august 2014

Stuepiker og oppspiste føtter

 

Etter en fredfylt natt våknet vi opp til en både rolig og forferdelig morgen. Både mormora og barnebarnet var våkne i ukristelig tid. Mens mormor var på badet våknet jeg ekstra da hele sengen begynte å riste i flere sekunder. I de sekundene går tanker om bombing, tredje verdenskring, tanks utenfor vinduet og vulkanutbrudd igjennom hodet. Mormor på sin side var mye roligere, og mente det var rørene som ristet. Vi ble ikke enige, men jeg mener det var et jordskjelv. Vi sovnet til slutt igjen, og flere timer senere ( i mitt hode bare en halvtime) våknet jeg av en blid stemme som ropte good morning.. Det tok noen sekunder før jeg skjønte at jeg måtte svare før vedkommende kom inn. For sent. Plutselig sto det en hushjelp i soiveromsdøra, perpleks og forvirret. Mens jeg prøver å våkne, merker jeg at mormor er borte. Hun svarte ikke denne damen, så hvor i svarte var hun? Jeg og hushjelpen kom til enighet om at det var for tidlig for denne norske jenta, og hun lovet å komme tilbake. Etter noen minutter fant jeg også mormor på verandaen, som ikke hadde hørt denne damen som valset inn døra vår. Klokka var halv ti, og det var på tide å stå opp.

Det ble frokost på verandaen, men vi oppdaget etter hvert at HER kunne vi ikke sitte, vi måtte nok ut.

Siden det allerede var langt på dag (kl. 10.30), og været var lettskyet passet det bra med en gåtur på Platanias. Vi fant en buss-stopp lengst mulig unna, siden det var den eneste jeg husket på, og fant en buss. Buss-sjåføren mente vist at vi trengte litt trening og satte oss av helt i enden av platanias. Herfra vandret vi inn mot sentrum. Planen var litt fiskespa og shopping. Først vandret vi litt inn og ut av butikker. Før reisen hadde vi lagt ned regler om at jeg ikke fikk kjøpe klokker, og mormor fikk ikke kjøpe vesker. Noe som resulterte at vi begge gikk og siklet etter dette.

 Kaffepause

 JEG VIL HA DENNE!!!! 

Etter å ha siklet oss ferdig, kjøpt et lass med neglelakkfjerner-pads til en billig penge, torill fikk kjøpt seg ny piercing, og mormor fikk studert sølvlenker, gikk vi etter hvert til fiske-spaet. (dog, vi måtte vente i 30 minutter, og gikk en runde til med shopping).  Så var det klart for fiskespa. Damen på spaet var ivrig etter å få oss i vannet, siden hun ikke hadde andre kunder der da, og nærmest slengte beina mine ned i fiskebadet, foran en drøss franske tilskuere, slik at de skulle se hvor deilig det var. Prøvde som best det var å sette opp en maske som sa «dette kiler IKKE mer enn ville helvette, og er egentlig særdeles behagelig». Så fikk mormor også deiset i vannet. Hun ville også ha pedikyr etterpå, og vi fikk etter hvert gitt beskjed om dette. Når tiden nærmet seg slutten (vi bestilte 30 minutter med fiskespising), kom damen og forklarte pedikyr, priser og jada jada. Hun fortalte da at siden jeg skulle vente på mormora, kunne jeg få sitte hos fiskene mens hun fikk pedikyr, gratis altså.

Hun så det vel som fin reklame å ha denne damen med altfor stor utrigning sittende ytterst i salongen og bli spist på av sultne fisker. Ellers tenkte hun vel at mine problem-ben trengte det. Eller en kombo. Fiskene var fornøyde, i alle fall.

 Lurer på om fiskene foretrakk høyrefoten.. 

 Mormors fisker tar seg en velfortjent dupp

Så mens mormor fikk lakk, skjennepreken om at hun ikke skrubbet bena ofte nok, og myke oljer, ble bena mine spist på av skremmende nok fremdeles sultne fisker. Mens mormor sine minifisker for lengst hadde spist seg mette, og lagt seg nederst i tanken for en dupp etter hun gikk opp, hadde jeg fått fisker på sei-størrelse som spiste av hjertens lyst. Gleden var stor da jeg innimellom spriket med tærne, og den kom to gjeddeligndene skapninger mellom hver tå. Mot slutten begynte noen av fiskene å ta pause, ved å legge seg i bunnen i noen minutter, før de på nytt spiste litt på meg. Mormor uttrykte til stadighet uro over om jeg kom til å ha noe ben igjen før dagen var omme.

Etter en time i kaldt, brusende og kilende vann fikk jeg også komme opp til slutt. Da var mormor nylakkert, og hos meg var både hud og neglelakk spist vekk. Men aldri har jeg hatt mykere føtter. Så mens fiskene på Aqua Spa tok seg en velfortjent middagslur, dro vi for å spise lunsj. Vi tok det første (vel, tredje) og beste. En fin utsikt, fint sted, og som de fleste restauranter på denne tiden av året på kreta, relativt tom. Her ble vi møtt av en liten gutt, typ 5 år, som ropte storslått HELLO, og som var iført en t-skjorte med påskriften «I will be your crush». Åh, ja, mer enn gjerne.

Klok av gårsdagen ble lunsjen vinblader, tzatziki og brød. Mer enn nok mat, der altså. Igjen uttrykte mormor frustrasjon over at jeg skulle være ordentlig og drikke vann, mens hun kjøpte øl. Det hører med at hun til stadighet nekter meg cola. Så her valgte jeg likeså godt en paraplydrink (dog fløy paraplyen av sted før drinken nådde bordet). Etter maten mente mormor at vi skulle gå for dessert. Hun valgte en Baklava, mens jeg kjørte på med et stort glass sjokolade-parfait dekket med krem og nøtter. Mektig.com.

Etter maten vandret vi hjem mot Agia Marina. Vi stoppet hist og pist for å titte litt, og fikk handlet en gave eller to. Mormor hadde bestemt seg for å kjøpe gave til Espen her nede, og på en shappe langs veien klarte jeg nesten ikke å dy meg fra å foreslå en rosa Real Madrid-trøye med Ronaldo på.. Men jeg fryktet at det ville blitt månelyst i heimen, hvor Barca styrer.

Vel hjemme var det for meg klart for litt pool-side, mens mormor ble på rommet og la kabal. Relativt lite som skjedde i de timene der altså.

Så var det klart for middag, og vi kledde oss opp. Mormor ble veldig fornøyd da hun så mitt kjolevalg for kvelden og sa blant annet «ja, derre va nå ainna inj der gråe greiern du hadd på dæ tiliar». Som flere har sagt før, så er visst fersken min farge, må bare godta det.

Vi dro ned til stranden for å se solnedgangen på restauranten Gorgona. Her prøvde vi oss igjen på salat, og var heldigere denne gangen. Vi bestilte også brød og tzatiziki, som på denne restauranten betydde et halvt brød på en seng av krutonger. Dette første også til litt forvirring, fordi kelnerne skjønte ikke helt at vi ville ha alt samtidig, og vi så oss nødt til å bare stirre på brødet i 10 min før vi til slutt fikk salaten også.

Maten var fortreffelig, og solnedgangen vakker. Og for ikke å snakke om oss.

Vi prøvde i nesten en time å få betale, da jeg var tidlig ute med å legge penger i det lille shotglasset med regningen i. Men vi måtte vente lenge, og flytte fram og tilbake på dette glasset, før kelneren tok i det. Men tilslutt forsvant det da. Og da fikk vi den tradisjonelle frukten og Rakien. Men på Gorgona ville de visst at vi skulle bli ordentlig godfulle, og hadde likeså godt gitt oss en hel mugge med raki, nok til en gruppe sjømenn. Jeg fikk styrtet to glass mens mormor supet i seg ett. På samme måte som vi ikke liker å legge igjen mat på tallerken, er det også få og skam å legge igjen drikke. Men her hadde vi rett og slett ikke noe valg, hvis vi skulle ha håp om å finne igjen hotellrommet.

Dette er etter at vi har tatt tre glass... så.. ja, MYE. 


Vel tilbake på rommet ble det kortspilling på terassen. Jeg tapte så det ljomet. Litt fordi jeg slet med å huske reglene, og litt fordi mormor slet med å se kortene, og prøvde seg på alle mulige trekk.

 

Temperaturene er gode, maten er god, og vi koser oss. 









 SPOT ON, sånn jeg er. 




Sånn er jeg... kanskje ikke.. 





Over til ting Torill ser og tenker porno om. Spesielt når hun ikke ser forskjell på P og D. 

Farao i furua, og mormora på ferie

Mamma sender melding en sen fredag kveld. «Du må ringe mormor i morgen. Hun er urolig». Dette er den siste i en rekke meldinger og telefoner fra familien «panisk». Etter at jeg har fortalt mamma at jeg reiser på en langhelg til Spania, informerer hun om at mormor trodde det mente at vår planlagte tur til Kreta var avlyst. Så fra en varm stue i Pizarra, Malaga måtte jeg roe ned mormor og fortelle at denne turen kun var en spontant-tur.

Men en uke før avreise er ikke mormor rolig lenger. Hun mistenker at jeg ikke lenger vil til Kreta på ferie, og det virker nesten som hun er innstilt på dette. For denne desperate jakten på beste pris og intens leting på restplass.no som barnebarnet bedriver stresser henne veldig. For ferier skal være bestilt i god tid.

Og joda, det er jo slik jeg egentlig er også. Før jeg oppdaget sydenferier. Men restplasser er en herlig ting, og jeg fulgte med dag og natt i over halvannen måned for å finne den beste prisen, uten å bli fornøyd. Men denne fredagen må jeg altså kaste inn håndkle og godta prisen 2500 pr hode for 1 uke på Kreta. Blodpris der altså. Sender melding til en bekymret mormor og roer ned med at reise er funnet.

Det jeg da ikke hadde tenkt på var at mens restplassprisen gikk ned gikk prisen på fly fra Namsos for mormor betraktelig opp, og ble nesten like kostbar.

Onsdag ettermiddag henter jeg mormor på flyplassen, pakker i henne en mocca-cocos-frappuchino og setter kursen mot Lørenskog. Etter en kveld med skravling og pakking var vi klar for avreise. Men mormor var ikke helt enig i mine pakkemetoder. «Skal du virkelig ha med deg speilrefleksen?». Og litt drama ble det også da jeg pakket ned broderingen min. For mens jeg så på dette som en selvfølge og antok at også mormor hadde med seg mønster på minst tre marius-gensere og en dåpskjole, kom hun helt strikkefri. Skummelt. Men fikk skreket meg til broderinga, siden jeg ville brodere på flyet.

Det ble ikke flere harde diskusjoner og vi la oss før avreise morgenen etter, med en klar plan om når vi skulle dra. Og hvilken forskjell. Mens jeg før turen til Malaga og Pizarra sto og trippet på Gardermoen med 47 minutter til flyavgang, var jeg og mormor klare til innsjekking 1.56 t før avreise. Og da hadde vi faktisk stresset litt siden vi var «litt sene».

På Gardermoen fikk jeg den store glede av å spandere frokost, nøtter og drikke til turen. Har jo tross alt rabatt. Lykke!

Flyturen gikk relativt smertefritt for seg. Mormor trengte hjelp til å skru av mobilen, fordi det gjorde hun aldri. Vi sovnet begge under takeoff, og sov i en times tid. Så ble det litt skravling, etterfulgt av at mormor prøvde seg på kryssord. Jeg sier prøvde seg, fordi det tok ikke mer enn fire ord, så sov hun igjen. Etter at jeg dultet i henne og sa at «her blir det kake, tror jeg», var hun klar til fire nye ord, før det var pause igjen. Jeg koste meg med broderingen, og mintes fjorårets tur, den gang med Thomas Cook (fikk Nova Air denne gangen, som jeg IKKE lager mat til, hrmf), og den fantastiske flyverten med kommentering. Her var det trauste svensker med informasjon om dagens meny, og taxfree-varer. Bored.

Å lande i Chania var som før. Varmt, litt trangt, og ellers helt ok. Mye mindre folk enn forrige gang, og det at jeg visste hvor vi skulle gå gjorde at vi enkelt kom oss til bussen, etter å ha lokalisert ugle-merket på kofferten til mormor og min egen halvfulle amerika-koffert.

Bussturen var som den skulle være. En skravlete, svensk turguide som gjerne kom med spøker både om nordmenn og svensker som førte til at maks to personer i bussen humret lett. (ikke oss). Vi kjørte oss fast flere ganger, og bussjåføren viste at han var en jævel til å rygge. Vi kom oss etter hvert til hotellet, som (takket være Torills krevende restplassjakt) var sabla sentralt på Agia Marina. Akkurat som jeg ville ha det.

Her ble det forvirring. Først ble vi fratatt passene. Disse ble fint pakket bort. Så fikk vi en hel rekke beskjeder på stotrende engelsk, hvor vi kun forstod halvparten. Hovedpunktene gjaldt åpningstider på frokosten og hvordan man måtte huske å ikke ta håndklærne ut av rommet. Damen som forklarte het morsomt nok Alkis-titts. Eller noe i den duren. Blir lett å huske. Så ble vi ført gjennom et virrvarr av veier, småbrune nordmenn og fulle dansker, opp en drøss trapper og gjennom ganger, før vi kom til rommet vårt. Vi har blitt enige om at vi ikke kan bli for fulle, for da finner vi ikke fram.

Vi har da fått en tre roms leilighet. Med en dobbelseng i et rom, og to enkeltsenger i det andre. Ifølge hotellets sider er rommet passe for 4-7 personer. Mistenker at de har sett bilde av oss, og sagt  «nei, gi dem et ekstra stort rom, da». Personalet mente visst at vi skulle ta dobbelsengen og hadde lagt håndklær der. Vi flyttet til enkeltsengene. Wifi kunne vi få på EN ENHET, ikke flere. Så vi (jeg) valgte mobilen min. Måtte senere tilbake og få til pcen også, da jeg oppdaget at det ikke var wifi gratis ved bassenget, slik jeg trodde. Dog, de hadde happyhour på drinker, så det hjalp?

Etter litt utpakking gikk turen ut for å finne mat. Vi (igjen jeg) valgte samme sted som jeg og Sunniva startet med i fjor. Jeg gikk for en ordentlig gresk pizza med fetaost, oliven, løk og champignon, mens mormor gikk for carabonara. Vi hadde begge glemt hvor store porsjonene var, og måtte gi tapt ganske tidlig.  Vi fikk også is på huset til dessert, servert i gamle syltetøyglass, og så søtt at det klistret seg til ganen. Her ble vi også underholdt av eiernes lille datter. Hun raste rundt og lekte. Plutselig sto hun rett ved mormor, og klasket henne på armen med en «engangs-matlue». Vanskelig å holde seg seriøs da. Etter å ha fått litt kjeft av sin mor, strøk hun mormor forsiktig på armen, og gikk igjen. En halvtime senere kom hun tilbake og gjentok bedriften.

Etter litt shopping av solkrem (til hun som blir solbrent av å sitte inne), håndkle (til hun som ikke skjønte at hun trengte det) og litt mat, vandret vi tilbake til hotellrommet (vi fant fram), og tok oss en dupp.

Kvelden kom raskt, og det ble en liten vandring i området rundt Agia Marina. Vi var begge enige om at et stort måltid var unødvendig etter en gigantisk lunsj, og skulle prøve noe enkelt. Lykke til med den. Vi fant en nydelig, koselig restaurant ved stranden. Solen hadde for lengst gått ned, og ikke fikk vi sitte nært stranden heller, så utsikten begrenset seg til et dansk stamgjestpar som skulle prate med samtlige ansatte, og en svensk storfamilie som hadde appetitt som en overvektig amerikaner. Men over oss var det et vakkert oliven-tre-tak, og vi var fornøyde.

Mormor gikk for en liten salat av typen Crete-salat, mens jeg forsynte meg fra forrett-menyen med brød, tzatziki, feta og olivenpasta. Da salaten kom på bordet fikk jeg se et uttrykk på mormor jeg ikke vil kunne gjenskape noen gang. For salaten var av det store slaget. Virkelig store slaget. Etter å ha pustet ut et par ganger sa hun bare: «Torill, du må hjelpe meg med denne», og jeg gjorde som jeg fikk beskjed om. Og etter at maten var fordøyd, og vi hadde uffet oss over at ingen av oss spiste opp maten og mormor hadde påpekt «om ikke annet, så drikker vi i alle fall opp vinen, altså», var det klart for frukt og raki, selvfølgelig. Hadde glemt hvor ille det var. Men det gikk da ned. Koselig sted var det uansett, til tross for den svenske damen på bordet ved siden av som ropte etter kelneren når Rakien kom på bordet, for å spørre hva i alle dager det var. (Følte meg litt verdensvant).

Var veldig fin restaurant, og vi skal tilbake dit, men da i solnedgangen. 

Vi kom oss helberget opp trappene til hotellrommet, og avsluttet på verandaen. Har finfin utsikt over det ene og det andre. Det mest interessante: Et dritings ektepar på vei hjem, som ikke skjønte hvordan døren fungerte, men likevel klarte å begynne avkledningen; et ektepar som spilte på hver sin Ipad, og en hund.

Merker at trøndersken blir ganske brei av denne turen. Bare etter halvannen dag med mormor har jeg gått over til «meinjersh», «ainjshles» og «fårrå». Er redd for Espen når jeg kommer hjem.

Vi har begynt å revurdere turen til ravinen, etter at vi merker hvor sliten vi er etter trappene på hotellet, men skal undersøke nærmere. 16 km ble plutselig veldig langt. 

Har faktisk fått lov til å betale litt her nede også, noe som gleder meg veldig.

 

 

 







En blomst i håret, og ingen mat i magen.

Siste dag før avreise ble en rolig dag. Siden vi (iallfall vi som ikke var Edgardo) var oppe til 06.00 ble det ingen tidlig morgen. Startet dagen med en kaffe med Edgardo på kafeen rundt hjørnet, og en tur på butikken for å kjøpe vin. Merker det, at som med alt annet, tar en liten tur på butikken lang tid når man har med seg spanjoler og sør-amerikanere.

Etter «frokost» (kaffe) dro vi tilbake, og jeg startet så smått pakkingen. (ikke at jeg hadde så mye å pakke). Planen var å reise på Feriaen i Malaga, men det var mye diskutering, så jeg bestemte meg bare for å vente til de bestemte seg. Litt utover dagen skulle vi spise, og for første gang møtte jeg min overmann i «jeg skal smake på alt», da jeg ble servert griselapp-suppe som dagens første måltid. Jeg fikk i meg suppa (den smakte jo godt), men lot de fine føttene lite igjen. Også til dette måltidet var det fem-seks andre ting jeg måtte smake på.

Etter en liten dupp var vi klare for Malaga. Vel, jeg skulle jo pynte meg, og siden jeg fremdeles ikke har funnet ut forskjellen på «kan jeg låne en hårbørste» og «kan du fikse håret mitt» ble jeg stylet for siste gang. Begynner å like det. Jeg ble også stylet opp med et armbånd fra påskefeiringen i malaga, og smykker med kors som skulle passe på oss. Vakre vakre.

Så dro vi til Feria. Her var det bare LITT større enn den rolige feriaen i Pizarra. Det var mye mer farger, alkohol og musikk. Men veldig vakkert. Her ble det selvfølgelig litt shopping, både til meg selv, og hele familien, etterfulgt av alkohol, i form av Feriaens nasjonale drink, Cartojas. En sterk vin i små rosa glass, og Edgardo fikk fylt opp magen med masse mojito til en billig penge. Belen stylet meg mer opp med blå blomst og vifte for å matche kjolen min. 




Så vandret vi litt rundt, så på festen, så på litt severdigheter, og ble kjent med Malaga. Vi møtte også masse damer i fine kjoler, som vi fikk ta bilde med.

Etter noen timer satte vi kursen mot butikken for å handle inn masse mat og drikke til norge, og mat til kvelden. Familien var fremdeles ikke helt enige om hva vi skulle, Pizza, Feria og eller grillkveld med Belens familie. Jeg oppdaget at jeg kun hadde spist griselabbsuppe, og gikk nesten i bakken av blodsukkerfall. De neste timene er litt uklare, men jeg husker at de diskuterte veldig hva vi skulle spise. Til slutt ble de enige om grilling.

Jeg må si jeg ikke var helt i form til å reise bort for å spise, men hva valg har man da. Så jeg ble da med.

Vi reise til et stort hus utenfor sentrum, med badebasseng og stort uteområde med langbord. Her satt en hel familie og skravlet og spiste, og vi ble umiddelbart tatt godt imot. Nok en gang ble min norske håndtrykk-hilsen gjort narr av. HER NUSSER VI, skal jeg si deg.

Maten var veldig god, men for en oversulten mage som de tidligere dagene har fått mat hver andre time, men i dag ingenting, hjalp det lite med hjemmelagd Paella. Det var rett og slett ikke mulig. Men det ble litt dansing, litt drikking, og jeg fant meg en britisk ektepar å snakke med. Deilig å endelig få snakke ordentlig engelsk, uten å måtte høre på stotring igjennom hver eneste setning.

Etter noen timer var Edgardo som vanlig klar for å legge seg, lillegutt. Så da dro vi tilbake til leiligheten. Carlos på sin side, skulle på feria en siste gang. Jeg måtte innrømme at jeg gjerne ville tilbake og spise Bunjelos en gang til. Så da gjorde jeg det.

Og så.. Litt fra tiden mellom Bunuelos og avreise.

Det er noe spesielt med å sitte sånn. Kofferten ferdig pakket. En siste colaboks, altfor varm, siden den har stått i gulvet på troperommet mitt i flere timer, og med en liten boks Buñuelos. Servietten hun har lagt under er full av smeltet sjokolade etter at hun ga meg en ekstra skje, siden det var meg. Viften foran meg minner om noe du finner på fotoshoots, og håret blåser lekkert bakover, og jeg ser for meg at jeg er i en cola-reklame. Kjolen har jeg måttet ha av meg, for den blåser som Marilyn ved t-banen og bråker like mye. Det blåser så mye at vinduslampen gynger i taket. Over meg dingler en transformersaktig lego-flyve-dinosaur. Det er to timer til jeg egentlig må opp igjen, men det gjør ingenting. For jeg vil ta vare på dette øyeblikket.

Faan, so much for ironi. Fikk ikke noe ironisk ut av dette øyeblikket, for det var bare så jævli koselig.

Så var det hjemreise. Jeg våknet med et brak kl. 03.00, etter en times søvn. Da var feriaen over, og det var klart for fyrverkeri. Fikk en time til på øyet før det var opp og gjøre seg klar. Gutta var selvfølgelig ikke ferdig pakket, og hvor enn så mange ganger jeg sa ifra at vi må dra snart hvis vi skal få sjekket inn bagasjen, var det ikke snakk om å høre etter. I bilen satt jeg og telte minutter til innsjekkingen stengte. Vi rakk det akkurat. Det vil si, vi hadde satan så flaks.

Gutta hadde da pakket med seg mat nok for fire år, og drikke nok til fem. Jeg hadde fått plass til det jeg hadde kjøpt meg, men Edgardo måtte bl.a. sette igjen 4 liter olivenolje. Jeg hadde vært smart og unngått glassflasker i baggen. Edgardo hadde ikke tenkt like langt. Jeg prøvde å være behjelpelig med å pakke inn flaskene hans i kjolene mine, men da vi kom til Gardermoen merket vi likevel at en av flaskene hadde knust, og kjolene mine var fulle av hvitvin.. takk og lov at det ikke var rødvinen som gikk.

Flyturen hjem ble ellers preget av at en kar om bord ble syk, og trengte legehjelp. Jeg satt mellom to norske karer som hver eneste gang de snakket til meg glemte at jeg var norsk, og prøvde med engelsk. Da vi landet skulle ambulansefolka inn først, hvorpå alle måtte finne fram passene, og gjennom en bonus passkontroll og miniintervju. Vi besto.

Og plutselig var altså miniferien over. For å nevne noen av de tingene jeg vil savne:
Latteren til lille Carlos. Har tatt den opp på film for å kunne spille av når jeg er lei meg.Får visst ikke lastet opp den. 

Belen, herregud for en dame. En minimamma rett og slett, som stiller opp og fikser alt det skal være. Er jeg sulten, er jeg tørst, er jeg heeeelt sikker på at rommet er greit å ligge på??

Juan Carlos, og hans fantastiske norsk. Som egentlig begrenser seg veldig til: «spise, drikke, spise drikke, ikke sove». «Ikke bra». Og favorittene: «faeeen» «Hellevette»

Jeg kommer definitivt til å reise tilbake til Pizarra. Men det blir nok uten en vimsete chilener, og med god planlegging. Kanskje jeg tar med mamma og søstrene? Jeg skal også ha med bilder og fortellinger fra Norge, slik at jeg kan rette opp de historiske faktaene fra Edgardo.

Og neste gang skal jeg definitivt huske å ta med gaver.

 

Til neste ferie (som skremmende nok er om bare en uke, herregud, hva skjer med meg??), vi sees. (kan hende det kommer flere bilder innen den tid, og muligens noen kaker)

Helt vanlig kl. 02.00 på feria. Dansekurs. 


VI fant noen hyggelige feria-damer i malaga


Edgardo og Mojito

Cartojas, den nasjonale drikken. i mini-rosa glass. 

 

 

cincuenta, cincuenta, cincuenta

Søndag var det klart for playa!! Altså, strandliv i Malaga. Vi ble enige om å stå opp tidlig få en lang dag. Problemet var jo at ingen fortalte meg når tidlig var i Spania, men jeg var oppe halv ni, dusjet, vasket litt klær, uten at Belen merket det, så hun ikke skulle kreve å gjøre det selv, og ordnet meg. Etter hvert sto også resten opp, og jeg fikk beskjed om at vi skulle spise frokost ute og dra rett til stranda. Det gikk skremmende fort. En time senere var vi på vei ut døra.

Frokost i dag var jo da like variert som vanlig. Churros. For det hadde jo jeg villet smake, så da passet det visst å starte dagen med det. De mente også jeg skulle drikke kakao til, men holdt meg til kaffe. Vi spiste på en liten plass om morsomt nok het Kiwi, noe også Juan carlos og Belen synes er veldig morsomt, med tanke på den norske butikken Kiwi.

 

Etter frokost dro vi rett til Malaga. Kjørte litt igjennom sentrum, og her så jeg noe av det merkeligste jeg har vært borti på en god stund. Midt i et lyskryss sto det en herremann i bar overkropp og sjonglerte. Underholdning mens man venter der altså. Han fikk med seg litt dineros da det ble grønt, det var nok hele poenget.

Etter å ha kjørt en god stund og forbi flere vakre strender kom vi til den rette. Jeg var litt skeptisk siden det var overskyet, men siden graderstokken viste 26 grader, var det ingen grunn til klaging. Men som bestilt, 20 minutter etter at vi la oss ned på sengene stakk sola fram. Da var det bare å sette i gang grilling av norsk vinterhud (med solfaktor femti, hadde Belen bestemt). Etter noen timer med sol var det klart for mat, og det var på tide, det nærmet seg tre timer siden forrige måltid og jeg begynte å bli urolig.

Vi startet med ferske, grillede sardiner til forrett. Nom nom. Så ble det grilltallerken, som var ekstra stor siden Juan Carlos kjente eieren. Resten av måltidet husker jeg lite av, var mer opptatt av kelneren. Hadde bare den rompa vært desserten. Oi, madre mia. Da det nærmet seg betaling hadde jeg spurt pent flere ganger om å få betale. Juan Carlos er litt som meg, egentlig. Da jeg hadde besøk av Sigrid i sommer, prøvde hun til stadighet å betale når vi skulle ting, som takk for at de fikk bo der. Jeg klarte som oftest å sno meg unna med å si at neste gang skal du få betale. Neste gang hadde hun glemt det, og jeg så mitt snitt til å betale. Slik er også Juan Carlos. Neste gang, torill. Men jeg glemmer ikke, og jeg ba og tagg for å få betale. Det ble litt diskutering av det, fordi gutta mente det var for dyrt der. Vi ble enige om at hvis det ble over 50 euro skulle vi dele. Jeg grabbet til meg regningen, betalte de 54 euroene det kom på, pluss tips, og vinket frenetisk mister perfect ass tilbake, før noen rakk å gjøre noe. Ah, I am at peace again.

Prøvde å ta et bilde av rumpa til den kjekke bartenderen. plutselig kom det ei dame i veien gitt. 

Det ble en liten vandring etter maten, med litt kulturinnslag, i form av en keramikkstatue av ei dame, som oppbevares i en boks under vann, og som en gang i året tas opp og vises frem. Og blir limt litt på, siden den er eldgammel og ofte brekker litt. Ja, og hun er jomfru.

Vi var også en tur ut i vannet, men etter et kvarters tid begynner en gjeng smågutter ved siden av oss i vannet å rope Medusa, Medusa. Edgardo gir beskjed om at vi skal opp, uten noe mer beskjed om hva faan Medusa er. Jeg ser altså for meg en havfruelignende skapning med rastafari-hår som hopper opp av vannet når som helst. Jeg prøver å lukke øynene så mye som mulig, bare for å være sikker. Når jeg endelig kommer til solsengen gir jeg beskjed til Juan Carlos om at Medusa er på fære, og spør hva i svarte det er. Etter litt diskutering kommer svaret. Brennmanet. Crisis averted.

Etter noen timer på playaen merket Belen at jeg begynte å bli rød, til hennes store forskrekkelse. Altså, hun hadde smørt meg GRUNDIG med solfaktor 50. Dette skal ikke være mulig!! Hun uffer seg, og mener at jeg er som en liten baby. Jeg må bare si meg enig. På slutten av strandtiden blir jeg plassert under en parasoll dekket med håndklær. Jeg skal altså ikke bli mer solbrent nei.

Vel hjemme blir det siesta, før vi skulle på Feria igjen. Belen uffet seg litt over hvor solbrent jeg var blitt, og jeg ble smurt inn med sebamed. Etter duppingen spurte Belen om hun skulle fikse håret mitt. Jeg takket ja, fordi jeg så at hun ville veldig. Denne gangen gikk vi ned til foreldrenes leilighet, og plutselig dukket det et nytt rom opp i huset (noe det til stadighet gjør her). For nede lå det en bitteliten frisørsalong. Jeg ble plassert i vaskestolen, ble vasket, og fikk en deilig hodebunnsmassasje. Det skal sies, det er lite som overgår Karines store bryster dinglende i ansiktet mitt, mens hun knar til hodebunnen min kjennes ut som gele, men det var en god nummer to.

Mens Belen stylet og fønet meg, snakket vi litt om priser. Det skremte henne nemlig at prisen var så høy i Norge. For mens du må godt over 500 kr for å få en ordentlig dameklipp i Norge holdt Belen seg til 16 euro. Altså om lag 130 kr. For menn? 60 kr. Men jeg ble også litt bedre kjent med Belen. Hun er også ganske lik meg, egentlig. Hun er en vertinne. Hun gjør alt for at gjestene skal ha det bra. Hver eneste dag sjekker hun om jeg vil ta over sengen hennes, hun stiller opp og fikser mat, drikke, hva det skal være og passer alltid på. Litt sånn prøver jeg også å være. Om jeg kan få spandert noe på noen, eller ordne mat til noen, det gir en god følelse. Noen ganger når folk kommenterer «jeg kan betale selv, altså», får jeg lyst til å riste i dem, og si, bare vær så snill, la meg betale for deg, jeg vil så gjerne. Og merker de samme egenskapene i Belen. Da hun dro på ferie til Norge var det ikke mindre enn åtte herrer som fikk seg en ny sveis helt gratis.

Etter jeg var ferdig sminket og så passe smashing ut, det var klart for feria. I dag betydde det å se på at Carlos koser seg på tivoliet. Det imponerer meg hvor mange små barn som raser rundt på det tivoliet kl 01.00. Vi gikk etter hvert for å spise, jeg kjøpte meg en bakt potet på størrelse med en melon, som var fylt med helt vanlige ting. Altså: Aioli, tomatsaus, gulrøtter, mais, rødbeter, og oliven. Kunne også fått med tunfisk, skinke og krabbe om jeg ønsket det.

Så ble det selvfølgelig mer vin blandet med sitronbrus, sabla godt det der. Men da klokka bikket to bestemte Edgardo at vi skulle hjem. Han var sliten. Selvfølgelig, jeg tror til en viss grad at jeg kunne fått være igjen, men spansken sitter for dårlig, og i tillegg vet jeg at jeg da hadde måttet være igjen til de var ferdige, noe som sikkert hadde vært rundt kl 06.

På vei hjem skrek jeg meg til helt ferske mini-smultringer med sjokolade og melis. Lagd i en bitteliten smultringmaskin av en herlig dame. Og selvfølgelig, når vi kom hjem, skulle mister jeg-er-så-trøtt-vi-må-hjem spille fotball-manager i en time. Oh well.. Prioriteringer.

 

Dette irriterte meg, og jeg kjente at jeg ikke var trøtt overhode. Så når Edgardo gikk og la seg, snek jeg meg stille ut døra. Litt skummelt er det jo å gå ut helt alene i en ukjent by, for å finne igjen de to personene du kjenner. Men denne Feria-gaten er ikke så lang, og starter like ved huset, så jeg startet vandringen, og etter bare noen minutter gikk jeg meg på Juan Carlos og Belen. De var sjokkerte, men kjempeglad for at jeg kom tilbake. Så da ble det mer drikking, skravling, og selvfølgelig litt baksnakkingen av han som lovet meg 24/7 party før vi dro til spania, men la seg tidlig. Møtte også et par som snakket engelsk, jeg fikk fortalt mer om Norge, og Belen fikk selvfølgelig vist frem mine knallrøde skuldre, mens hun ropte energisk cincuenta, cincuenta, cincuenta (som i solfaktor femti). Og barna? De synes det var hysterisk at jeg gikk rundt og sa anos. Ble også på et tidspunkt tatt for å være mora til Carlos. Det var litt søtt.

Når klokken nærmet seg 6 var Carlos klar for senga, og vi gikk hjem. Men ikke før jeg hadde fått meg en ny runde med disse minismultringene. For dama, hu sto der ennå, og startet opp maskinen med en gang jeg kom dit. Carlos ville også ha det, så vi bondet litt mer. Fikk også tatt et bilde med denne søte dama, og forklart hvor deilig jeg synes disse små smultringene med melis og sjokolade var. Og hun  fikk kommentert at jeg var søt til å være norsk. Det gikk overraskende greit å kommunisere, spansken kommer seg, og jeg forstår mye mer nå enn første dagen. Men noen ting er fremdeles vanskelig. Her har du altså «aki» (her), «ai» (der borte) og «asi» (det der, eller så).

Har også merket meg at selv om Edgardo sa han ikke skulle passe på meg mot skumle spanske menn, så gjør han det likevel, uten kanskje å mene det. For bare det at han alltid går sammen med meg, og sitter ved siden av meg, gjør at det virker som han passer på. Og hvis du nå sitter og tenker at det kan jo være at ingen synes jeg er attraktiv: Well, shut up, jeg er optimist her!!! (og dessuten, den ene gangen jeg dro ut, uten Edgardo, men jeg selv at jeg fikk flere blikk. Kan ha vært alkoholen, men igjen: optimist)

Antall ganger jeg har kjeftet opp Edgardo i dag: 4

Antall ganger siden vi kom til Spania: 7

 

Shit, begynner å gå tom..

 
 

Fikk også vite mer om disse nasjonal-kjolene. Der vi har en bunad, har disse damene nye kjoler hvert år, ofte flere i året også. Og en til dagen, og en til natten, selv om jeg synes det ser forferdelig vanskelig ut å bevege seg i det der. 

 

Helt vanlig syn kl 05.30 på Feria. 


Når klokka passerer tre om natta og storebror kommer med sukkerspinn, da våkner jentene til liv igjen. 

GIra Vikinga og sliten Chileno


Anos, Anjos, Anus, Carlos

 

Så, da har jeg kommet meg igjennom min første natt i Pizarra. Oppdaget på morgenkvisten i dag at jeg har en veranda. Har ikke brukt den enda.

Da jeg la meg var soverommet svalt, og lyden av vifta en behagelig dur. På et tidspunkt på morgenkvisten bestemte jeg meg for å skru av det som ikke var behagelig dur lenger. Våknet i en badstu. Men jeg våknet da.

Jeg får vite at resten av familien var ute til 6. til og med lille Carlos. Der har du den ekte vikingen i min bok.

Dagen startet med Maza, som jeg trodde var en mais-lefse, som det er i Mexico, men det var det ikke. Rett og slett en deig av mel, gjær, salt og vann som friteres i olje, og serveres med sukker. Pannekaker, forget it, dette er min nye comfortfood. Morsomt nok, de kjøpte ferdig deig i en liten plastpose på butikken. Hva de ikke selger her. Begynner å kommunisere bra med Belen. Litt engelsk, litt spansk, og litt google. Har også prøvd å forklare hvor jeg kommer ifra, i forhold til Oslo og Maura. Det fungerer best alene, siden Edgardo omtaler Lom og Gudbrandsdalen som Nord-Norge og de fleste dialekter som nynorsk (bortsett fra trøndersk). Viste henne bilde av min forferdelige solbrent-dag i Rio, og hun fikk helt panikk. Så i dag må jeg bruke solfaktor femti, har jeg fått beskjed om. Jeg og lille Carlos.

Belen lagde også ferskpresset appelsinjus av lokale, og muligens selvplukkede appelsiner. Himmelsk. Gutta kom tilbake etter en handletur, med blant annet den maza-deigen, og masse kaker. Jeg tror Juan Carlos synes det er morsomt å teste hvor langt denne SI-holdningen min holder, for han sender meg stadig nye ting å smake på, bare for å se om jeg snart får nok.

Det ble etter en veldig sen frokost bestemt at vi holder oss i Pizarra i dag også. For dagen var allerede på hell når vi var ferdige, og vi så liten vits i å dra på stranden.

Og når klokken passerte to begynte Juan Carlos å bli stresset. Da synes han jeg hadde takket nei til alkohol lenge nok, og det var på tide med vamos. Men vamos her er som vamos i Brasil. Det tar litt tid. Så etter at lille Carlos hadde endelig bestemt seg for å være med, skulle vi diskutere litt, Edgardo skulle bytte klær, vi måtte gå ned og si hade til de som satt der og spiste. Det tok vel en times tid, tror jeg. Jeg måtte også få solkrem. Femti til ansiktet, selvfølgelig med innebygd farge, så jeg fikk fine skiller. Og 25 til kroppen. Og der min vanlige solkrem lukter kokos, hadde denne fin eim av lakris.

Så gikk vi omsider ut på sightseeing og spising. Jeg forstår ikke helt hvorfor vi dro ut midt i siestaen, men det var sikkert en grunn til det også. Fikk se at Pizarra har en liten mini Cristo, en jesus-statue på toppen av fjellet. Vi endte til slutt på et lite tapas-sted. Reglene her var enkle. Nesten all drikke kostet en euro. Og for hvert glass med drikke, fikk du med en liten tapasrett, så mye brød du ville, og selvfølgelig oliven. Våre tolv glass med vin, brus, og mere vin endte altså på 12 euro. Vinen var av det sterke, søte slaget, og minnet veldig mye om mammas krekling-likør. De hadde også fem forskjellige typer, hver i sin søte tønne.

Her var det også sabla varmt, og en blancisimo jente som meg, blir lagt merke til i min røde kjole når hele jeg blir like rød og fuktig. Først kom de fra nabo-bordet med en spansk vifte, slik at jeg skulle få kjøle meg ned. Og på et tidspunkt kom en av bartenderne med en stor ispose som hun la på brystet mitt. Stakkars blanco. Etter en stund flyttet vi oss til et nytt sted, med mer tapas, og mer vin. For det viktigste etter et måltid, er selvfølgelig å spise mer, så man ikke går tom. Her ble vi også joinet av mer familie. Veldig hyggelig, helt til Edgardo helt glemte meg. Først ga han beskjed om at han skulle opp og kjøpe mer vin til oss. Etter 20 min satt han fremdeles og skravlet i vei, og etter det blir jeg informert om at de har snakket om mørketiden på Maura (Dvs at det blir mørkt tidligere om vinteren på Maura). Litt irritert ble jeg jo for at jeg ikke kunne inkluderes i det. Mer irritert ble jeg da de begynte å snakke om at jeg var så lys, og Edgardo informerte våre venner om at alle i Norge var like hvite som meg, og at de som var brune ikke var helt norske. Måtte da fram med mobilen og vise frem bilder av både venninner og ikke minst MAMMA. Måtte også ta en alvorsprat med Edgardo om å komme med feilinfo om Norge med meg til stede.

Etter det ble litt vandring på Feria igjen, og deilig helado (is). Her ble det litt mer kjefting på Edgardo. For det er altså slik, med meg skjer det ofte at jeg åpner munnen, og ut hopper mamma. Hos Edgardo er det en chilener som hopper ut.

Vi dro også for å drikke mer, og havnet på en pub-bar-disco, aner ikke helt hva jeg skal kalle det. Men de hadde tyggegummimaskin, en bamseklo-maskin og en god gammeldags spillautomat. Den måtte jeg bortpå med mine to euro i mynt. 1 minutt etterpå hoppet 20 euro ut igjen. Og med tanke på at jeg hittil kun har brukt 10 euro siden jeg kom til Spania, er jeg nå 8 euro i pluss..

 Helt vanlig ting på en pub i Pizarra. Pringels-maskin.

Etter det ble kvelden ganske rolig. Mat og kaker på verandaen, Carlos mikset drinker, og vi voksne ble bedre kjent. Spansken kommer seg drastisk, takket være appen på telefonen som lar meg snakke inn på norsk, og skravler på spansk tilbake. Yo entiendo. Fikk også snakket litt dritt om Edgardo bak ryggen på han. Jeg digger teknologi.
 Men litt ekstra moro ble det for Carlos. For i likhet med ei-uttalelsen i Brasil har jeg litt problemer med ñ, eller nj, som det uttales. Så når Belen spurte når jeg var i Barcelona, og jeg skulle svare fire år, svarte jeg quatro anos. Lille Carlos brøt ut i latter, for jeg sa jo ikke år, jeg sa anus. Det var altså fire anuser siden. Begynte da å forklare om da jeg hadde denne problematikken med Pao i brasil, som med en liten feil utale går fra ball/fjell til kuk. Carlos faller nesten av stolen. Fortsetter med tøs på svensk. Da mister carlos nesten pusten. Han synes også det er hysterisk morsomt at når moren sier Chulo, som pen, kul, tøft, og jeg googler det,og blir foreslått hallik. Jeg blir altså sakte men sikkert venn med Carlos også, innimellom drink-miksingen hans. Fikk også tatt noen herlige bilder av både Carlos og hans lille niese Agatha i dag. Herlige små niños.

Da jeg skulle legge meg måtte jeg ta bare en liten runde med Belen om at jeg skulle sove på rommet til Carlos i kveld også. Det gikk fint. Men da jeg skulle legge meg, oppdaget jeg at Real Madrid-dyna er borta. Lyset slås på, og jeg leter rundt. Jeg ser at dyna er knøvlet sammen i en stol, og det jeg trodde var laken er dratt litt av senga. Oppdager da at Real Madrid-dyna ikke var dyne. (altså, alt dette er jo bare tynne trekk, ikke dyner), Lakenet var dyna. Har altså sovet en natt i Real Madrid trekk uten grunn.

Antall ganger jeg har kjeftet opp Edgardo i dag: 2

Antall ganger siden vi kom til Spania: 3

 

Har en plan om å ikke komme over ti. 



Litt kaker til kvelds er viktig. Her pakker de kakene inn i gavepapir. Lure greier. 





Kveld på verandaen. 















En ferdigsminket seniorita

Takk og lov var verste del av selve reisen over etter flyplassen. Vi fikk sitte sånn nogenlunde sammen, og alle var fornøyde. Jeg fikk kose meg med broderingen og bloggingen, mens Edgardo og Juan Carlos fikk lest og kost seg.

Morsomt nok, Juan Carlos, som bor sammen med Edgardo i Maura, snakker like godt norsk som jeg snakker spansk. Alt i alt, en god kombo. Det går i banneord der altså. Men vi får lære hverandre, og alt endrer seg vel med litt alkohol.

Når vi kom fram til flyplassen måtte vi snodig nok stå i heis-kø. Vi havnet selvfølgelig i heisen med en eldre dame med heis-skrekk, som klarte å få et lite utløp av panikk i de omtrent 10 sekundene heisturen tok. Når vi kom ut av heisen (som gikk en etasje ned) måtte vi ta en trapp opp. I love it.

Så måtte vi innom taxfree, hvor Edgardo ble forbannet fordi jeg vandret av gårde i spritavdelingen, mens det var i parfymeavdelingen vi skulle være. Etterpå måtte gutta veksle penger. Så de 700 jeg hadde betalt Edgardo på flyplassen for billetten, ble nå gjort om til euro. Tungvintmetoden altså.

Så fant vi familien til Juan Carlos, og satte oss i bilen. En herlig kone som ikke snakket mer enn fire ord engelsk, og det ene var work. Og norsk? Vel, viking kunne hun. Og sitron. Men kommunikasjonen i bilen gikk da greit, kontekst er viktig, og Edgardo fungerer da greit som tolk. I bilen fikk jeg også vite at vi iløpet av kvelden skulle få møte resten av familien til Juan. Og ingen av dem snakker engelsk.

Når vi nærmer oss byen, ser jeg jo at vi er midt i ødemarka. Jeg får en feeling av nevadaørkenen hvor det plutselig midt i fjellheimen dukker opp en by. Og antagelsen om at byen var som Grong (Kløfta) var litt liten, og ble oppskalert til å bli som Namsos. Kan altså føle meg som hjemme.

Her kunne de også fortelle at det skulle være festival i helgen, eller feria! Marked, eller hva du vil kalle det. I trøndelag heter det Martna. Ironisk nok er det martna i Namsos i helgen også, noe jeg har forbannet meg over at jeg går glipp av. Men har blitt beroliget med at det er nesten det samme her, bare mer mat, billigere alkohol, og en drøss med menn på hest. Plutselig var man i Mexico.

Det ble selvfølgelig mat med en gang vi kom hjem, og her har altså familien store planer om at jeg skal trilles ned bakkesiden når vi reiser hjem. (mistenker at de ikke har plass i bilen på tilbaketuren). For her proppes jeg full av tortilla (altså den spanske omeletten med potet), fersk fritert fisk som smaker som tran i spiselig form (faktisk sabla godt), ost, nøtter, brød, en spansk versjon av blodpølse blandet med spekepølse og selvfølgelig frukt nok til en hel barnehage.Lærte meg også at spanjolene tar av seg klokka når de spiser. Så har forberedt meg på det til frokosten, og lagt klokka mi i bollen med de andre. 

Det ble livlige samtaler rundt middagsbordet, og jeg prøvde også å dele litt av min bakgrunn, for at vi skulle bli kjent. Det tok jo litt tid, når jeg først måtte forklare for Edgardo at det var planen.

Fikk også spørsmål om hvorfor jeg hadde farget håret, og beskjed om at Juans kone Belen skulle sminke meg i kveld. Hun så vel at det hadde vært noen hektiske dager før avreise, og tenkte hun skulle gjøre meg vakker igjen. Setter veldig pris på det, og svært spent på resultatet.

Skjønner at de har møtt nordmenn før, for mesteparten av det jeg blir fortalt handler om pris på alkohol, og vi hadde knapt rukket å sette fra oss bagasjen før det kom øl og vin i hendene.

Kommer nok inn i spansken etter hvert. Foreløpig så går det i mucho Calor. Men det er fordi det er det de sier mest her. Det hadde vært tidenes pling-fest. Graderstokken viser 34, og jeg er fornøyd. Men alle andre synes det er for varmt, og mener at jeg også må mene det. Jeg er jo tross alt norsk.

For å forklare kjapt huset vi bor i. I første etasje bor foreldrene til Belen. Det er også her vi spiser. Så, ut på verandaen, opp en snurretrapp og inn en dør, her bor vi. Edgardo har lekerommet, og jeg har soverommet til sønnen Carlos. Sover med Real Madrid-dyne. I tredje etasje ligger et kjøkken, men tror ikke det spises mye her, for i kjøleskapet er det kun øl, sabla mye appelsin og en flaske cola. Men fint er det da.

Etter en dupp var det klart for litt sosialisering, og siden tolken hadde bestemt seg for å sove lenge, måtte jeg lære fort. Det gikk ganske greit. Vi møttes igjennom bilder på google, og juans stotrende norsk. Det var alt i alt veldig koselig. Tenkte jeg skulle prøve meg på å snakke med sønnen Carlos, siden det er lettere å snakke med barn, men han ville bare fortelle meg de setningene han kunne på norsk. Etter hvert kom også rom og cola på bordet. Jeg har altså vært i Spania i seks timer, og fremdeles ikke blitt tilbudt noe annet enn vin, øl og sprit. Og ble frarådet fra å drikke vannet. Jeg prøvde meg da på det engelske ordtaket «don?t drink the water, don?t fuck the natives», etter å ha sjekket at minstemann ikke kunne engelsk. Da var det jo praktisk at Edgardo oversatte den ordrett. Oh well. Birds and bees, you know.

Før vi skulle ut, skulle jeg da sminkes. Veldig koselig det, og veldig høflig. Og siden jeg er en høflig gjest sier jeg aldri nei, jeg satte meg velvillig ned og ble sminket. Forklarte at de tre kvisene på haka, de skyldtes Edgardo, det forsto hun godt. Et godt stykke utti begynner hun å spørre, og klarer ikke å finne ordene på engelsk. Edgardo trår til, og det som jeg til slutt forsto var «vil du ha tykkere eyeliner under øynene» ble oversatt til «vil du ha mer makeup». Ikke alltid greit med mannlig tolk. Så kom spørsmålet om jeg pusset tennene. (det kan ha vært VIL du pusse tennene). Da kom jeg på at jeg hadde glemt tannkost! Men Belen kom til unnsetning, og kom inn med en søt liten hvit beholder. Jeg, men min grove tankegang så en liten dildo. Hun åpnet den, og ut spratt en tannkost i miniformat. Nei, har du sett. Og så kom latteren. Og søte damen trodde da at jeg trodde det var en tampax-tampong. Da fikk jeg prøve å forklare vibrator. Utrolig hva en buzzelyd utgjør.

Og mens jeg sitter og prøver hardt å forstå spansk, får jeg til stadighet kjeft når jeg forstår, fordi ilfølge Edgardo trenger Belen å lære engelsk.. så.. Ja, ikke greit å være fuggel.

Hun insisterte også på å føne det tørre håret mitt og style det før vi gikk ut, og snakket også om hva hun skulle gjøre med det i morgen. Jeg vet ikke HVA, men vet at det IKKE er klipping.
Jeg skjønte etter hvert at all denne behandlingen nok er et resultat av at Juan Carlos har fortalt at jeg ikke fikk ha med meg bagasje, for jeg ble også spurt om jeg trengte deodorant, parfyme og neglelakk.

Så kom vi da oss ut på Feria. Her var det litt som hjemme, jeg gikk sammen med folk som skulle stoppe og slå av en prat med samtlige vi møtte (mamma og stefar i et nøtteskall). Vi spiste og drakk om hverandre, og fikk etter sigende bedt om min første alkoholfrie drikke på turen, idet vi skulle spise blåskjellsuppe som forrett. Den var så god at jeg har problemer med å forklare den. Den smakte noe jeg spiste da jeg var liten, men jeg aner ikke hva. Deilig var det!

Mer om feria skal jeg fortelle senere. Men høydepunktene for kvelden var som følger:

Edgardo ville at Juan Carlos niese skal lære seg engelsk og mente at vi burde snakke sammen. Stakkars trettenåringen ble livredd, og det ble lite snakking. Men fikk lært bort ordet «earring».

Det var ustanselige mengder av folk som skulle klemme og kysse på meg, som oftest uten at jeg fikk noen forklaring på hvem de egentlig var. Men har da klart å plassere en søster, en svoger og en far av Juan Carlos, ja og denne niesen. Og alle disse prøver seg på spansk til meg, men går for den sikre frasen. Mucho Chalor, men må da eskimo-jenta kunne. Og bianco. Eller biancisimo, som betyr den hviteste. Flere ganger har de strøket meg på armen og sagt bianco. Ja, jeg vet det. Jeg er bleik. Og ja, jeg spraytanet meg før jeg dro hjemmefra.Men det har jeg ikke nevnt. Har blitt tilbudt å bruke Carlos sin solkrem med faktor femti til morgendagens strandtur. 

Feria var stort, og vi vandret igjennom gater og så på mye snodig, og spiste og drakk. Her er folk veldig glade i å blande vin og øl med brus. Jeg har da iløpet av første kvelden prøvd rødvin med fanta, rødvin med sprite, hvitvin med sprite og øl med sprite. Snodige greier, men godt godt. 

Vi fant også til slutt tivolidelen av denne Feria-en. Her var det et «vikingskip» som gynget fint. Den ville jeg ta, jeg var jo tross alt Vikinga. Vi tok med oss noen nieser og nevøer fra Juan Carlos slekt, og satte i gang. Men til min store forvirring skulle vi ikke sitte i skipet, som jeg hadde trodd. Neida, vi skulle STÅ i et lite bur, som var festet på hver side av skipet. Takk for den.

Og den ene jenta ser på meg, og spør om jeg er redd, mens vi står i køen, og jeg har innsett hva jeg har begitt meg ut på. Neida, sier jeg, peker opp på Vikingos-skiltet og slår meg på brystet. Helvette heller, måtte liksom prøve å imponere. Kom meg levende gjennom karusellen, men skalv helt ned i lilletåa etterpå, og har mest sannsynlig blåmerker på begge armene etter å ha tviholdt i buret, mens en tolv år gammel jente slenger seg fra sprinklene og lander på rompa mi, gang etter gang.

En heller ubehagelig opplevelse. 

Da klokka passerte to var jeg og Edgardo utmattet og klar for å gå hjem. Juan Carlos var ikke enig, og plasserte en mojito foran meg, og ba meg røre. Juan Carlos forstår nemlig ikke Hjem. Han forstår drikke mer. Klokka var jo INGENTING ennå!! Jeg rørte, og drakk. Det skjedde tydeligvis en misforståelse, for et kvarter etterpå virket han svært sjokkert over at jeg var godt nedi glasset. Han kjøpte en til seg selv, og ba denne gangen sønnen Carlos (som til tross for at klokka nærmet seg halv tre, var helt med) røre i glasset. Og Carlos. Den gutten. Hvis han IKKE blir bartender når han blir stor, er jeg sjokkert. For ikke bare rører åtteåringen farens mojito kl 02.30, men han blander også rom og cola til foreldrene før vi skal ut.

 

Nå er det sengetid, etter en lang diskusjon med Belen om at det går bra å sove i sengen til Carlos selv om det er varmt. 

Hun har opptil flere ganger bedt meg om å flytte meg til deres soverom, ev til stua, under ACen. Her jobbes det hardt for å få sove der man skal. Så nå skal det spares energi før jeg må opp og spise igjen. 



Blåskjellsuppe i kopp. Vi er ikke helt enige om hvilken skjelltype det er, men vi kaller det blåskjell. 

En ensom vann-automat midt i gaten. 

Grillede kyllingspyd. veldig godt, og interessant å se på. 





Folksomt på Feria










Jenta som ELSKER Å REISE!! ja...

Så var det klart for ferie igjen, og jeg tar noen dager pause fra kake-bloggingen.

I dagens Dagbladet forteller min tidligere medelev Lisa-Mari Junge om arbeidsnarkomaner. I selvtesten fikk jeg 7 av 7. Jeg fikk så panikk at jeg ikke turte å lese spalten «slik tar du grep» i frykt for at jeg skulle begynne å gjøre akkurat det.

Men så er jeg altså på ferie. Eller.

For å starte på starten, som er vanlig høflighet.

For tre uker siden fikk jeg en melding fra en god kollega som hadde en ekstra billett til Malaga, og lurte på om jeg ville være med. Kjæresten måtte jobbe, og han ville nødig kansellere billetten. Jeg takket høflig nei, fordi jeg måtte jobbe på RB den helgen. Da jeg kom på jobb på tirsdag fikk jeg vite at det ikke var behov for meg likevel i helgen. Småskuffet arbeidsnarkoman som jeg er gikk jeg runden i lokalet for å dobbeltsjekke. Etterpå sendte jeg melding til kollegaen, Edgardo, og uttrykte min skuffelse, fordi jeg kunne ha fått en billig malaga-billett. Utover dagen, med diskusjoner og feiltolkninger på facebook, kom han endelig fram til at billetten fremdeles var ledig. (det blir litt fram og tilbake når norsken begrenser seg, og han NEKTER å gå over til engelsk) Jeg heiv meg på, etter å ha selvfølgelig flyttet frem kakebestillinger, slik at jeg skulle få maks med jobbing før jeg dro.

Med to dager til avreise var det svært hektisk for en angspreget perfeksjonist som helst planlegger ferien tre måneder i forveien, med kart, lister og en ferdig koffert uken før. Jeg er vant til store innkjøp, planlegging, ut og inn av koffert, og gjerne flere planleggingsdager i kjent barnehagestil. Men jeg tenkte jeg skulle prøve.

Første dag gikk med til å glede seg. Hallo, en helg i Malaga, det sier man ikke nei til. Og kun betale for egen mat, drikke og endring av navn på billetten. Herlig. Joda, jeg trenger nok dette. Mest av alt fordi at den nye skiftplanen min på gardermoen gir meg fire dager fri, etterfulgt av en dag på jobb, så to nye fridager. Det er et rent helvete for en arbeidsnarkoman, og det å holde seg opptatt hjelper. Men på torsdag startet problemene sakte å synke innover meg og gleden ble byttet ut med panikk. For å gi noen eksempler.

Telefonen ringer mens jeg står på jobb, Edgardo driver å booker om navnet på billetten, og informerer.  

«Ok. Så. Jeg vil vite. Når vil du sove?»
«Når? Jeg foretrekker å sove om natten, men jeg legger meg når jeg er trøtt jeg».

«nei nei. Ok. HVOR vil du sove?»

«Tja. Helst en seng. Men en sofa eller gulvet går også greit. Jeg kan ta med sovepose altså». (vi skulle altså sove hjemme hos Edgardos venninne.

«Nei nei, du skal sove i seng. Men vil du sove alene eller sammen med noen?»

«sammen med noen?»

«Ja, du får sove med hvem du vil».

«Nei takk, alene går fint.»

«Sove på gulvet, du liksom».

«Altså, jeg er fra trøndelag. Jeg kan sove i skogen om så».

«Nei, det er ikke skog på Malaga». Good to know.  

Fikk for så vidt ikke hvem jeg ville heller, for da jeg foreslo at jeg kunne sove med denne venninnen fikk jeg nei. Oh well.

« Men du må huske å passe deg for spanske menn. De er farlige»

«Men. Kan ikke du passe på meg da? Er ikke det gentelman-like»

«Åh, nei, jeg må passe på meg selv, du må passe på deg».

«Kan vi ikke passe på hverandre da?»

«Åh nei, jeg må passe på meg». Well, so much for that.

Idet vi booker om billetten starter problem nr 2. For da jeg forklarer til min gode venn at vi må komme tidligere enn en time før flyet går, for å sjekke inn, nevner han at han ikke har bestilt bagasje til reisen. Nei, vi skal jo tross alt bare være fem dager.

«Men. Edgardo, jeg trenger produktene mine. Jeg er en jente, jeg har behov for litt hudpleie og slikt».

«Produkter? Nei, du kan kjøpe på apotek i spania, det går fint. De har butikker i Malaga også».
«Ja, men jeg har spesielle merker, det er ikke helt vanlige ting her».

«Men er det medisiner, eller hva er det du skal ha med. Vi skal bare være fem dager. Du trenger ikke mye. Ikke mye klær heller, det er varmt vet du.»

« Ja, men jeg vil gjerne ha med meg hudpleien min. Har du aldri vært på ferie med damer før?»

Slenger også med en kommentar om at jeg forstår godt hvorfor dama hans blir hjemme.

«Nei, jeg har ikke vært på ferie med NORSKE damer før». Nei, du sier ikke det.

Etter å ha oppdaget at Norwegian mener man skal bestemme seg for bagasje senest 25 timer før avgang, og det nå er 15 timer igjen, startet kampen mot kiloene.

For all del. En langhelg i en storby uten bagasje skal jeg klare. Men fem dager på solkysten, uten noen hudprodukter, uten noen allergisjampo og uten flere par sko?

« Men du trenger ikke mye klær. Det er varmt, vet du.»

«Men sko, trenger jeg noe spesielt»?
«Nei, vi skal ikke på disco, bare ta noe komfortabelt».

«Ok, men har du adressen til dit vi skal bo da? Slik at jeg kan sjekke området».

«Nei, det vet jeg ikke. Men det er en liten by utenfor Malaga».

På kartet merker jeg at dette er en by på størrelse med Grong (for dere søringer: Kløfta). Bikini-beholdningen i kofferten endrer seg fra 5 til 2.

Jeg bruker så resten av kvelden på å gjøre ferdig kakene som skal leveres, lete i to timer etter passet vi har rotet bort, panikk over det, gråte litt i frustrasjon, og så legge meg. Fikk tak i allergisjampoen i passe størrelse, og måtte ta noen tøffe valg på badet. It hurt.

Men får en ny kjærlighet for mannen jeg etterlater hjemme, når han også sier «Herregud, han kan jo ikke ha vært på ferie med damer før. Nei, skjønner at dama hans ikke ville være med». Love you, you get me. <3

Morgenen etter slår jeg panisk opp øynene, og tror jeg har sovnet av, før jeg ser at klokken skal ringe om ti minutter. 5 timer søvn ja. Opp og stå, vaske kjøkken og pakke ferdig. Kl 08.00 ringer min gode venn Edgardo igjen.
«Buenos Dias amiga!».

«Jada?.»

«Hehe. Nei. Buenos Dias betyr god morgen».

«JEG VET DET, DET ER INGEN GOD MORGEN!»

«Ok. Så. Pakking. Du trenger ikke ta med jakke og bukse, fordi det er veldig varmt i Malaga, du vet».

«Ja, jeg vet det, jeg har ikke tatt med jakke, det går fint.»

«Jeg vil bare hjelpe, vet du.»

«Ja, jeg skjønner det, men jeg vet hvordan jeg pakker, selv uten bagasje»

Blir enige om å møtes på flyplassen.

På dette tidspunktet har familiens glede over at jeg tar meg en liten ferie gått over i frustrasjon. Espen vet ikke lenger om han er glad for at jeg drar, eller urolig for at jeg skal få hjerteinfarkt før jeg kommer så langt. Mamma, som først var positiv, er nå blitt litt urolig. Det samme gjelder storesøster, som fikk hjertebank av å høre den forferdelige historien om null bagasje. Mormor på sin side er blitt skremt av at jeg reiser på ferie bare 14 dager før vår planlagte tur til Kreta, og vil ikke svare når jeg ringer for å roe henne ned.

På flyplassen tar jeg en velfortjent pause på starbucks, sammen med John Carew. Eller. Han skulle hjem, og jeg skulle ut, han var ikke pratsom, og vi kjøpte ikke det samme. Men det hjalp litt.

SÅ startet ventingen på Edgardo og Juan Carlos. Vi ble enige på telefon om at jeg ikke skulle sjekke inn før de kom, for Juan Carlos hadde ikke bestilt sammen med Edgardo, og vi ville sitte sammen. Når de endelig kommer 4 minutter før innsjekkingen stenger, har de allerede sjekket inn, og finner mer. Men.. De sjekket ikke inn meg? På dette tidspunktet begynner planen om å ta det rolig, være spontant og happy å slå sprekker, og det kommer den ene trønderske glosen etter den andre. Heldig for Juan Carlos som snakker særdeles dårlig norsk, og Edgardo er mer opptatt av at han ikke skjønner NOE.

Morsomt nok, når vi kommer på flyet viser det seg at vi sitter jo ikke sammen, fordi gutta skjønte ikke at det gikk an å endre plasseringen når man sjekket inn. For det trodde de kostet penger.
Men takket være et halvfullt fly fikk vi da sitte sånn nogenlunde sammen.

Satser på at det verste er over nå. Flyet er i lufta, vi har wifi, Edgardo og Juan Carlos har gjort seg ferdig med den verste banningen og jeg slapper av.

Har forståvidt bestemt meg for å ta en egen pling-konk i Malaga og ta en shot hver gang Edgardo sier «Ok. Torill!». Ev når han sier «Hva mener du?».

Bilder kommer etter hvert. Untill then. Kos dere hjemme i Norge. Jeg savner allerede kjøkkenet, men det hjalp litt å se Gate Gourmet bilen og de kjekke sjåførene laste inn mat til oss. Pakket av enten Aslak eller hun lille som er altfor ny til at jeg skal huske navnet hennes. Edgardo har pakket Taxfree til oss. Så all in all.. I am alive.

 

 

Vi ble tatt vare på av GG


 Elg-fløte

Spania fra lufta


 Torill fra lufta... I'm here for you, husk det!!

, Lørenskog

Journalist, flymat-kokke-vikar, kakebaker og hobbymenneske. Har litt for mye å gjøre og alt for lite tid

hits