oktober 2010

Kakebaking

Den dagen jeg flyttet til Trondheim, hadde min kjære Sigrid bursdag. Det måtte feires med en kake..:)





Bursdagsbarnet var VEEELDIG fornøyd...

 

nå stikker jeg til halloweenparty med ny kake og supert kortyme

salatbarheaven

 

 

For å fortelle litt om min nye arbeidsplass. Jeg er praktikant hos Adressa.no, nettavisen til Adresseavisen.

Her sitter jeg hver dag og håper på branner, trippeldrap og andre spennende ting som kan gjøre hverdagen utrolig. Foreløpig har det ikke skjedd mye oppsiktsvekkende, men det har da blitt skutt et par bjørner, og har fått terget på meg noen lesere.

 

Men over til saken.

I kantinen på denne utmerkede arbeidsplassen har de salatbar. En suveren salatbar. Den er egentlig ikke så stor, men den er billig, og den har et herlig utvalg.
Her bytter de utvalget nesten hver dag, og det gjør at salaten aldri blir lik. Spennende.

I dag for eksempel ble det rucola, ost, skinke, penne, coscos, mais, champinong og tomat. Mmm.

Det er så greit, fordi jeg vet aldri hva de har, og blir like overrasket hver gang. Og jeg får testet meg selv i å prøve nye ting.

 

Elsker rett og slett dette tilbudet.

 

For salaten og to brødskiver betalte jeg den nette sum av 25 kr. (er større enn den ser ut)

For denne summen tror jeg ikke du får to brødskiver engang på kantinen hos HIO.



Trondheim by night













Elsker denne byen,... Nesten like mye som Oslo

sånn går no tia....

Okei.
Det har vært 10 lange dager etter at jeg flyttet til Trondheim.
Det første som skjedde var at jeg oppdaget at jeg ikke hadde internett. Jeg fikk meg bosted to dager før jeg skulle reise, så det var liksom ikke førsteprioritet.

Nå er endelig det mobile bredbåndet oppe og går.

 

Kort info om hva jeg da bedriver dagene med.

Jeg bor hos en 71 år gammel dame, Kari. Som da er kusinen til min samboers bestemor. (I know, innviklet).

Her har jeg et passe stort rom og fri tilgang. Betaler ikke noe leie, bare min egen mat.

 

Ellers har jeg da startet på praksis i Adresseavisen. Nærmere bestemt på nett: Adressa.no

 

Her er jeg hver dag og stresser, ikke stresser, stresser, slapper av. Det er litt forvirrende foreløpig men det kommer seg nok etter hvert.

På kvelden blir det mye venner, og litt sosialisering med husmoren. Det er liksom det hun krever. At jeg sitter sammen med henne og strikker. :P:P

 

Har tatt noen freshe bilder i nærområdet, som jeg skal legge ut litt etter hvert. Og har en del gode historier å fortelle fra livet som praksis-journalist.

 

Men nå kaller verden igjen.

Den blinde byen

I år har jeg femårsjubileum som østlending.

Når man bor i Osloområdet, og drar til byen fra tid til annen, er det enkelte ting man lærer seg. Blandt annet å ikke se andre mennesker. Det kryr av tiggere, selger, reklameutdelere.




Etter en stund lærer man seg å ikke se andre mennesker man møter på veien. På tirsdag gikk dette mot meg. Jeg var lett stresset, på vei til skolen for å motta eksamensoppgaven, og raste bortover som vanlig.
På vei til trikken ser jeg en mann i sidesynet som ser på meg og snakker til meg. Jeg ignorerer han først, men hodet tenker av seg selv og plutselig tenker jeg at han så ikke ut som en selger eller tigger, så jeg snur meg, og spør hva han sa.
Han ser på meg, forvirret og uskyldig.




"Exuse me, do you know where Thon Hotel is?"

Med konen stikkende fram bak seg og to store kofferter står de der, litt desperat og spør meg om veien til hotellet. Plutselig blir jeg lei meg. Her står jeg og forhåndsdømmer denne mannen. Jeg ser meg rundt og oppdager at jeg overhode ikke husker hvor Thon Hotel er.
Tenker, titter på de hotellene jeg faktisk ser.
Aner ikke.
Og må bare si dette. Beklager, jeg aner ikke.
Og ønsker dem lykke til og går. Skynder meg til trikken.




Ombord på trikken går det opp for meg. De kommer ikke til å få hjelp på en god stund. Det passerer ca hundre mennesker i minuttet akkurat der de står. Men ingen stopper. Vi stopper ikke lenger. jeg lurte på hva jeg kunne ha gjort. Jeg kunne ha henvist dem til trafikkanten. der hadde de fått hjelp. Jeg kunne ha ringt 1881. Fulgt dem. Det er mye jeg kunne ha gjort.
Og når jeg kom på skolen og oppdaget at jeg hadde ikke trengt å komme før en halvtime senere, da ble jeg iallefall skuffet. Jeg kunne ha gjort mer. Jeg ble sittende å tenke på hvor lang tid det tok før de fikk hjelp.

I Oslo er det ikke lett å vite.

Oslo er en by der ingen bryr seg. Vi er omgitt av selgere, tiggere, narkomane og prostituerte. Derfor lærer folk seg å ignorere hverandre. Vi raser forbi i et sabla tempo? Og når det skjer noe, er det ingen som ser det. Vi er blitt blinde?

 

(Dette innlegget startet jeg på før jeg dro til Trondheim, men ble ikke ferdig før i dag.. Shame on me. Tenkte å starte opp med unnskyldningene i morgen)

Pac-man

For et halvt års tid siden lovet jeg en av mine kollegaer å lage Suksessterte før jeg sluttet. Det rakk jeg aldri. Så jeg bestemte meg for å lage en før jeg reiste nordover.

Men det skal sies. Jeg er veldig glad i denne kaken selv, men den er ikke akkurat slankevennlig. Og jeg vil ikke lage en hel kake til meg selv, og kan ikke gå rundt og gi bort halve kaker. Så jeg fikk en ide. Skjærer av et stykke til meg selv, og lager en pac-man.

En fin unnskyldning for en ufullstendig kake.

Ble ikke så gærnt mener jeg.



Måtte sette på to klatter sjokolade for å fremheve at det er Pac-man..

Han ble veldig fornøyd og spiste halve kaken iløpet av en halvtime.

redd for å leve

Fikk et lite tips til tema fra min kusine. Og det var noe jeg ikke har tenkt på i det siste, men som jeg ellers irriterer meg litt over.

Frykt.

Noen eksempler først.

I et intervju med to gutter som har vært i afganistan som soldater, spurte en av mine medstudenter om de ikke så på faren som FOR stor, om det var verd risikoen å være der nede i krig. Da svarte den ene.
"Du har folk på Lillestrøm som pendler inn til Oslo sentrum hver dag fordi det er der jobben deres ligger. Hvis vedkommende da dør i en bilulykke på vei mellom Lillestrøm og Oslo sentrum, som det er forholdsvis mye større sjanse for enn det er å dø i Afghanistan, var det verdt det?"

Et annet eksempel.

En mor på bowling som ikke vil la hennes lille sønn gå alene ut i bilen for å legge parkerinslappen i ruta, han får ikke lov til å gå alene inn i spillehallen mens de spiller. (Damen var redd for kidnapping). MEN å la den lille gutten løpe ut på banen for å hente kula han mista, jo det er greit. Da måtte jeg si ifra om at hadde guttungen gått helt fram til kjeglene, hadde han faktisk dødd. En mange tonn tung maskin kjenner ikke forskjell på kjegle, ball eller gutt. Den gjør det samme uansett. skubber vekk kjeglene, og sender ned det tunge dekket med ti nye kjegler. Folk har dødd der, og det farlig, iallefall når man ikke vet hva man skal gjøre.

Jeg kan komme på titalls skrekkscenarioer for disse to barna. Men de ler jo....


Vi mennesker er redde for alt.

Vi er redde for at flyet skal krasje, derfor tar vi istedenfor BIL samme strekningen. Der dødeligheten faktisk er mye større. Vi er livredde for hai, derfor bader vi aldri på ferie, men har ingen problemer med bading i norge, der du kan sette deg fast i tanget og drukne. Skal ikke hoppe i strikk, men tar gjerne timeslange fjellturer både til fots og til ski. Her er farene mange.Man kan falle, min bestemor gjorde det en gang, midt ute i ødemarka. Kom seg knapt opp igjen. I myrer i Trøndelag er det myrhull, der man lett kan falle en meter eller to ned og bli sittende fast. Man kan bli tatt av ras. Og ikke minst, fritt-vilt monstret.

Her er det et paradoks. Det er nemlig slik her i Norge, og kanskje verden generelt, at det råder forskjellige meninger om hva som er farlig og ikke. Enkelte mennesker glemmer at alt her i livet er farlig. Noen tror at det vi gjør til vanlig ikke medfører noen risiko.

Nils Aas døde da han falt ned en trapp. (Kjent Trøndersk kunstner).Mennesker dør hvert år av å sette mat i halsen.

Så har du de barna i Rana som blir sett på som farlige, fordi de sitter i veien og venter på biler. Selvfølgelig er dette farlig, men foreløpig har det død flere barn av å bli påkjørt i et gangoverfelt i dagslys.

Hva er vi egentlig redde for?

Skal vi ha fareskilt på alt?


Som jeg har hørt mange ganger:" Livet er det mest dødelige i verden. Ingen har overlevd".

Hvis vi skal gå rundt hver dag og være redde for å dø, glemmer vi å leve.

 

Jeg tar risikoer hver eneste dag. Og det må jeg leve med. Jeg går ifra tven på når jeg går på do. Jeg tar toget til skole. Krysser veien der det ikke er gangfelt(jeg har ikke noe valg, det er eneste vei til toget), jeg spiser ting jeg vet kan drepe meg, jeg har pcen i fanget (brannskader), jeg bruker sko med lisser, jeg går med kamera rundt halsen, jeg har trapp i oppgangen til leiligheten. jeg går med sokker inne selv om jeg har stuebord(kan ski og slå hodet i bordet). Det finnes farer overalt.

Men skal vi slutte å leve?

Siste fridag

Idag er siste fridag på en god stund føler jeg. eller. var. Nå er det jo en ny dag. :)

Så min siste fridag på en stund er over.

Nå blir det lange dager, og mye å holde fingrene i.

Mandag er siste dag før eksamen, og den dagen skal brukes til å gjøre klart den ene oppgaven jeg skal levere til eksamen. I tillegg skal jeg innom min tidligere arbeidsplass for å levere en Pacman Kake. (bilde kommer litt senere). Og resten av kvelden går med til lesing til eksamen.

Tirsdag starter eksamen, og derifra blir det nok veldig mye av akkurat det.

I tillegg denne uken må jeg pakke, lørdag morgen reiser jeg oppover til Trondheim der jeg mandag 18. Okt starter i Adresseavisa. Det blir spennende, nytt, skummelt, og moro. Men det krever pakking. Jeg skal tross alt være borte i over 2 måneder, ut dette året, det betyr at jeg må ha med meg en god del saker. Jeg skal i tillegg drive med julegaver mens jeg er der, så jeg må ha med alt utstyret mitt.

Jeg skal også bake en kake til denne uka, lurer på hvordan det skal gå.

Ellers leter jeg fredeles etter sted å bo mens jeg er i Trondheim. Det har jeg ennå ikke funnet. Foreløpig frykter jeg at det blir et par netter i bilen før jeg finner noe der oppe, men det tar jeg som det kommer. har tross alt med meg dyne uansett. Er tross alt trønder, og tykkhudet.

Lørdag reiser jeg som sagt oppover, og det første som skjer da, er at min gode venninne Sigrid har bursdag, og det blir straka veien dit. Det blir sikkert en fuktig natt. Søndagen skal brukes til å finne fram i denne byen, slik at jeg vet hva jeg driver med. Greit å ha det i orden.

Ellers skal jeg prøve å bruke litt tid på min kjære denne uken. Skal jo tross alt være borte fra han en stund. Og så skulle jeg ha lagd ferdig flere gaver, så jeg slipper å tenke på det. Fikk lagd noen i dag mens jeg snakket med lilesøss på Skype... Eller..Mikken var jo herpa, så hun snakket, jeg nikket.

Nå må jeg nok legge meg, blir ny lang dag i morgen. Tenker egentlig at det er godt at jeg ikke er bowlingmedarbeider lenger. Hva hadde jeg hatt tid til da???

Nattinatt

Vampyrer, riddere og leiemordere

Det er blitt et tydelig skille i det siste om hva gutter liker og jenter liker. Og det er ikke slik man skulle tro. Jenter liker ikke lenger sminke, shopping, rosa greier og lignende. Legally Blonde er ikke lenger favoritter. Gutter liker ikke bare sport og biler.

Jeg tenker på spill og filmverden.

Da gubben kom hjem med nok et spill i går begynte jeg å tenke. Jeg har aldri tenkt over hva slags spill vi har. For det meste går året med til Fifa, og nedtelling til ny fifa. Men de siste årene har blitt fylt med merkelige spill. Spill som Assasins Creed, Ninja Gaiden, Stronghold.

Når man ser på topplistene for spill er det tydelig at denne typen spill fenger guttene. Hva er det med disse spillene som fenger sånn?

Jeg blir ofte sittende å se på når samboeren spiller, og det virker som ?den ensomme krigeren? er et tydelig virkemiddel i disse spillene. Det siste, som kom i hus denne uken, Castlewania, er en ensom rytter, nesten en ridder, som jakter på varulver og lignende skapninger, i midevil setting.

Og dette er blitt populært. Assasins Creed, som foregår for mange hundre år siden i italia og israel, der du dreper folk så stille som mulig, og på en måte er en hvit ridder ved enkelte anledinger.

Og det er jo en kjensgjerning at jenter skal ønske seg en hvit ridder. Sånn sett vil jeg jo forstå at guttene sitter med kontrollen i hånden og fantaserer. Men problem nr 1 er at det ikke finnes damer som blir sjarmert i spillet. Man skulle tro at det kom en brystfager dame løpende i armene på disse. No way, Jose. Dette er en veldig ensom mann. I Castlewania er det for så vidt en tapt kjærlighet med i spillet.

Problem nr 2. Jenter i dag vil ikke lenger ha riddere på en hvit hest. For jenter i dag vil ha vampyrer. Dette har jeg for så vidt snakket om før så jeg skal være kjapp.
Jenter i dag drømmer om en snill vampyr med et dødt hjerte som de kan forme til sin egen.

Så hvorfor er det da slik at guttene prøver å være riddere?

Ble ingen bilder idag desverre... får redigere etterhvert..

Nå må jeg bare avslutte for det står en utålmodig herremann og ser på meg, som i dag skal formatere min kjære data. Gleder meg. Have a good one.

 

Jakten på elgen

Jeg har vært journaliststudent i snart to år, og jobbet som journalist tilsammen i fem år, sånn omtrent. Jeg har fått prøvd mye rart, og møtt mange rare mennesker.

Men det mest spennende jeg har vært med på, må være Elgjakt.

Å få gå igennom skogen, lytte etter elg, se etter elg, finne spor i myra. tråkke frem og tilbake igjennom ulent terreng. Ikke følge stien, følge instinktet.
Sitte på post, stirre ut i luften, frem og tilbake over en langstrakt slette, vente på at kongen skal komme ut. Lytte etter små knekk i skogen. Se etter den minste bevegelse.
Slaktingen etterpå, der det oser av testosteron, grove stemmer, blod og rå styrke.

Det er noe spesielt med å være med der ute.
Saken skulle handle om gutter som ble menn. De var forsåvidt ganske menn hele turen. Da vi startet om morgenen i bakerhuset der alle møttes, kunne jeg kjenne testosteronet og adrenalinet som lå tykt under taket.
Jeg lærte utrolig mye nytt den dagen jeg var ute i skogen. Jeg lærte at sti, det er for pyser. At det har ikke noe å si hvor stor elgen er, men at det ikke er ei 2 år gammel ku.
å høre disse mennene snakke, for det første snakker de så bredt at jeg har problemer med å skjønne det. Og jeg er fra namsos. Og sjarongen. Alt de sier. alt de diskuterer når de sitter i det lille bakehuset.

Jeg lærte også at det å ta bilder av slakting, er en utfordring. Men jeg tror jeg klarte meg ganske bra. Det handler om å være kreativ.

Her er noe av det fine jeg fikk se...

 






Dette er et elgspor... fikk jeg beskjed om...


















 

skolehøsten

Da var jeg ferdig med den siste oppgaven for dette semesteret. Da er det eksamen neste uke før det blir praksis.

Jeg har lært mye i høst, og ble kjempeglad da jeg hørte vi skulle ha om Feature i høst. Fordi jeg er veldig glad i feature.

I mine fire oppgaver har jeg møtt mange spennende mennsker. Den første saken var om bingo, og den var jeg så som så fornøyd med.Deretter hadde jeg en petit om kollektivtraffikk i Oslo.Legger ut den senere.

Så startet de virkelig gode sakene. I portrettet fikk jeg møte Marthe Mirakela. En utrolig sterk ung dame som jeg ser veldig opp til. Saken om henne finner du her.Marthe har kreft og kjemper for å overleve.

herlig dame.

Der var jeg faktisk veldig heldig. Ei jente i klassen min som hadde TV hadde også portrett med en kreftpasient. 3 dager etter innleveringen døde han. Tunge greier. Her finner du bloggen hennes,og hennes reportasje on LSK Unified. Der står det også mye om kreftpasienten hun intervjuet.

Den siste saken var en reportasje, og da stakk jeg en tur på elgjakt. Skal skrive mer om hvordan det var etterhvert. Men jeg koste meg, og lærte mye nytt av småguttene.

Her finner du saken om gutter som blir menn. Den likte jeg veldig godt, faktisk. Ble fornøyd og greier. Hehe..

Dette er jakt på høyt nivå skal jeg si deg.

 

Ellers er det noen dager fri fra skolen for å lese til eksamen. Det må jeg da få til. Kanskje jeg får blogget litt også.. hm..

første forsøk som kakedesigner

Okei, jeg har en lang vei å gå før jeg er kakedesigner. Men det virker spennende, og jeg elsker jo å bake fra før, så hvorfor ikke ta det et steg lenger.

Så da jeg skulle ha min siste jobb på bowlingen bestemte jeg meg for å prøve meg på en bowlingkake...

Jeg hadde store planer, men da jeg sto der og svetten rant siste dagen, gikk jeg tom for tid. Jeg brukte nesten en time for å få lokket på den fordømte kaka. Men andre ble fornøyde. og det var fin trening.


Figuren som skulle være meg.


Den doble sjokoladekaken


Endelig fått på lokken og figurene. Skulle ha noen striper her, men gikk tom for tid


Kjeglene ble jeg fornøyd med faktisk


bowlingkula og...


La bilder av bowlingen og de ansatte rundt, som en ekstra tuch..

Synes dama ble bra, litt liten kanskje...






Farvel

Fem år på Metro Bowling er over, og jeg skal ut i verden igjen.

Fem år med motgang, medgang, problemer og løsninger. Jeg har kost meg og kommer til å savne det stedet jeg har bodd de siste fem årene. For det er det jeg har gjort der. Bodd. Det har vært mer enn en jobb, det har vært et hjem og en livsstil. Når jeg gikk ut døren som ansatt for siste gang på torsdag, hadde jeg en klump i halsen, men samtidig var det 20 kg som forduftet av skuldrene. For endelig har jeg tid.

tid til å rekke å leve, tid til å puste mellom skole, jobb, søvn, skole jobb...
Men jeg kommer til å savne stedet. menneskene. Kundene.

Min siste dag var fylt med glede og sorg. Bilder av kaken kommer i morgen.
fikk blomster fra Pensjonistforeningen, fra Flytoget.guttene mine som vistnok kommer til å savne meg. Og gave fra de ansatte.... Again, bilder i morgen:)

en liten bildekavalkade er på sin plass.


Ida og Cecilie. Starten på inntoget til The Blonde Mafia


Tom og Siri. To gamle ringrever i konsernet


Store deler av staben på Fridays..


Ida, Carina og Tom. Carina er den nyeste i Blonde Mafia... og en av de jeg vil savne mest...






På Metro blir de ansatte tatt godt vare på...




FRK Partypooper:)




Hovedmedlemmet i Blonde Mafia





En gang i tiden var Vinen det beste med juleborde. Før Blonde Mafia, som du ser


Masasje er en del av tilbudet vi får..









 

Så noen mer poetiske bilder fra tiden som kunstfotograf.. Eller kjedesegpåjobb-fotograf...





















Slik det så ut da jeg startet her:






 

Farvel...

, Lørenskog

Journalist, flymat-kokke-vikar, kakebaker og hobbymenneske. Har litt for mye å gjøre og alt for lite tid

hits