Mine dager

Hjertesåper

Nå er det snart jul og i år er jeg langt etter på julegavene. En hektisk sommer og hektisk høst har gjort at jeg ennå ikke er igang. Men jeg skulle da prøve. Men hjertesåper.

Fikk tak i noen herlige hjerteformer på billigsalg på Kakeboksen som jeg måtte prøve. Minnet litt om lovehearts.

 

Smeltet litt såpe, har av alle ting 7 kg såpe stående.

Røde hjerter selvfølgelig.


Tok noen store også, hadde litt såpe til overs.

 

Hjertene ble søte. De skal etterhvert inn i mer såpe, men det blir ikke idag.

Håper bare jeg blir ferdig med alle gavene før jul. Kjenner stresset kommer:)

Kinesisk Blomsterte

For noen måneder tilbake hørte jeg for første gang om fenomenet Kinesisk blomstete. Det vil si en tekule du putter i vann som blir til en blomst. skal visst være umåtelig populært i Kina.

Lette i lang tid etter noen som hadde dette, utrolig vanskelig å finne. Til slutt fant jeg en type på Black Cat i Oslo. Det måtte vi jo prøve. Prisen var det ingenting å si på; 10,- pr blomst. Men jeg var som sagt spent på hvilken blomst som poppet ut av denne lille "ballen"

 



Ser litt ut som en stråhatt.

Putt kulen i glassbeholderen og hell kokende vann over.

Etter en stund begynner blomsten å utfolde seg, og synker til bunnen, mens en sterk lukt av jasmin sprer seg.


Her skjer det noe..

 

Og plutselig var det en blomst der.

Den var på ingen måte så vakker og spennende som jeg har sett andre te-typer være, og jeg jakter fremdeles en kinesisk blomster-te som jeg vil like. Smaken på denne var heller ikke optimal, og det ble ikke drukket opp.

Men det var spennende å stå å se på dette fenomenet, og vil sikkert være morsomt å sette på bordet når man har besøk.

Hvis noen vet av andre steder man får kjøpt denne teen er det baaare å si ifra:)

Turen ned fra toppen av Norge

I et tidligere innlegg skrev jeg om turen opp på Galdhøpiggen.

Turen opp var fantastisk. Men det var turen ned som var spennende, og som har satt sine preg.

For det første tok turen ned ganske lang tid, fordi to personer hadde falt og brukket det ene og det andre oppi fjellheimen så vi måtte vente en god stund før vi fikk gå ned. Men det gikk fint, vi hadde det tross alt koselig.

Bratt som du ser...



Men denne ventingen og styringen gjorde at når guidene fortalte ved breen at vi kunne gå i vårt eget tempo ned, var det akkurat det vi gjorde. sprintet ivei. Det gikk fort, og jeg merket at jeg ikke engang hadde tid til å ta bilder. I tillegg begynte jeg å bli sliten, og var virkelig gretten ovenfor mine turkamerater









Noen bilder ble det jo...


Ca halvannen km fra Juvasshytta, der vi stoppet ifjor, ironisk nok begynte jeg å småløpe. Hoppet fra sten til sten. Jeg  ville ned, bytte til finstasen og hit the town. Det var planen. Ut og danse.

I et av mine fantastiske steg hopper jeg ned fra en sten, og allerede da den første delen av skoa treffer bakken, kjenner jeg at dette går til helvette. Jeg lander helt skjevt. I et panisk forsøk på å redde meg selv tar jeg for med andre foten, men jeg lander feil på denne også. Jeg kjenner føttene vri seg i uvante stillinger. Stillinger de IKKE skal vri seg i..

Jeg faller, og ser nok helt latterlig ut der jeg lander. Med kamerareimen surret rundt armen, kamera krampeaktig fast i armen. Kameraet har det bra.





Det blir fort klart at dette gjør veeeeldig vondt, og at turen ned kanskje ikke går så greit som jeg hadde tenkt.

Karine blir sendt i hui og hast ned til bilen, hvor hun skal kjøre til skisenteret, og plukke oss opp der. Men jeg og Sigrid, for andre året på rad, hinker oss ned mot skisenteret, som ligger litt nærmere enn selve Juvasshytta..

Det er en tung tur, som innebærer fire steg, et fall, gråting, litt gåing, litt gråting, noen steg, fall.. Men vi kommer oss ned. Der blir jeg plassert i baksetet,  og ligger der. Irritert, forbanna, og i store smerter.
Vi skulle ut. Det var planen. Og sta som jeg er. Vi skal ut.

Disse bildene er fra baksetet på tur ned..

Etter å ha kjørt i ca fem timer er vi tilbake i oslo. Vi kjører hjemom på Lørenskog der vi henter sminke, kjoler, alkohol og krykka til svigermor. Oh, yes vi skal på byen. Etter å ha hivd ned med cider og etterhvert drinker, begynner smerten å roe seg, og vi trasker ut, meg med krykke.

Det blir en fin kveld, tatt i betrakning..

Men.. Neste år, kanskje det blir en fjelltur der jeg kommer helt opp.. og helt ned:):)

 

Til toppen av Norge. Helt opp

 

14 juli 2010. Jeg kom meg til juvasshytta. Jeg skulle til galdhøpiggen, men etter et par km måtte jeg bare gi opp. Kneet mitt hadde tatt ferie.

Turen ned var noe av det tyngste jeg hadde gjort, og jeg lovet meg selv at neste år. Neste år skulle jeg være sterk nok til å komme opp. Sterk nok i hele kroppen.

 

Etter mye om og men og diskutering med Sigrid og Karine, mine to turkamerater, ble 6 august dagen vi skulle prøve igjen. Sigrid var med i fjor, Karine var ny av året.

Jeg tror aldri jeg har vært så nervøs for en fjelltur før. Redd for at noe skulle skje. Redd for å måtte snu igjen. Og selv om mine turkamerater lovet gull og grønne skoger, i enden av tregrensen, klarte jeg ikke å tenke positivt. Det eneste positive jeg kunne tenke var at hvis jeg måtte snu, kunne i alle fall de fortsette uten meg, nå som de var to.

Vi kjørte opp til Gudbrandsdalen kvelden i forveien og lå på en liten rasteplass ved Lom. I et telt uten stenger, og med engangsgrill med det ordentlig koselig. Takket være Sigrids villmarksgener fikk vi opp teltet uten stenger, med hjelp av noen trær. Det var en herlig kveld.





Morgenen etterpå kjørte vi opp til Juvasshytta. Da vi sist var oppe var vi 10 personer som skulle gå. Denne gangen var saken en helt annen. Da vi endelig etter mye om og menn hadde kommet oss bort til møtestedet, og gjort oss klare, tror jeg vi var mellom 150-200 som skulle gå. Det hjalp faktisk litt, selv om jeg lider av sosial angst, og kjente det krible nedover ryggmargen. For jeg visste at jeg ikke var alene.

Jentene med øredobber på fjelltur, ja. Det er helt riktig.



Da vi satte i gang med å gå var vi ganske tidlig ute. Det gjorde at vi fikk mange bak oss. Det hjalp også på selvtilliten, og jeg vandret i vei uten å tenke. Først da vi passerte stedet vi snudde i fjor kjente jeg det prikket over kroppen, og jeg kjente pulsen senke seg. Jeg var i gang.

Det tok ikke så lang tid før vi nådde styggebreen, og så utover et grått og merkelig landskap. Her var det et kvarters rast. Og mens vi satt her, og lot pulsen senke seg, og le over hvor langt vi hadde kommet, klarnet den tynne tåken, og vi kunne se opp til toppen. Mens vi satt der travet en annen gruppe over isen, og oppover fjellet..





Turen over isen gikk skremmende bra. Det var som en tur i skogen, rett fram, i et rolig tempo, festet til resten av gruppen i et tau. Og selv om vi passerte to sprekker vi måtte hoppe over, var vi aldri i spesielt stor fare.

Det var på andre siden av breen at den vanskelige delen av turen startet. 900 meter opp en bratt steinrøys, på 200 høydemeter. Sier seg selv at det blir ganske tungt, og det ble det. Det er til dags dato de lengste 900 meter jeg har gått.







Turen opp var tung, og de gangene jeg testet pulsen, var jeg godt oppunder 90 % av makspuls. Jeg slet meg opp meter for meter, og alt jeg kunne se foran meg var den rosa sekken til Karine, der hun sto litt over meg, og ventet, eller gikk, litt om hverandre. Men jeg skulle opp.

Mot slutten begynte jeg å telle skrittene mine, fast bestemt på å gå hundre skritt mellom hver pause. Dette var tungt. Utifra bildene sier det seg ganske selv. Men ca 13.40, etter å ha gått i om lag tre timer, nådde jeg toppen av Norge. Med en forferdelig dyr colaboks, og en kvikklunsj (som aldri har smakt bedre noen gang), feiret vi vår seier.









Idet jeg ringte mamma kom tårene farende. Et års trening var forbi og jeg hadde klart det jeg ville.

Selvfølgelig kan man si at mange tusen er her hvert år, bla bla, lett tur. Men for meg, var dette en utrolig stor seier.

 



 Nedturen kan jeg ikke si det samme om, men det skal jeg skrive om senere.

 

Waving goodbye..

 

 

Det har gått ti år. Ti år med fantastiske filmer, basert på fantastiske bøker.

Egentlig sa jeg farvel da jeg lukket The Deathly Hallolws for tre år siden, gjennomvåt i ansiktet. Og igjen da jeg hørte lydbøken, og strigråt mens jeg bakte på kjøkkenet. Og da jeg besøkte Harry Potter parken i påsken.

Men jeg sa farvel en gang til i dag.




Jeg er ikke blodfan. Jeg har ingen tattoveringer, jeg kan ikke sitere hverken filmer eller bøker på rams. Jeg kan ikke alle reglene i Rumpeldunk, og jeg husker ikke alltid bursdagen til Hermine. Men jeg er fan. Og det har jeg vært siden jeg så den første filmen, og leste den første boken. Helt siden jeg ble dratt inn i denne magiske verdenen.

Som fan skal jeg egentlig ikke like filmen. Filmen går imot boka på mange punkt, og i år som tidligere gjør regissøren mange overtramp når det gjelder manus. Som Harry Potter fan er jeg skuffet over filmen. Igjen.
Men som Harry Potter-filmene fan, er jeg imponert. Som film-entusiast er jeg imponert. Dramaturgien er bra, oppbyggingen er bra, filmingen og effektene flawless som vanlig, ( jada, det finnes sikkert mange filmfeil). Noen småting finner jeg alltid som jeg reagerer litt på. Skal sjekke litt nærmere, men synes så tydelig at en av karene som ble drept i Part 1 var med i Part 2. Men det skal sjekkes i morgen.





Filmen ble i alle fall tårevåt. Selv før de tårevåte scenene kom var jeg forberedt, og begynte å gråte. Selv om jeg vet hva som kommer til å skje, selv om jeg vet mer enn det David Yates har fått plass til i sin linse. Jeg er ikke bare bløthjertet. Jeg er vassen.

Det blir rart å ikke vente på en ny film. Det blir rart å ikke vente lenger. Det ble det etter siste boken kom også. Men slik er det med de fleste serier. Alt må slutte en gang. Harry blir voksen, vi blir voksne. Og slik må det en gang være.

Men bøkene forsvinner ikke. Om et halvt års tid, når jeg er ferdig med Harry Hole maratonet, og jeg fremdeles venter på nye eventyr fra Tom Egeland og Unni Lindell, blir det nok et nytt maraton med Harry-bøkene. Kanskje på lydbok på en biltur nordover, eller mens jeg baker herlige kaker. Eller bare i sofakroken, bla side for side, mens vinteren kommer forsiktig inn.

 

Adjø, Harry Potter, for denne gang. Og takk for reisen.

Bon Jovi setlisten

Lovet jo i forrige innlegg, da jeg la ut bildene fra konserten at jeg skulle ta for meg set-listen. så det må jeg jo.

Har merket meg at konsertene i år er mye lengre enn i fjor og tidligere år. Egentlig er de ikke mye lengre, men det føles slik. De har to sanger ekstra i forhold til 2008-konserten på ullevål. MEN en av sangene de spilte denne uka var i utgangspunktet tre sanger. for midt i Bad Medicine, stopper de opp, og spiller to andre sanger, nemlig klassikerne Hot Legs og Pretty Woman, etter beskjed fra the human Beatbox, (Bassist på årets turne, og nei, jeg husker ikke navnet). Dette gjorde at det er ca en halvtime mer herlig musikk og super stemning.

 

Her er setlisten

  1. Bad Medicine (with Hot Legs & Pretty Woman)
  2. Encore:

 


Siste del er klippet bort, fordi denne delen alltid endrer seg.

Hva Bon Jovi hadde tenkt å spille som en av de siste sangene, vet vi ikke, fordi like før de skulle starte på en av de siste sangene, snur Jon seg mot bandet og spør, "kan vi spille den" mens han peker ut mot publikum. De fem plakatene laget av den norske fanklubben med "I'd die for you" fungerte, og bandet spilte den. Herlig.

Jon hadde valgt ut flere sanger fra platen These Days til Oslo, fra 1994. Favorittplaten min, forsåvidt, men ikke akkurat det jeg hadde forventet meg. Diamond Ring har vært en klassiker fra tid til annen, men Damned blir bare spilt et knippe ganger hvert år, og har ikke blitt spilt ofte siden 1996, da den platen var på topp. Det er første gangen de spiller den i år. Men elsker sangen, så for meg var det toppers.

det ser selvfølgelig sanger jeg savner, men med et så stort reportoar, kan man ikke få alt man ønsker seg. Jeg kunne tenkt meg den nye låten, "No apoligize", som ble spilt igår i Finnland, One Wild Night, fra Crush (2001), en skikkelig rocka låt. Kunne også tenkt meg en av mine favoritter, "Open all night", men Jon har tidligere sagt at dette er en av hans favoritter, men han spiller den ikke på konserter. Bummer.

Ellers var det ingen store overraskelser på listen. De spilte de store crowd-pleaserne, og som vanlig avsluttet de med Living on a prayer, noe de som regel gjør. Ingenting løfter himmelen som den.

Likte også måten bandet oppførte seg, den kontakten de har med publikum. og selv om himmelen åpnet seg etter ti minutter, gjorde det ingenting. For når Jon synger "Like the poet needs the pain, Like Bon Jovi needs the rain" og etter sangen ("In These Arms") ser opp på himmelen, og roper: "Is that all you got. You gotta do better than that, if you're gonna keep up with me!" betyr regnet ingenting.

Kunne ikke vært mer fornøyd med konserten. selv om de var 45 min forsinket, grunnet at oppvarmerne var sene. De holdt den gående lenge, og nektet å gi etter for Norges portforbud, som Jon kalte det, og ga seg tidligere. De har et fast program. de spiller mellom 2-3 timer. Det er fast. og det er fantastisk.

Selv om jeg vet det kan bli tre-fire år til neste gang jeg får sett Bon Jovi live, siden de nå skal ha pause, var det verdt den store opplevelsen.



Miss u already.. 

One Wild Night

Jeg er hardbarket Bon Jovi fan. Jeg er av den typen plagsom Bon Jovi fan som desperat prøver å ta over musikkkontrollen på fest.

Og igår var det tid for Bon Jovi konsert i Oslo igjen. Jeg husker ennå godt fredagsmorgenen Sigrid ringte meg og ga beskjed om at jeg måtte huske at billettene ble lagt ut om noen timer. Jeg, som trodde jeg hadde et par uker, siden det kun var to dager siden konserten ble annonsert, holdt på å miste all sans og samling. Jeg satt med hjertet i halsen i et kvarter på jobb, mens jeg ventet på at linjen skulle åpne, så jeg fikk billett til Golden Circle. Og ja da.

 

Jeg har vært på konserter med Bon Jovi tidligere. Både i London i fjor, under 12 dagersen på O2, og i 2008, sist de var i Oslo.

Men denne gangen var det mye større og bedre enn før.

Ikke bare fordi jeg sto mye nærmere og hadde muligheten til å se noe annet en små dukker på en scene, men også stemningen var noe helt annet enn i 2008. Antallet tilskuere var omlåg 31 000, noe som gjør at det var 10 000 flere enn sist.

Jeg var tidlig ute og plasserte meg ganske strategisk, nært scenen, og nært buescenen, som går rundt Diamond Circle. Jeg vet hvor JBJ bruker å gå, og visste at her ville jeg komme nært.. And boy was I right.
Selvfølgelig, hadde jeg stått helt ytterst på buen, ville jeg fått både Jon og Richie to meter unna meg i et kvarter. Men.. Der var det allerede begynt å fylle seg da jeg kom, og jeg ville uansett ikke blitt så nærme som jeg ønsket.

Og selv om konserten var en smule forsinket, gjorde det absolutt ingenting..
Her var setlisten fra konserten

Siden dette var en massiv opplevelse for oss som er ordentlig fans, vil det være vanskelig å beskrive, og vise alt  jeg vil vise. Men tenkte jeg skulle begynne med bildene, så tar jeg for meg setlisten litt senere.

 

SÅ nær va vi Jon. Vi snakker tre meter. :):):):)





Oppvarming. Billy Falcon. STOR forbedring fra 2008.



Det litt spesielle var herr og fru fotograf som tuslet rundt på scenen.

Verdens merkeligste jobb. Sitte der oppe under konserten og styre lyset..

De vasker scenen litt før start. Regnet hadde gjort scenen til en vanndam, og vi vil ikke skade Jon her..

Sikreste tegn på at de er på vei ut. Introen på storskjermen.

Welcome back, Richie. UTROLIG godt  å se at han kom tidsnok til konsertene i Europa. LYKKE

The king is here!!

The Diamond Look





Denne karen står ikke i ro

Mine to konger!!!

Så tok Jon seg en runde under It's my life.. og kom innom oss..

The one and only TORRES

Pretty Woman

Under Damned. En ikke ofte spilt, men veldig bra sang.

Bed of Roses

Som vanlig, Bed of Roses synges på scenekanten på buescenen.



Where Jon goes, the light goes





Eneste bilde jeg klarte å ta av den lykkelige fan.

Livin on a prayer! Perfect avslutning

Hvis bare ikke den fingeren hadde vært i veien, hadde dette blitt et sabla bra bilde

Som vanlig avslutning foran



The bow..

 

Fantastisk.. rett og slett. 

My Tropical Paradise

I påsken dro jeg til USA for å besøke lillesøster Sunniva.

12 dager i Orlando, Florida og Disney World. For meg, paradis.

Jeg fikk et herlig møte med USA, landet jeg bare digger, og fikk et gjensyn med gamle barndomsfølelser. Det er lenge siden jeg følte meg så ung.

 

Det ble mange bilder, så jeg må dele litt opp...

First up: Magic Kingdom, Episenteret i dette universet.

 





Askepott







Ute og kjører bil..





Tiana

Belle sto andre veien, så det ble bare Beast

Ariel...

Cinderella.. Nydelig dame det der



Mad Hatter... selv om Johnny er MYE bedre i den rollen

Alice






Og om kvelden senker de lysene, og gir en ny parade... En lysparade...

 

Dronningen av denne paraden. Tingeling..







Cinderella igjen da







Electric Parade, eller Lysparade.. Vakkert er det uansett














Tok litt tid å finne ut hvordan jeg skulle ta bilde av dette, men uansett vil ikke bildene gi paraden nok verdighet. Denne paraden var helt utrolig. Alt lyset var slått av, og disse flåtene lyste opp..



time flies when you're exploring a world

Phu, som tiden har rast forbi...

Jeg er midt i bachelorgraden, nettopp kommet tilbake til hverdagen, og prøver å få tiden til å strekke til om dagen.

Hadde store planer om å blogge i statene, men den biten gikk skeis.. sola var så god.

 

Har også vært hjemme i trøndelag en tur, bakt litt, fotografert litt, og sett på min kjære hjemby..

 

og selv om jeg legger aldri så store løfter for at nå, NÅ skal jeg bli flinkere til å  blogge..

 

Jeg skal iallefall i noen innlegg vise dere mitt tropiske paradis, alias Orlando

 





Korte dager og hjertebank

Dagene går så fort at jeg nesten ikke rekker å puste. Føler at det ikke er lenge siden jeg satt hjemme hos mamma og bestilte flybilletter til Orlando, og nå er det under en uke til jeg skal dra.

Jeg har en biesverm i magen.

12 dager sammen med verdens beste lillesøster.

Selv om sisters må jobbe litt i Epcot mens jeg er der, blir det fremdeles mye tid til disney-parker, shopping, og å besøke litt familie i Gainesville. (Selv om jeg gruer meg litt til å sose rundt oppe i pastor-brenner-koranen-byen)

Denne uken har vi besøk av fettern til Espen og kjæresten. Kjempekos. Vi fikk faktisk med oss gutta på SATS igår også, himmelsk.

 

Jeg føler at dagene går så fort fra meg at jeg rett og slett ikke klarer å tenke,  ikke gjøre noe. Jeg bare ser at tiden raser. Har ikke begynt å pakke ennå. Ikke at det er så mye å pakke, jeg skal shoppe som en gal, men likevel. Jeg begynner å bli litt nervøs, samtidig som jeg gleder vettet av meg.

Har også en kake planlagt til helgen. Kommer mer om den senere.


Ser fram mot lysere tider. Hvis de nå kan bli noe bedre enn det de er. 

Det har skjedd en feil

I anledning Lyrikkens dag må jeg skrive noen ord...

 

Telefonen ringer

hun strekker seg over lemmer
føtter
Mennesker

tre stemmer

pakket inn i myke
kakaoslurker

Ned en skarp tunge

Liker ikke deg lenger

 

det har skjedd
en feil

 

svarer ikke
jeg vil ikke svare deg meg

 

Og opp en rulletrapp
Triller du ned
Jeg fryser

 

kakao




Det tapte barn

Det er som om hun klapper meg på hodet

Stille barn, ikke gråt

Har jeg vært slem, Har jeg vært snill?
Frykter de meg, når jeg går herifra?

 

Jeg drar lenken langs gulvet, mot en utgang,

sort

 

Noe som ikke stemmer

Hun roper bak meg
Treffer meg i ryggraden, graver
Bak sterke ben
Inn i vev

kravler
finner

 

Jeg er ikke din lenger

La meg dra




Om å ha sex med dyr

Forvirra? Jepp, jeg og.

 

Det er nå syv uker siden vi startet med graveprosjekt på journalistlinjen ved HIO.

Syv lange uker.

Vi var en gruppe på tre som av en eller annen MERKELIG grunn bestemte oss for å skrive om sex med dyr. En ide som kom av diskusjon av filmen Tomme Tønner 2, som Camilla akkurat hadde sett, der en bonde knuller sauene sine, hvorpå Emrah  fortalte at dette ikke var uvanlig på den tyrkiske landsbygda.

Så startet vi. Med et smalt utgangspunkt om at det for fem år siden ble avdekket dyrebordeller i danmark, og at det kom en ny lov som forbød sex med dyr i Norge, prøvde vi å søke opp bakgrunnen for dette.

De heter zoofile. De menneskene rundt om i verden (som det finnes flere millioner av) tenner seksuelt på dyr. Ikke alle har sex med dyr, noen liker å se på, noen tør ikke å prøver, men likheten er at de aller tenner på dem. Det kan være hest, ku, hund (det vanligste), fisk, slange, katt. Alle slags dyr. (det finnes folk som tenner på å la kakkelakker gå over seg)

Mitt ansvar ble porno. Hvordan det ble sånn vet jeg ennå ikke idag, men plutselig satt jeg der, og så på bilder og filmer av menn og kvinner som hadde det veldig koselig med diverse dyr. Og diverse dyr er bare fornavnet. Og jeg ble merkelig nok vant til å se disse bildene. Dag ut og dag inn.

Vi fant mye.

Vi klarte å finne mennesker som drev med dette. Mennesker som hadde gjort det før, ledet grupper av zoofile, og mennesker som gjør det ennå. Ikke alle har vært like lette å få tak i, og mange av dem vil ikke svare. Rart..

Vi har snakket med mattilsyn, politi, veterinærer, og alt som rører seg i dette temaet. Og funnet mye feil. Det er mye feil her.Og ingen vet noe.

Dette er et forferdelig tema. Både for de som blir rammet (dyrene, menneskene hvis dyr blir misbrukt), for de som driver med det og ikke ønsker at noen skal blande seg og for oss som fikk et innblikk i dette.

 

Ennå idag kan jeg ikke si med sikkerhet om jeg er for eller mot disse menneske. Jeg kan ikke si om jeg føler med dem, mot dem, hater dem, synes synd på dem. Jeg vet ikke lenger.Alle disse timene foran skjermen der jeg har sett bilder, filmer og blitt kontaktet at over 30 slike personer som ønsker å snakke med meg, har gjort at jeg ikke vet hvor jeg står lenger.

 

De fleste har en formening om hvilke mennesker det er som driver med dette. Som regel tror de fleste at det er gamle menn, eller menn over 50, som rett og slett "ikke får noe annet". Det stemmer ikke. På datingsidene, forumene og pornosidene jeg har vært innpå, viser det seg at inntrykket mitt er helt feil.

1. Det er mange flere kvinner enn menn som gjør dette.

2. Alder har ingen betydning. Alt fra 12 år til 80 år.

Jeg har funnet jenter på min egen alder, og yngre. 21 år gamle jenter som liker seg best med en hest eller en hund.

 

Og dette er bare de jeg har funnet på nettet. Det er også mange som gjør dette i sine egne hjem uten å dele det med noen, uten å fortelle det til en levende sjel. De bryter loven, igjen og igjen, kanskje også daglig.

Nå, endelig, etter syv lange uker foran skjermen er vi endelig ferdige.

Alle sakene er publiserte, og dagene er rolige igjen. Jeg kan slappe av, ta meg en dupp, trene hardt igjen. Og det er deilig.

Jeg håper at jobben vi har gjort med dette, alt vi har gravd frem i lyset, gjør at folk ser på dette med et annet blikk. Dette er ikke bare noe tull som finnes i humoravdelingen på Kondomeriet, og kun belyses i komedier på kino. Dette er et eget samfunn i Norge. Det finnes mange hundre mennesker som har sex med sine egne eller andres dyr regelmessig. Det finnes flere tusen som ser på dyrepornografi. Dette er ikke så uvanlig som man skulle tro.
Dette skjer. Hver eneste dag. Og selv om disse menneskene bryter loven, er de fremdeles der.

Kjære mattilsynet. Kjære politiet. Ikke glem at disse er her. De er ikke noe mindre misbrukere og voldtektsmenn og -kvinner enn de som forgriper seg på barn og voksne.

Tenk på disse dyrene. Og disse menneskene.


DETTE ER ET TABU! La det ikke være et tabu. Om du er for eller imot, samme det. IKKE LA DET VÆRE ET TABU, vi må kunne snakke om dette temaet!

Her ligger sakene. http://journalen.hio.no/journalen/Innenriks/article36913.ece Syv saker om et tema som ingen snakker om, ingen vet noe om og ingen bryr seg om.

 

 

Easy way out

Jeg er forferdelig lett å distrahere. Det er egentlig et under at jeg ikke har blitt frastjålet noe.

Denne uka er det individuell oppgave på skolen, som gjøres hjemme. I tillegg til at det er mye å gjøre på gruppeprosjektet vi holder på med.

Men det er ikke lett å sitte hjemme og prøve å være god student om dagen.

Smarte, SMARTE Torill kjøpte nemlig en SUPERNINTENDO til sin kjære til Valentine. Jepp. Ja, den var litt til meg selv også, må bare innrømme det. Problemet oppstår når lyden av den kjære nintendoen frister veldig om dagen. Et lite blikk mot tv-en så er jeg borte.




I tillegg driver vi fremdeles å flytter inn. Har montert fire hyller, pakket ut den ene esken etter den andre, lett etter ting, vært på Ikea. Nei det er ikke greit.

Men den værste synderen må være kakedesign. I går satt jeg i flere timer og så på nye blogger, nye bilder, videoer, linker, nettbutikker og drømte meg vekk i alt jeg skal lage utover våren.

Jeg fant spiselige diamanter, sko, skoesker, spiselige bånd, geniale bilder som virkelig ga meg ideer, osv.

Noen av sidene jeg drømte meg bort i er:
Villa Perlesukker. Herlig side. Just adorible. Og så mye herlig der inne. Tror faktisk jeg leste alle innleggene hennes i går.

(I LOVE THIS ONE!!!)


Passion4Baking. Har vært borti denne siden før en gang også. Men da kom jeg meg ut igjen. Ikke denne gangen. Hooked. Hun hadde også noen kjempegode tips for hvor man får kjøpt spiselige diamanter billigere enn i Norge.




Bakrella. Dette er damen sin det. Med en bok om cake-pops og sinnsykt mye fint, måå det bare bli bra. Kjenner inspirasjonen strømme på.




 

Og nå som jeg har fått det ut kan jeg endelig gå tilbake til å skrive om tolkningsrammer og dyr.

Håper jeg?.

Elleve mann og en ball?

 

Det er mandag kveld. Klokken nærmer seg tolv. Zero Hour. Nettavisene florer av de samme budskapene. Den samme redselen. Gleden. Spenningen. Nedtellingen mot nye epoker.
Jeg sitter på fire forskjellige Cover-it-live. Jeg følger med live, fra alle vinkler. Men ingen av dem sier det jeg vil høre.  Klokka har passert halv tolv når beskjeden tikker inn. Tallet ni har byttet eier. En langhåret engelskmann tar over trøyen til en baby-faced spanjol med fregner. Vi skjønner at det er over. Tiden med den mål-scorende spissen med blonde lokker er over.

Noen kaller det religion. Noen kaller det idioti.. Det er bare fotball.

 

Hver eneste helg er det samme. Stua kles opp i farger, trøyene kommer fram fra skapet. Lys. Pokaler. Bilder. Det er noe med denne fotballen. For ikke-troende er det bortkastet tid. Et plot for å fylle hele helgen med sport, og ikke sende et eneste program verdt å se.
En gang i tiden hatet jeg den delen av helgen. Fotballen som tok over flere av kanalene, og nintendoen som fikk kjørt seg.

Men slik er det ikke lenger. Jeg er blitt smittet. Live-oppdatering på nett, og tv-2 sport som fast kanal. Skjerf og trøye. Og et stort bilde av en fotballstadion kledd i rødt over tv-en.

 

Å være fotballsupporter er religion. Du har et lag. ET lag. Du er en del av et lag.

I Barnehagen lærte vi Rosenborg-sangen. Troillongan. En oppvekst kledd i svart og hvitt. VI hadde ikke noe valg. Og selv om vi ikke så på fotball, fantes det bare et lag.

Og da jeg fant min samboer, fikk jeg et lag til. Da var det england som betydde noe. Og rødt. Og jeg måtte lære meg glede. Kjenne hjerte banke fortere ved 16 meter. Kjenne lyden av en fløyte i magen. Og sakte men sikkert føler man lykken ved en lærball.
Å lære ørene å lytte. Ord som Premier League. Fotball. Liverpool. Viktige ord.

Nå er jeg på den andre siden av skalaen. Der hvor alle helgeaktiviteter må sjekkes opp imot kamp-program og tabell. Helgens barnedåp til tantebarnet ble sterkt kritisert av samboeren, da den krasjet med årets viktigste kamp.

Det krever mye å være fotballsupporter. Ikke alle lag har en evig medgang. Egentlig er det ganske få lag som nyter den luksusen. Det er mye smerte i denne religionen.

Å se en voksen mann gråte er ikke et under, et privilegium. Det skjer hver eneste helg.
Mange ganger har jeg sett samboeren krølle seg i fosterstilling inn mot veggen, med ikke et ord til god natt. Eller når onkel ikke engang vil snakke om hvordan det går med fotballen. Det går ikke, mumler han.

Verden stopper opp når det er kamp. Ingen skal ringe på. Ingen skal forstyrre. Det er viktig. Det gjelder liv eller dø. Det er jo tross alt fotball.

Og da er det ikke lett å sitte på en flyplass. Nervøs. Ventende på melding før jeg skal boarde. Har det skjedd noe. Skal noen score snart? Dette er viktig! Sjekker Live-oppdateringen på VG. Puster tungt. For hva om noe skjer mens jeg flyr? Hva om jeg ikke får støttet laget. Hva om vi taper?  Vil vi overleve det?

 

 

Elsket og Hatet

Helt siden første  gang jeg fortalte til noen at jeg skulle bli journalist har jeg møtt mange forskjellige meninger. Men de er ganske lett å dele opp i to kategorier.

 

"Oi, så spennende da. Det er jo virkelig et givende yrke"

Eller

"Vet du, journalister, dere er som ulver, dere bryr dere ikke om mennesker. Dere er ute etter SKUPET, og skriver bare dritt"

Elsket og hatet.

Jeg merket det igjen i dag, da jeg møtte en av mine tidligere ?barn?. (Hu er 81). Hun fortalte meg at hun synes journalistene var så dumme, fordi de alltid spurte om det samme.

Det er tydelig slik at jo eldre de blir, jo mer hater de pressen.

Men jeg begynte å tenke litt på det.

Det finnes noen bedritne journalister der ute, ja, selvfølgelig, men det finnes også bedritne butikkmedarbeidere, sjefer, aksjemeglere og leger.

Det som er litt viktigere, er de GODE journalistene, og de GODE historiene.

La oss se litt på de historiene som kom fram på grunn av journalister.

-          I November avslørte TV 2 at USA overvåket Norge fra et sted i Oslo. Saken har rullert i aviser og tv siden da. Dette er en stor sak. Hvordan er det mulig av vi blir overvåket av et annet land, og PST ikke vet det?

http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/her-drev-usa-systematisk-overvaakning-av-nordmenn-3332987.html
En sak TV2 jobbet LENGE med, og fikk et utrolig resultat på. ER ikke dette viktig at kommer fram?

-          I 2005 døde Kristoffer. Han hadde skader på kroppen som tydet på mishandling. Men ingen sa ifra. Hvordan er det mulig?

Kjetil Østli er en GUD i presseverden. Nesten alle journalistene jeg har snakket med forguder denne mannen, og ser på han som den beste. Er det rart han blir kalt inn til å snakke med journaliststudentene hvert år?? Denne saken belyser barnemishandling og hvor lett det er å se den andre veien. Det er en sterk historie, som griper deg. http://www.aftenposten.no/amagasinet/article3035648.ece

-          Den Usynlige. En mann dør i Oslos gater. Ingen vet hvem han er. Bernt Jacob Oksnes begynner å lete. Hvem var denne mannen som blir begravd uten navn. Uten noen som gråter ved graven.

Oksnes fikk den store Journalistprisen for denne saken. En banebrytende sak, som virkelig viser jakten på svar. Her har Oksnes virkelig måttet grave for å finne ut hvem denne mannen var. Og han lyktes.
http://www.dagbladet.no/2010/01/26/magasinet/ensomhet/familie/dod/10105099/

Denne MÅ leses. Virkelig sterk sak.

 

De vergeløse.

-          Barnevernsinstitusjonen Krageviken. Her gikk det ord om at eieren av stedet slo og mishandlet barna der. To journalister startet jakten for å finne ut hva som foregikk der. De snakket med flere ungdommer og til slutt måtte eieren selge stedet. Han ble anmeldt.

http://www.nrk.no/programmer/tv/brennpunkt/1.7321341

Dette er viktig å få frem i lyset. Hvordan Barnevernet bare ignorer anklager fra barn, fordi de er barnevernsbarn, og problembarn.

 

Det finnes gode journalister, og det finnes gode saker. Uten journalistikken ville vi aldri funnet ut om vi ble lurt av staten, kommunen, av mobilselskapet. Vi ville ikke ha funnet ut at USA overvåket oss.

Ja, journalister kan være fæle noen ganger. Men uten oss. Hvem skulle da ha gravd i det som skulle ha vært skjult?



Avslutter med noen av de kommentarene jeg har fått:

"Herregud, ingen leser da vel aviser lenger"(Hvor mange av dere kan si med hånden på hjerte at dere ikke er innom en ENESTE nettavis? Bare Adressa har 150 000 lesere om dagen)

"Dere journalister ja, dere er jo helt ubrukelige"

"Vet du, jeg ble intervjuet en gang. Han hørte ikke på noe av det jeg sa, han bare skrev og skrev, og spurte." (og så fortsatte hun å prate om denne journalisten i 10 min)

"Tenk det, å behandle en rikskjendis som dere gjør." (Adressaavisens sak mot Hans Rotmo. Og ja, jeg har tatt på meg alt ansvar for den stakkars frilansjournalisten som ble anmeldt sa og gjorde mot Rotmo)

"Du kunne ikke ha valgt deg noe bedre yrke da, noe litt viktigere?"

"Ja, så du skal bli sånn se og hør jævel, som terroriserer Sven O??" (hehe.. Jeg sa kun at jeg var journaliststudent)

"Kan ikke skjønne hva dere lærer der på skolen? Det må jo bare være dritt

"Ja, vet du , avisene skriver bare dritt. Jeg  leser ikke aviser lenger jeg, for det er bare dritt" (hvordan vet du det da?)



Tror det er håp for meg uansett jeg..

Fram med spaden

 

Skolen er godt i gang igjen. Oppgavene ligger på bordet og vi starter.

I år er det gruppearbeid. Noe jeg egentlig ikke er så glad i. Tidligere erfaringer med medelever med føttene på bordet og ordene ?det ordner seg nok?, har gjort at jeg er litt skeptisk til å skulle dele arbeidet med noen. I verste fall noen som ikke vil delta noe i det hele tatt.

Men jeg har kommet på en konge gruppe, og stortrives. Tre hjerner som tenker så det knaker må jo bare bli bra.

Kan vel ikke si så mye om hva vi graver i, det er jo kjipt om noen andre graver kjappere, for å si det sånn. Men det er stort. Og forhåpentligvis blir det bra.

 

Fotoapparatet har ligget på vent i en måneds tid nå. Vet ikke hvorfor egentlig, men sliter med å finne motiver.

Det kommer seg vel etter hvert. Skal ikke klage, tok over 10 000 naturbilder i Trondheim.



Ellers driver vi å flytter. Har nesten blitt en vane det nå. Skal bare rett over gårdsplassen denne gangen da. Men leiligheten er like fin, og billigere. Ikke at det har såå mye å si, men alltid greit med litt ekstra.

 

Ellers sitter jeg og teller dager til jeg skal til Florida for å besøke lillesøster. LYKKE.



Farvel til frost og kalde netter..

tabellene

To kolonner foran

står du

Alene
Fryktløs

Sterk

Men du sier ingenting

om det du

vet

ingen

hvem du er

vil være
Lekende

Du hvisker mellom tallene

 

Vi er bare rader
I en tabell

 






Kveldstanker om fotball

I disse dager er det vanskelig å være Liverpool-supporter. Det er tungt.

Det er onsdag kveld.

Svartonsdag.
Tap. Igjen

Mot Blackpool. Blackpool?

Et førstedivisjonslag som er innom på besøk?

Stua er kledd i rødt.

Røde stearinlys brenner ned i bordet.
Stillhet.

Han sier ingenting. Det er ingenting å si.

Jeg går på badet. Vasker av meg skam og rennende maskara.

Sort vaskeklut.

Sort. Der tårene ikke vises.
Stirrer ned på vaskekluten foran meg, som tar imot sorgen.
Skammen.
Ensomheten...
Vi står alene. Sammen..

Et hvitt emblem. Gull.
Lykke.
Drømmen om at det snart er vår

Snart er det vår tur.

Det er når man er Liverpoolsupporter

At det er godt å være Rosenborgsupporter?
Og at det snart er vår...

Den Lærerike praksisen

Jeg er endelig tilbake på østlandet, skuldrene er senket og hverdagen har kommet blåsende tilbake.

Og godt er det. Men jeg savner selvfølgelig tiden i Trøndelag.

2 måneder i adressa.no gjorde godt. Og jeg lærte mye om den verden jeg ønsker å komme mer inn i.

Her er noen av de tingene jeg husker best.

 

Á       Alt skjer NÅ. NÅ sier jeg!!
På nettet handler det om å være først. Det er ikke slik at man kan vente til deadline. Deadline var for fem minutter siden.

Á       Politiradioen er viktig.
Det er skjer alltid noe, og skjer det noe, er politiet på saken. Da er det lurt å ha politiradioen på. Der kan man også finne ut om det er noe man må sende ut noen på eller ikke.

Á       Ta alltid et bilde
Man vet aldri hva som er nyheter. Stopper man forbi noe, så ta et bilde. Bedre med et for mye. Nå som verden er blitt digital.

Á       Nett og Papir er ikke det samme
Det finnes papirmat, og det finnes nettmat. Det er viktig å vite forskjellen. Det virker som at det er noe sånt som: Papirmat er lese med en kopp kaffe, Nettmat er setter kaffen i vrangstrupen. Men det er ikke sikkert.

Á       Telefon tar tid
Det er greit å ha en 4-5 saker av gangen, slik at man kan veksle. For det skjer alltid noe. Noe kommer i veien, og å sitte å vente på svar på telefonen.. ARG?

Á       Aldri undervurder Rød Ring
En rød ring på et bilde, som sirkler inn det viktigste, kan virkelig gjøre bildet. Og gjøre at folk klikker, og at saken kan havne på Sol.no?

Á       Det handler om å ha lesere
Uansett. Sakene må være gode. Sakene må være lesbare

Á       Lesbare saker, er ikke det samme som gode saker.
Jeg skrev noen saker om bil og lys på bil. Og piggdekk. Disse sakene hadde kjempeoppslutning. De ble veldig godt lest. Og de var kjappe å skrive. Jeg jobbet i en uke med to saker om skolesystemet i Namsos. Ikke like bra. Det leseren vil ha og det journalisten vil skrive går ikke alltid sammen. Saken om han som fant en larve i en mandarin var også veeeeldig lesersak.



Jeg har lært utrolig mye. Og det er rart å være på skolebenken igjen. Jeg kommer til å savne Adressa.no. Hele Adresseavisen egentlig.

Takk.:)

Avskjed med barteland

 

Endelig retunert til Lørenskog og samboer etter 2 1/2 måned i Trøndelag og Bartebyen.

Jeg sitter igjen med mange gode minner. Og overalt, har jeg nok en gang lært meg nye ting om den rasen jeg tilhører. Trønderne. Selv om jeg her om dagen fikk beskjed om at jeg er en blandingsrase.

Så for å summere, her en noen ting jeg har lært om Trøndelag, og noe jeg allerede visste.

 

Du vet du er i Trøndelag når:

  • Du ber gjestene ta med blandevann på fest og de tar med kaffe
  • Alle bilene på plassen utenfor matbutikken står med motoren igang, og passasjeren din spør hvorfor du skrur av motoren
  • Ingen låser dørene, og setter dem ofte på vidt gap når de er hjemme.
  • Du ringer søstra di og hun sitter på kafe med Snåsakaillen (snåsamannen)
  • Rema selger Rosenborg-utstyr
  • Du finner varer som har gått ut av produksjon i resten av landet
  • Du ringer 1881 / 1888 og de forteller at den du vil ha tak i er på jobb
  • Når fire enheter rykker ut til en brann ei en bærepose
  • Du møter tre kjente musikere på samme utested. 50 kvm
  • ut og innkjøringsrampene på motorveien er markert med forbudt for traktorer
  • skiltet "Snu, dette er feil kjøreretning" er å finne på samtlige innkjøringer fra motorveien.
  • En øl betyr alltid Dahls
  • Når muttern din har hatt samtlige du møtte på byen i barnehagen

 

Kommer sikkert på flere etterhvert, men dette er noe av det jeg blir påminnet i Det Store Barteland.

 

Et år forbi...

da var vi snart ferdige med året. Det har gått fort. Nesten for fort. Derfor setter jeg med ned og ser litt tilbake.

For å sammenfatte året litt


Året startet hos Karine i Oslo. Med klar utsikt mot festningen.

Jeg og Karine var i London, og fikk se verdens beste band live for andre, og ikke siste gang.

Så dro jeg og Espen til Følling, for å feire bestemoren hans. Koselig tur



Vi flytta, og jeg fikk lov til å pusse opp

Herlig julebordsbildet


I sommer reiste vi til Sommerland i bø

Jeg prøvde å gå Galdhøpiggen. Lyktes ikke. Men snart er jeg frisk, og kan prøve igjen

Jeg sa opp jobben på Metro og sa farvel til disse flotte menneskene

Det blir ingen jul uten julekos på Kvålegården, med mine to verdens beste. <3



Jeg fikk tatt et herlig bilde av Stine i Trondheim

Jeg fikk være litt mer tante, noe jeg elsker

Fikk sett min første RBK kamp. Litt flaut siden jeg er trønder.

Fikk se en annen side av Trondheim

Fant en foss jeg forelsket meg helt i

Jeg begynte med Kakedesign, noe Sigrid fikk stor glede av.

Avskjedskaken til Metro Bowling, også den første kaken jeg lagde.

Og sist men  ikke minst. Jeg hadde et KILLER Avatarkostyme på Halloween.

 

Jeg har med andre ord fått gjort  litt i år. Jeg har i tillegg startet på fulltidsskole, vært i Adressa.no i to måneder, og fått smaken på journalistlivet. Gleder meg til å komme tilbake til skolebenken etter nyttår,men ser også fram til å jobbe mer som skribent. Det er virkelig noe jeg liker.

 

 

Det kommer også en liten "blinkskudd" etterhvert, når jeg får sett over litt:)

Julefred

SÅ var julefreden over huset.

Pakkene er pakket ned i poser til hjemreisen, julematen begynner endelig å synke, kroppen vender seg til mengden sukker og fett, og jeg kjenner roen har satt seg i kroppen.

Det er ennå en ukes tid til jeg skal hjem til Oslo, og før den tid er det nyttår og bursdag. Men kjenner virkelig at dagene flyr. Har en liten plan om å invitere noen venner over på vin og kos i kveld, men vi får se.

Skal prøve å komme med en "året som har gått" også.

Og har planer om en "Du vet du er i Trøndelag når:" for å minnes de to månedene jeg har vært her.

Men foreløpig skal jeg ta det med ro.

Sitte sammen med mor og stefar, og kjenne verden rase forbi,..

 

 



Du har lagt rim mellom fingrene mine

Sier du vil
Kjenne kulden

Mellom minuttene

jeg fryser

Men du ler

"Frosten er bare en pauseknapp
fanger verden slik den
Slik du ser den"

Fang meg inn i frosten

og ha meg slik jeg er
I kveld
I natt

Ikke i morgen

stille kvelder

det nærmer seg jul. Dagene går fort, og jeg sliter med å ha oversikt.

Gavene er straks ferdige. Er bare 3 uker forsinket i år i forhold til tidligere.

Men det kommer seg.

 

Tiden har gått forferdelig fort i desember. Dagene har rast forbi, og jeg har knapt klart å glede meg til jul.

For tiden har det blitt en del julebakst, rydding og pakking, og gruing til jeg slutter i praksis.

Nå har jeg bare tre dager igjen, og det liker jeg ikke. Jeg trives veldig godt i praksisen hos Adressa.no og det blir uvant å ikke høre politiradio, sitte på nettsider hele dagen, og lete etter nyheter, telefoner til politi og brann, og ekstremt hyggelige medarbeidere. Jeg kommer til å savne det. og spesielt nå som jeg har kommet inn i "The Zone".

Akkurat fått taket på det.

Det blir uvant å komme tilbake til skolebenken og gjøre vanlige ting igjen.

Forhåpentligvis får jeg fortsette med journalistikken selv om jeg kommer tilbake til østlandet.

I tillegg gruer jeg meg litt til jul i år. Lillesøster Sunniva er i USA, og kommer ikke hjem til jul. Min kjære julepartner, som er like barnslig som meg i desember, og vi gjør utrolig mye sammen i jula, det blir ikke helt det samme. Og vanligvis er vi mange til bords på julaften, i år, er vi bare tre. Det blir merkelig.

Men men...

Kvelden i kveld går med til kosekveld hos Sigrid. Det vil si, skøyter, mousakka, vin, brettspill og billijard på en eller annen pub. Skikkelig kos. Godt å senke skuldrene litt og bare være.




Noen små ord på slutten.

 

Du har lagd ordene på puten

når jeg kommer hjem ligger du stille

foran dørkarmen

står anklagene

helt alene

Jeg vil ikke se elvene som renner

langs ansiktet

ligger timene under oss

sliten

denne gangen frykter jeg du har rett


Jeg sniker meg forbi deg

Legger hodet langs veggen

Ord skrevet på tapet
Slipp meg
inn igjen

Sene netter

 

En vintermorgen


Under åpen himmel, helt alene, mellom frostet landskap, ligger du.

Sliten. Alene.
De går foran deg. Og plutselig er de borte


Henger under resten av verden, en skygge i gjemt skog.
Faller du, er alt tapt. Henger du, krever det all styrke i verden, og du forsvinner. Tilslutt.



På en ensom vei. Mot nye sletter. Gamle stier. Du har lett lenge etter dette.

Men ingen kommer bak deg. Ingen går foran deg. Det er stille

En sliten kropp, i dyp snø, ned frostens landskap.




Men bak skammen. Bak frykten for å falle, frykten for å aldri være sterk nok. Ligger en morgenhimmel. Helt alene. Lyser opp bak deg, mens du går. Foran deg, møter deg ved enden.

Og løfter deg opp.

Uten å bære deg.

Tiden som forsvinner

Det er vel en måned eller noe siden jeg skrev sist.

Tiden flyr forbi. Jeg blir så paff, jeg rekker ikke å reagere.

Jeg har bare et par uker igjen av praksisen. Jeg skulle skrive mye om praksisen min på Adresseavisen. jeg skulle fortelle om hva jeg lærer, om hvordan Trondheim er, og om alt jeg får oppleve.

Og ingenting.

Nada.

Jeg glemmer å skrive.

Eneste grunnen til at jeg husker å skrive idag, er fordi mamma kommenterte at jeg ikke hadde oppdatert bloggen på lenge.

Så skal prøve å skjerpe meg. Lover ingenting. Men jeg skal iallefall prøve.

En liten tekst til slutt, før jeg graver meg ned i skam og fondant.

 

Hver kveld klokken fem over ti står hun der. I vinduskarmen. Stirrer inn på meg. Jeg hører henne klatre opp siden av huset, skraper neglene inn i veggen. En stille pust, inn igjennom ruta, legger seg bak øret mitt. Hun ser på meg. Forundret.

Hver kveld klokken fem over elleve, banker hun på. tre korte slag på glasset. ettelater et merke i frosten. øyne store, redde. Hun leter etter blikket mitt. Fryser meg inn i en annen verden, to klare øyne, mot frostet glass. Holder en hånd mot kulden. Hun vet hva jeg vil. Jeg vet hva hun vil.

Hver kveld. klokken tolv. Drar hun. Uten å se på meg. idet jeg kler av meg og lukker verden ute, står hun på bakken, titter opp, blåser atmosfærer mot meg, kaster virvler av snø opp mot taket. to tårer som faller mot bakken. sprekker is, og legger seg som bloddråper, frosset fast, hver kveld.

Hver kveld. Klokken fem over tolv. Klatrer jeg ut av vinduet. Og møter to isfrosne øyne. jeg sier det er siste gangen. men jeg blir med. Til varmen. Til frykten. ut av ensomheten, inn i frosten.

Avatar.. Happy Halloween

Når det gjelder kostymer, liker jeg å gjøre det skikkelig. Som i år. Med Avatar
















Kantinekultur

 

En liten merkelig sak med å jobbe i en avis.

Første dagen jeg var her hadde vi opplæring. Spennende, og lærerikt. Og vi hadde opplæringen like ved kantinen, så når vi fikk pause satte jeg og den andre på opplæring, Jo, oss i den fine kantinen. Jeg prøvde den herlige salatbaren for første dag. Vi tenkte ikke noe over hvor vi satt. Mens jeg var på toalettet, satt Jo igjen, og vår lærer kom. Da fikk han en beskjed jeg ikke fikk.

Neste dag gikk jeg igjen til kantina og satte meg ved det samme bordet. Jeg er vanemenneske. Jeg tenkte ikke over at folk så på meg, jeg var tross alt ny. Mens jeg satt her la jeg plutselig merke til en gammel skolevenninne, som jobbet i grafikkavdelingen. Veldig hyggelig, og veldig overraskende. Vi snakket litt sammen før jeg måtte tilbake på jobb.

Utover denne dagen, som var min første dag sammen med de andre journalistene, fikk jeg spørsmål fra sjefen om jeg visste hvor ting var. Kantine, treningsstudio, utstyr.. fortalte at jeg visste hvor kantina lå. Da spurte han om jeg visste hvor jeg skulle sitte.
Hvor jeg skulle sitte? Ved et bord kanskje???

Da fortalte de at det var spesielle regler for hvor man skulle sitte.

Kantinen var nemlig delt i to. For meg som er 180 høy er ikke dette skillet spesielt merkbart, da det er en 120 høy trestruktur som er nokså gjennomsiktig. Ikke noe som ser ut som et skille. På den ene siden satt grafikerne. På den andre, journalistene. Jeg hadde sittet på grafikerne sin side.

Ifølge mine kolleger var dette strengt forbudt. Og ikke bare måtte jeg sitte på riktig side av denne skilleveggsaken, det var også nøye vist hvor i det området vi måtte sitte. For satt vi innerst i kantinen på vår side, var det feil. Der satt vaktmesterne eller noe sånt. Vi måtte sitte nærmest kassen og utgangen. Merkelig? JA. Det var en av de siste gangene jeg satt i kantina. Nå sitter jeg som regel ved pcen. Jeg har ikke tid til å sitte der og spise. Og det er ikke mange av mine kolleger som gjør det heller.. Vi har rett og slett ikke tid.

Men jeg blir jo litt paff.

Kantinekultur på en arbeidsplass. Det er som å være på skolen igjen. Ungdomsskolen altså. Der alle har faste bord. Man kan jo lure på hvorfor en hel seksjon er satt til grafikere, og bare to langbord til journalistene. Nå skal det sies, ingen spiser lunsj samtidig der borte. Jeg har en fast tid, men det virker ikke som så mange andre på nett spiser da. Men men. Jeg vil ha salat mens det ennå er salat igjen i den baren.

salatbarheaven

 

 

For å fortelle litt om min nye arbeidsplass. Jeg er praktikant hos Adressa.no, nettavisen til Adresseavisen.

Her sitter jeg hver dag og håper på branner, trippeldrap og andre spennende ting som kan gjøre hverdagen utrolig. Foreløpig har det ikke skjedd mye oppsiktsvekkende, men det har da blitt skutt et par bjørner, og har fått terget på meg noen lesere.

 

Men over til saken.

I kantinen på denne utmerkede arbeidsplassen har de salatbar. En suveren salatbar. Den er egentlig ikke så stor, men den er billig, og den har et herlig utvalg.
Her bytter de utvalget nesten hver dag, og det gjør at salaten aldri blir lik. Spennende.

I dag for eksempel ble det rucola, ost, skinke, penne, coscos, mais, champinong og tomat. Mmm.

Det er så greit, fordi jeg vet aldri hva de har, og blir like overrasket hver gang. Og jeg får testet meg selv i å prøve nye ting.

 

Elsker rett og slett dette tilbudet.

 

For salaten og to brødskiver betalte jeg den nette sum av 25 kr. (er større enn den ser ut)

For denne summen tror jeg ikke du får to brødskiver engang på kantinen hos HIO.



sånn går no tia....

Okei.
Det har vært 10 lange dager etter at jeg flyttet til Trondheim.
Det første som skjedde var at jeg oppdaget at jeg ikke hadde internett. Jeg fikk meg bosted to dager før jeg skulle reise, så det var liksom ikke førsteprioritet.

Nå er endelig det mobile bredbåndet oppe og går.

 

Kort info om hva jeg da bedriver dagene med.

Jeg bor hos en 71 år gammel dame, Kari. Som da er kusinen til min samboers bestemor. (I know, innviklet).

Her har jeg et passe stort rom og fri tilgang. Betaler ikke noe leie, bare min egen mat.

 

Ellers har jeg da startet på praksis i Adresseavisen. Nærmere bestemt på nett: Adressa.no

 

Her er jeg hver dag og stresser, ikke stresser, stresser, slapper av. Det er litt forvirrende foreløpig men det kommer seg nok etter hvert.

På kvelden blir det mye venner, og litt sosialisering med husmoren. Det er liksom det hun krever. At jeg sitter sammen med henne og strikker. :P:P

 

Har tatt noen freshe bilder i nærområdet, som jeg skal legge ut litt etter hvert. Og har en del gode historier å fortelle fra livet som praksis-journalist.

 

Men nå kaller verden igjen.

Den blinde byen

I år har jeg femårsjubileum som østlending.

Når man bor i Osloområdet, og drar til byen fra tid til annen, er det enkelte ting man lærer seg. Blandt annet å ikke se andre mennesker. Det kryr av tiggere, selger, reklameutdelere.




Etter en stund lærer man seg å ikke se andre mennesker man møter på veien. På tirsdag gikk dette mot meg. Jeg var lett stresset, på vei til skolen for å motta eksamensoppgaven, og raste bortover som vanlig.
På vei til trikken ser jeg en mann i sidesynet som ser på meg og snakker til meg. Jeg ignorerer han først, men hodet tenker av seg selv og plutselig tenker jeg at han så ikke ut som en selger eller tigger, så jeg snur meg, og spør hva han sa.
Han ser på meg, forvirret og uskyldig.




"Exuse me, do you know where Thon Hotel is?"

Med konen stikkende fram bak seg og to store kofferter står de der, litt desperat og spør meg om veien til hotellet. Plutselig blir jeg lei meg. Her står jeg og forhåndsdømmer denne mannen. Jeg ser meg rundt og oppdager at jeg overhode ikke husker hvor Thon Hotel er.
Tenker, titter på de hotellene jeg faktisk ser.
Aner ikke.
Og må bare si dette. Beklager, jeg aner ikke.
Og ønsker dem lykke til og går. Skynder meg til trikken.




Ombord på trikken går det opp for meg. De kommer ikke til å få hjelp på en god stund. Det passerer ca hundre mennesker i minuttet akkurat der de står. Men ingen stopper. Vi stopper ikke lenger. jeg lurte på hva jeg kunne ha gjort. Jeg kunne ha henvist dem til trafikkanten. der hadde de fått hjelp. Jeg kunne ha ringt 1881. Fulgt dem. Det er mye jeg kunne ha gjort.
Og når jeg kom på skolen og oppdaget at jeg hadde ikke trengt å komme før en halvtime senere, da ble jeg iallefall skuffet. Jeg kunne ha gjort mer. Jeg ble sittende å tenke på hvor lang tid det tok før de fikk hjelp.

I Oslo er det ikke lett å vite.

Oslo er en by der ingen bryr seg. Vi er omgitt av selgere, tiggere, narkomane og prostituerte. Derfor lærer folk seg å ignorere hverandre. Vi raser forbi i et sabla tempo? Og når det skjer noe, er det ingen som ser det. Vi er blitt blinde?

 

(Dette innlegget startet jeg på før jeg dro til Trondheim, men ble ikke ferdig før i dag.. Shame on me. Tenkte å starte opp med unnskyldningene i morgen)

Siste fridag

Idag er siste fridag på en god stund føler jeg. eller. var. Nå er det jo en ny dag. :)

Så min siste fridag på en stund er over.

Nå blir det lange dager, og mye å holde fingrene i.

Mandag er siste dag før eksamen, og den dagen skal brukes til å gjøre klart den ene oppgaven jeg skal levere til eksamen. I tillegg skal jeg innom min tidligere arbeidsplass for å levere en Pacman Kake. (bilde kommer litt senere). Og resten av kvelden går med til lesing til eksamen.

Tirsdag starter eksamen, og derifra blir det nok veldig mye av akkurat det.

I tillegg denne uken må jeg pakke, lørdag morgen reiser jeg oppover til Trondheim der jeg mandag 18. Okt starter i Adresseavisa. Det blir spennende, nytt, skummelt, og moro. Men det krever pakking. Jeg skal tross alt være borte i over 2 måneder, ut dette året, det betyr at jeg må ha med meg en god del saker. Jeg skal i tillegg drive med julegaver mens jeg er der, så jeg må ha med alt utstyret mitt.

Jeg skal også bake en kake til denne uka, lurer på hvordan det skal gå.

Ellers leter jeg fredeles etter sted å bo mens jeg er i Trondheim. Det har jeg ennå ikke funnet. Foreløpig frykter jeg at det blir et par netter i bilen før jeg finner noe der oppe, men det tar jeg som det kommer. har tross alt med meg dyne uansett. Er tross alt trønder, og tykkhudet.

Lørdag reiser jeg som sagt oppover, og det første som skjer da, er at min gode venninne Sigrid har bursdag, og det blir straka veien dit. Det blir sikkert en fuktig natt. Søndagen skal brukes til å finne fram i denne byen, slik at jeg vet hva jeg driver med. Greit å ha det i orden.

Ellers skal jeg prøve å bruke litt tid på min kjære denne uken. Skal jo tross alt være borte fra han en stund. Og så skulle jeg ha lagd ferdig flere gaver, så jeg slipper å tenke på det. Fikk lagd noen i dag mens jeg snakket med lilesøss på Skype... Eller..Mikken var jo herpa, så hun snakket, jeg nikket.

Nå må jeg nok legge meg, blir ny lang dag i morgen. Tenker egentlig at det er godt at jeg ikke er bowlingmedarbeider lenger. Hva hadde jeg hatt tid til da???

Nattinatt

skolehøsten

Da var jeg ferdig med den siste oppgaven for dette semesteret. Da er det eksamen neste uke før det blir praksis.

Jeg har lært mye i høst, og ble kjempeglad da jeg hørte vi skulle ha om Feature i høst. Fordi jeg er veldig glad i feature.

I mine fire oppgaver har jeg møtt mange spennende mennsker. Den første saken var om bingo, og den var jeg så som så fornøyd med.Deretter hadde jeg en petit om kollektivtraffikk i Oslo.Legger ut den senere.

Så startet de virkelig gode sakene. I portrettet fikk jeg møte Marthe Mirakela. En utrolig sterk ung dame som jeg ser veldig opp til. Saken om henne finner du her.Marthe har kreft og kjemper for å overleve.

herlig dame.

Der var jeg faktisk veldig heldig. Ei jente i klassen min som hadde TV hadde også portrett med en kreftpasient. 3 dager etter innleveringen døde han. Tunge greier. Her finner du bloggen hennes,og hennes reportasje on LSK Unified. Der står det også mye om kreftpasienten hun intervjuet.

Den siste saken var en reportasje, og da stakk jeg en tur på elgjakt. Skal skrive mer om hvordan det var etterhvert. Men jeg koste meg, og lærte mye nytt av småguttene.

Her finner du saken om gutter som blir menn. Den likte jeg veldig godt, faktisk. Ble fornøyd og greier. Hehe..

Dette er jakt på høyt nivå skal jeg si deg.

 

Ellers er det noen dager fri fra skolen for å lese til eksamen. Det må jeg da få til. Kanskje jeg får blogget litt også.. hm..

Farvel

Fem år på Metro Bowling er over, og jeg skal ut i verden igjen.

Fem år med motgang, medgang, problemer og løsninger. Jeg har kost meg og kommer til å savne det stedet jeg har bodd de siste fem årene. For det er det jeg har gjort der. Bodd. Det har vært mer enn en jobb, det har vært et hjem og en livsstil. Når jeg gikk ut døren som ansatt for siste gang på torsdag, hadde jeg en klump i halsen, men samtidig var det 20 kg som forduftet av skuldrene. For endelig har jeg tid.

tid til å rekke å leve, tid til å puste mellom skole, jobb, søvn, skole jobb...
Men jeg kommer til å savne stedet. menneskene. Kundene.

Min siste dag var fylt med glede og sorg. Bilder av kaken kommer i morgen.
fikk blomster fra Pensjonistforeningen, fra Flytoget.guttene mine som vistnok kommer til å savne meg. Og gave fra de ansatte.... Again, bilder i morgen:)

en liten bildekavalkade er på sin plass.


Ida og Cecilie. Starten på inntoget til The Blonde Mafia


Tom og Siri. To gamle ringrever i konsernet


Store deler av staben på Fridays..


Ida, Carina og Tom. Carina er den nyeste i Blonde Mafia... og en av de jeg vil savne mest...






På Metro blir de ansatte tatt godt vare på...




FRK Partypooper:)




Hovedmedlemmet i Blonde Mafia





En gang i tiden var Vinen det beste med juleborde. Før Blonde Mafia, som du ser


Masasje er en del av tilbudet vi får..









 

Så noen mer poetiske bilder fra tiden som kunstfotograf.. Eller kjedesegpåjobb-fotograf...





















Slik det så ut da jeg startet her:






 

Farvel...

Med boken under armen..

I helgen var det Bokfestival i Oslo. Med andre ord. Torill på bytur.
Nå ble ikke byturen helt som jeg hadde tenkt, med skjelving, sult, og lett angst, men jeg fikk da med meg ett og annet.

Jeg filmet mye som kanskje kommer etterhvert. Men her er iallefall litt av det jeg fikk oppleve.


Boksignering med de to store. :D



Samtale mellom Drillo, Eggen og Dag Solstad om fotball. Veldig spennende.


MASSE folk. Dette er HALVE gaten.


Mange samlet seg for å høre Snåsakailn (aka Snåsamannen) og Margit Sandemo. Så vidt jeg så var det der det var mest folk. Det var MANGE.

 

Fikk mye fin info i helgen, og fikk se utrolig mye spennende. Det triste var bare at Lars Saabye Christensen var sykmeldt og hadde meldt avbud. :(:(:( Så fikk ikke møtt mitt store idol denne gangen heller...

 

VELDIG eksotisk.

I går var jeg innom Mega med planer om litt befruktning.
Og der har de fått inn mye eksotisk frukt. Jeg fikk så veldig lyst til å prøve Pithahaya. Den Knall rosa rare frukten. Jeg husket ikke helt hvordan den smakte og ville prøve igjen.




Brukte for så vidt ganske lang tid for å få betalt for min lille frukt, fordi damen i kassen skjønte ikke hva det var. Endte med at jeg lente meg langt over henne for å peke på bildet av den rosa frukten.

Og da hun endelig slo inn ble jeg paff. Eller, merket det for så vidt ikke før jeg hadde tastet koden min, fått godkjent og hun kommenterte at det var dyr frukt. Jeg tittet på lappen jeg fikk, og jo da. Det var en veldig dyr frukt.

Med en kilospris på svimlende 199,- kostet den ille rosa frukten 65 kr. 65 KRONER!! FOR EN FRUKT.

Greit at ting skal være eksotisk, men SÅ eksotisk er den fanden meg ikke. Jeg hadde allerede betalt og gadd ikke starte en krangel. Tenkte jeg skulle smake om den var verd det.
Mine damer og herrer, det er den altså ikke. Den er knapt verd 20 kr. Vassen og rar.Utseende er det eneste som er tøft. Men jeg vil ikke kjøpe frukt for utseende hver gang heller.

Men plutselig skjønner jeg hvorfor dessertene er så dyre på fine restauranter. Det er ofte dekorert med Pithahaya.

Jeg kan med sikkerhet si at jeg kjøper ikke den flere ganger. Selv om den ser kjempetøff ut.
Knæsj frukt. Men IKKE verd prisen

 

Words that hurt

Det er utrolig lite som skal til for å glede andre mennesker. Men det skal også ganske lite til for å såre.

En god dag kan bli totalødelagt av en kommentar, eller en samtale. I dag er ikke formen helt god. Jeg har alltid vært slik at jeg tar ting til meg. Det skal ikke mye til for å såre meg. Og det vet de som kjenner meg og. Derfor er det lett å vinne en diskusjon over meg. Jeg tar ord til meg, og kan ofte bli fysisk dårlig av det.

 

 

I dag farer tankene og de siste månedene som har vært herlige, får en bismak. Alt på grunn av kommentarer. Ord.

"Jeg ser munnen hans snurpe, en liten pipe, krumbøyd, helt stille, men han snakker. Ordene spyttes mot meg, rolig, som om de skal være snille, ler han? Ordene hans legger seg på ryggen, rasper nedover søylen, en hard negl mot myk sommerhud.
øyne som stirrer i meg, ser vekk, snur seg. Ordene folder seg rundt meg, en alt for hard klem. Presser luften ut at gjellene mine. 
Tiden stopper. Jeg står fast. Ordene går på repeat mot meg. Latter i bakgrunnen duves ned, fargene forsvinner rundt meg. Han står foran meg. Stille. Snur seg vekk, mens ordene flyter utover rommet. Tillit blir til vann, legger seg rundt føttene mine, is. Jeg står i ro. Frosset fast, sokken rimet fast i betonggulv. Redsel. Jeg kan ikke løpe vekk. Han forsvinner. Jeg står alene. Ord tatovert mellom skulderbladene. Adjø. "

 




 




 

Inspirasjonen i en blinkemaskin

I CSI har de vist flere ganger hvor glad Gil Grissom er i berg-og-dal-baner.  Der legger han alt bak seg, og nyter turen, der er han seg selv. Slik har jeg det også. Men ikke i berg-og-dal-baner. De tåler jeg ikke. Men jeg er slik på tivoli.

I Trøndelag heter det "Stortekoppan". Har vel ikke helt greid å finne ut hva det heter her nede, men IKKE "Stortekoppan" i alle fall. Det heter noe sånt som ?den som går rundt, og sånne vogner som snurrer, og så kommer det en mann og snurrer deg?, eller noe sånt.

I alle fall. To the point. I den karusellen trives jeg godt. Veldig godt. Der kan jeg sitte tur etter tur og bare snurre.

Der er jeg alene, jeg storkoser meg, og alle problemene forsvinner.
Jeg får inspirasjon til å skrive, til hobbyene mine, til bilder, og jeg kommer på ting jeg har oversett. Alt dette mens jeg snurrer rundt i en blinkende boks, mens en rumener (eller hva de er) kommer og snurrer meg. Ser irritert på meg, fordi jeg helt alene opptar en hel vogn, og da gir mindre penger.

Det er ikke som det var da vi var små, og presset oss en hel gjeng jenter i en vogn, og smilte søtt til de snurregutta, så de tok i ekstra, og tok godt vare på oss. Den tiden er over.


Utsikten....

I går var det siste dagen tivoliet var på skårersletta, og jeg fikk endelig karret meg dit i åpningstiden. (De har nemlig stengt hver gang jeg skal dit). Og bare åpent når jeg passerer og ikke har tid.  Og da skyndet jeg meg opp i den fine karusellen.
De hadde for så vidt mye annet spennende der også. En spøkelsesbane. Det er sjelden vare.

Mens jeg satt der, det ble bare en tur, var alene, og skulle på jobb, kom jeg for eksempel på to ting jeg hadde glemt i saken min som skal leveres i tirsdag. Jeg kom på ting jeg skulle gjøre hjemme, skuldrene sank og jeg slappet helt av. Hadde det ikke vært for G- kreftene hadde jeg nok sovnet der tror jeg.




For meg er dette himmelsk. Det er her jeg har min muse i livet. Men det blir som regel bare en runde i året. Min samboer er ikke glad i den karusellen, og siden jeg ikke vet at tivoliet kommer før jeg kjører forbi det, er det som regel for sent å ringe noen for å få med seg. Så det ender som regel i at jeg får dratt med meg samboeren til å stå og se på at jeg tar en runde, og så sukkerspinn.




Flere som har en sånn muse?



 

velsignet

Ja, nå føler jeg meg velsignet.
I går feiret jeg min 24 bursdag. Vel, egentlig hadde jeg vel avlyst hele bursdagen i år, men min samboer tvang meg til å ha fri fra jobb og være hjemme.
Dagen startet ganske stressende, med at jeg sovnet av 1,5 t, måtte ta et senere tog, kom et kvarter for sent til skolen. stress. Men det gikk bra.
Deretter var jeg på skolen til tre og var hjemme ca 4. Og da startet bursdagen.
Jeg var og hentet en pakke fra kakeboksen, det tar jeg senere.

Så fikk jeg pakker. masse pakker.
Mamma hadde sendt en ekse med pakker, min kjære hadde kjøpt tre, og svigermor kom etterhvert med to.



Lommeboken jeg ønsket meg, som de var utsolgt for, men som Espen fant den dagen han skulle kjøpe gave. :)


Kaffesett fra Svigermor. Tydeligvis har jeg sagt for lenge siden at jeg synes det var fint.

Hvinte da jeg fikk den nye Saabye Christensen boken. Det blir kos

Matboks fra mamma, med spork.

Fikk roser fra min kjære, for første gang. (vi har vært sammen i fem år, så det er litt stort. Men til gjengjeld, har jeg fått fine smykker og ringer)

Etter all gaveopppakkingen ville jeg hoppe i dusjen, slik at vi kunne dra på restauranten. Men Espen maste om at jeg måtte da det med ro. Jeg begynte å ta av meg kjolen og spratt rundt i tights og singlet. Men mens jeg satt et øyeblikk på dataen forsvant Espen ut for å lete etter en avis, hevdet han. Plutselig renner det inn med folk. Venninnene mine fra tiden i Steinkjer, nå bosatt i Oslo og Lillehammer kom hoppende inn med pakker og kjærester på slep. I was stunned.
Da ble det prating og kos i et par timer, før de måtte stikke videre igjen. Det var kjempekos, og jeg hadde IKKE forventet det.
Etter det fikk jeg endelig hoppe i dusjen, og gjøre meg klar. Espen skulle ta meg med på en lokal italiensk restaurant, med ekte italienere. (sjokkerende egentlig, det finnes det jammen ikke mange av).

Klar for restaurant i ny kjole og ny lommebok. Litt sliten i blikket.

På restauranten Roma møtte vi noen kjente også. Hyggelig det. De informerte kokken om at jeg hadde bursdag. Det gjorde at når jeg bestilte dessert, fikk jeg lys på tiramisuen mi.

Utrolig fin rett å få. Og UTROLIG godt.


Kvelden skulle egentlig avsluttes med tivoli, men det stengte litt tidligere enn det vi trodde. Bummer.
Men jeg er fornøyd. fikk en herlig dag, og følte meg veldig velsignet.




Mitt hjerte i Danmark

Jeg er forelsket. Jeg må bare innrømme det, hodestups forelsket.
I to søstre fra Danmark.

I tugangspunktet er jeg ikke så glad i Danmark. FC København, rart språk, forferdelig melk. Men gode fornøyelsesparker.
Men det største med Danmark som får mitt hjerte til å banke fortere er Søstrene Grene.




Første gang jeg var på Søstrene Grene var ved en tilfeldighet i Stavanger. Og jeg fant så utrolig mye jeg kunne ha tenkt meg, men fikk ikke med meg så mye, siden jeg var der på reise.
To år senere gikk jeg nedover Karl Johan, (eller oppover) og da la jeg plutselig merke til at Søstrene Grene hadde kommet dit også.. Hjerte hoppet i brystet og jeg gikk inn i himmel-butikken. Det kjedelige var at det var i slutten av november og jeg var allerede ferdig med alle julegavene, for jeg fant så forferdelig mange ideer der inne.
Men etter dette har jeg vært på Grene ca 1-2 ganger i måneden. Jeg er avhengig av denne butikken.
For å fortelle litt om Søstrene Grene.
Det er en butikk som ble startet av to danske søstre, Søstrene Grene, i Danmark i 1973. Poenget med butikken var at det skulle være som et marked, med forskjellig utvalg hele tiden, og utrolig billige priser. Butikken ble Danmarks billigvare-butikk, med et utvalg av te, kaffe, typisk prisfølsomme varer. Konseptet kom fordi lokalet lå i andre etasje med en bratt trapp, slik at det ville trenges noe ekstra for å få kundene opp dit.




Nå har Grene-søstrene varer fra hele verden, og det å vandre igjennom butikken er som å vandre i en historie. Store plakater forteller hvor varene kommer fra, og hvordan søstrene fikk tak i dem.
Søstrene Grenes handler også om oppstilling og design. Måten butikken er inredet på er spesiell. Og siden inventearet endres hele tiden ser det alltid annerledes ut.
Det er både positivt og negativt. Når du kommer dit vet du aldri hva du finner. Det er alltid mye nytt der, og det er så spennende.
Det negative er at hvis du finner noe du liker, og tenker når du har kjøpt det, at dette må jeg jo har mer av. Når du kommer tilbake er det garantert tomt. :(
Men jeg koser meg med butikken.
I går var jeg der og skulle kjøpe små glasskrukker. Det hadde de ikke,men kjøpte likevel en hel del andre ting. Hehe.. Litt skummelt, for det går litt penger der.



Men det er som min venninne Sigrid sier. Det er så billig her at det nesten er latterlig.

For tiden er butikken i Karl Johan stengt, og det vites ikke når den åpnes, så denne gangen måtte jeg kjøre til Ski. Tok litt tid,men det var virkelig verdt det. Må nok dit igjen til uka. :D:D
Ski har også en egen nettside for din butikk.
www.sostrenegrene.no SKI
www.grenes.dk Konsernet



Bildene er hentet fra http://www.hegescutencoolblog.com/

Torill søker timer

Det er onsdag kveld. Jeg har hatt nok en lang dag. Kommer rett fra sats. Skulle ha spist snart. Raser igjennom firefox og oppdaterer meg på dagen som har vært. Espen sitter ved siden av meg og lurer på om et eneste fiber i kroppen min ikke stresser. For tiden er nok svaret nei. For jeg har for mye å gjøre, og nekter å slutte med noe.

Det er 1 september. Det er ca 1 ½ måned til jeg skal ut i praksis. I Trondheim. I Adressa.no. Før det trenger jeg:

  • Et sted å bo i to måneder. Vi helst ikke bo i bilen.
  • Satsabonnement i Trondhiem, ført over fra Metro
  • Et friskt bein, dvs MYE fysioterapeut
  • En plan for hva jeg skal skrive i Adressa.no
  • En sak som skal skrives på skolen, linket dit, før jeg reiser.

Dessuten skal jeg være i Trondheim fram til jul. Det betyr at julegavene blir skyvet fram en måned. Og jeg må starte NÅ. Eller, jeg har startet, egentlig, men jeg har litt mer hastverk enn vanlig. Jada, mamma og Sigrid, dere sier vi skal lage der og, men hallo, jeg vil ha god tid.
Listen over gavene er kortere i år, men frykter den blir lengre med ukene. Men det positive er at ideene er MANGE.

Eller er det positivt. Jeg har så mange ideer til gaver, hobbyer, og diverse for tiden at jeg egentlig ikke vet hva jeg driver med. I stua har jeg for tiden to topper halvferdig med maling, glass som skal males, vaniljestenger til et lite prosjekt, og jeg hører strikkepinnene klirre i skapet, venter på å bli brukt. Jeg har 4,5 kg såpe igjen av de 5 kg jeg kjøpte. Det nydekorerte hobbyrommet skriker på meg. Jeg har en nettbutikk som skriker etter nye produkter, nye ideer, jeg er livredd for å få kunder. Jeg har et bildeprosjekt på gang i stua, som jeg husker hver kveld før jeg legger meg, men aldri ellers.
Samboen har bursdag snart, aner ikke hva han skal få, en søster som har bursdag om to dager, og gaven er halvferdig. Glemte bursdagen til stebroren min, (skylder på facebook). Min egen bursdag, der jeg egentlig skulle ha hatt selskap, men må skippe det. Det er ikke et minutt til overs en gang.


SÅNN føler jeg meg. Og savner sjukt den tiden der og.

Jeg har funnet en interesse for kakedesign. Jeg bruker tid på planlegging, innkjøping og skissering av kaker jeg vil lage. Jeg leser blogger opp, ned og i mente. Lenes blogg. Kakedesign. Kakeboksen.no. Videoer på youtube. Cakeboss på tv.

Jeg skal jobbe mye framover. Jeg har en måned igjen på Metro, og jeg er fremdeles fulltids ansatt. Det betyr at mange kvelder etter skole blir brukt der. Jeg har pensjonister og bedriftspillere jeg vil si hade til, bedriftsligaen starter snart, jeg skal passe timelistene fordi sjefen er i Malta, jeg vil ha litt kvalitetstid og si farvel til denne plassen.
Klærne i skapet blir testet hver morgen, fordi jeg ikke har tid til å vaske klær, får prøvd ut mye innerst i skapet, livredd for å gå tom for sokker. Jeg skulle ha hatt nye sko, med bedre demping til kneet mitt.

På skolen har jeg et portrett jeg skal lage, klarer ikke å bestemme meg, Tom Egeland, Lars Saabye Christensen, Chand Torsvik?????????Jeg må finne bakgrunnsstoff, ringe venner og kollegaer av disse, bestemme en vinkel.  Jeg skal skrive neste uke, det betyr; TEMPO up!
Etter det skal jeg skrive en reportasje, linke opp mot Adressa, noe som i verste fall betyr en flytur til Namsos.

Jeg er på skole nesten hver dag, her går det med ca 95 min til kollektivtrafikk. På toget skriver jeg og planlegger julegavene for i år.
På skolen, de siste dagene har vi lært hva vi bør holde oss oppdatert på. Blogger. Ja greit, jeg følger nå Frk Tennfjord,(vær så snill, si at hun er frk og ikke fru nå da) som var hos oss i går. Herlig dame. Twitter: Vgs topp 100 twitrere du bør følge tok HELT FEIL. Du bør følge redaktøren i New York Times, følge journalister fra hele verden, CNN, The Guardian. Du må bruke det ene googleverktøyet etter det andre, du bør lese disse store avisene hver dag på nettet, du må bruke delicius til å følge med alle de sidene du må holde deg oppdatert på.

Dessuten har jeg jo vært på diett de siste 2 mnd, og det tenker jeg å fortsette med. Det betyr mat hver tredje time, 3,5 liter vann om dagen, passe med treing, og fysio. Jeg må jo snart få det kneet i orden igjen.

Hjertet banker, jeg svetter, fryser, skjelver litt. Blir det med meg som med Lily på skolen. Må jeg sette opp et møte med veggen i avtaleboken??

Jeg har et hus som bør vaskes, en samboer som trenger kos, et soverom som skal være ferdig til bursdagen min (har jeg bestemt), en koffert som bør pakkes innen 1 ½ mnd. Jeg trenger timer. Noen som leier ut timer??
Eller bare har råd til hvordan jeg skal klare dette????

Fra julaften 2008. Blir det slik i år og????

Bokfanatiker

Jeg elsker å lese bøker. Eller. Høre bøker. Joda, sinnsykt glad i å lese bøker og, men det er så greit å høre på bøker. Spesielt nå når jeg har begynt på skole. Tog, trikk, ventetid, gå til trikk. Og nå når det er så stille på jobben om kvelden, blir det lydbok den siste timen, når alle kundene har gått.

I sommer tror jeg at jeg har lest kanskje 10 bøker. De siste 3 ukene har jeg lest fem. For tiden har jeg startet på Unni Lindell. Herlig dame det der. Aldri lest noe av henne før. Har også tidligere i år fått en kjærlighet for Tom Egenlands bøker. Så skal etter hvert i høst lese hans nye bok, Fedrenes Løgner.



Bøker er fascinerende. Man lærer mye nytt språk, som er herlig for meg som er journaliststudent, og også har en drøm om å bli forfatter. Jeg lærer nye ord, og nye uttrykksmåter.

Det som er så greit med lydbok at det får tiden til å fly. Og istedenfor å stå og vente på tog, trikk og alt annet som tar tid, i stillhet, kan du høre på en god bok.

Jeg har alltid vært glad i å lese bøker. Det gir meg noe ekstra. Og etter at jeg begynte for fullt med lydbøker for noen år siden, har det gjort ting mye lettere. Jeg hører ofte lydbok i bilen, før jeg begynte med det på mp3. Problemet med det var at jeg hadde problemer med å komme meg ut av bilen når jeg skulle ut. Men min mor var så snill og kjøpte en ny mp3 spiller til jenta si, og siden da går jeg sjelden uten en bok på øret.

Høsten 2010 er en fin tid for bokormer. Det kommer mye spennende nytt. Tom Egeland er som sagt ute med Fedrenes Løgner. Saabye Christensen er ute med ny mystiske bok, som vanlig , Berhard Whals Forsnakkelser ,kun for å tulle med hodene til folk. Spesielt mitt. Elsker Saabye Christensen, men hater det han gjør med hodet mitt.


Unni Lindell har skrevet litt igjen. Det blir spennende, driver for tiden med et Lindell-maraton mens jeg venter på de nye høstbøkene.
En forfatter jeg har null kjennskap til, Gaute Heivoll, er også ute med en ny bok. Ifølge Tom Egelands blogg er denne boken noe å se frem til. Og det gjør jeg.

Jeg elsker bøker. Og for meg er lesing viktig. Men nå har jeg alltid vært en liten nerd da.

Gleder meg til lange togkøer og stille kvelder på jobb.

Er jeg blitt klin gæærn???

 

Ja. Det er faktisk godt mulig.


For å forklare. Jeg har startet på HIO på journalistikk. Fordi jeg har gått på NKS tidligere, kom jeg rett inn på andre året. Ny skole, nye folk, masse, masse info. Da jeg startet fikk jeg beskjed om at jeg skulle ha praksis i høst og at jeg måtte sette opp ønskeliste. Jeg fikk tilsendt en liten liste over hva vi hadde å velge i. Det var mye raka bort der. Det var aviser som Østlandets blad, Fædrelandsvennen, Eidsvoll og Ullensaker Blad, og lignende aviser. Men. Det fantes også Dagbladet, og Adresseavisa.
Dagbladet krevde betydelig redaksjonell erfaring sto det, så den var rimelig utelukket med en gang. 


Så jeg begynte å tenke. Romerikes Blad er lokalt, mulighet for videre sommerjobb og div, kort vei hjemmefra. Adresseavisa er en ny by, nye muligheter, godt for forholdet til Espen å være litt borte (jo, vi har det bra, men det er alltid sunt mener jeg), Jeg har veldig mange venner i Trondheim, ser VELDIG mye bedre ut på CV. Men. En ny by, betyr at jeg må finne en ekstra plass på bo i 2 mnd.

Etter en stund med massiv tenking fram og tilbake, spørsmål til alle som kunne svare meg, ble jeg til slutt enig med meg selv. Jeg satte Dagbladet øverst, bare fordi de uansett ikke ville ha meg, og så adressa på andre, og Romerikes Blad på tredje.

Så måtte jeg vente. Og mens jeg venta begynte jeg å glede meg til adressa. Jeg begynte å tenke på alt jeg fikk oppleve, og hvor koselig det skulle bli.
Så snakket jeg med noen medelever som fortalte at Dagbladet var ikke SÅ kresne. Flere av de andre som skulle dit i praksis var ikke så erfarte. Ok. Plutselig er det stor sjanse for å komme dit. Jeg har mer erfaring en enkelte andre. OK, det er gammel erfaring, men likevel. Det er en sjanse. Og jeg er den eneste av de fire som var igjen som søkte dit.
Så begynte hode å spinne igjen, og da jeg fikk høre en av de andre elevene, Tuva, også var usikker, hun hadde tatt Romerikes øverst, stakk vi opp til rådgiveren og endret valgene. Hun satte Dagbladet øverst, og jeg flyttet Adressa øverst på min liste.

Ja, jeg er klin gæærn. Dagbladet er en av landets store aviser. Det er i Oslo, og det ser sykt bra ut på cven. Men jeg hadde begynt å glede meg til Adressa. Det er kort vei til Namsos også, og siden praksisen holder på til 22 Desember, slipper jeg å kjøre på lille julaften nordover. Det er godt. Og i Adressa er jeg den eneste praktikanten fra Oslo. I dagbladet var det 3-4 stk.

Nå får jeg bare håpe at adressa vil ha meg.

 

(bildet er av meg og liss-søss for fire år siden eller noe. eneste jeg fant som jeg så sånn passe gærn ut på)

Skjebnen i en rosa tusj. Feature

Legger ut den første skolesaken min. Feature om Bingo.

Skjebnen i en rosa tusj



 Bingo er ikke lek og moro. Det er blodig alvor med trygda som innsats. Foto: Torill Henriksen.

Olga 62. Toogseksti. DING DONG! En ny runde er ferdig og papirremser rives av bordene, og kastes. Fem vinnere. Mange tapere.

En ansatt kommer hastende inn i rommet. Gir nytt håp. På hjørnet av bordene ligger pengene klare. Et nytt forsøk. Alt går så fort at man nesten ikke rekker å reagere før alle er klare igjen. For resten av verden er det snart helg. En helt vanlig helg. Men her inne er det kamp.

Det er helt stille inne på Lørenskog Bingo. Ingen sier noe. Bare lyden av papir som krølles bestemt. Sigaretter som tennes. Lukten av røyk overdøver den svake eimen av limstifter. Det er ikke fullt her. Langt ifra. 20 personer sitter helt stille og stirrer foran seg. Nesten alle røyker. Ingen sier noe. Det er ikke lov.
Bingo her er ikke som det er på landet. Her er det ikke fullt av eldre kvinner, her er det ingen ungdomsgjenger som stikker innom for å prøve lykken. Her er det aldri fullt hus. Her sitter de trygdede og de enslige pensjonistene. Hver eneste dag står de her når bingoen åpner, og prøver lykken. For dem handler ikke dette om det sosiale. Det handler om å vinne. Det handler om å overleve.

Stamkunder og gamle vaner
Nina er ansatt her. Hun farer rundt med nye bonger mellom spillene, rydder opp, passer på at alle får det de skal ha. Men hun snakker ikke med de som er her. Selv om hun kjenner nesten hver enkelt.
Det er ikke mange som har tatt turen innom bingoen. Det har blitt færre med årene, forteller Nina. Da de startet med elektronisk Bingo, og trekning sammen med Ski og Kløfta, har flere av stamkundene falt av. Men mange prøver fremdeles lykken. I naborommet ligger de lovlige automatene. Restene av et imperium. Der er her pengene ligger. Mens bingoen ruller kommer det stadig inn folk for å få spille på automatene. De kommer bort til Nina med sedlene i hånden, og går derifra med en liten lapp med fem tall. Fem tall som kanskje skal gjøre alt godt igjen. Teknologien har gjort slik at ingen av automatene inneholder penger, og alt skjer ved hjelp av lapper, forteller Nina. Det er de samme folkene som spiller her også.
I salen venter forsamlingen på at runden skal starte. Bordene er fulle av bonger. Det spilles ikke en`. Det spilles mange. Fire bonger på bordet, og noen flere på skjermen foran. Noen spiller ti i gangen. Det er slikt det blir penger av.
Alle er utstyrt med det samme. Det er tydeligvis viktige ting å ha. En kopp kaffe, eller en flaske brus. Tusjer. En bingo-markør. En limstift. En pakke røyk. Lighter.




       Det er ikke mange som spillere på Bingoen. Men det synes de som spiller er like greit. Foto: Torill Henriksen

Nykommerhat
Jeg prøver en runde. Jeg kan ikke bingo, men får en kjapp innføring. Tydeligvis for kjapp. Får du en rad med tall, så trykker du på ringeklokken. Runden starter og jeg setter i gang med å ringe rundt tall. Flere får bingo, og så er jeg også heldig. Jeg trykker på klokka. En mann kommer løpende og ber meg lese opp tallene. Damen ved siden av ser på meg og lurer på hvor mange rader jeg har. Jeg har en. Jeg skulle vist ha fire nå. Folk er lettet. Den nyankomne stjal ikke premien. Jeg gir meg.

Drømmepremie
Stemningen er stiv og tung. Noen flytter plasser for å endre lykken. Jackpot runden starter. Hvis noen får alle tallene (fem rader) før det er trukket 54 tall, er premien 18 000 kr. Pengehaugene på bordkanten blir en anelse større. Runden starter, En rad. To rader. De er bare småpenger i denne runden. Runden raser forbi. 52, 53, 54. Et stille sukk går igjennom salen. Summen går ned til 1000 kroner. Runden er over etter ti tall. Vinneren er i Ski.
Men ingen går. Ingen tør å gå. De har penger igjen ennå, og tør ikke gå glipp av vinnerbongen. Rundene raser forbi.







Kupongene som kommer bringer nye sjanser for spillerne på Lørenskog. Foto: Torill Henriksen

For mange spillere
Midt i rommet sitter to eldre damer med høreapparat og løse tunger. Astri (90) og Borghild (81) er fast invetar. De har kommet hver søndag i flere år. Og det er ikke for vinningen. Nei, de vinner nesten aldri. Det er ikke det sosiale heller, egentlig. Men de må ha noe å gjøre. De sitter ved et bord med hver sin sigarett og fire bonger foran seg. Ler over at de aldri vinner, bingo er bare juks, vinner aldri, ler de. Astri klager over at spillerne fra Ski og Kløfta deltar på samme spill. Det er for mange spillere. Da er det mindre sjanse for å vinne. Så starter runden, og jeg må tie stille. Er ikke lov å snakke nå. Damene stirrer intenst i bordet.
Runden avsluttes. Astri forbanner seg over tapet. Som på anmodning tenner de fleste seg en sigarett. Nina kommer tilbake inn i rommet med nye bonger. Pengene ligger klare. Ny runde. Nye muligheter.  

 

Framtid

Eller.. Det heter vel egntlig Feature

Denne ukens tema på skolen (og for så vidt forrige ukes også) er feature. I den forbindelse måtte jeg jo prøve å lese litt feature.

I helga leste jeg noen sterke saker i dagbladets lørdagsblad. To av sakene får jeg ikke ut av hodet. Den ene var egentlig en helt vanlig feature. Om menn og kvinner som bedriver ekstreme og merkelige sporter. Det skulle være om Sauna-VM.
Saken ble ikke slik den skulle være. Det ble en skildring av verdens siste Sauna-VM. En skremmende historie om styrke og stahet. Og om død. Historien sjokkerte meg veldig. Veldig godt skrevet.

Den andre historien var om kriminelle i forvaring. En skildring om hvordan livet er for de fangene i Norge som har fått forvaring. Sterke saker. Denne saken fikk meg til å tenke. Og den fikk meg til å ønske meg noe. Når jeg blir 25, altså neste år, har jeg lyst til å bli visitor. Dvs: gå på besøk hos fanger i forvaring, snakke med dem, lytte, og sitte der. Det høres så spennende ut. Jeg tenker på hvor mye man kan få høre. Hvor mange tanker man kan ta del i. Jeg elsker å høre på andres historier. Høre ting jeg ikke har hørt før.


Et typisk feature bilde. Vant prisen for beste sportfeature-bilde

For å forklare litt om feature. Feature er en type avissak som ikke går på Nyheter. En feature trenger ikke å ha noe med nyhetsbildet å gjøre. Det er en skildringssak. Istedenfor å gå etter intervjuer og faktainformasjon i små blogger, er en feature-sak en skildring av alt.


Dette er en typisk Feature forside. Ikke noe nyhetspreg i det hele tatt.

Dagbladet- og Vg`s helgemagasiner, fredag-søndag, er stappfulle av gode featuresaker. Det er slike saker du virkelig tar deg tid til å lese. De skal få deg til å tro at du er der. Og slike saker er spennende å skrive.

 

Det er det jeg driver med i disse dager. Mitt bidrag denne gangen: Bingo. Er ikke kjempeimponert over oppgaven, men det har vært spennende uansett. Men nå er det slutt på sosingen, og tilbake til skrivingen.

 

 

Alltid et steg foran?

Jeg hater å være for sen. Jeg er alltid tidlig ute, (så snart min bedre halvdel ikke er med, for han er alltid litt sen:P). Kan ofte være en time før tiden, det gjør meg ingenting. Det er svært sjelden jeg er sen til noe, og da skyldes det som regel andre faktorer. Men i dag satte jeg en personlig rekord i å være for tidlig ute

 

 

Denne uken starter jeg på skole. Det i seg selv er forferdelig skummelt, men takket være at jeg har en lillesøster som i dag satte nesen mot USA, har jeg brukt en del til på henne, og reisen, så jeg har rett og slett glemt å grue meg til skolestart.

Og for så vidt glemt å forberede meg.

 

Jeg skulle starte på Høgskolen i Oslo, journalistikk. Jeg kom inn på andreåret, fordi, vel, det kan jeg ta senere, det er en lang historie. Uansett, kom inn på andreåret. Og fikk ingen beskjeder. Jeg trodde jeg skulle få mail etter mail og tidspunkter å møte opp på, men nei, ingenting. Så for 2 uker siden gikk jeg inn på hjemmesidene til HIO og begynte å titte litt. Der sto det at nye studenter skulle møte opp tirsdag 17 august, for å skrives inn. Det MÅTTE man være med på. Siden jeg ikke har gått førsteåret er jeg jo egentlig ny student, og bestemte at da må jeg jo møte opp da. Ville jo ikke miste plassen heller.

 

Og i går kveld gikk det opp for meg hvor kort det var til skolestart. En liten misforståelse gjorde at jeg hele tiden har trodd at Høgskolen i Oslo lå i Karl Johan, og den retningen der. Det var ikke der. Det var den Juridiske avd. på Universitetet det. Det fant jeg ut i går kveld. Takk til onkel for det. Men jeg hadde uansett bestemt meg for å søke opp adressen i Google, for å forsikre meg om inngang og sånt. Er jo stort bygg.  Og det måtte jeg uansett. Fant adressen og trikken som gikk dit og var klar.

 

I morges, etter å ha sagt hade til lillesøster og sendt henne på fly til USA, dro jeg nedover til skolen. Der ble jeg møtt av 6000 studenter som også var nye, tydeligvis. Jeg sto plutselig midt inne i den klynga og prøvde å komme meg fram til de andre journalistene. Det gikk jo etter hvert. Fant dem etter å ha fulgt etter noen andre, for Journalistene hadde nemlig ingen fane som viste hvor de sto..

 

Så ble jeg satt i en kø der jeg skulle skrives inn etter hvert. Det ble min tur og forklarte at jeg var andreårsstudent, men også ny. Der kom problemene. ?Ja, men da skal du ikke møte opp her. Du skal møte i morgen tidlig du. ?

Prøver å forklare at jeg vet det, har fått mail, men jeg skal jo også møte i dag. Jeg er ny student. Jeg repeterer dette noen ganger. Det står jo tross alt for NYE studenter. (og ja, det står med store bokstaver på siden deres).

Men kommer ingen vei. Jeg går derifra igjen. Jaja.

 

Jeg klarte med andre ord å møte opp på skolen en dag før tiden. Og det er godt gjort bare det.

Det positive er jo at nå vet jeg akkurat hvor jeg skal, og hvor lang tid jeg bruker på å komme meg dit. Det sparer meg MYE tid i morgen tidlig.

Så jeg ser det positive og tenker at jaja, det er bedre å være en dag for tidlig, enn en dag for sen.

Litt skolelys? Neida. Bare tussete. 

Follow my blog with bloglovin

 



Frustrasjon


Tok dette bildet da vi var på øyhopping i Oslofjorden. Himmelen var rett og slett fantastisk.

Du eier ikke en sphynx, den eier deg.

I forbindelse med bildene av Boba som jeg la ut, katten i headeren, tenkte jeg å fortelle litt om hva en Sphynx er.

Sphynx er en katterase for er født uten hår. De går også under navnet nakenkatt. Rasen er ikke mer en litt over 40 år gammel, og stammer fra Canada, derav navnet Canadian Hairless, som den egentlig heter.

Det er en beskyttet rase, og det er strenge regler for oppdrett av slike katter. Det er ikke lov å krysse med andre raser, med mindre du har sertifikat til akkurat dette. Sphynx er en spesiell rase, og ikke bare å krysse med hva som helst, siden den ikke har hår.

Det finnes likevel varianter av rasen. For eksempel. Elf cat, bambino og peterbald.

Kattunger fra Lankhmar.

Dette er en katt for deg som vil ha en venn. Dette er ikke en katt du setter av en time til hvert døgn. Sphynxer er ekstremt sosiale katter, og vil helst sitte på skulderen og være med overalt. Når en vanlig katt vil trekke seg tilbake fra tid til annen, spesielt når det er mange mennesker til stede, vil sphynxen være med. Gjerne hoppe fra fang til fang, og kose med alle. Hilse og delta. Den trenger ikke å kjenne deg for å hoppe opp på skulderen din og passe på.
De er veldig tillitsfulle og må derfor passes litt på, for de kan godt ta seg en tur i nabolaget og gå inn en åpen dør, spesielt hvis de ser eller hører mennesker der inne. Det betyr at du kan også ta dem med deg mange plasser. Du kan som regel ikke ta med en vanlig katt på kafe, i butikken, eller på jobb. Men det kan du ofte med en sphynx.

De vil helst delta i alt. De er med deg overalt og vil ikke bli etterlatt. De følger etter uansett hvor du går, og vil helst sitte på skulderen og være med på alt. Fikk høre det fascinerende om Boba, at han skal sitte på Eli sin skulder når hun henger opp klær og lukte på, ta på, og inspisere alle klærne før de kan henges opp. Han sitter også ofte på tastaturet ved pcen, hvis hun er der. De skal være med på alt, fra sminking og dobesøk, til matlaging. De har en personlighet som ingen annen katt har, og er på en måte mer menneskelige. En sphynx vet du nesten alltid hvor er. Der hvor det er mennesker.
Som Eli sier til meg; Du eier ikke en Sphynx, den eier deg.


Skulderen til mamma, der trives Boba best.

De er også ganske smarte. De kan læres opp til mye rart, og lærer også mye selv. Jeg får høre mange historier fra min søster om Boba. Han har lært å åpne dolokket selv, for så å hoppe oppi for å drikke vann. Det er også noe annet med denne rasen. De er besatte av vann. De har et veldig høyt vanninntak, og kan til tider være kresne på vannet. Boba, for eksempel. Han skal helst ha fra springen. Og smartingen har lært seg å sette på kranen. Ikke lært seg temperatur ennå, men det kommer vel. Han skal også helst drikke av glass. Han kan til nød drikke på gulvet, hvis han får glass med stett, men helst skal han ha mennesker sine vannglass.
De fleste sphynxer har heller ikke noe imot bading, som de fleste andre katter har. Fant et fint eksempel på det: http://www.youtube.com/watch?v=19Ha0D-iuVk&feature=related 

De er forferdelig kosete av seg. Helst skal de ligge i halsgropen eller på magen hele tiden og kose. Vanlige katter vil også kose i ny og ne, men sphynxer er for de som digger kos, for disse vil ha det hele tiden.http://www.youtube.com/watch?v=WK2635O-AUU  eller når man ligger å sover...(dvs prøver å skal sove) http://www.youtube.com/watch?v=l7ZqCjKa_OY  ja, eller når som helst http://www.youtube.com/watch?v=8jiZhhstVgY . Her er også en video av Boba; http://www.youtube.com/watch?v=2s4uzM40qD0


Boba som baby

Det som kjennertegner den mest er at de er veldig atletiske. De hopper høyt, og klatrer høyere. De vil helst være høyt oppe hele tiden. Derfor sitter de ofte gjerne på skulderen. De trenger med dette også plass til å utfolde seg på, så husk det når du kjøper en sphynx, ikke steng dem inne i et bittelite rom. Gi dem plass.
De har også et høyt energinivå. De løper rundt og hopper hit og tid. Hvis du synes en vanlig katt kan ha rassier og løpe som en gal, tenk deg at en sphynx tar av enda mer.


Tar det piano

Det man må være obs på er at disse kattene krever også mer vedlikehold. De krever spesiell mat, for de har en annen fordøyelse, de krever også varme, gjerne klær, siden de ikke har hår. Mangelen på hår gjør også at de trenger å rengjøres oftere. Inne i ører, ansikt, og kropp må vaskes med geleer og spesielle såper.
Det sies at Sphynxen er allergivennlig, men dette må hver enkelt prøve. Enkelte i min søsters familie er svært allergiske, og har ingen problemer med sphynx. Men alle reagerer forskjellig.

For et år siden ville jeg ikke ha anbefalt en sphynx til noen. Det er en naken katt som ser merkelig ut, mente jeg. Før jeg møtte Boba. Han fikk meg til å vende om i tanken på en katt uten hår. Jeg fikk se hvilken personlighet disse kattene har, og hvordan de oppfører seg, Veldig mange i vår familie har endret mening etter å ha møtt Boba.

Bildene her er fra Eli, min sister. Hennes blogg kan du finne her. Noen av bildene er også fra Lankhmar, der Boba er fra. Vil anbefale alle å ta en tur innom den siden, herlige bilder av søte katter.
Kjøp deg gjerne en sphynx, men et par ting å huske.

Husk:

  • Ha tid til katten din, den er avhengig av deg
  • La katten din være med deg dit du skal. La den bli en venn
  • Den krever vedlikehold
  • Den har en personlighet som ingen andre katter
  • Snakk til den, og den vil forstå
  • Sjekk om du tåler den om du er allergisk
  • Du eier ikke en Sphynx, den eier deg.

Boba. Katten i headeren

Lovte eieren av katten i headeren å legge ut flere bilder av han, og skrive litt om han, og sphynxer generelt. Skrivingen kommer i morgen, må skjønne det selv først. Her er iallefall bilder fra den ene potoshooten med Boba. :)

Det finnes alltid motgang og påminnelser

I helgen var jeg og min samboer i Sommarland i Bø. Det var moro å få muligheten til å være barn igjen, og samtidig få litt "oss" tid.

Jeg er ganske pinglete av meg, noe jeg ble påminnet da jeg kom dit og ikke turte å ta noe. Men etter litt pushing fikk Espen meg opp i diverse ting. Jeg skulle klare det. Og da møtte jeg et hinder.

Jeg er ikke spesielt smal og lett av meg heller, og har slitt litt med dette. De siste månedene har vært spesielt tøffe på den fronten. Og det ble ikke bedre i Bø.

Opp i en av de gigantiske skliene han skulle ha meg med oppi var den en maksgrense på kg. Den la jeg merke til akkurat i det vi skulle opp trappen. En kjapp regning i hodet viste at vi var for tunge. Det var en type sklie der vi skulle sitte på en ring sammen. Og jeg nektet å ta den alene. Skal han ha meg med, så må vi ta den sammen. Og da angrer jeg meg. Jeg er rett og slett for tung. Og i et øyeblikk raser alt litt sammen og vi blir stående i enden av trappen ganske lenge.

Til slutt får samboen dratt meg opp, han skal sjekke om det går bra. det er jo tross alt bare 7 kg over maksgrensen. Han smiler og går bort til det kreket som passer på, og spør. Njaaaa. Det var ikke heeelt bra nei. Joda, det gikk greit liksom, men jeg måtte sitte fremst. Ja, for jeg som er livredd der oppe skal sitte først. Jeg takket høflig nei, og gikk ned, mens han fikk kjøre alene. Turen ned var tøff. Jeg hadde endelig fått opp motet nok til å ta den skumle sklia.

Senere på dagen fikk han pusha meg igjen, og denne gangen var det en annen fyr. For han gikk det helt greit. Sklia var forferdelig de første 10 sekundene og jeg hylte. Men jeg kom meg igjennom, og ville faktisk prøve mer senere.

Men andre gangen vi skulle opp i, var det en ny dame. Og idet jeg setter meg i ringen, og psyker meg opp, stopper hun oss, og informerer om maksvekten, ser på meg, og spør om jeg er SIKKER på at vi ikke er over maksgrensen. Og ja, det er jo jeg som ser størst ut i forholdet, men det er litt ekkelt at hun ser rett på meg. Jeg er ærlig, og sier vi er 7 kg over. Men det gikk ikke. Nei, jeg fikk ta en egen en. Nok en gang måtte jeg gå slukøret ned fra tårnet. Og jeg skammet meg mer enn noen gang.

Når du føler deg stor, og utilpass, er det forferdelig når noen påpeker det. Man blir minnet på det i klesbutikker når du må opp i størrelsene, og enda verre, når du finner et plagg du VIRKELIG liker, så har de ikke i din størrelse. Da ønsker du at du var smalere.

 Resten av dagen gikk for så vidt greit, en del stirring, blikk, og en kroppsanalyse av fyren som passa på surfinga, der man måtte være i god fysisk form. Men jeg fikk surfe, og det var jammen meg bra for han.

Alltid blir man påminnet at man sliter med vekta. Jeg har ved flere anledninger fått påpekt at jeg er gravid. Har lyst til å svare at jeg er steril, for å trykke det inn tilbake. Kunsten å ikke ta seg nær er jammen meg vanskelig noen ganger.
Jeg kom meg over det. Men merker at det sitter litt i meg. Ikke det at jeg var for tung, men måten hun damen spurte på. Er du SIKKER på det?

Ble litt personlige her idag gitt.

Legger ved et bilde av min kjære på vei ned dette marerittet av en sklie.

 

Sjekk alltid fakta.

 

Som sagt tidligere har jeg en plan om å bli journalist. Jeg er ferdig med årsstudium og starter til høsten med Bachelorgraden. Jeg har jobbet mye frilans, men det er noen år siden da. Men jeg begynte å tenke på den tiden i dag, og hvor mye jeg lærte.

En av de viktigste tingene jeg lærte, som er forferdelig viktig i skrivingen, er å ALLTID dobbelsjekke fakta. Og ikke bare det, men vær hundre prosent sikker når du skal i et intervju at du har rett infoen på forhånd, med tanke på spørsmål.

Et godt eksempel på dette er fra da jeg selv erfarte det.

Jeg jobbet som frilanser for Unginfo i Nord Trønderlag. Det besto for eksempel i å dekke Ungdommens Kultur Mønstring. Og det gjorde jeg. Da satt vi rundt 8 journalisten på et rom en hel helg og skrev saker om det som foregikk. 15 min ut i området og lette etter folk å snakke med, finne saker, og så tilbake og skrive i 20 minutter. Alt ble lagt rett ut på nett. Stressende, men sinnsykt god trening.

På denne fylkesmønstringen fikk jeg inn et tips om to gutter som visstnok hadde stilt ut en vedkubbe. Og det er jo fascinerende, og jeg luktet en god sak. Med hjelp fra 1881 og jungeltelegrafen fikk jeg tak i disse guttene, og avtalte et intervju. To kjekke, staute gutter, som gjerne ville komme på nett.

Og jeg spurte og grov om denne vedkubben. Og de ble ganske forvirret, for det var jo tross alt ikke det de hadde stilt ut i år. Den vedkubben var FJORÅRETS bidrag. I år hadde de jo stilt ut hjemmellagde kniver. (prøvde å ro meg ut med å spøke om at det kunne være vedkubben de hadde lagd det av). Men de kunne fortelle de hadde stilt en stol av vedkubber i tillegg. Men den hadde de ikke gått videre med.

Så der sto jeg, og tenkte. Hva skal jeg skrive nå? Casen handlet om to gutter som hadde kun stilt ut en vedkubbe.

Men det ble sak likevel. Den ble kanskje ikke enestående, men det ble sak. Les den her om du vil. Og jeg skulle jo følge disse guttene igjennom mønstringen. Og det måtte jeg gjøre da. Ble fine saker likevel, men jeg lærte at jeg alltid må trippelsjekke jungeltelegrafen før jeg avtaler intervju. Kunne jo ha spurt når jeg ringte dem. Slik man lærer.

Det fascinerende med disse guttene, og grunnen til at jeg husker dem ennå i dag, er at siste dagen av mønstringen, når vi var klare til å dra, kom disse guttene inn til meg i redaksjonen med en gave. Det var en vedkubbe, med mitt navn og deres navn på. Jeg var nesten på gråten.
Da redaksjonen skulle skrive farvel, ble dette skrevet om meg: - Stressende, seine kvelder og sinnsykt mye artig! sier Torill Hovd Henriksen, nettreporter med godt handlag med flisespikkere og særlig ansvar for kunst.
Jeg har vedkubben ennå, fordi jeg ikke klarer å kaste den. For den minner meg om at jeg alltid må dobbelsjekke, og om to unge gutter som lærte meg den leksen. 


 

Fotokonkurranser

Fotokonkurranser har blitt veldig populært. Grunnen er nok rett og slett at det finnes flere gode fotografer med masse ideer i hodet.

Jeg har samlet noen konkurranser som lar oss som liker å leke med kamera en sjanse til å vise hva vi kan.

Storms daglige konkurranse er en grei test. Daglige temaer gjør at sjansen er større for at du har tatt et som passer.

Coops ukenskonkurranse. Her er temaene for resten av året lagt ut, og du kan bruke god tid.Og med tanke på at de oppfordrer til å tolke ppå sin egen måte, har man friere tøyler.

Foto Video har fikset en skikkelig lekkerbisken. Kamerautstyr og fotokurs i premie, og temaet: ?Hva har du gjort i sommer? gjør at denne konkurransen virkelig blir god.

Trønder-Avisa har sammen med Origo laget en konkurranse. Premien er bare en scooter, men likevel. Denne konkurransen har jeg anbefalt til mange allerede.

Konkurranser er øvelse. I fjor vant min onkel et fotokurs i Venezia i en fotokonkurranse på en kommuneside. Man vet aldri hvor de beste premiene ligger. Og man vet aldri hvor de gode motivene befinner seg.
Dette bildet tok jeg av en fontene midt i oslo.


Kjønnsroller eller late gutter

Jenter vs gutter

For en ukes tid siden hadde jeg barndomsvenninnen på besøk. Og sammen med ei venninne i byen hadde vi noen kvelder sammen. Og da begynte vi å snakke om hvordan gutter krever anerkjennelse for å gjøre ting hjemme."Se, jeg tok ut av oppvaskmaskinen". "Så flink du er.". Men vi jenter trenger ikke den samme skryten, fordi det for oss er vane. Et par dager etterpå begynte jeg å tenke på dette, da jeg satt sammen med min samboer og min venninne. Og da gikk det opp for meg at jeg faktisk krever den samme anerkjennelsen. Hvis jeg har vasket huset og ryddet krever jeg at samboeren sier noe på det, at det ble fint, og at huset lukter godt.

Men det har blitt slik i mange forhold at mannfolk ønsket at vi skal skryte av dem. For oss jenter er det ikke like viktig. Hvis samboeren min setter inn varene, gir han alltid beskjed om det, og min naturlige respons vil være, så flink du har vært.

Hvorfor har det blitt slik? Hvorfor skal kvinner være de som gjør det til en selvfølge? Dette gjelder også ting som menn er ment til å gjøre. Bilreperasjoner, skruving. De skal ha skryt. VI skal oppføre oss som at vi ikke hadde klart oss uten dem. Hvor kommer denne tradisjonen fra?

Hos oss er det litt rare tilstander. Samboen tar for seg alt som har med data, og all elektronikk. Der har jeg ingenting jeg skulle ha sagt. Resten er mitt bord. MEN. Han er ekstremt pirkete, noe som antageligvis kommer av at vi begge er født i jomfruen, og har hvert vårt sinnsyke system.

Men tilbake til saken her. Hvordan har det blitt sånn at rollene er så viktig. Og hvorfor har det blitt sånn at hvis vi skal gjøre til som ikke tilhører vår "rolle" må vi få anerkjennelse og skryt opp i skyene for dette?  For jenter handler denne debatten ofte om at menn er pingler, ikke gjør noe hjemme og absolutt må få skryt når de gjør noe. Men egentlig handler debatten om kjønnsroller. Når vi gjør noe som reglene sier vi ikke må, skal vi bli premiert da?

Til toppen av Norge. Eller. Nesten.

Dagen var tirsdag 13. juli, og det skulle bli min dag. I dag skulle jeg få min seier.

Siden mars har jeg slitt med kneet mitt. Legetimer, MR, fysioterapi og en god del penger rett ut vinduet. Diagnoser har flydd, men til slutt landet de på menisk. Etter 1,5 mnd med fysioterapi begynte beinet å bli bra. Dette ville jeg feire, og bestemte meg for å ta med meg min gode venninne Sigrid på fjelltur. Og da ble valget Galdhøpiggen.

Ja, nå tenker du ditt. Jeg er klin gærn. Eller bare dum. Jeg fikk friskmeldingen min 5 dager før vi dro. Det er i utgangspunktet idioti å dra på Norges høyeste fjell med en gang. Men for meg skulle dette bli beviset på at jeg kunne og at jeg var frisk nok.

Kl. 07.10 startet vi turen fra Heidal, der vi sov over, og opp på fjellet. Sekken var full av sjokolade, vann og tur-barer. Og gårsdagens bikini fra Hovedøya i Oslo var byttet ut med ullundertøy, regnbukse, og tre pakker gnagsårplaster.Vi hadde maks uflaks med været, og fikk regn og vind.

Turen opp til Juvasshytta i bil gikk fint, og var preget av regn, oppholdsvær, kyr på veien, sauer, grønne elver, og mange kirker. Siste biten var 1,5 mil med trollstige. Takk og lov at vi kjørte der for å si det sånn. Oppoverbakke etter oppoverbakke, der vi kun så tre meter foran oss, VELDIG TÅKE ,og ble livredd hver gang veien forsvant foran oss, fordi det var en 160 grader sving. Men vi kom opp. Og var klar til kamp.

Men først måtte jeg ha sko. Jeg skulle få leie sko der, men en liten kommunikasjons-svikt førte til at jeg sto i et kvarter i regn og vind, og ventet på at skobutikken skulle åpne, men den skulle være stengt den dagen, og ingen hadde sagt ifra at jeg skulle leie sko. Så Sigrid sto lenge og ventet sammen med laget vi skulle gå med. Men sko fikk jeg og vi startet turen.

Første 25 minuttene gikk igjennom en steinrøys. Jeg fatter ikke hvorfor det er så mye stein der?? Det gikk greit, men jeg kjente det i litt i kneet. Så kom vi til en litt brattere del med gammel snø. Da snakker vi tykke krystaller, slapsete snø som er vanskelig å gå i, fordi man glir. Og her. Her fikk lille meg problemer. Plutselig havnet jeg bak både hunden i gruppa, og mannen på godt over femti. Kondisen var jo heller ikke suveren etter tre måneder uten å kunne trene beina, derfor ingen kondis-trening.

Så pusten gikk tungt, og beina gikk enda tungere i den forbannende snøen. På enden av snøhelvettet, ser jeg Sigrid stå og vente på meg. Like blid. Sakte, men sikkert får jeg presset beina opp mot barflekken, i god tro om at nå, nå må det da gå bedre, for jeg så ikke mer snø de neste 100-200 meterne.

Men da kommer vi til ei ny steinrøys. Med enda større steiner. Jippi. Og her skulle vi ha pause. Eller. De andre skulle ha pause mens de ventet på meg, rettere sagt.

Mens jeg presset meg opp det som så ut som 100 meter opp til gruppen, som egentlig var bare 10 meter eller noe, fikk jeg tenkt. Skal jeg fortsette her. Har ikke supervondt i beinet, og klarer sikkert og gå en halvtime eller mer til. Men klarer jeg å nå toppen.
I bunnen hadde vår kjære reiseleder, som jeg sterkt vurderer å sende klage på, for det er faktisk lov å smile, gitt beskjed at når vi kom til Styggebreen, eller Styggebræææn, som de kalte det, hvis vi valgte å fortsette, ble vi med helt til topps. Derifra fikk vi ikke lov til å snu. Jeg regner meg fram til at vi er nok ikke langt fra breen. Jeg ser på Sigrid og ser at hun ikke er utslitt eller nesten varm engang. Her har jeg dratt med henne opp hit, og så klarer jeg ikke å holde tritt??

Det tok litt diskutering for Sigrid bestemte at hun skulle ta sjefsavgjørelsen om vår videre tur. Hun gikk bort til lederen og ba dem fortsette uten oss. Jeg vet ikke hva som var verst akkurat da. Det at jeg hadde vondt, var sliten, eller det å se en 50 år gammel mann med hund på slep gå ifra meg.

Så vi tuslet nedover, og tok en alternativ vei, bare for å få sett litt på isbreen like borti veien.

Og ca 5 meter ned bakken vi akkurat hadde gått opp, merket jeg at uansett om jeg hadde kommet meg opp, pest meg til toppen, kanskje dratt etter den stakkars hunden, hadde jeg nok hatt store problemer med nedturen. For her sier kneet virkelig ifra. Og det er lettere å gå herifra og ned, enn fra toppen om et par timer.

Turen ned bruker jeg på reflektering og irritering over meg selv, men på et punkt går det opp for meg at jeg har ikke gitt opp, JEG ville opp, KNEET mitt har gitt opp. Og uten kneet, får jeg litt problemer meg å komme meg noe sted. Og jeg er faktisk VELDIG glad for at det var overskyet, regn og vind, for hadde jeg sett toppen, hadde jeg fortsatt. Men regnet og vinden gjorde det også vanskeligere. Og hadde kanskje kommet lenger i fint vær.

På tur tilbake til Juvasshytta og bilen passerer vi breer og vann, og får mange fine bilder. Tilbake i hytta snakker vi med den herlige, svenske damen som jobber der, og jeg anbefaler henne til alle, for et menneske. Og hun påpeker noe jeg faktisk ikke har tenkt på. Galdhøpiggen skal ikke noe sted. Den er nok mest sannsynlig her neste gang også.

Men jeg var høyere enn jeg noen gang har vært før, og vi passerte vel 1900 meter eller noe før vi snudde tror jeg. Det er HØYT NOK.

Så nå er planen min endret. Nå VET jeg at kneet ikke er bra ennå. Nå vet jeg at det er mye mer jobb på kneet før jeg er klar til toppen av Norge. Som Miley sier: There?s always gonna be another mountain.

Turen hjem fra Gudbrandsdalen ble brukt på turistlivet. Mange stopp, mange bilder og mye moro. De bildene kommer senere. Men her kommer et fra den delen av Galdhøpiggen jeg fikk oppleve.




I?ll be back.

 

Utstyret er ALLTID viktig

Dagen idag ble brukt på Kontraskjæret og fotballkamp. Resultatet var vel ikke akkurat lykkelig, men været var bra. :)

Ga meg muligheten til å teste ut min nye linse og filtret.


Zooom. Det er litt moro å ha mer zoom enn før. Det beste var at hvis samboen ba meg sjekke hva teltet var til for, kunne jeg bruke kamera for å finne ut det.
BIldet til venstre er når England scorer sitt andre mål. Eller. Det som ble annullert.





Jeg ELSKER polariseringfiltret tror jeg. Men jeg sliter litt med at jeg snurrer meg ut av polariseringen. Men her var en kjekk måte å sjekke det på. Jeg zooma inn mot teltet og hvis jeg så tven var på, var den på.






Her mistenker jeg at lukkertiden var feil i tillegg, for dette var en dramatisk forandring, synes jeg.
Og det må nevnes. Jeg var urolig for de folkene der oppe.

Miss Papparazzi

Har endelig gjort det jeg har planlagt i snart et år, og oppdatert linsen på speilrefleksen min. Har gått med standardlinsen litt for lenge. Elkjøp hadde tilbud på Sigma 18-200 og da var det ikke noe å tenke på engang. I tillegg fikk jeg et polariseringsfilter til nedsatt pris. (fordi jeg kranglet på prisen. Jeg hadde sett på prisen på Lefdal jeg:P ) For begge ble det 2300, og det er ingen pris nå til dags for en sigma-linse. :)
Nå har jeg da brukt noen timer på å forstå hvordan jeg skulle få filtret til å fungere, men det gikk til slutt.



Nå skal jeg ut og være papparazzi tror jeg. Må nyte at jeg endelig kan zoome litt igjen ;)

Blogger sier du?

Det har gått halvannet år siden jeg var på foredrag med Helge Øgrim (redakør i Journalisten) og han ba oss starte med blogging. Nå må jeg vel starte da.

Wish me luck.

Torill

, Lørenskog

Journalist, flymat-kokke-vikar, kakebaker og hobbymenneske. Har litt for mye å gjøre og alt for lite tid

hits