september 2014

kake i gull

Bursdag er alltid litt vanskelig.. 

For det er ikke noe problem å lage bursdagskake til andre, dåpskaker, konfirmasjon, you name it, inspirasjonen strømmer på. Men til meg selv? helt stille. 

Denne gangen hadde jeg dog uansett klart å finne noe jeg ville lage. 

En gullkake med rose på. 

Etter å ha søkt, og planlagt så satte jeg igang. Måten man lager denne kaken på er enklere enn man skulle tro. Man dekker kaken med strøssel, for så å spraymale den med gullspray.

Jeg hadde minimalt med tid, siden jeg jobbet som en hest i dagene før, så jeg rakk ikke å lete så lenge etter strøssel til kaken. Jeg måtte ta det jeg fant først, som var farget stjernestrøssel. Jeg satte igang med å dekke kaken med smørkrem og strøssel. Det tok ca en boks. Så begynte jeg å spraymale. Det tok halvannen boks med gullspray. Jeg sprayet til jeg ble blå og gul. Problemet var at det fargede strøsselet ikke ville bli helt gull, slik jeg hadde tenkt. Men alt i alt, det ble ganske fint, likevel. 

 






I ettertid har jeg fått vite at man kan bruke revet hvit sjokolade, blande med gullpulver for så å spraymale med gull. Det skal jeg prøve neste gang. 

Kaken var en Annas sjokolade med bringebærsirup, bringebærmousse og baileysmousse. 










Fjellgeiter og shoppingproblemer

Den egentlige planen om å gå Samaria ravinen på tirsdag ble endret av flere grunner. 1. Vi var for feite, og hadde for dårlige knær. 2. Vi hadde fått høre at turen innebar LITT bratt parti. Det bratte partiet var 4 km med 1 km nedstigning. Nei takk. 3.Turen skulle være enten 16 eller 18 km. Uvisst hvor lang egentlig, siden alle oppgir forskjellig lengde. Dette blir sabla langt når man er omgitt av stein og temperaturen stiger over 32 grader. Ehm.. Nei? 4. Turen tok ca 6-8 timer.. Nei.. Takk.

Men vi ville jo likevel ha litt opplevelser og booket derfor en togtur inn i «grand canyon» til den nette sum av 34 euro (mot 84 euro for ravineturen). Den turen tok oss også igjennom en ravine. Dog ikke så smal, og ikke til fots. No worries, vi var fornøyde med å se fjell.

Så vi satte oss på et bittelite tog som kjørte oss bort fra kysten og lengre inn på Kreta. Her skulle vi inn i den hvite fjellkjeden. Her startet vi turen gjennom en vakker ravine. Ikke fullt så trang som Samaria, men hvem klager? Her fikk vi også hilse på noen geiter, hyggelige skapninger, bortsett fra når de setter rompa til idet jeg skal ta bilde. Etter en liten stund kom vi fram til en fjell-landsby hvor vi skulle ha en times pause og vandre litt rundt. Vi fant oss et 2. verdenskrig-museum, dvs et 2. verdenskrig-rom med en del bilder og noen hjelmer, og sabla mye tekst på gresk. Så vandret vi videre og så på et digert tre, og kirken som var bygget for å hedre det treet. Mormor stoppet underveis og ba meg ta bilde av noen blomster. Har merket meg at mormor har samme forholdet til blomster som jeg har til små katter og hunder. Når hun møter en plante som holder på å dø, eller bare er dårlig stelt, kommer det et lite klynk og et sukk. Vi satte oss etter hvert ned for å drikke litt, og jeg prøvde det som skulle være en lokal spesialitet. En ostepai med honning. Det viste seg å være en potetkake fylt med ost, og dynket i honning. Men det gikk da ned. Etter en times tid var det klart for tog ned igjen. Innen den tid hadde kameraet mitt streiket og vi gikk over til mormors lille kompaktkamera. Turen ned var ganske lik turen opp, geiter, fjell, blomster, og sol. Venstre arm ble særdeles mye mer brent enn høyre denne dagen.

Vi var også innom en lokal greker som ville selge oss vin, honning og raki. Vi takket pent nei, og toget tok oss hjem igjen. Her var det klart for lunsj, og vi feiret 34 varmegrader med tomatsuppe. Ubeskrivelig deilig faktisk, og en av få ganger at tallerkenene var helt tomme.

På kveldstid bestemte vi oss for å vandre ned til stranden og spise på Gorgona. Her ble det moussaka, og store mengder raki. Føler at flaskene blir større og større for hver kveld, noe som totalt ødelegger kortspillingen for min del. Vi fikk også en ny venn på Gorgona, en koselig hund som mot slutten av måltidet la seg ned ved siden av oss. Han var det mormor kalte en «ekte bastard». Ellers moret jeg meg med å se på hvor morsomt kelnerne på Gorgona egentlig beveger seg, med beltespennen full av duppedingser, mens mormor uffet seg over at moussakaen ikke var like god som dagen før. Så vi har lært at moussakaen på Aletri er så fantastisk at mormor hører orgelmusikk i hodet.

Alt i alt, bra dag.

Onsdag våknet vi til det som ble den nest siste dagen. Etter å ha gløttet på været bestemte vi oss for å benytte skyene til å gå til Platanias og se om det var noe mer vi trengte der.

Jeg fant meg ny lommebok, neglelakk og sjokkerende nok enda flere bokser med neglelakk-fjerner-pads til 7 kr. (har nå kjøpt 11 bokser). Mormor kjøpte skjerf til hele familien og øredobber til seg selv. Jeg fikk igjen rollen som sherpa. Vi tok oss en kafferast og tok livet litt mer med ro. Etter å ha dynket i oss frappe med iskrem, var det mer titting i butikker før lunsj. Lunsjen var som vanlig altfor stor, billig, og frustrerende for to sparsomme damer. Her begynte det også å smådryppe litt så vi satt en stund før vi vandret hjemover til Agia Marina igjen.

Det er egentlig ganske økonomisk å ha med seg mormor på tur også. Vi er jo innom en god del slike småbutikker i løpet av en dag og jeg sikler meg bort i kjoler. Og mens hodet mitt prøver å finne unnskyldninger for å ikke kjøpe, slike som «du har nok kjoler» «Nei, denne var da ALTFOR dyr, hele 20 euro!!» «det blir jo vinter nå, når skal du bruke denne da», så er mormor litt mer bestemt. Etter å ha lagt et blikk på kjolen jeg sikler etter sier hun bestemt enten «nei denne er altfor kort for deg ja» eller «Nei denne er for liten for deg», mens hun drar og strekker i kjolen og holder den opp foran meg. Problem solved, dress no longer wanted.

Etter en liten avslapning på hotellrommet dro vi ned til Chania. Her skulle vi shoppe mer og spise. Til vår store frustrasjon så begynte shoppegleden å forlate oss, og det ble egentlig ikke så mye i sherpaposen min. Det ble en del honning, og noen smykkegaver. Jeg fikk kjøpt mer raki av en stor skotte, denne gangen gikk jeg for mint, fordi honningrakien hans ikke var spesielt god. Her var jeg likeså godt to ganger og handlet mint-raki med noen timers mellomrom.

Vi fant oss en koselig bortgjemt restaurant. Her måtte vi vente relativt lenge på å få bestille, fordi det viste seg at i virrvarret av innkasterdame, kokker og ørten servitører, var det kun en eldre herremann med vinranke i hårtustene som tok bestilling. Dog var atmosfæren ellers upåklagelig, maten fantastisk og vi var fornøyde. Rakiflaskene blir bare større og større.

Men mindre det skjer noe helt uforutsigbart og fantastisk på reisens siste dag er nok dette siste ferieblogging på en stund. Nå har jeg hatt 11 dager ferie i år, og det får da jammen meg være nok. Kan ikke få for mye av dette heller.

Turens ultimate høydepunkt kommer på torsdag formiddag, mens vi spiser frokost og legger kabal. Jeg hjelper til og sier ifra når mormor misser et par trekk. Så ser hun på meg og sier «jeg er ikke så borte som du skal ha det til», etterfulgt av å legge kløver dame på spar konge.. Et minutt etterpå prøver hun seg på å legge hjerter fire i ruter-bunken. Plutselig falt dette argumentet sammen.

Har iløpet av turen ikke klart å oppnå målet om å få mormor til å bade. Selv ikke da jeg prøvde meg med det hun selv hadde nevnt, nemlig at vi skulle gjøre ting vi ikke trodde vi ville gjøre.. Oh well.. I tried.

 

Nå gleder jeg meg enormt til stor seng, ordentlig dyne, lage min egen mat og musikk. (siden mobilen nekter å ta til seg strøm, og tab-en er tom for strøm blir det ikke mye spotify om dagen.. eller natten).

Geit gjemmer seg bak tre i ravinen

Vår nye bastard-kompis

Dette var visst en sex-shop avdeling på en butikk. Men jeg så t-skjorter og crogs.. Likevel turte vi ikke å gå inn.. 

 Lunsj. Som vanlig altfor mye.. 



Prøvde å ta selfie med mormora. Men vi fant ut at vi fikk ikke til å se vakre ut samtidig.. Så her er begge to.. 


 Den snodigste forretten på huset. Brød, fem sorte oliven og to biter agurk. 

 

Puppedask og bon jovi-lassaroner

Mandag var det ny uke og nye opplevelser på kreta. Vi våknet til nyhetene hjemme om streiken som var over, og flyet med våre landsmenn som ikke kom seg til Chania, men måtte sirkle rundt Gardermoen hele kvelden. Trøstet oss med at det var greit det skjedde nå, for det var dette flyet vi skulle tatt tilbake på torsdag, og vi antar de ikke har flere punkteringer denne uken.

Vi ble enige om litt strandliv på morgenkvisten og satte i vei til stranden. Endelig fikk vi møtt den overblide, småplagsomme grekeren Alex som jeg faktisk har savnet litt. Rare greier. Han hevder han husker meg fra i fjor. Dog, det hevdet også manikyrvenninnen min, og der har jeg aldri vært.

Strandlivet ble ikke fullt så rolig i dag som tidligere. Etter å ha ligget noen timer, var jeg langt inne i Jo Nesbøs verden, med spotify i øret, og alt rundt meg ble ignorert. Helt til jeg merket at mormor snakket med noen. Når jeg snur meg ser jeg hun har blitt angrepet av en massasjedame. Jeg prøver å ro henne ut av situasjonen, men plutselig kommer damen mot meg, og legger meg fast ned i solsengen igjen. Dette er et flashback fra året før da jeg også fikk hodet trykket ned i Jo Nesbø, og ble knadd på. Jeg prøver å protestere, men til liten nytte.

Hun tar etter hvert av meg bikinioverdelen og drar ned bikinitrusa. Nå begynner jeg å bli stressa. Jeg mumler bort til mormor at hun kunne nå i det minste spandert noen drinker først, før hun lot denne dama tafse på meg. Her ligger jeg den neste halvtimen og blir smurt inn i babyolje. Kjempeide for Blancisimo som ikke tåler sol. Når hun endelig er ferdig, etter først å ha plassert puppene på hendene mine, og så i ansiktet mitt, er jeg relativt frustrert. Jeg kan ikke huske å ha bedt om å ha bli avkledd og fått en puppedask. Og i tillegg krever hun nå 50 euro fra meg.

Oh well. Det var jo ikke så ille som i fjor.

Etter at jeg nå er like glatt som ei sklie (tolk det som du vil), så må jeg bade litt, nok en gang uten mormora. Hun er nemlig veldig vanskelig å få med ut i vannet. Jeg har prøvd flere dager, men hun har sagt at bølgene er for store. I dag er det vindstille, men da får jeg bare beskjed om å slutte med dette maset. Tasser ut alene.

Så var det lunsj-tid, og vi stakk de små 10 metrene fra sengene og opp til Gorgona for å spise. Vi valgte det samme som i fjor, Cæsar Tortilla, tett fulgt av mojito til meg, og øl til mormora. It?s gotta be five somewhere, right?

Når kelneren (eieren av stedet) kommer for å ta bestilling, blir mormor litt forfjamset. Etterpå forteller hun meg at hun trodde denne mannen var en lassaron med mobiltelefon (bestillings-paden). Priceless moment.

Vi får etter hvert riktig mat (fikk feil først, no harm), og hiver innpå. Jommen så godt. Etter maten bestiller vi mer mojito og iskaffe for å ha med ned til stranden. Da merker vi at kelneren vår, som nå er vanlig ansatt, ikke en lassaron, liker «nei» leken. Og gir beskjed om at ikke får vi bestille, og ikke får vi drikke på stranden, noe han smilende retter opp. Når jeg ber om å få betale med kort får jeg selvfølgelig samme beskjed, nei. Men joda. Fikk det. Hadde jeg bare husket å ta med kortet. Så mormor fikk betale, men men. Litt skylder hun for den massasjen, tenkte jeg.

Så ble det mer strand, mer bading på meg, ingen på mormor. Det norske paret ved siden av oss fikk en dobbel-massasje av to herrer. Plutselig priset jeg meg høyt for at mormor hadde blitt overtalt av en dame, og ikke en mann?

Rundt oss lå det en del folk denne dagen, noe som ikke er noe uvanlig. Men det uvanlige var at på vår høyre side dukket det til stadighet opp toppløse solere. Ikke noe i mot det, men her var det tydelig at HVEM SOM HELST kan sole seg toppløs.. Holdt meg til venstresiden jeg.

Så var det opp for å vaske av babyolje og smøre mine brendte skuldre. Hadde tross alt ligget i sola mer enn 20 minutter. Vi tok oss en liten avslapning hjemme, jeg fikk redigert litt bilder og mormor fikk stukket ut ryggen litt.

Så tok vi til gatene. På veien gikk vi forbi Lottos og Alex, hvor vi hadde planlagt å spise litt senere. Alex hilste vennlig og tok meg i hånden. Mormor spurte derpå om han kjente meg igjen? Jeg måtte svare som sant var, at det tror jeg ikke, for blikket hans nådde aldri ansiktet mitt. (jeg hadde pønta meg da vettu). Mormor ville ha manikyr, så vi dit, og mens jeg surfet meg vekk, og skravlet litt med de damene som var der, ble mormor pleiet. Til hennes store frustrasjon av en svært lite hyggelig dame, som kun skravlet med søsteren på gresk. Har en plan om å gå for å klage. For jeg var superfornøyd med mine søte blonde pleier, mens mormor sin var unøyaktig med neglene og ikke spesielt hyggelig.

Etter at mormor hadde blitt glanset opp, vandret vi gatelangs for å tørke neglene. Klarte så vidt å unngå den plagsomme damen med puppene som vil at vi skal spise hos henne. Hun var opptatt med å fortelle et norsk par at hun hadde fersk fisk i dag også. Vi vandret gjennom hele Agia Marina mens vi ventet på tørken og sulten. Tittet på klokker og vesker (som fremdeles er fyfy) og gaver. Fant ingenting.

Så dro vi tilbake til alex, som denne gangen i alle fall PRØVDE å se meg i ansiktet. Hyggelig det også.

Her fikk vi også levende musikk, noe som var tidvis plagsomt, men ellers herlig. Mormor ville ha kylling og jeg ville ha pizza, så da ble det så. Dette til mormors store frustrasjon da hun oppdaget størrelsen på både pizza og kyllingen. «altså, det sto kyllingfilet, men dette er jo en hel høne».

På lottos er det jo samme eier som på Gorgona, og derfor også de samme så pad-ene som brukes til bestilling. Mormor fascineres av dette, og mente at guttene her så litt ut som Harry Hole, og at sjefskokken minnet særdeles om Kojac. Vi spiste oss gode og mette, og nøt musikken. Alex var innom en tur og flørtet med mormor. Altså tre ganger på en dag har vi blitt spurt om mormor er mamman min. Har nå vært streng og sagt, «nå må du ta det til deg, altså. Du er ung, damnit.».

Det var etter maten som vanlig klart for dessert, her i form av frukt, is og delfiakake, servert med raki. Jeg hivde i meg 2,5 glass med raki, mens mormor supet i seg halvannet. Etter det begynte de små guttene som underholdt oss å spille Bon Jovi, og jeg nektet å reise meg, betalt eller ei. Mormor prøvde imens å føre en samtale. Jeg husker noe med en gutt som het vegard, som ikke dro på ferie, men resten var bare «I sleep on a bed of nails». Vi satt så lenge at Kojac kom bærende på nok en flaske Raki og et glass for å skåle med oss og slå av en prat. 2 nye glass med raki til Torill. Som Juan Carlos i Spania ville sagt. Ikke bra.

Vi fikk til slutt valset oss ut av lokalet, mormor sliten i beina, og torill dritings.

 

Det ble som vanlig casino på terrassen, men relativt kortvarig, da jeg til stadighet prøvde meg på nye triks for å få esser og spar to. Iløpet av kvelden sluttet mobilen min å ta til seg strøm. Altså har da både mobilen og nettbrettet tatt kvelden. Tviholder på pc-en så lenge det varer. 

I mangel av bilder, siden mobilen er død: her er litt random turbilder. 

 

Puppesalg på gata i Chania


Svampesalg på båten 




Jordskjelv og raki-mangel

Lørdag var vi oppe god tid, vi hadde nemlig en plan om Chania. Etter litt kjappkjapp frokost, og en sjekk på nettet, fant vi ut at det var lørdags-marked i Chania, og vi hev oss på bussen nedover. Denne gangen husket vi hvor bussholdeplassen var, og gikk bare 100 meter fra hotellet.

Vel nede i Chania startet vandreturen mot markedet. Men kartleser og sherpa Torill hadde glemt kartet, og måtte gå på en et år gammel hukommelse. Noe som gikk rimelig greit, men jeg tror det ble en omvei likevel. Inn i markedet vandret vi rundt fruktfat, grønnsaksboder og skrikende grekere. Mormor mente at det var ikke slik hun husket markedet, og jeg forklarte at vi måtte bare komme oss igjennom all frukta, så kom vi til klærne. Det gjorde vi til slutt, etter at jeg hadde mistet mormora et par ganger. Ære være solhatten hennes.

Her vandret vi rundt rare klesboder, mens grekerne skrek ut at trusene bare kostet en euro, og at den buksa der var på salg. Mormor fant seg til slutt en kortbukse, og vi vandre ut av markedet. Her ble jeg påkjørt av både en bil og en motorsykkel som synes det var forkastelig at jeg gikk på yttersiden av de parkerte bilene, og ikke på innsiden (der det var boder, folk og stabler med toalettpapir jeg måtte klatre over). Kom ut av det uten varig men, dog noen trønderske banneord.

Vi vandret ned til havnen igjen for å ta en kopp kaffe. Den var iskald (slik vi for så vidt ba om) og altfor sterk. Vi ble ikke her lenge. VI vandret videre for å finne mat. Vi fant et sted med tapas for to og gratis wifi. Alt vi kunne be om der også. I tillegg fikk vi en fantastisk utsikt over havnen. Her satt vi lenge og nøt livet i Hellas.

Vi vandret videre, og fant oss noen gode tilbud. Mormor fikk tak i en kongelenge hun har lett etter i flere år, og fikk samtidig vasket smykkene hun hadde på. Vi fikk i oss litt (en relativt stor porsjon) frozen yogurt, med nugattisaus og friske frukter. Vi vandret litt igjennom de trange gatene med skrikende grekere før vi etter hvert tok turen tilbake til Agia Marina.

På vei inn i leiligheten møtte vi en svært stressa hushjelp, som nå ikke rakk å vaske gulv eller legge på sengene ordentlig. Hun viste også litt frustrasjon over at vi bare brukte det ene soverommet. Oh well..

Siden det fremdeles var tidlig bestemte vi oss for å ta en strandtur og få litt farge (Mormor: Farge. Torill: RØD). Prøvde å få mormor med ut i vannet, men fikk høre at bølgene var for store. Tiden gikk fort, og når klokken passerte 18.00 var det på tide å gå hjem. Vi bestemte oss for å dra tilbake til stedet vi besøkte første kvelden, og få med oss solnedgangen. Ble forsøkt kidnappet på veien av en standhaftig dame med store pupper som ville vi skulle smake på maten i hennes restaurant. Vi har nå tre visTittkort fra henne, et fra hver gang vi passerer. Vi fant Mistos og fikk et bord helt ved stranden. Her ble vi etter hvert joinet av et svensk bryllup. Fin gjeng det der. Søt brud og greier. De skulle selvfølgelig ta bilder i solnedgangen på stranda. Det gikk som det måtte, og brudgommen endte med rimelig våte bukser. Som kvinner flest i dyr kjole var brura kjapp og slapp unna.

Her satt vi lenge og koste oss med småretter. Vi bestilte brød, tzatziki, olivenpasta, grillet feta og noe som het smashed potatoes, som viste seg å være en potetgrøt med hvitløk. Eller rettere sagt.. En hvitløksgrøt med poteter i.

Etter maten ventet vi på den tradisjonelle frukt og raki-desserten. Den var i kveld bare frukt, noe mormor mente var min skyld, siden hun var like vakker som i går, mens jeg hadde byttet ut min smashing fersken-coctail-kjole med en lang blå «kjedelig» kjole.

Vi gikk hjem og kvelden ble helt naturlig avsluttet med martini bianco og kortspilling på verandaen. Like etter jeg hadde gått inn for kvelden begynte det å smelle kraftig utenfor. Som den tidligere favela-journalisten jeg er, fikk jeg tilløp til panikk, og var på vei under sofaen da mormor kom inn og ropte at nå er det fyrverkeri i bryllupet. Jeg var takk og lov kjapp til å komme meg opp fra gulvet.

Neste dag stresset vi ikke, siden hushjelpen hadde fri. Jeg hadde bestilt meg manikyr og pedikyr, men først skulle vi gjennom et forrykende inspirasjonsmøte med Apollo. (det var på vårt hotell, so why not). Der ble vi møtt av to energiske smågutter som virket som de jobbet i barnehage. Det gjorde de vel strengt talt også. De fortalte gledelig om alle byene på Kreta, som alle var favorittbyene, og den mest greske og kretiske byen de hadde sett. Det samme gjaldt strendene. I tillegg vandret de frem og tilbake så mye at jeg måtte holde meg fast i stolen for å ikke få sammenbrudd. (stå i ro, god damnit). De kunne også fortelle om små søte ting man kunne oppleve. Som for eksempel segway-turer i Chania, som du da kunne leie i alt fra 1,15 timer til 1,30 timer. Stort spenn der altså.

Etter en times tortur-skravling på byttende norsk og svensk, tok vi en prat med herr Mikkel Rev, som også snakket dansk, (men ikke breitrøndersk). Vi ble vel enige om at den planlagte Ravineturen ikke var for oss. Han mente vi var for feite. Og vi kunne ikke argumentere. Han hadde også nevnt tidligere at han ikke var godt trent selv, men fint klarte å gjennomføre turen. Når han da hevder den er for tung for oss, må vi ta han på ordet. (noe av grunnen var også at det bratte partiet vi hadde fått høre om var 4 km nedoverbakke med 1 km høydesenking. Mye ).

 Her er likefør Mikkel Rev startet cheerleading-rutinen sin. 

Så var det pleietid for Torill. Plantet meg på den nærmeste spasalongen der jeg hadde time, og ble møtt av ei trivelig dame. Vi kom godt overens. Mye skyldtes nok hennes væremåte og det faktum at i det sekundet hun hadde seg ned for å starte med beina mine bryter hun ut «FIKK du med deg jordskjelvet i forigårs» (engelsk altså). Hvorpå jeg bryter ut «JA, det VAR et jordskjelv ja??!». Fikk da fortalt at skjelvet var 5.7 på Richters skala. (Det sier jo litt om hva mormor tenker at rørene på hotellet er kapable til). Etter halvannen time med skravling om kaker, festing, sol, sommer og mørketid, ble jeg hentet av mormora. Jeg hadde nemlig ikke tatt med meg åpne sko, og DET måtte man ha etter en pedikyrtime.

Etter en liten lunsj uten store høydepunkter var det klart for stranden igjen. Vi valset ned og fant oss to senger. Denne gangen kom det en særdeles lite blid mann og skulle ha penger. Det gikk fint, forberedt på det, men merket at jeg savnet Alex, den vanlige seng-mannen.

Vi lå og brunet oss vel og lenge. Jeg prøvde å få mormora ut i vannet et par ganger, men fikk streng beskjed om at bølgene var fremdeles for store, og at jeg måtte slutte med maset. (sendte klagemelding hjem). Jeg trøstet meg med en caipirinha.

 

Etter at alle andre hadde gått, og sola var på vei ned, gikk vi opp, og gjorde oss klar for å spise. Jeg pyntet meg ekstra, slik at vi skulle få Raki. Vi gikk til et sted vi ble tipset om av Astrid hjemme i Namsos, og ble gledelig fornøyd der. Koselig folk, og god mat. Dog, torill var særdeles sulten, og gikk for dessert. Det var en noe skuffende valnøttkake dynket helt våt av karamellsaus. Men man legger aldri igjen dessert. Til trøst fikk vi ikke frukt og raki, men KAKE og raki. En deilig kokoskake som gjorde verden til et bedre sted igjen. Mormor irriterer seg over hvordan de setter serviettene i holderne på bordet her. Det er tydeligvis feil. Uten at vi har lagt noe baluba av det.

Valnøttkake og ekstrakake med kokos.. 

 

Kvelden ble som vanlig avsluttet med casino på verandaen. Er fremdeles overbevist om at mormor jukser, og sliter med å vinne. Vi har også bestemt oss for en togtur opp til noen vinlunder istedenfor denne ravineturen vi visstnok er for feite til.

Ellers har vi hatt en tzatzikipause-dag i dag. Mormor mener vi spiser for mye. Men klarer likevel å kommentere at jeg er så prektig når jeg vil drikke vann og ikke øl til lunsjen. (fire dager uten cola, woohoooo) (long Island telles ikke altså).

 

Morsomme ting mormor får seg til å si:

Når hun ikke hører meg: Æ høre notj ka du sei, men båtn ska du få lån.

 

Når hun synes det er morsomt at jeg skvetter fordi noe faller i gulvet: Ja, men du vart no skremt av jordskjelvet å du da. 

 
Utsikten fra verandaen på hotellet

Liten bryllupsgutt i solnedgang

Brudefotografering


















, Lørenskog

Journalist, flymat-kokke-vikar, kakebaker og hobbymenneske. Har litt for mye å gjøre og alt for lite tid

hits