desember 2010

Et år forbi...

da var vi snart ferdige med året. Det har gått fort. Nesten for fort. Derfor setter jeg med ned og ser litt tilbake.

For å sammenfatte året litt


Året startet hos Karine i Oslo. Med klar utsikt mot festningen.

Jeg og Karine var i London, og fikk se verdens beste band live for andre, og ikke siste gang.

Så dro jeg og Espen til Følling, for å feire bestemoren hans. Koselig tur



Vi flytta, og jeg fikk lov til å pusse opp

Herlig julebordsbildet


I sommer reiste vi til Sommerland i bø

Jeg prøvde å gå Galdhøpiggen. Lyktes ikke. Men snart er jeg frisk, og kan prøve igjen

Jeg sa opp jobben på Metro og sa farvel til disse flotte menneskene

Det blir ingen jul uten julekos på Kvålegården, med mine to verdens beste. <3



Jeg fikk tatt et herlig bilde av Stine i Trondheim

Jeg fikk være litt mer tante, noe jeg elsker

Fikk sett min første RBK kamp. Litt flaut siden jeg er trønder.

Fikk se en annen side av Trondheim

Fant en foss jeg forelsket meg helt i

Jeg begynte med Kakedesign, noe Sigrid fikk stor glede av.

Avskjedskaken til Metro Bowling, også den første kaken jeg lagde.

Og sist men  ikke minst. Jeg hadde et KILLER Avatarkostyme på Halloween.

 

Jeg har med andre ord fått gjort  litt i år. Jeg har i tillegg startet på fulltidsskole, vært i Adressa.no i to måneder, og fått smaken på journalistlivet. Gleder meg til å komme tilbake til skolebenken etter nyttår,men ser også fram til å jobbe mer som skribent. Det er virkelig noe jeg liker.

 

 

Det kommer også en liten "blinkskudd" etterhvert, når jeg får sett over litt:)

Julefred

SÅ var julefreden over huset.

Pakkene er pakket ned i poser til hjemreisen, julematen begynner endelig å synke, kroppen vender seg til mengden sukker og fett, og jeg kjenner roen har satt seg i kroppen.

Det er ennå en ukes tid til jeg skal hjem til Oslo, og før den tid er det nyttår og bursdag. Men kjenner virkelig at dagene flyr. Har en liten plan om å invitere noen venner over på vin og kos i kveld, men vi får se.

Skal prøve å komme med en "året som har gått" også.

Og har planer om en "Du vet du er i Trøndelag når:" for å minnes de to månedene jeg har vært her.

Men foreløpig skal jeg ta det med ro.

Sitte sammen med mor og stefar, og kjenne verden rase forbi,..

 

 



Du har lagt rim mellom fingrene mine

Sier du vil
Kjenne kulden

Mellom minuttene

jeg fryser

Men du ler

"Frosten er bare en pauseknapp
fanger verden slik den
Slik du ser den"

Fang meg inn i frosten

og ha meg slik jeg er
I kveld
I natt

Ikke i morgen

A merry christmas

Når du setter deg ned

kopp hviler mellom

varme fingre

stryker over

Stille kvelder

 

Du hvisker
at du kjenner den kommer

følelsen

duft av kanel
Røde klementiner

Lys i vinduet.
skarpe nøtteskall

Stearin på kantene
smuler i munnviken

Du sier

At du har fått følelsen av jul

 




ut og sjekke damer

Det nærmer seg jul. Faktisk.

Og jul betyr for den kvinnelige delen av befolkningen mye tid på badet, fine kjoler, hold in, solarium, ny sminke, fløyelsmyk hud. Hver eneste dag. Med andre ord. Fest-tid.

Julebord, julefest, familiemiddager, hele pakka.


Og det er noe jeg har tenkt litt på i det siste, og i går kveld hørte jeg noen vise ord fra Erik og Kriss, som fikk hodet til å spinne litt mer.

 

Vi jenter er veldig flink til å pynte oss i jula, og egentlig generelt når vi skal ut på byen.

MEN.

Vi gjør det jo ikke for mennene. Single, opptatte, har ingenting å si, tiden foran speilet blir like lang.
Hår, sminke, kjær og duft skal være breath-taking og rett og slett utrolig. Vi skal være helt utrolig vakker.

 

Og hvorfor?

Ikke for å sjekke menn.
Men vi gjør det for hverandre. Vi gjør det for damene.

 

Vi pynter oss for andre jenter, fordi vi skal være penest, søtest, og best. Drop dead gorgeous.

 

Hvorfor er vi slik?

Jeg ser på meg selv, hvor mye baktanke det ligger i klær, sminke og hår før jeg skal ut på byen. Og jeg har samboer og prøver overhode ikke å finne menn. Men jeg kan ikke se vanlig og kjedelig ut heller. Fordi det skal være damer der.

 

Jeg tror ikke jeg er alene når jeg ser for meg julen og planlegger allerede nå hvilke kjoler jeg skal ha når, og slike ting. Hår, hvem jeg skal feste sammen med (det er også viktig, man må passe på omgangskretsen). Generelt, alt må være bra.

 

For at vi skal se bra ut for andre damer.

 

Det er sagt mange ganger før også. Det er damene som ser mest på andre damer, ikke menn.

 

Gutter ser en bra kropp. Jenter ser: Fint år, fine øyne, fin munn, fint sminket, fine pupper, fin rompe, fin kjole, fin kropp, fine sko, fine ben. Finere enn meg.

 

Og dette kommer vi nok ikke til å slutte med. Enn hvor teit jeg synes det er at jeg pynter meg for jenter jeg kanskje aldri har møtt engang, og som jeg aldri ser igjen, så klarer jeg ikke å la være. Jeg må pynte meg.
Jeg må være penere.


Rimelig stor forskjell på byen og ellers...




den nye verden

Vi sosialiserer på et helt annet nivå enn vi gjorde før.

For å ta et eksempel.

Jeg og min kjære venninne sittende i hver sin del av sofaen, med hver sin pc. Kommuniserer kanskje litt på et eller annet nettsamfunn, eller bare spiller musikk. Kanskje snakker vi med mennesker som ikke er der. Kanskje har vi samtaler med helt andre mennesker, istedenfor  å snakke med hverandre.

Det er merkelig å se på hvordan verden har blitt..

Det handler ikke om å være sosial under fire øyne lenger. Vi skal være sosial på tvers av bygrenser, landegrenser og kontinenter. Vi snakker mer på telefonen enn vi gjør i samvær.

Den eneste sosialiseringen vi har med andre mennesker ansikt til ansikt begrenser seg til matbordet, på butikken og ved fester. Og hvilken sosialisering foregår på festing. Der skal det andre faktorer til. Varierende mengder alkohol og høylytt musikk skal dekke over det faktum at vi kanskje ikke har så mye å snakke om.
Og på butikken, hva går praten i da? Matvarer. Og så kommer vi hjem, og skal spise, da har vi munnen full at mat, og det blir ikke mye prating.



Er det blitt lettere å snakke sammen uten å se hverandre. Er dette første steg på vei inn i en huleboer-verden? Der vi sperrer oss inne, livredde for å møte noen i virkeligheten?

Bare se på utviklingen til nettsjekkingen. Undersøkelser viser at 23 % møter partneren på nett. Det er høyest. Det er DER folk møter sine rette. Hva sier det om utviklingen vår? At vi ikke møtes ute på kafe, skolen, gjennom  venner lenger? Hva gjør denne utviklingen med oss?



Som Sheldon Cooper har sagt det.

Leonard: We need to widen our circle.
Sheldon: I have a very wide circle. I have 212 friends on myspace.
Leonard: Yes, and you?ve never met one of them.
Sheldon: That?s the beauty of it




.

 

stille kvelder

det nærmer seg jul. Dagene går fort, og jeg sliter med å ha oversikt.

Gavene er straks ferdige. Er bare 3 uker forsinket i år i forhold til tidligere.

Men det kommer seg.

 

Tiden har gått forferdelig fort i desember. Dagene har rast forbi, og jeg har knapt klart å glede meg til jul.

For tiden har det blitt en del julebakst, rydding og pakking, og gruing til jeg slutter i praksis.

Nå har jeg bare tre dager igjen, og det liker jeg ikke. Jeg trives veldig godt i praksisen hos Adressa.no og det blir uvant å ikke høre politiradio, sitte på nettsider hele dagen, og lete etter nyheter, telefoner til politi og brann, og ekstremt hyggelige medarbeidere. Jeg kommer til å savne det. og spesielt nå som jeg har kommet inn i "The Zone".

Akkurat fått taket på det.

Det blir uvant å komme tilbake til skolebenken og gjøre vanlige ting igjen.

Forhåpentligvis får jeg fortsette med journalistikken selv om jeg kommer tilbake til østlandet.

I tillegg gruer jeg meg litt til jul i år. Lillesøster Sunniva er i USA, og kommer ikke hjem til jul. Min kjære julepartner, som er like barnslig som meg i desember, og vi gjør utrolig mye sammen i jula, det blir ikke helt det samme. Og vanligvis er vi mange til bords på julaften, i år, er vi bare tre. Det blir merkelig.

Men men...

Kvelden i kveld går med til kosekveld hos Sigrid. Det vil si, skøyter, mousakka, vin, brettspill og billijard på en eller annen pub. Skikkelig kos. Godt å senke skuldrene litt og bare være.




Noen små ord på slutten.

 

Du har lagd ordene på puten

når jeg kommer hjem ligger du stille

foran dørkarmen

står anklagene

helt alene

Jeg vil ikke se elvene som renner

langs ansiktet

ligger timene under oss

sliten

denne gangen frykter jeg du har rett


Jeg sniker meg forbi deg

Legger hodet langs veggen

Ord skrevet på tapet
Slipp meg
inn igjen

Sene netter

 

Minikaker i regnbue

Det er snart jul. Det betyr julekaker. I år har jeg tenkt å gjøre noe litt nytt. Nemlig designkaker.

Føler at jeg har begynt å få litt mer take på det, takket være gode blogger rundt om, og selvfølgelig Kakeboksen, mitt handlemekka.

Kakeboksen har også noe som heter månedens prosjekt. Som regel er det ganske ekstravagante kaker som jeg ikke har noe håp om å få til. Men denne gangen fikk jeg muligheten.

Jeg bestemte meg for å gå bort fra min tradisjonelle sjokoladekake og prøve det Lenes Kakeverden kaller Regnbuekake.

Enkelt og fascinerende.

Jeg Startet med å lage to former kake. Jeg tabbet meg litt ut, og glemte å lage regnbue på den første formen, så det ble halve av hver. Men antok det gikk greit.

Det er veldig enkelt. Du deler opp røra i forskjellige bokser, og i farger du ønsker. Jeg tok det easy første gangen her.

Så blander du alt

Ser jo supertøft ut....


Det ble for det meste grønt og blått som ble med. Så delte jeg kaken i små biter, og fylte med sjokoladekrem. (eller, Sigrid gjorde det da).


Så dekket jeg dem med Amerikansk smørkrem. Oppskriften til Lene Etterpå dekket jeg med fondant i forskjellige farger. Blå, hvit, gul.


Forferdelig rotete

Det ble en del slike kaker.

Så pyntet jeg alle litt forskjellig. Juletrær, etter anvisning fra Cake Boss, De små grønne er egentlig julestjerner, men måtte hente rødfargen min, så de kom på senere på kvelden.

 

Søt snømann.,



'

 

Alle ble malt med perlemorspulver, så de glinser ordentlig.  Det finner du Her

 

Ble egentlig ganske fornøyd. De ble vist gode også, etter hva jeg har hørt.

i paradis



Drømmer meg alltid bort i dette bildet...

 

Tok det i Barcelona i fjor. Herlige tider.

 

Akkurat i denne tiden, med julestress, dårlige veier, mye å gjøre, mange å møte, er det lett å drømme seg bort i annen verden.

 

Stine

Styrke

Smerte

Et hav av ord, mellom iris og verden

Du stirrer inn i meg

Rundt meg

Med meg

 

Det er slik jeg ser deg, slik du er, i en håpløs verden er du styrke

I en slett verden er du mørket som regjerer rundt skulderen min

 

Som stein

langs en øde landevei

Vandrer jeg

 

Stillhet

Jeg legger meg rundt

en verden

slik du ser den

 

 

En vintermorgen


Under åpen himmel, helt alene, mellom frostet landskap, ligger du.

Sliten. Alene.
De går foran deg. Og plutselig er de borte


Henger under resten av verden, en skygge i gjemt skog.
Faller du, er alt tapt. Henger du, krever det all styrke i verden, og du forsvinner. Tilslutt.



På en ensom vei. Mot nye sletter. Gamle stier. Du har lett lenge etter dette.

Men ingen kommer bak deg. Ingen går foran deg. Det er stille

En sliten kropp, i dyp snø, ned frostens landskap.




Men bak skammen. Bak frykten for å falle, frykten for å aldri være sterk nok. Ligger en morgenhimmel. Helt alene. Lyser opp bak deg, mens du går. Foran deg, møter deg ved enden.

Og løfter deg opp.

Uten å bære deg.

Winterwonder Trondheim







pakkekake

Hanne, søster nr tre, (ja, det må du bare finne deg i, du var sist <3), er like gira på kake-design som jeg for tiden. Og det er praktisk når jeg er mye hjemme. For vi har forskjellig tilbehør, og utstyr. Det betyr at vi kan lage mye spennende. Forrige helg prøvde vi oss på noe nytt. Fire-lags sjokolade-vanilje kake. Formet som en pakke. Det tok tid og mye slit, men jammen fikk vi det til.








Tiden som forsvinner

Det er vel en måned eller noe siden jeg skrev sist.

Tiden flyr forbi. Jeg blir så paff, jeg rekker ikke å reagere.

Jeg har bare et par uker igjen av praksisen. Jeg skulle skrive mye om praksisen min på Adresseavisen. jeg skulle fortelle om hva jeg lærer, om hvordan Trondheim er, og om alt jeg får oppleve.

Og ingenting.

Nada.

Jeg glemmer å skrive.

Eneste grunnen til at jeg husker å skrive idag, er fordi mamma kommenterte at jeg ikke hadde oppdatert bloggen på lenge.

Så skal prøve å skjerpe meg. Lover ingenting. Men jeg skal iallefall prøve.

En liten tekst til slutt, før jeg graver meg ned i skam og fondant.

 

Hver kveld klokken fem over ti står hun der. I vinduskarmen. Stirrer inn på meg. Jeg hører henne klatre opp siden av huset, skraper neglene inn i veggen. En stille pust, inn igjennom ruta, legger seg bak øret mitt. Hun ser på meg. Forundret.

Hver kveld klokken fem over elleve, banker hun på. tre korte slag på glasset. ettelater et merke i frosten. øyne store, redde. Hun leter etter blikket mitt. Fryser meg inn i en annen verden, to klare øyne, mot frostet glass. Holder en hånd mot kulden. Hun vet hva jeg vil. Jeg vet hva hun vil.

Hver kveld. klokken tolv. Drar hun. Uten å se på meg. idet jeg kler av meg og lukker verden ute, står hun på bakken, titter opp, blåser atmosfærer mot meg, kaster virvler av snø opp mot taket. to tårer som faller mot bakken. sprekker is, og legger seg som bloddråper, frosset fast, hver kveld.

Hver kveld. Klokken fem over tolv. Klatrer jeg ut av vinduet. Og møter to isfrosne øyne. jeg sier det er siste gangen. men jeg blir med. Til varmen. Til frykten. ut av ensomheten, inn i frosten.

, Lørenskog

Journalist, flymat-kokke-vikar, kakebaker og hobbymenneske. Har litt for mye å gjøre og alt for lite tid

hits