juli 2011

I hjertet av verden

Det har tatt tid før jeg har klart å skrive.

Den siste uken har ingenting betydd noe. Mat og søvn har føltes like unødvendig som alkohol i en gudstjeneste. Jeg har pustet, men ikke levd. Jeg har snakket, men ikke tenkt.

Aldri før har jeg følt at hele kroppen har forsvunnet under meg, og alt jeg tar i har blitt til aske. Aldri har verden vært  så tom.

 

Det har vært en tung uke for oss alle. Det handler ikke om hvem du er, hvem du kjente, hvor du var fredag ettermiddag. Men det handler om at du føler. Det har vært tomhet blandet med så mange følelser. Så mye merkelig.

Jeg husker nøyaktig hvor jeg sto. satt. Hva jeg holdt i hånden, og hvordan blikket flakket da telefonen ringte og mamma takket for at jeg var på jobb. Jobb, hvor ellers skulle jeg være?
Fredag kveld er tom, men samtidig fylt med mange følelser og minner. Øyeblikk som flakker foran øynene og jeg tenker, hva er det som skjer med landet jeg bor i. Hva har skjedd? 

I de første timene så jeg frustrerte muslimer. Mange av dem tenkte, la det ikke være en av oss.. Livredde polakker, som begynte å vurdere muligheten for å flytte hjem igjen. Landet vi hadde samlet oss om føltes plutselig ikke trygt lenger.
Timene har vært langte siden fredag. Jeg har ikke klart å tenke, eller sove ordentlig.

 

Det handler ikke om hvem vi kjente. Eller hvem vi fremdeles kjenner. Alle kjente vi noen som ikke er med oss lenger. vi vet bare ikke hvem det er.Vi mistet våre brødre og søstre, våre foreldre, og våre barn. Vi mistet våre egne.

En del av det norske i oss ble revet vekk. små strenger som plutselig smalt rett av. Det var ikke slik det skulle være i Norge.



Jeg har alltid vært stolt av hvor jeg kommer fra. Jeg har alltid vært norsk. Men Jeg har vært forbannet, fordi jeg mener vårt land har gjort ting som kan skade oss senere. Og jeg har noen ganger vært redd. Ikke alltid for muslimske, eller at Krekar en dag skal gjøre trusler til virkelighet. Men jeg har vært redd mine egne. Etter Columbine tenkte jeg at dette kan skje her. Dette kan når som helst komme til Norge. Mens "trenden" spredte seg, og kom til Finnland, ventet jeg skremt. På en skole i mitt eget nabolag kom det trusler. Jeg ventet på at noe kom til å skje.

vi kom oss unna. Vi slapp unna.

Men ikke denne gangen. Og jeg hadde aldri sett det komme.

 

Det har vært mange følelser rundt denne tragedien, som skulle gjort oss sårbare, knekket oss som et folk, gjort at vi tviler på hverandre, på hver eneste politimann vi ser, og på menneskene foran oss i bilkøen. Men vi tok feil. De tok feil.

Det første tegnet kom fra Jens Stoltenberg. Ordene som aldri blir glemt. Vi skal slå tilbake med mer demokrati..

Det andre tegnet kom av at mannen bak, som politiet fint kunne ha skutt mens de hentet han ut, ble brakt foran rettssystemet. Med advokat og dommer.

Det tredje tegnet, kom på facebook. Der vi visste hva vi sto for.

Etter det har tengene rast inn. Vi har vist hva vi er lagd av og hva vi kan gjøre sammen.





To dager har jeg vært i Oslo og sett på den vakreste byen i manns minne. Glem storbyene i utlandet, glem oldtidens Roma. Vakrere by enn Oslo denne uken har ingen sett.Jeg er stolt over hvor sterke vi har vist oss, og hvor mange mennesker som har stått sammen rundt dette.

Det er som Bon Jovi sa: I feel the heart of the city pounding underneath my feet..

Molde er ikke lenger rosenes by. Los Angeles ikke lenger englenes by. Oslo er hjertet.

 

Jeg er stolt over landet mitt. Jeg er stolt over hvordan vi har klart å takle dette.

Kronprinsen, kongen, statsministeren. Tre store menn i denne krisen, som har holdt oss sammen, og vært klare ledere for sitt folk.


Vi var nede i Oslo og la ned blomster for de vi savner, og de vi gleder oss over at lever.

 

Vi kunne ha reagert på en annen måte. Vi kunne ha blitt hatefulle. Vi kunne ha stilt politi i gatene, dobbelsjekket alle, vært mistenksomme for alle vi snakket med. Vi kunne ha kneblet alle vi trodde kunne gjøre noe slikt igjen. vi kunne ha gjort det som var forventet av oss.

Stephen Roy Parker sa noe jeg ikke hadde tenkt på. Norge har gjort noe umulig, som nå vil være mulig for resten av verden, og verden vil være i gjeld til oss.

Med en sterk tro på kjærlighet og fred, samhold og troen på en morgendag, har vi vist at ikke alt løses med hevn.

 


Noe hat kommer selvfølgelig. Mange ønsker denne mannen død. Noen ønsker han evig pinsler. jeg ønsker ingen av delen.
Jeg ønsker at han skal leve. Jeg vil se han leve (i fengsel må sies) lenge nok til å se. Se at det han gjorde betyr ingenting. vi blir sterkere av dette. Jeg vil at han skal se Utøya vokse seg sterk igjen, stor og stolt, jeg vil at han skal se rekordstore stemmetall, et demokrati og en arbeiderbevegelse som blir større enn noensinne.





Selv i dag har jeg problemer med å sette ord på mine følelser rundt denne tragedien, og jeg er ikke sikker på at jeg noen gang vil helt klare å si det jeg ønsker å si.

Men en ting vil jeg si. Vi vil aldri glemme hva som har skjedd. Vi vil stå samlet som et folk mot dette. vi er sterkere enn før.





Waving goodbye..

 

 

Det har gått ti år. Ti år med fantastiske filmer, basert på fantastiske bøker.

Egentlig sa jeg farvel da jeg lukket The Deathly Hallolws for tre år siden, gjennomvåt i ansiktet. Og igjen da jeg hørte lydbøken, og strigråt mens jeg bakte på kjøkkenet. Og da jeg besøkte Harry Potter parken i påsken.

Men jeg sa farvel en gang til i dag.




Jeg er ikke blodfan. Jeg har ingen tattoveringer, jeg kan ikke sitere hverken filmer eller bøker på rams. Jeg kan ikke alle reglene i Rumpeldunk, og jeg husker ikke alltid bursdagen til Hermine. Men jeg er fan. Og det har jeg vært siden jeg så den første filmen, og leste den første boken. Helt siden jeg ble dratt inn i denne magiske verdenen.

Som fan skal jeg egentlig ikke like filmen. Filmen går imot boka på mange punkt, og i år som tidligere gjør regissøren mange overtramp når det gjelder manus. Som Harry Potter fan er jeg skuffet over filmen. Igjen.
Men som Harry Potter-filmene fan, er jeg imponert. Som film-entusiast er jeg imponert. Dramaturgien er bra, oppbyggingen er bra, filmingen og effektene flawless som vanlig, ( jada, det finnes sikkert mange filmfeil). Noen småting finner jeg alltid som jeg reagerer litt på. Skal sjekke litt nærmere, men synes så tydelig at en av karene som ble drept i Part 1 var med i Part 2. Men det skal sjekkes i morgen.





Filmen ble i alle fall tårevåt. Selv før de tårevåte scenene kom var jeg forberedt, og begynte å gråte. Selv om jeg vet hva som kommer til å skje, selv om jeg vet mer enn det David Yates har fått plass til i sin linse. Jeg er ikke bare bløthjertet. Jeg er vassen.

Det blir rart å ikke vente på en ny film. Det blir rart å ikke vente lenger. Det ble det etter siste boken kom også. Men slik er det med de fleste serier. Alt må slutte en gang. Harry blir voksen, vi blir voksne. Og slik må det en gang være.

Men bøkene forsvinner ikke. Om et halvt års tid, når jeg er ferdig med Harry Hole maratonet, og jeg fremdeles venter på nye eventyr fra Tom Egeland og Unni Lindell, blir det nok et nytt maraton med Harry-bøkene. Kanskje på lydbok på en biltur nordover, eller mens jeg baker herlige kaker. Eller bare i sofakroken, bla side for side, mens vinteren kommer forsiktig inn.

 

Adjø, Harry Potter, for denne gang. Og takk for reisen.

, Lørenskog

Journalist, flymat-kokke-vikar, kakebaker og hobbymenneske. Har litt for mye å gjøre og alt for lite tid

hits