verden? Der vi sperrer oss inne, livredde for å møte noen i virkeligheten?

Bare se på utviklingen til nettsjekkingen. Undersøkelser viser at 23 % møter partneren på nett. Det er høyest. Det er DER folk møter sine rette. Hva sier det om utviklingen vår? At vi ikke møtes ute på kafe, skolen, gjennom  venner lenger? Hva gjør denne utviklingen med oss?



Som Sheldon Cooper har sagt det.

Leonard: We need to widen our circle.
Sheldon: I have a very wide circle. I have 212 friends on myspace.
Leonard: Yes, and you?ve never met one of them.
Sheldon: That?s the beauty of it




.

 

Par ute, kjærester hjemme

 

Jeg har kommet i en alder der veldig mange av dem jeg kjenner er i par. Og det gjør meg ingenting. Jeg har samboer selv, og ser ikke på det som noe.

Men en ting har jeg lært meg opp igjennom tidene. Det er forskjell på kjærester og par.

Når man er ute på byen sammen med venner, er det noe jeg synes er veldig viktig. At kjæresterollen legges igjen hjemme. Nå skal det sies, min samboer er vel, som de som kjenner meg vet godt, ikke akkurat en festetype. Han er generelt ikke noe glad i fester, og blir sjelden med. Derfor møter jeg ikke det problemet så ofte, kan du si.

Men poenget.

Kjærester er hjemme. Når man er ute sammen med venner er det greit å bare gå som et par, og ikke sitte oppå hverandre, inni munnen på hverandre og lignende. Av og til er det søtt, men for det meste er det irriterende for de som er med.

Har vært med på noen fester er folk spiser på hverandre hele kvelden. Er blitt lei av det. Synes det er kjempekoselig når vennepar er med ut, men det er forskjell på å være par og det å være kjærester.

Når man er ute, er man del av en gjeng, og da er det greit å oppføre seg derretter. Det er lov å snakke med andre mennesker, le litt med andre, ikke nødvendigvis sitte sammen hele tiden.

Dere skal jo dra hjem sammen etterpå uansett..

redd for å leve

Fikk et lite tips til tema fra min kusine. Og det var noe jeg ikke har tenkt på i det siste, men som jeg ellers irriterer meg litt over.

Frykt.

Noen eksempler først.

I et intervju med to gutter som har vært i afganistan som soldater, spurte en av mine medstudenter om de ikke så på faren som FOR stor, om det var verd risikoen å være der nede i krig. Da svarte den ene.
"Du har folk på Lillestrøm som pendler inn til Oslo sentrum hver dag fordi det er der jobben deres ligger. Hvis vedkommende da dør i en bilulykke på vei mellom Lillestrøm og Oslo sentrum, som det er forholdsvis mye større sjanse for enn det er å dø i Afghanistan, var det verdt det?"

Et annet eksempel.

En mor på bowling som ikke vil la hennes lille sønn gå alene ut i bilen for å legge parkerinslappen i ruta, han får ikke lov til å gå alene inn i spillehallen mens de spiller. (Damen var redd for kidnapping). MEN å la den lille gutten løpe ut på banen for å hente kula han mista, jo det er greit. Da måtte jeg si ifra om at hadde guttungen gått helt fram til kjeglene, hadde han faktisk dødd. En mange tonn tung maskin kjenner ikke forskjell på kjegle, ball eller gutt. Den gjør det samme uansett. skubber vekk kjeglene, og sender ned det tunge dekket med ti nye kjegler. Folk har dødd der, og det farlig, iallefall når man ikke vet hva man skal gjøre.

Jeg kan komme på titalls skrekkscenarioer for disse to barna. Men de ler jo....


Vi mennesker er redde for alt.

Vi er redde for at flyet skal krasje, derfor tar vi istedenfor BIL samme strekningen. Der dødeligheten faktisk er mye større. Vi er livredde for hai, derfor bader vi aldri på ferie, men har ingen problemer med bading i norge, der du kan sette deg fast i tanget og drukne. Skal ikke hoppe i strikk, men tar gjerne timeslange fjellturer både til fots og til ski. Her er farene mange.Man kan falle, min bestemor gjorde det en gang, midt ute i ødemarka. Kom seg knapt opp igjen. I myrer i Trøndelag er det myrhull, der man lett kan falle en meter eller to ned og bli sittende fast. Man kan bli tatt av ras. Og ikke minst, fritt-vilt monstret.

Her er det et paradoks. Det er nemlig slik her i Norge, og kanskje verden generelt, at det råder forskjellige meninger om hva som er farlig og ikke. Enkelte mennesker glemmer at alt her i livet er farlig. Noen tror at det vi gjør til vanlig ikke medfører noen risiko.

Nils Aas døde da han falt ned en trapp. (Kjent Trøndersk kunstner).Mennesker dør hvert år av å sette mat i halsen.

Så har du de barna i Rana som blir sett på som farlige, fordi de sitter i veien og venter på biler. Selvfølgelig er dette farlig, men foreløpig har det død flere barn av å bli påkjørt i et gangoverfelt i dagslys.

Hva er vi egentlig redde for?

Skal vi ha fareskilt på alt?


Som jeg har hørt mange ganger:" Livet er det mest dødelige i verden. Ingen har overlevd".

Hvis vi skal gå rundt hver dag og være redde for å dø, glemmer vi å leve.

 

Jeg tar risikoer hver eneste dag. Og det må jeg leve med. Jeg går ifra tven på når jeg går på do. Jeg tar toget til skole. Krysser veien der det ikke er gangfelt(jeg har ikke noe valg, det er eneste vei til toget), jeg spiser ting jeg vet kan drepe meg, jeg har pcen i fanget (brannskader), jeg bruker sko med lisser, jeg går med kamera rundt halsen, jeg har trapp i oppgangen til leiligheten. jeg går med sokker inne selv om jeg har stuebord(kan ski og slå hodet i bordet). Det finnes farer overalt.

Men skal vi slutte å leve?

Vampyrer, riddere og leiemordere

Det er blitt et tydelig skille i det siste om hva gutter liker og jenter liker. Og det er ikke slik man skulle tro. Jenter liker ikke lenger sminke, shopping, rosa greier og lignende. Legally Blonde er ikke lenger favoritter. Gutter liker ikke bare sport og biler.

Jeg tenker på spill og filmverden.

Da gubben kom hjem med nok et spill i går begynte jeg å tenke. Jeg har aldri tenkt over hva slags spill vi har. For det meste går året med til Fifa, og nedtelling til ny fifa. Men de siste årene har blitt fylt med merkelige spill. Spill som Assasins Creed, Ninja Gaiden, Stronghold.

Når man ser på topplistene for spill er det tydelig at denne typen spill fenger guttene. Hva er det med disse spillene som fenger sånn?

Jeg blir ofte sittende å se på når samboeren spiller, og det virker som ?den ensomme krigeren? er et tydelig virkemiddel i disse spillene. Det siste, som kom i hus denne uken, Castlewania, er en ensom rytter, nesten en ridder, som jakter på varulver og lignende skapninger, i midevil setting.

Og dette er blitt populært. Assasins Creed, som foregår for mange hundre år siden i italia og israel, der du dreper folk så stille som mulig, og på en måte er en hvit ridder ved enkelte anledinger.

Og det er jo en kjensgjerning at jenter skal ønske seg en hvit ridder. Sånn sett vil jeg jo forstå at guttene sitter med kontrollen i hånden og fantaserer. Men problem nr 1 er at det ikke finnes damer som blir sjarmert i spillet. Man skulle tro at det kom en brystfager dame løpende i armene på disse. No way, Jose. Dette er en veldig ensom mann. I Castlewania er det for så vidt en tapt kjærlighet med i spillet.

Problem nr 2. Jenter i dag vil ikke lenger ha riddere på en hvit hest. For jenter i dag vil ha vampyrer. Dette har jeg for så vidt snakket om før så jeg skal være kjapp.
Jenter i dag drømmer om en snill vampyr med et dødt hjerte som de kan forme til sin egen.

Så hvorfor er det da slik at guttene prøver å være riddere?

Ble ingen bilder idag desverre... får redigere etterhvert..

Nå må jeg bare avslutte for det står en utålmodig herremann og ser på meg, som i dag skal formatere min kjære data. Gleder meg. Have a good one.

 

Keeperforbannelsen.

Diskusjonen om Norske keepere slutter aldri.
Denne uken havnet nåværende landslagskeeper Jon Knudsen i fokus. Jon Knudsen tok over rollen etter Rune A. Jarlstein. Før Jarlstein var det Håkon Oppdal. Før han var det Thomas Myhre Det har blitt en staffettpinne som går fra talent til talent.

Eller. Fra tabbekeeper til tabbekeeper. For det er slik det har blitt.

Keeperne i Norge er kanskje ikke kjent for å være ugjennomtrengelige. Heller er de kjent for å slippe inn mål.
Keeperne i Norge er flinke. Selvfølgelig er de det. Av og til ser det ut som Oliver Kahn, eller Petr Chec som plutselig dukker opp på norsk gress. Og disse suverene redningene har gjort dem til storheter. Og ikke lenge etter kommer landslaget og banker på døren.


Slik er drømmekeeperen.

 

Da er man stor. Man blir sett på som den beste i Norge.

Og det er her noe skjer og problemene kommer snikende.

Fra det tidspunktet man blir landslagskeeper er man i søkelyset som aldri før. Nå slipper man ikke unna. Landets stolthet står i sentrum.

Og det er da ting begynner å gå nedover.
De siste årene har det liksom vært en vane at den norske landslagskeeperen skal tabbe seg ut fra tid til annen. ?Nok et tabbemål? ?Tabbekeeperen?. Når vi sier den norske tabbekeeperen, er det ikke bare en person lenger. Det er en rolle.


Dette er det vi får.

Ifølge min samboer har vi ikke hatt en virkelig god keeper siden Thorsvedt og Olsen. Har vi virkelig ikke hatt en solid keeper siden 90-tallet? Eller er det håret som er problemet??
Bør Norske landslagskeepere barbere hodet, for å bi gode?

Er det en forbannelse over jobben som Norsk Landslagskeeper? Er det slik at med en gang man får jobben, mister man grepet. På ballen?

Er det press? Eller blir de dårligere av å være landets representant i buret?

 

HPV = Ja til sex?

 

Det store mediablusset for tiden er HVP vaksinen.

70 % av jenter på 13 år har vist tatt denne sprøyten.  Men det reiser seg store spørsmål rund denne vaksinen, og bivirkningene den har. Og ikke minst det at den gis til unge jenter. For er her greia. Denne sprøyten beskytter mot to ting. Livmorhalskreft, og Kjønnsvorter av alle ting.

Det er blitt en slags greie at hvis du får ta denne vaksinen er det grønt lys i sengehalmen. Hvorfor?

Jo. Fordi den beskytter mot kjønnsvorter, og fordi livmorhalskreft ikke oppstår hos jomfruer. Det er bevist at kvinner som har mange partnere og ikke bruker kondom får livmorhalskreft.
(Bare så det er sagt så er det også slik at 90 % av de som dør i bilulykker har spist tomater iløpet av livet)

Dette HPV- viruset kan man faktisk ha også uten å ha hatt kjønnsvorter, og dette kan utvikle seg til livmorhalskreft. Skummelt.
Jeg har jo selv vurdert å ta denne vaksinen selv, helt siden den kom, også da fordi vi har kreft i familien. Men har etterhvert hivd tanken fra meg. Fordi det er så sinnsykt mye drama rundt den.

Men tilbake til ungjentene. Her er det da slik at det er foreldrene som bestemmer om barna skal få ta denne vaksinen. Men hva er grunnen for å ta den? Joda, du er jo da sikret mot livmorhalskreft og kjønnsvorter.
Men blir ikke dette på en måte å si som forelder, at nå kan du bare sette i gang. Nå er du voksen nok? Jeg ville ikke gitt den til min datter (hvis jeg hadde hatt en ) i en alder av 13 år med den beskjeden at nå kan du bare sette i gang, for nå får du ikke kjønnsvorter.

For meg er det litt ekkel situasjon. Joda, jeg er for vaksinering mot alt som kan assosieres med kreft. Men likevel. Er det ikke litt skummelt?


Mister unge jenter sin uskyld med denne vaksinen?

Og så et annet dilemma. De bivirkningene. Hver gang det kommer en vaksine for et eller annet kommer journalistene som gribber og bare venter på det første tilfellet av en bivirkning. Spesielt hvis den er alvorlig. Og de har selvfølgelig kommet her også.

Men ingen har død, og det er visst aldri farlig før noen dør.

Skal det bli sånn at dette blir en jomfrusprøyte? De som får denne kan gjøre som de vil? Alle kommer og spør mor og far om å få ta vaksine?

 

Dobbeltmoral?

I dag har hjernen spinnet litt. Det startet med debatten om homofile ekteskap og dobbeltmoralen Siv Jensen har for seg om dagen. Så begynte jeg og min samboer og tenke. Og mens vi satt der og diskuterte homofile ekteskap (begge er for), kom vi til å tenke på Jan Thomas Mørch Husby. Så begynte vi å snakke om at han har tatt navnet til sin ektemann, og om deres ekteskap. Da sa samboeren min noe jeg ikke har tenkt på før. Hvorfor er det feil at Jan Thomas er gift med noen som er mye yngre. Hugh Hefner gjør ikke annet enn å henge med unge babes.

Og da slo det meg hvordan jeg har tenkt. Jeg er litt på gjerdet når det gjelder aldersforskjell. Har prøvd å være med en som var ti år eldre. Nei takk. Han var for barnslig.

Men så er det den evige debatten, alder er bare en tilstand. Som regel folk som er i et forhold med stor aldersforskjell som sier sånt.

Tilbake til Jan Thomas. Han er nå gift med unge Kristoffer. Det tok over et år før presset sluttet å male om det rare forholdet med lille Christoffer. Hvorfor? Gutten er gammel nok til å bestemme selv.


Hvorfor er dette feil...

Hvorfor blir det ikke det samme med Hugh Hefner?
Mannen er faktisk 84 år gammel. Han har hele livet levd etter en filosofi. Han skal ikke være med damer over 30. I en alder av 84, har han fremdeles nesten holdt det. Alle de søte damene som bor i sengene på The Mansion, blir kastet ut lenge før 29. til og med hans tidligere kone, som han har barn med, ble byttet ut. (unntaket er Brigdet, fra The girl next door, som fikk bo til hun var 34)


Og dette ikke?

Hvorfor er ikke dette uvanlig?

Jeg har respekt for Hefner. Han er en stor mann. Men ikke fanken om jeg hopper i de sengene der.

Har vel sånn halvveis respekt for Jan Thomas også. I alle fall for den mannen han er alene. Ikke det mediebildet som er skapt av mannen med botox.

Nettstudier uten avgift

 

Vi lever i internettets tid. En tid der 90 % av alt vi gjør innebærer en pc og et tastatur.

Det er ikke noe vi tenker over hele tiden, men jeg oppdaget det plutselig her om dagen. Når jeg sitter på skolen, er det lett å stikke hodet innom den digitale verden, innimellom tørrpratet. Og det er det jammen mange i klassen som gjør. Folk sitter faktisk og spiller tetris midt i forelesningen, så jeg føler meg ikke som en synder. Satt også og svippa innom Youtube, men bestemte meg for at, nei, ikke det nå.

Midt i forelesningen blir det snakk om foto. Og at vi skulle hatt et fotokurs. Da roper en av studentene. ?Det er jo bare å gå inn på youtube.? Klassen ler litt, men jeg ser flere enn jeg tenker det samme. Jo, vi kan jo bare det.

Jeg gjør jo det. Internettet er et univers. Men det kan også brukes som et universitet.

Jeg liker å vite at internett kan lære meg det jeg vil.
Jeg kan bruke Itunes til å laste ned forelesninger fra Harward University, og Yale, jeg kan lære om jus på høyeste nivå. Jeg kan lære meg journalistikk av store journalister i New York Times.
Jeg kan lære meg å spille gitar på Youtube, lære hvordan jeg skal dekorere en kake med sløyfer.
På Wikipedia kan jeg lese meg opp på kjente historiske hendelser, og sjekke hvor Lars Saabye Christensen bodde da han skrev Bly.
Jeg kan bruke IMDB, finne ut alle seriene og filmene Leonardo DiCaprio har vært med i. Selv den minste rolle.

Vi kan lære det meste på nettet. Jeg bruker det aktivt. Gløtter ofte innom Itunes U og ser om jeg finner noe spennende. Jeg driver for øyeblikket å lærer meg kakedesign på Youtube. Hvordan legge kake-lokk. Hehe.

Vi kan lære oss alt på nettet. Hva gjør denne kunnskapen med oss? Får vi noen gang nok kunnskap?
Blir det slik at Youtube gir makt?
Hva skal man med skoler, når alt ligger ute, bare et par klikk unna?

Kan man en gang i framtiden skrive på CVen at man lærte det på Youtube?

Jakten på spørsmål og svar.

 

Vi går mot høst. For de fleste betyr det tilbake på jobb, slutt på ferie og kosetid. Tilbake til skolebenken.
Men for et team i Egypt, betyr høsten at de endelig får prøve på nytt. Et nytt forsøk på å avdekke hemmelighetene som skjuler seg i dypet av pent kuttet stein.

På Gizaplatået utenfor Kairo i Egypt er det hver sommer tusenvis av turister som får et glimt av fortiden. De får drømme tilbake, og prøve å tenke seg fram til ideene bak disse mesterverkene som i hundrevis av år har stått som gigantiske gåter.

Det er selvfølgelig snakk om Pyramidene. Og mest av alt Cheops, eller Khufu, som den heter. Cheops-pyramiden er et mysterium.


Opp siden av Khufu.

Hver eneste høst, når pyramiden stenger for knipsende turister, starter arbeidet med å finne svaret på alle gåtene. Foreløpig har de ikke funnet mye. Men det kommer seg.
De leter etter svar på de mange sjaktene som spinner igjennom pyramiden. De går ut fra diverse kammer, og de er så små at et menneske aldri vil få plass.

Første gang de prøvde hadde de bygd en liten robot som skulle inn i sjakten med et kamera. Men den kom ikke langt før den møtte en steinblokk eller dør. Og da stoppet prosjektet. Dette var i 1993. Ikke før i 2002 hadde de bygget en ny robot og en ny plan for å komme seg igjennom. To roboter, en som bare filmer, og har et tynt kamera, og en annen som hadde et bor.

Så satte de i gang med å bore seg gjennom steinblokken de hadde funnet. Etter mange timer med boring av det lille boret, kom de gjennom, og sendte da inn den andre roboten, med det tynne kameraet. Da de førte kamera igjennom hullet, og så hva som var på den andre siden, fant de. Akkurat. En ny dør.

Og det er hit de har kommet i år. Nå skal de prøve å fjerne den første døren, for å ha mulighet til å finne ut hva som er bak den neste.

Problemet er at de fleste tror ikke det er noe bak den siste døren. De tror at disse dørene har en symbolsk verdi og kun skal være en vei ut av pyramiden for sjelen, og en vei til dødsriket. Til og med lederen for Egyptisk antikvitet, og som alltid er å se når faraoer vises frem, og pyramider snakkes om på tv, Zahi Hawass, mener at det mest sannsynligvis ikke er noe der. Han sier at det er viktig for folket å få vite hva som er det, men at det mest sannsynligvis ikke er noe.

En annen teori er at den har med astronomi å gjøre. De to andre sjaktene, som fører ut av pyramiden, fører rett mot spesielle stjerner, eller der de i alle fall sto når pyramiden ble bygd. Blant annet polarstjernen. Og dette er litt merkelig fordi stjernebilder og stjernekart ble satt opp nesten 3000 år etter at pyramiden ble bygd.


En av sjaktene opp i Khufu, som er store nok for mennesker. RIMELIG bratt.

Personlig vet jeg ikke. Aner ikke. Men jeg har veldig lyst til å finne det ut.
Khufu Pyramiden har vært full av spørsmål. Spørsmål rundt gravkammerene og rundt sjaktene. Hvorfor bygdes de. Hvorfor er det ingen hieroglyfer inne i gravkammerene, som det alltid er i andre pyramider. Noe som minner om en sarkofag er funnet i kongekammeret, men ingen spor etter Khufu, mannen p

yramiden ble bygget for, og heller ingen skatter. Noen mener han døde før pyramiden ble ferdig.

Hvorfor undrer vi oss så veldig over fortiden? Vi stiller spørsmål, og jobber i mange år for å finne svar.
Er vi avhengige av å vite?
Egypt-tiden og faraoene er fylt med hull i historie-bøkene, fordi vi ikke vet. Var egypterne et velutviklet folk, men at all kunnskapen gikk tapt over tid, for så å dukke opp igjen? Er det som Egeland har spekulert i, i en av sine bøker, at aliens har noe med saken å gjøre?
Vi vet ingenting, og vi ønsker å vite alt.
Alle gåtene i historiebøkene tiltrekker oss. Og vi gir oss ikke før vi har svar. Men hva når vi finner svar. Vil vi bli skuffet? Når vi vet alt, hva skal vi gjøre da?


Egypt. Landet med mange gåter. Tenker på hvordan det så ut her for 3000 år siden.

Bildene er fra Flicr.

Sukkervann med høye løfter

I forrige uke i VG var det en stor sak om såkalte sunne drikker som forbys i Norge.

Drikkene som kommer fra det Thailandske selskapet Sappe, og har blitt en hit i flere land. Men mattilsynet i Norge er ikke fornøyd med den dårlige merkingen av produktet, og det at det lyves om mengder og har bestemt seg for å stoppe produktene.

 

Et av problemene er at det reklameres for store mengder forskjellige stoffer som skal ha forskjellige effekter. For eksempel produktet Beauti Drink Detox. Detox inneholder klorofyll som visstnok skal rense kroppen. Flasken reklamerer med å ha så mye som du trenger, og skal være veldig bra. I virkeligheten inneholder det dobbelt så mye sink som den daglige anbefalingen, og mye mindre klorofyll enn de hevder. De hevder det inneholder 1,2 kg brokkoli, men egentlig ikke mer enn tilsvarende 18 gram. Og det inneholder egentlig ikke brokkoli, men gress. Produktet passer bra for fattigere land med jern og sink- mangel, men ikke for nordmenn.

De har også en drikk som inneholder fiber for bedre fordøyelse. Dessverre er det slik at fiber ikke kommer i flytende form. I alle fall ikke som vann. Med andre ord, dyrt vann med 18 sukkerbiter.

Flere av drikkene på listen har høyt sukkerinnhold, og blir sett på av mattilsynet og ernæringseksperter som overpriset sukkervann.

 

De har også en Aloe Vera drikk, med biter av Aloe Vera. Jeg prøvde denne med min søster i fjor, og den var helt grei. Litt merkelig med de bitene midt i. Merkelig konsistens. Men helt greit.
Ifølge ernæringseksperter finnes det ingen studier som beviser at Aloe Vera skal ha noen indre effekt. Ifølge flasken skal den også ha lavt sukkerinnhold, selv om den har dobbelt så mye som den norske "grensen" for lavt sukkerinnhold.

Vi har lært at Aloe Vera er sunt. Det er supert på sår, på hud, og spesielt mot hudproblemer. Men fungerer det innvending?

Denne typen Aloe Vera drikk er ikke den eneste. Herballife har også en Aloe drikk. God den. Jeg har planer om å begynne med den, kun for smaken. Fordi jeg ikke er så glad i rent vann, og trenger litt smak. Og den holder de norske reglene for sukkerinnhold. Den inneholder nemlig ikke sukker. Både min mor og min søster drikker den. Men jeg vet ikke om den er bra for det indre systemet, det får noen andre ta seg av. Du kan eventuelt høre med min søster her. Hun er herballife-distributør. (SøsterEDIT: Den inneholder Sukralose, fordi det ikke er lov til å selge ren aloe vera ekstrakt, det går som dop!)

Det jeg lurer på er. Er vi nordmenn lettlurte? Faller vi ofte for drikker som skal redde livet ved å gi oss det vi trenger. Alt som skal få oss til å se bedre ut, føle oss bedre og gjøre oss friske, er bra?

Deli De Luca, som er de eneste som selger drikkene, var ikke klar over at disse drikkene ikke var godkjente, og nå er det satt i gang store midler for å merke produktene riktig. De som handler på Deli er vant til at dette er en butikk med sunne produkter, og mye spennende som du ikke finner andre steder.
Gjør dette at vi ser på produktene som ekstravagante og spesielle? Gjør dette at vi tror at dette fungerer?

Faller vi for alt som skal gjøre oss vakrere?

Fotballspillere med søtsug

 

Som idrettsutøver i Norge skal du fronte det sunne livet. Reklamer for Fem Om Dagen, Vitaepro, og generelt en sunn livsstil. Men slik er det jo ikke alltid, det vises ofte i media.

I 2008, når Erik Hamrèn tok over Rosenborg, tok han også over matvanene deres. Han mente at spillerne hadde for dårlig kosthold, og at det måtte endres for at resultatene skulle kunne.
Han hadde med seg sin faste ernæringsekspert Henning Svendsen til Trondheim, og han kurset hele temaet rundt laget. I tillegg bannlyste han Pommes frites, Hamburger og annen Junk Food. Han tok spesielt for seg Steffen Iversen. Ringreven som til vanlig brukte snus og spiste MacDonaldsmat flere ganger i uka, fikk en helt ny diet med et stort antall grønnsaker.

Og resultatene kom. Året etter tapte Rosenborg en eneste kamp. Spillerne har uttalt at de har fått mer overskudd i ettertid, og ingen hadde noen store problemer med diett-regimet til Hamrèn. Han ble på forhånd sett på en streng trener, for det ble han fremstilt som i media, en streng trener med strenge rutiner. Men rutinene fungerte.

Så hvorfor er ikke alle lag slik?
Mange store fotballspillere reklamerer for melk, frukt og alt annet som er godt.

Bildet er fra Vif-Barca
FC Barcelona spiser Herballife produkter daglig, AC Milan holder seg til kosttilskudd fra Nuskin. På Helsekostbutikker i Akershus kan du finne bilde av LSK spillere, under tittelen "Gjør som LSK, tenk på helsen".  På bloggen til Fotballfruen kan vi få et innblikk i hva fotballspiller Lars Kristian Eriksen, LSK, spiser.

Denne uken hadde jeg min lillesøster Sunniva på besøk fra Trøndelag. (Hun har forresten en reiseblogg her). Hun ble sittende en god stund på Værnes, og der var Haugesund- spillerne som akkurat hadde spilt mot Rosenborg på Lerkendal.

Da så søsteren min noe hun ikke likte. Hun er svært opptatt av kosthold og helse, og reagerte sterkt på å se fotballspillere på toppnivå hive innpå sjokoladeboller, godteri og røyke offentlig. Og dette er jo litt spesielt. Fotballspillere skal være sunne. Og når det vises så offentlig at de ikke er det, blir i alle fall jeg litt sjokkert.

For så vidt bryr jeg meg katta hva Haugesund-spillerne dytter i seg, men for fans, vil dette se litt merkelig. Forestill deg en liten gutt som vil bli fotballspiller, og som da tror boller er retningen å gå. Jeg er veldig glad i boller selv, men har måttet lagt fra meg den vanen for min egen helse.

Selv Lars Ove Karlsen fra Tufte IL har funnet en sunnere livsstil, og gått ned 70 kg. Da må vel fotballspillere også klare det.

I en artikkel skrevet av Kristian Holm Carlsen for NFF står det beskrevet ganske detaljert hva fotballspillere bør spise. Dette er det første store måltidet etter trening:

1) Kornblanding med frukt og melk/yoghurt, eller

2) Brødskive (alle typer) med proteinrikt pålegg (ost, fisk, fjærfe, kjøtt, egg, makrell i tomat), frukt/juice og melk, eller

3) Middag i følge tallerkenmodellen, vann og juice

Ingen boller. Ingen sigarett. Ingen sjokolade til dessert.
Skal vi ta dette som grunnen til at Haugesund ikke ligger på førsteplass?
Er det slik at fotballspillere er så sunne som vi tror? Eller er de fleste slik som Rosenborg for Hamrèn?

Minibøller

 

I helga ble det nok for Magne Hoseth. Etter å ha spilt mot Brann i Bergen ble ringreven skjelt ut av 13-14 åringer som ropte styggord og rakk finger. Da tok Hoseth papiret fra munnen og fortalte akkurat hva han mente. Og jeg kunne ikke vært mer enig.

For to år siden var jeg på min aller første fotballkamp. Har vært fotballsupporter i knappe fem år (selv om Rosenborg-supporteren i meg er medfødt), og skulle på min første kamp. Det var på Ullevål Stadion, Vålerenga mot Liverpool. Og ja, jeg er da Liverpoolsupporter.

Grunnet få billetter ble vi sittende under klanen. Jippi. Rosenborg-supporter under Klanen, det var litt ekkelt. Og jeg kjente at jeg ikke liker Klanen spesielt. Men det er voksne folk, og de får si hva de vil. Jeg vet at Kjernen (Rosenborg-supporterne) ikke er spesielt bedre i det de sier heller.  Sangene er brutale og ikke spesielt hyggelige for noen av dem. Det er egentlig et gedigent mannskor, med et forferdelig repertoar. Men det er så som så. Som Hoseth sier; De har sin agenda.

Problemet er ungene som er med på dette. Jeg oppdaget der vi satt at språkbruken til småguttene og småjentene rundt oss var ikke mye hyggelig. Når en spiller ligger nede med skade så sitter disse knøttene og roper: "La han dø, la han dø", og enda verre "drep dem,  Vålerenga (i dette tilfellet), drep dem".  De rekker fingre og brøler ut det ene styggordet etter det andre. Den ene gutten der hadde kjøpt seg en Liverpool trøye og brukte den som et slags gissel, eller trofé om du vil, og hetset (ikke at jeg tror noen brydde seg, i alle fall ikke spillerne).
Jeg ble sjokkert, og virkelig forbannet. For det er ikke dette fotball handler om.

Fotball er glede, samhold og religion. Det han ingenting med drapstrusler, vold og rølping å gjøre. 
Som Magne Hoseth selv sa: Det er ikke sånn fotballen skal være. Det skal være artig å gå på fotballkamp.

Det er ikke blitt det lenger. Det har blitt en kamp. Det er liv eller død, oss eller dem. Og barna tar etter de voksne. Når de voksne roper ?jævla horonge? (beklager språkbruken her altså), så vil de unge ta etter.
Hoseth legger vekt på at dette er ikke noe som KUN gjelder Brann Stadion, selv om det er her det skjer med han. Det er overalt. Og han tar det på seg selv også. Dette må "vi" gjøre noe med. Han går ikke løs på foreldre eller oppdragelse. Dette må vi alle ta. Og det er viktig sagt.

Men nå må dere ikke tro at jeg snakker om ting som Miniklanen. Miniklanen er en gjeng barn plassert i ene svingen, der fire ledere sitter og forteller dem hva de skal rope og når. De er bare søte.

Jeg mener at fotball skal være slik vi i disse dager ser på Ekeberg. Moro. Lek. Minner. Det skal ikke være banneord og vi hater dere, vi er bedre enn dere. Fotball skal være glede.
Når folk spør meg hvordan kampen var, så er det lite fra kampen jeg husker. Jeg husker disse ungene, og det de sa. Og jeg skammer meg.


Det er slik fotball skal være. Moro, stolthet over laget, og å stille opp uansett vær og føre. (Bildet er fra Vif-Barca)

Her kan du se intervjuet med Magne Hoseth

Er blogg bare positivt?

 

For å starte med spørsmålet. NEI. Det er ikke bare positivt. Blogg har blitt det store i internett-verden, og har du en blogg, har du makt. Du kan skrive nesten hva du vil, og folk kan lese det. Alle kan lese det.

Det har blitt et fenomen. Og ikke bare et positivt et. Blogg fører til sjalusi, krig og verbal krangling. Denne bloggen er dårlig, denne bloggeren er dum. Slik har det blitt.

Et godt eksempel på dette er den evige krangelen om manipulasjon av topplisten. En krangel som går både mot bloggere og mot Blogg.no. Det har blitt som en realityserie, med hetsing og baksnakking. Og problemet ligger nok i konseptet Topplisten. Det er en bra liste. Og den viser hvem som er flinke til å skrive, og har lesere. Men her kommer problemet. Sjalusi. Denne listen fører til forferdelig mye krangling.

Vi nordmenn er nemlig slik at vi ikke unner andre suksess. Og dette gjelder i hvert fall jenter. Vi vil ikke at noen andre skal gjøre det bra. Ikke engang våre egne venner unner vi gleder og framgang. Når våre venninner har gjort noe bra, fått noe bra, undrer vi på hvordan og hvorfor. De har sikkert gjort noe for å få det.

Og slik har det blitt med topplisten. Da Voe havnet øverst på listen startet spekulasjonene. Og da Ida Wulf gikk ut med spekulasjonene offentlig på sin blogg, ikke nødvendigvis hennes rykter, startet kampen for fullt. Og den gjaldt ikke bare Voe og Ida. Den gjaldt alle som hadde en mening om saken. For min del hadde jeg ingen mening. Jeg leste ingen av deres blogger for tiden. Men jeg leste Fotballfruen Caroline sin blogg, og ble imponert over at hun ikke nevnte saken, ikke la seg oppi, og heller aldri nevnte topplisten. Hun er norges andre mest leste. Og jeg viste ikke det før jeg fikk vite om dramaet med topplisten.

Nå har kampen blusset opp igjen i forbindelse med forsøk på å manipulere topplisten. Jeg byr meg ikke om noen har prøvd å manipulere noe som helst. Slike lister får fram det verste i mennesker. Kampen om å være populær. Ta fem minutter og les noen av postene skrevet under manipulasjonsposten. http://info.blogg.no/1279358820_manipulering_av_toppl.html

Folk slenger ut om alle andre. Ingen unner andre en plass der oppe. For de skriver jo ingenting interessant? Hva gjør de der? Ingen vil da interessere seg for det de har å si.
Spør bloggere omkring og hør hvor mange som mener Voe ikke fortjener plassen sin. Det er som å høre på finalen i et eller annet realityshow der de utstemte deltakerne kommer tilbake og sier at ingen av de i finalen er verdige vinnere. Sjalusi er farlig. Selv er jeg innom Voe ca en gang i måneden eller noe. Men mener at er hun på toppen, er det nok en grunn til det. Men mennesker vil alltid være på krigsstien.

Jeg mener ikke med dette at topplisten skal legges ned. Men den viser at vi er ingen av oss bedre enn andre. Alle er like sjalu. Selv mener jeg at topplisten ikke er noe mål for meg, og at det ikke handler om hvor mange lesere jeg har. Men jeg vet ikke hvordan jeg hadde vært hvis jeg hadde 2000 lesere, og ikke 20.

sykkel og sprøyter

Hvis du ber noen si det første de tenker på når de hører Tour De France, vil du nok få mange som sier doping. Det er den sporten som har mest publisitet med tanke på doping av deltakere. De har nødvendigvis ikke MEST doping, men er definitivt den som blir mest lagt merke til.

Hver sommer er det akkurat det samme. En stor spiller blir tatt for doping, drama i avisene, journalistene fryder seg, og norske syklister uttaler seg, de samme talene som i fjor.

Men i år har det gått rolig for seg. I år har det dreid seg om Armstrong. Mannen som er elsket og hatet, ikonet for styrke. I år er støtet virkelig satt inn for å presse litt på denne mannen. Han har i mange år vært den største innenfor Tour de France. Fordi han vant syv år på rad. Fordi han ALLTID var best.

Det snakkes om heroin, blod-doping, og store mengder alkohol. Floyd Landis har satt seg selv på pidestall, der han forteller forferdelige historier om mannen vi alle har sett opp til. Mannen som har overlevd kreft, og etterpå satt seg på sykkelen.

Men jeg har sett meg lei på denne trenden. Dramaet som starter i mai hvert år og holder på helt til august. Hvem er dopet, hvem er rene, hvem vinner? Nei, vinneren er ikke like spennende, med mindre han er norsk. Så lenge noen blir tatt for doping.

De fleste sporter har doping. Og mye rar doping, må jeg si. Men det er syklingen som får høre det.

Personlig liker jeg sporten, og respekterer den styrkeprøven. De har ikke hatt en hviledag siden forrige mandag, og skal ikke ha en før onsdag. Dette er sterke menn. Men det blir en demper på gleden, når det hvert år forsvinner store navn, med en bør hengende over seg for resten av livet.

Men vi får krysse fingrene for at årets vinner er ren. Og for at saken til Armstrong snart er over. Uansett utfall.

Er blogging en jenteting?

Jeg startet min første blogg for omkring 7 år siden. Det var en reiseblogg for et journalistkurs i Danmark.

Siden da tok jeg et par år ferie fra bloggeverden før jeg startet igjen nå nylig. Og jeg ser jo at bloggingen har forandret seg veldig på disse årene. Og i alle fall det siste året, nå som blogg har blitt veldig populært. Hvis man ser på de mest populære bloggene i Norge, skjønner man fort hvorfor folk VIL blogge. Mange bruker dette som en vei inn i de kjentes verden. Se på Voe. Se på Fotballfruen Karoline. De tjener virkelig på å dele livet sitt.
Blogging er blitt penger og status.

Men har blogg blitt en jente-greie? Nå kommer folk til å si, hallo, det finnes mange gutteblogger. Ja. Men hvis man ser på hvem som blir mest lest, er det ikke vanskelig å skjønne hvem som er populære, og hvem det finnes flest av.

Blogger kan deles inn i ganske mange kategorier. Mange av kategoriene er blitt slang, som jeg ikke var helt med på, da jeg kom tilbake i bloggverden. Fjortisblogger, fjolleblogger, shoppeblogger. Det er ganske mye spennende man finner i en rundreise i bloggverden.

Det er mange gutter som blogger. Men dette er totalt forskjellige typer blogger. Det finnes profesjonelle blogger, som har et politisk eller nyhetsvinklet aspekt. Det er de bloggene der det er like mange menn som kvinner. Eller kanskje flere.  Blogger der journalister skriver, for sine arbeidsgivere.

Men når det kommer til personlige blogger er kvinnene i stort flertall. De forteller om hva de har kjøpt seg i dag, dagens antrekk, skole, ferier og alt annet som foregår i deres hverdag. Moteblogger har blitt veldig populært, og der skal det mye til for å skille seg ut i mengden. Man trenger nesten ikke å snakke med folk lenger, man kan lese bloggen. Og vi er oppmerksomhetssyke. Vi elsker å fortelle om oss selv. Og vi elsker at folk hører på. Og får vi dem ikke til å høre på, får vi skive og få folk til å lese. Det er slik vi har blitt. Les bloggen.

Selv sier jeg det kun når folk spør om turen opp til Galdhøpiggen. Istedenfor å legge ut i det vide og det bedre, les bloggen. Men sånn har det blitt. Det er lettere å skrive det ned.

Så tilbake til temaet. Er blogg en jenteting? Privatblogger? Definitivt. Bare å se på listen over gutteblogger vs jenteblogger, så er det klar tale.

VM-et vi husker.

VM er ferdig. Om noen timer vet vi hvem årets vinner er. En helt ny vinner i historien avslutter eventyret i Sør-Afrika, som ble helt annerledes, og spesielt.
VM vil bli husket for mange ting. Vi trodde den ville bli husket for å være i den fattige delen av verden, vi var redde for kriminalitet, negativ publisitet, og ikke minst Vuvuzela.

Men det er vann under broen. Det vi vil huske mest, er skandalene. For de har virkelig stått i kø under årets store begivenhet. De store har rast ut av VM i skam. Mange små lag kom videre etter gruppespillet på bekostning av det vi trodde var herskerne i fotballverden. Og de har blitt forhatt i sine hjemland. Til og med Brazil, som kom seg igjennom gruppespillet, ble bannlyst da de kom hjem. Og dette glemmer vi ikke med det første. Skandalene som de store lagene har påført seg selv.

Som Zinedine Zidane, mannen som ble best husket fra forrige VM, for sin to sekunders tabbe, sa det: ?Fra dette VM kommer folk til å huske to ting. Vinneren, og at det franske laget nektet å trene.?

Det ble ikke slik vi hadde trodd. VM startet som det kjedeligste i manns minne, og vi fryktet at det første målet som ble scoret i årets VM, av mannen med det herlige navnet Shabalala, var det mest spennende vi skulle få se. Men plutselig skjedde det noe og fotballen endret seg midt i. Målene begynte å renne inn, og den ?gode fotball ? lyste gjennom.

Filmingen kommer vi heller ikke til å glemme med det første. Før VM så vi på filmingen til Rivaldo som gjennombruddet, men vi har i år fått sett den ene katastrofale filmingen etter den andre. Og forhåpentligvis blir det tatt stilling til, til neste VM.

Vi kommer også til å huske Uruguay. Laget som kom ut av ingenting og havnet på fjerdeplass. De kom seg videre med en stjernespiller med målteft, og god gammeldags juks/flaks i kvartfinalen.

Det er vært et bra VM, og et VM vi kommer til å huske, for det ble ikke slik vi forventet. Det ble bedre. Vi sier nå adjø, og det er på tide å ta imot sommeren. Og selv om jeg gleder meg til at jeg kan bade om kveldene uten å planlegge i forhold til fotballkampen, blir det trist.

Selv har jeg et hjerte som banker for to menn på ca 170, så i kveld ikler jeg med de røde farger og krysser fingrene for Spania.

Barn og barnløs

På mandag (altså i går) fant jeg et veldig interessant Blogg-innlegg på VG.

http://draconigena.vgb.no/2010/07/05/skal-jeg-bli-straffet-fordi-du-har-barn/
Dette innlegget handler om hvordan vi som ikke har barn har en tendens til å bli forskjellsbehandlet, og dette av mennesker som har barn. Jeg er veldig enig i det Nymph her skriver.
Hun er jo ikke en barnehater, men hun mener at det ikke skal være forskjellsbehandling for oss som ikke har reprodusert oss ennå.

Jeg skrev faktisk et svar til henne og sa at jeg er veldig enig med henne. For det er jeg.

Jeg har snart nådd en alder av 24 og er fremdeles barnløs av valg. Og dette er det en rimelig grei forklaring på. Jeg er ikke klar. Jeg har mer enn nok med å ta vare på meg selv, og ville ikke gitt et barn nok, i tillegg vil jeg ha hus, en jobb jeg har tro på med god nok lønn før jeg begynner å tenke babyer. Dessuten har jeg funnet meg en make med det samme synet som meg selv, og da er det ingen sak.

Men jeg dømmer ikke folk med barn, overhode ikke. Flere venner av meg har fått barn, og ganske mange av dem jeg vokste opp sammen med, og tilbrakte mine ungdomsår med, har fått barn.

Problemet ligger hos de som prøver å overbevise oss barnløse hva vi går glipp av. Flere ganger har jeg fått høre at jeg må få barn snart, fordi livet ikke har mening uten barn. Det er litt kjedelig for jeg føler at livet mitt har mening, selv om jeg ikke har fått en krabat ennå. Og jeg respekterer at for noen er barnet/barnene alt, men for meg er det mye som kommer foran reprodusering. 

Nymph forteller at de bor for tiden på et hotellrom i syden, der naborommet er okkupert av et par med et spebarn. Og her blir jeg like sjokkert som henne, hva gjør babyer i syden? Hallo, varmt. Det er jo faktisk farlig.

Nymph sier også at det burde vært sertifikat for å få barn. Ja, det mener jeg også. Grunnen til det er at jeg mener enkelte mennesker ser på det å få barn som ni måneder med gløding, stråling og en mage alle vil ta på. Deretter følger et år eller to med småbarnsliv, nydelige skapninger som ligger der og er avhenging av deg. Og så? Ja, det er faktisk sånn at du skal ha dette barnet resten av livet, og det er det ikke alle som er klar over. Dette er noe du forplikter deg til for alltid. Jeg har sett unge mennesker miste retten til sine egne barn, fordi de glemte at det faktisk var et livstidsabonnement.

Jeg er ingen barnehater. Jeg er faktisk veldig glad i enkelte barn. Det er ikke sånn at jeg vil holde alle barn jeg ser, som en pensjonist. Men jeg har et tantebarn jeg forguder, og venninnen min fikk en nydelig krabat for litt siden (som ikke ville være i armene mine, men det skjønner jeg godt, eier ikke barnetekke).

Men jeg synes Nymph tar opp et viktig poeng her. Det er en forskjellsbehandling som ikke er helt bra her. Hva med de som er barnløse, men ikke har valgt dette selv. Som virkelig ønsker barn, men som ikke kan få? Skal de også ble forskjellsbehandlet på samme måte.

Selv har jeg fått høre at bare vent til eggstokkene begynner på vibrere. Javel, da tar jeg det når det skjer. Akkurat nå gjør de ikke det. Og jeg og min makker vil være sikker på at vi er klare for å ta vare på et barn, når vi eventuelt skal bli foreldre. Akkurat nå jobber vi med å holde livet i planter.

Nymph blir i svarene anklaget for å være et fyllesvin og fjortis. Ja, greit, da er jeg i samme kategorien. Jeg drikker ca 3 ganger i halvåret, og er for lengst gitt fra meg fjortisperioden. Det handler ikke om det.

Jeg dømmer ikke alle foreldre. Jeg dømmer det paret som tar med et spebarn til syden, ja. Og dette paret hun møter i syden ville jeg ha filleristet. Når det røykes like ved barnet, og i et varmt klima barnet ikke er vant til, blir dette et par som er mer opptatt av at DE skal få en sydenferie, og ikke av at de faktisk er blitt foreldre. Jeg sier ikke at livet er over når man er foreldre. Men barnet skal komme først, iallefall de første årene, og da må man tenke litt annerledes.
Husk å ta vare må minstemann, for det er ikke over om et år.

 

Plutselig voksen

 

 

Lille søte Hanna Montana har gitt seg og er blitt byttet ut med en halvvoksen, ung dame som ikke kan "temmes". Og pressen besvimer av sjokk.

Det ble drama i aviser, tv, og blogg-verden da Miley Cyrus plutselig ble voksen og stilte opp i videoen "Can?t be tamed" i frekke antrekk og gigantiske vinger. Så latet hun til å kysse en jente på direkten. Nå har hun sjokkert enda mer med å ta sexye antrekk og "bad ass attitude" på scenen.

Det er gått 10 år siden det samme dramaet skjedde med Britney Spears. Hun gikk fra et uskyldig skoleantrekk, (som for så vidt skapte drama nok i seg selv på den tiden) til en helt tettsittende, rød lakkdrakt. Hun var 19 år. Og hun var også en tidligere Disney-jente. De fleste pop-prinsessser, og diverse andre prinsesser, har vært der. Christina, Lindsey, Nicole. Dette er ikke en helt ny trend.

Miley er 17 år. En jentunge i enkeltes øyne. Men se rundt på gaten i Oslo og det tar ikke mange minuttene før du finner noen som ser like frekk og sexy ut, og som mest sannsynlig er yngre.
Jenter i dag blir voksne tidligere. Når du er 17 skal du ha vært igjennom det meste. Sånn sett er lille frøken Cyrus nesten litt sent ut.

Slik vi kjenner Miley


Problemet med den drastiske forandringen til Miley Cyrus, som har skjedd på under et halvt år, er at forandringen ikke var forventet. I flere år har vi fulgt Hanna Montana mens hun sakte, men sikkert har blitt eldre, forelsket seg, og begynt å tenke mer. Og hun har fulgt en annerledes vei. Lille Miley som er veldig kristen, holder seg på den riktige siden, og lever under Disneys vinger.
Plutselig ble hun voksen. Og alt planlagt av Disney.


Plagget dekker ikke mye. Men norske tenåringer kler seg verre.

Bildene som tikker inn fra konsertene viser en frekk, ung dame med sexy intensjoner. Vi har sett det før, og vi kommer til å se det igjen. For før eller senere blir de små sjarmtrollene for gamle til å være søte. De må være noe mer.

Jeg mener forandringen er positiv, og at det ikke er tiden for bedrag. De fleste 17 år gamle jenter er ikke som "Miley Stewart", der pysj-partyer og hesteriding er best i verden. Hun må være som de på hennes alder er. Og selv om dette antrekket er litt vel frekt, skal jeg love deg at jeg har sett 15-åringer i noe mindre. Hun ser skikklig vilter ut, og kler det.

 

Englands coming home

VM er halvveis.
England er ute. Og det burde vel egentlig ikke kommet som en overraskelse. Mot Tyskland. Typisk klisjé. Men hovedfokuset er ikke at England røyk ut igjen, men at de ble snytt for et mål. Et mål som har absolutt ingenting å si for Englands exit.

For problemene til engelskmennene kom lenge før tyskland ledet 2-0. De startet til og med før tabben til Green.

Det kan skrives lange lister over Englands tabber i årets VM. Det største problemet har vært at de rett og slett ikke spiller bra. Det sier seg ganske selv at det blir problemer når halvparten av spillerne spiller på nye posisjoner, og ikke har hatt tid til å samsnakke taktikk før kamp.

Capello har tråkket i baret. Og det har han nok skjønt selv også. Når FA trenger noen uker for å TENKE om de skal beholde deg, da har du gjort noe galt. Og det har han virkelig.
Capello minner litt om en tidlig Hareide. Å blande seg inn i privatlivet til spillerne er dårlig taktikk. Å ta fra Terry kapteinsbåndet kan sikkert rettferdiggjøres, men privat er privat, uansett hvor offentlig det gjøres.
I tillegg valgte Capello å forby ektefeller og kjærester under VM. De måtte rett og slett bli igjen hjemme. Okei, fotballfruene i England, eller "Wags" som de kalles, er vel ikke akkurat noen englebarn og trekker med seg mange uønskede paparazzier. De var for så vidt ikke ønsket av Sepp Blatter heller. Men. Å frata spillerne muligheten til å ha sine respektive tilstede, gjør deg vel ikke akkurat populær i troppen.

Og hvis ikke det demper humøret gir Capello spillerne halvannen time fra lagoppstillingen til kamp. 90 minutter til å snakke taktikk sammen, og være et team. Dette har ført til debatt blant ekspertene, og de fleste mener at det skulle blitt gitt en dag, minimum. Det blir ingen samkjøring, og laget har ikke prøvd å spille som en enhet.

Peter Crouch fikk knapt nok spilletid under VM, og Rooney gjorde ingenting ut av tiden han fikk.

Så spillingen. Ute på banen sliter England. De klarer ikke forsvare seg, de finner ikke målmaskene, og de snakker ikke sammen. Og når spillere som Gerrard må spille ving, noe han vanligvis ikke gjør, blir det vanskelig. Å følge med engelske spillere på banen er litt flaut. De strekker den ene hånda etter den andre i været, men det kommer ingen ball.

Her er et lag som overhode ikke snakker sammen. Og med en trener som ikke snakker med spillerne, har du et lag i istiden. De fleste engelske spillerne er Premiere League- spillere. En stor liga. Men de får ikke brukt det de kan. 4-4-2 er for lett. Det er for gjennomtrengende.

Valget av spillere har også mye å si for laget. Capello fikk mye kritikk for å sette Heskey på fast. Der er jeg enig. Å sette på en reservespiller fra Aston-Villa som ikke gjør mye utav seg, verken i serien eller på landslaget, på VM-laget, blir feil. Peter Crouch er en av dem som knapt nok fikk sjansen, og min mening er at han kunne gjort mye mer.

England reiser hjem, skadeskutt, som i de fleste store lag i VM. Og denne gangen fortjener de det virkelig. Capello bør virkelig tenke seg om, og tar ikke FA han, kommer de engelske supporterne til å gjøre det.

Det hjelper ikke å snakke om å rømme fra fortiden, når laget er verre en før.

"Bite Me"

I helgen ble verdens aller første Vampire-Con arrangert. Det er den første Vampyr-film festival noensinne og markerer en forandring. Dette er ikke en undergrunnskult lenger. Det er blitt stort.

Det er bare 20 år siden vampyrer var skumle og oppholdt seg for de meste i Romania. Den eneste snille vampyren man hadde hørt om var Rydiger, Den Vesle Vampyren, av Angela Sommer-Bodenburg.
Sent på nitti-tallet begynte det å florere av vampyrklubber. Drikking av blod og sensuelle tilstander man bare hørte om på skumle tv-programmer om natten. Vampyrkultene hadde ofte opphav i Anne Rice. Hun er kjent som den første som tok for seg en annen type vampyrer. Med sine Vampire Chronicles, bøker om sensuelle og mystiske skapninger, menn, ofte bifile , skape hun en ny verden.
Så kom filmene. I 1994 kom filmatiseringen av den første boken til Rice, Interview with a Vampire, og ble godt kjent da hovedrollene bestod av Brad Pitt og Tom Cruise, som spilte vampyrer på vei igjennom Europa. De levde godt, og drakk godt på sine reiser, og hadde med seg en 7 år gammel vampyr, spilt av en ung Kirsten Dunst.
Dette var bare starten på en æra.
I Buffy fikk vi møte både gode og onde vampyrer og mange ungjenter falt for Angel. I filmer som Vampires fikk vi møte kjekke vampyrdrepere som Jon Bon Jovi.
8 år senere kom Queen Of the Damned, den andre Anne Rice-baserte filmen. En mer mystisk og sensuell vampyr spilt av Stuart Townsend, skapte en hærskare av frelste Vampyr-fans.

Nå har vampyrer blitt enda mer populært. Etter mange bøker, to kjente tv-serier og en filmserie som for øyeblikket bergtar hele nasjoner er de blitt fornyet.
Dagens vampyr er ung, sexy,mystisk og har mest sannsynlig en menneskelig kjæreste.
Noen av dem biter uten å drepe, andre tør ikke. Noen har ringer mot solsråler, andre glitrer som diamanter i finvær.
Vi har i de siste årene møtt sørstatsmiljøet med "Fangbangers" og svenske vampyrer. Vi har møtt kjekke og mystiske unge menn i en by med en gammel historie. Og sist, men størst. Vampyrene som er ute om dagen, glitrer i sollys og har verdens tøffeste linser.

Vi forføres av disse mystiske mennene og mange kvinner går og drømmer om å bli funnet av en vampyr.
Tidene har forandret seg og det som engang var en skummel undergrunns-kult som tilba vampyrer, har nå blitt overskygget av den nye trenden. Det tradisjonelle Halloween kostymet Vampyr er blitt byttet ut i forretningene. Dette er ikke skummelt. Det er spennende.
Kristne grupper freser litt over kulturen som tar over unge sinn. Og som det sies i sørstatserien True Blood; "God don't like fangs".

Og selv har jeg vært bergtatt av denne trenden i mange år.Selv om jeg nok ikke løper til kinoen for å se Eclipse på onsdag. Jeg er en Anne Rice-jente. Men jeg forstår fansen. Stephenie Meyer har skapt en helt ny type vampyrer. Og Twilight-serien som den feilaktig blikr kalt, vil alltid bli sett på som det store gjennombruddet. "Bite me"  har fått en ny betydning.

 

 

Fra den tiden jeg filte acrylnegler og limte på tennene.

De minstes kamp

FotballVM er omtrent halvveis.

Og i den siste uken har det vær mye uventet drama i Sør Afrika.
Det har blitt tydelig i dette VM at man aldri skal undervurdere outsidere. Noen  av favorittene har røket ut med halen mellom beina, andre har måtte sloss med nebb og klør for å komme seg videre etter gruppespillet. Det er ikke lett å tippe lenger.

Ghana er et godt eksempel på denne trenden. i 2006 kom det lille afrikanske landet il åttendelsfinalen. De var uheldige og møtte Brasil, som endte i 0-3. Men i år gikk det hakket bedre. Og med denne statistikken kommer de til finalen i VM i 2018. Men de kan vi ikke regne med.

Fotballen har blitt noe annet. Som i de fleste sportene for tiden har fotball blitt taktikk på høyt nivå. I Champions League merket vi at lag som Barcelona, som kan leke seg igjennom de fleste forsvar, ble stoppet. Så lenge de ikke får noe rom, kommer ikke Barca noen vei.
Dette har blitt tatt til VM. Plutselig får ikke de store lagene muligheten. Gruppe etter gruppe viste uavgjortresultater og målene uteble. Noen skylder på ballen, men de beste spillerne i verden kan ikke bli stoppet av en ny ball.

Dette endte med at de første gruppespillkampene var som å se cricket. Eksperter og fotballfanatikere snakket om det kjedeligste VM på flere tiår. Jeg er enig i dette. Å se lag som Spania og Italia spille på midtbanen og passe ballen fram og tilbake er jammen ikke hvorfor vi elsker sporten.

Og Kanskje er det best at noen store lag er ute. Uruguay, Ghana og Chile har fått mange nye fans, og viser ekte fotballglede.  
Jeg mener det er bedre å se de mindre lagene videre, og de store rykke ut. For det er kun da vi får se følelser på høyt nivå. Når Italia gråter, og Uruguay jubler som aldri før. Dette hadde ikke vært det samme hvis det hadde vært omvendt.

Og det kunne ikke ha passet bedre. VM arrangeres i det som blir sett på som outsideren. Afrika. I fotballens verden er Afrika små gutter med store drømmer. Afrika er ikke sett på de som kan toppe tabellen. Og når vi er i de smås verden. La de små kjempe.

Nå blir det spennende. Uansett hvem som vinner kvartfinalen mellom Uruguay og Ghana, blir det stort. Uruguay har ikke vært der siden 1970. Og Ghana aldri. Og for Afrikas skyld. La oss håpe det blir Ghana.

Ahus. Elsket og hatet

I går var jeg innom nye Ahus for første gang. Nå er det forsåvidt ikke så nytt lenger. Men det var aller første gang for meg.
Ahus har virkelig fått kjørt seg i media de siste årene. Noe har selvsagt vært berettiget.
Men de siste årene har det blitt slik at de fleste sykehus har fått kjørt seg. Namsos Sykehus var virkelig i ilden her tidligere i år. Jeg tror grunnen til denne hetsen av norske sykehus kommer av at det er blitt lettere å klage.
Ahus er blitt et stort og fint sykehus. Gangen når du kommer inn minner litt om bussterminalen, og heter Glassgata. Det ser overhode ikke ut som du har kommet på et sykehus. og herifra må du vandre bortover og lete etter det bygget du skal på. jeg skulle på Behandlingsbygg 3, altså ikke så langt nede i gaten. Men på veien passerte jeg blomsterforretninger, apotek, spisesteder og narvesen. et like kjøpesenter.

Og det har blitt fint der. Utseende er det ingenting å si noe på. og i mitt tilfelle, heller ikke på servicen. Hyggelige mennesker som setter av kvelden til å se på beinet mitt. Men det har ikke alltid vært solskinn der oppe heller.
Da min svigermor tok MR fikk hun en helt annen behandling enn meg, og endte med å gå uten bildet, etter nesten 2 timer.

Hvis man tar seg en tur ute finner man folk som hater og elsker AHUS. Jeg kjenner folk som har blitt massivt feilbehandlet, og folk som forteller solskinnshistorier.
Alt i alt er AHUS et helt vanlig sykehus. Det er nymotens og fint, og har sine svin på skogen.
Det er opp til hver enkelt hva man gjør det til.

Torill

, Lørenskog

Journalist, flymat-kokke-vikar, kakebaker og hobbymenneske. Har litt for mye å gjøre og alt for lite tid

hits