juli 2011

I hjertet av verden

Det har tatt tid fr jeg har klart skrive.

Den siste uken har ingenting betydd noe. Mat og svn har fltes like undvendig som alkohol i en gudstjeneste. Jeg har pustet, men ikke levd. Jeg har snakket, men ikke tenkt.

Aldri fr har jeg flt at hele kroppen har forsvunnet under meg, og alt jeg tar i har blitt til aske. Aldri har verden vrt s tom.

Det har vrt en tung uke for oss alle. Det handler ikke om hvem du er, hvem du kjente, hvor du var fredag ettermiddag. Men det handler om at du fler. Det har vrt tomhet blandet med s mange flelser. S mye merkelig.

Jeg husker nyaktig hvor jeg sto. satt. Hva jeg holdt i hnden, og hvordan blikket flakket da telefonen ringte og mamma takket for at jeg var p jobb. Jobb, hvor ellers skulle jeg vre?
Fredag kveld er tom, men samtidig fylt med mange flelser og minner. yeblikk som flakker foran ynene og jeg tenker, hva er det som skjer med landet jeg bor i. Hva har skjedd?

I de frste timene s jeg frustrerte muslimer. Mange av dem tenkte, la det ikke vre en av oss.. Livredde polakker, som begynte vurdere muligheten for flytte hjem igjen. Landet vi hadde samlet oss om fltes plutselig ikke trygt lenger.
Timene har vrt langte siden fredag. Jeg har ikke klart tenke, eller sove ordentlig.

Det handler ikke om hvem vi kjente. Eller hvem vi fremdeles kjenner. Alle kjente vi noen som ikke er med oss lenger. vi vet bare ikke hvem det er.Vi mistet vre brdre og sstre, vre foreldre, og vre barn. Vi mistet vre egne.

En del av det norske i oss ble revet vekk. sm strenger som plutselig smalt rett av. Det var ikke slik det skulle vre i Norge.



Jeg har alltid vrt stolt av hvor jeg kommer fra. Jeg har alltid vrt norsk. Men Jeg har vrt forbannet, fordi jeg mener vrt land har gjort ting som kan skade oss senere. Og jeg har noen ganger vrt redd. Ikke alltid for muslimske, eller at Krekar en dag skal gjre trusler til virkelighet. Men jeg har vrt redd mine egne. Etter Columbine tenkte jeg at dette kan skje her. Dette kan nr som helst komme til Norge. Mens "trenden" spredte seg, og kom til Finnland, ventet jeg skremt. P en skole i mitt eget nabolag kom det trusler. Jeg ventet p at noe kom til skje.

vi kom oss unna. Vi slapp unna.

Men ikke denne gangen. Og jeg hadde aldri sett det komme.

Det har vrt mange flelser rundt denne tragedien, som skulle gjort oss srbare, knekket oss som et folk, gjort at vi tviler p hverandre, p hver eneste politimann vi ser, og p menneskene foran oss i bilken. Men vi tok feil. De tok feil.

Det frste tegnet kom fra Jens Stoltenberg. Ordene som aldri blir glemt. Vi skal sl tilbake med mer demokrati..

Det andre tegnet kom av at mannen bak, som politiet fint kunne ha skutt mens de hentet han ut, ble brakt foran rettssystemet. Med advokat og dommer.

Det tredje tegnet, kom p facebook. Der vi visste hva vi sto for.

Etter det har tengene rast inn. Vi har vist hva vi er lagd av og hva vi kan gjre sammen.





To dager har jeg vrt i Oslo og sett p den vakreste byen i manns minne. Glem storbyene i utlandet, glem oldtidens Roma. Vakrere by enn Oslo denne uken har ingen sett.Jeg er stolt over hvor sterke vi har vist oss, og hvor mange mennesker som har sttt sammen rundt dette.

Det er som Bon Jovi sa: I feel the heart of the city pounding underneath my feet..

Molde er ikke lenger rosenes by. Los Angeles ikke lenger englenes by. Oslo er hjertet.

Jeg er stolt over landet mitt. Jeg er stolt over hvordan vi har klart takle dette.

Kronprinsen, kongen, statsministeren. Tre store menn i denne krisen, som har holdt oss sammen, og vrt klare ledere for sitt folk.


Vi var nede i Oslo og la ned blomster for de vi savner, og de vi gleder oss over at lever.

Vi kunne ha reagert p en annen mte. Vi kunne ha blitt hatefulle. Vi kunne ha stilt politi i gatene, dobbelsjekket alle, vrt mistenksomme for alle vi snakket med. Vi kunne ha kneblet alle vi trodde kunne gjre noe slikt igjen. vi kunne ha gjort det som var forventet av oss.

Stephen Roy Parker sa noe jeg ikke hadde tenkt p. Norge har gjort noe umulig, som n vil vre mulig for resten av verden, og verden vil vre i gjeld til oss.

Med en sterk tro p kjrlighet og fred, samhold og troen p en morgendag, har vi vist at ikke alt lses med hevn.


Noe hat kommer selvflgelig. Mange nsker denne mannen dd. Noen nsker han evig pinsler. jeg nsker ingen av delen.
Jeg nsker at han skal leve. Jeg vil se han leve (i fengsel m sies) lenge nok til se. Se at det han gjorde betyr ingenting. vi blir sterkere av dette. Jeg vil at han skal se Utya vokse seg sterk igjen, stor og stolt, jeg vil at han skal se rekordstore stemmetall, et demokrati og en arbeiderbevegelse som blir strre enn noensinne.





Selv i dag har jeg problemer med sette ord p mine flelser rundt denne tragedien, og jeg er ikke sikker p at jeg noen gang vil helt klare si det jeg nsker si.

Men en ting vil jeg si. Vi vil aldri glemme hva som har skjedd. Vi vil st samlet som et folk mot dette. vi er sterkere enn fr.





Waving goodbye..

Det har gtt ti r. Ti r med fantastiske filmer, basert p fantastiske bker.

Egentlig sa jeg farvel da jeg lukket The Deathly Hallolws for tre r siden, gjennomvt i ansiktet. Og igjen da jeg hrte lydbken, og strigrt mens jeg bakte p kjkkenet. Og da jeg beskte Harry Potter parken i psken.

Men jeg sa farvel en gang til i dag.




Jeg er ikke blodfan. Jeg har ingen tattoveringer, jeg kan ikke sitere hverken filmer eller bker p rams. Jeg kan ikke alle reglene i Rumpeldunk, og jeg husker ikke alltid bursdagen til Hermine. Men jeg er fan. Og det har jeg vrt siden jeg s den frste filmen, og leste den frste boken. Helt siden jeg ble dratt inn i denne magiske verdenen.

Som fan skal jeg egentlig ikke like filmen. Filmen gr imot boka p mange punkt, og i r som tidligere gjr regissren mange overtramp nr det gjelder manus. Som Harry Potter fan er jeg skuffet over filmen. Igjen.
Men som Harry Potter-filmene fan, er jeg imponert. Som film-entusiast er jeg imponert. Dramaturgien er bra, oppbyggingen er bra, filmingen og effektene flawless som vanlig, ( jada, det finnes sikkert mange filmfeil). Noen smting finner jeg alltid som jeg reagerer litt p. Skal sjekke litt nrmere, men synes s tydelig at en av karene som ble drept i Part 1 var med i Part 2. Men det skal sjekkes i morgen.





Filmen ble i alle fall trevt. Selv fr de trevte scenene kom var jeg forberedt, og begynte grte. Selv om jeg vet hva som kommer til skje, selv om jeg vet mer enn det David Yates har ftt plass til i sin linse. Jeg er ikke bare blthjertet. Jeg er vassen.

Det blir rart ikke vente p en ny film. Det blir rart ikke ventelenger. Det ble det etter siste boken kom ogs. Men slik er det med de fleste serier. Alt m slutte en gang. Harry blir voksen, vi blir voksne. Og slik m det en gang vre.

Men bkene forsvinner ikke. Om et halvt rs tid, nr jeg er ferdig med Harry Hole maratonet, og jeg fremdeles venter p nye eventyr fra Tom Egeland og Unni Lindell, blir det nok et nytt maraton med Harry-bkene. Kanskje p lydbok p en biltur nordover, eller mens jeg baker herlige kaker. Eller bare i sofakroken, bla side for side, mens vinteren kommer forsiktig inn.

Adj, Harry Potter, for denne gang. Og takk for reisen.

, Lrenskog

Journalist, flymat-kokke-vikar, kakebaker og hobbymenneske. Har litt for mye gjre og alt for lite tid

hits