juli 2010

Styrke

Tok dette bildet på parkeringsplassen i går morges...

Når jeg så det. tenkte jeg som tittelen sier. Styrke.






Nå tenker noen, det er bare ugress.. Men ugresset er likevel ganske sterkt når det kommer seg igjennom asfalten.

Sjekk alltid fakta.

 

Som sagt tidligere har jeg en plan om å bli journalist. Jeg er ferdig med årsstudium og starter til høsten med Bachelorgraden. Jeg har jobbet mye frilans, men det er noen år siden da. Men jeg begynte å tenke på den tiden i dag, og hvor mye jeg lærte.

En av de viktigste tingene jeg lærte, som er forferdelig viktig i skrivingen, er å ALLTID dobbelsjekke fakta. Og ikke bare det, men vær hundre prosent sikker når du skal i et intervju at du har rett infoen på forhånd, med tanke på spørsmål.

Et godt eksempel på dette er fra da jeg selv erfarte det.

Jeg jobbet som frilanser for Unginfo i Nord Trønderlag. Det besto for eksempel i å dekke Ungdommens Kultur Mønstring. Og det gjorde jeg. Da satt vi rundt 8 journalisten på et rom en hel helg og skrev saker om det som foregikk. 15 min ut i området og lette etter folk å snakke med, finne saker, og så tilbake og skrive i 20 minutter. Alt ble lagt rett ut på nett. Stressende, men sinnsykt god trening.

På denne fylkesmønstringen fikk jeg inn et tips om to gutter som visstnok hadde stilt ut en vedkubbe. Og det er jo fascinerende, og jeg luktet en god sak. Med hjelp fra 1881 og jungeltelegrafen fikk jeg tak i disse guttene, og avtalte et intervju. To kjekke, staute gutter, som gjerne ville komme på nett.

Og jeg spurte og grov om denne vedkubben. Og de ble ganske forvirret, for det var jo tross alt ikke det de hadde stilt ut i år. Den vedkubben var FJORÅRETS bidrag. I år hadde de jo stilt ut hjemmellagde kniver. (prøvde å ro meg ut med å spøke om at det kunne være vedkubben de hadde lagd det av). Men de kunne fortelle de hadde stilt en stol av vedkubber i tillegg. Men den hadde de ikke gått videre med.

Så der sto jeg, og tenkte. Hva skal jeg skrive nå? Casen handlet om to gutter som hadde kun stilt ut en vedkubbe.

Men det ble sak likevel. Den ble kanskje ikke enestående, men det ble sak. Les den her om du vil. Og jeg skulle jo følge disse guttene igjennom mønstringen. Og det måtte jeg gjøre da. Ble fine saker likevel, men jeg lærte at jeg alltid må trippelsjekke jungeltelegrafen før jeg avtaler intervju. Kunne jo ha spurt når jeg ringte dem. Slik man lærer.

Det fascinerende med disse guttene, og grunnen til at jeg husker dem ennå i dag, er at siste dagen av mønstringen, når vi var klare til å dra, kom disse guttene inn til meg i redaksjonen med en gave. Det var en vedkubbe, med mitt navn og deres navn på. Jeg var nesten på gråten.
Da redaksjonen skulle skrive farvel, ble dette skrevet om meg: - Stressende, seine kvelder og sinnsykt mye artig! sier Torill Hovd Henriksen, nettreporter med godt handlag med flisespikkere og særlig ansvar for kunst.
Jeg har vedkubben ennå, fordi jeg ikke klarer å kaste den. For den minner meg om at jeg alltid må dobbelsjekke, og om to unge gutter som lærte meg den leksen. 


 

et forsøk på en header

Satt og kjedet meg i går kveld og lekte meg litt i photoshop. Fikk til denne headeren.
Vet ikke helt om jeg er fornøyd, vil gjerne ha tilbakemeldinger.

Om headeren.

Den søte katten på bildet (ja, noen av dere tenker nå det der er faan ikke en katt, og ikke er den søt), den er en Sphynx.
Altså nakenkatt.
Den er min søsters, og heter Boba. Herlig liten sak, og for en karisma og sjel denne katten har. Han er virkelig noe for seg selv, og jeg kan ikke la være å bli fascinert av den.
Skal skrive litt mer om sphynx senere.

Nå er det litt jobb, før jeg har ferie igjen. Rare greier.


Ut på tur i skogen




Blogger med ettertanke

Jeg har skrevet om at blogging er mye negativt.

Så tenkte jeg skulle skrive litt om den positive siden.

Da jeg gikk på Journalistlinjen, fikk jeg beskjed fra en foreleser om at vi MÅTTE ordne oss blogg. Så nå har jeg jo da gjort det da. Han fortalte at blogg skapte debatt, og at journalisten må bruke det for å få kommentar på sine tekster, for å lære.
Men det jeg tenkte mest på, er at det skaper debatt. Og det belyser temaer som vanligvis er tabu. Og som får oss til å tenke på at livet er mer enn rosa skyer, og shopping.

Okei, når man søker på Blogg.no finner man MANGE flere poster under Shopping enn under Samfunn, men det betyr ikke at de ikke er der. Og de som finnes, er gode.

Jeg har sett litt rundt på blogger som viser akkurat dette. Blogger som tar for seg temaer som er viktige i samfunnet. Som oppfordrer til debatt, og ikke til ?kommenter tilbake?. Blogger som har sterke temaer, og sterke historier.  

Mindreverdig er en blogg jeg ser veldig opp til. Eieren av bloggen har blitt voldtatt, og bruker bloggen for å komme seg videre i livet. Den tar opp et tema som er blitt et tabu. Man hører lite om ofrene, de blir en notis i avisen. Hun viser en side vi sjelden ser. Og jeg beundrer henne veldig for det.

http://onyx.blogg.no/ tar opp enkelte temaer fra store aviser. Men den posten jeg liker best fra Onyx er den om Voe. Harseleringen som har tatt av den siste måneden av Voe har vært sterk, og gjør at man ikke ser mye positivt med å være populær. Posten er veldig bra, og viser at det er ikke alle som er sjalu.

Sissel Basso er en godt voksen blogger, noe jeg liker. Det er ikke mange av dem på Blogg.no, og det er godt å se at det finnes noen. Sissel tar for seg forskjellige temaer med en voksent blikk, og jeg liker henne godt.

Effy  er en sterk jente som sliter med spiseforstyrrelser og at verden går mot henne. Jeg blir imponert over denne jenta. Bare det at infoen sier at hun skal bli frisk og redde verden, forteller at det er håp her. Spiseforstyrrelse er noe det ikke blir snakket nok om, mener jeg. Og det at Effy deler sin hverdag, gjør at man våkner opp og tenker litt.

Å elske noe annet: Denne bloggen kom jeg over via ei på lista mi. Og denne bloggen? ja, hva skal jeg si, fascinerer meg. Jeg finner ikke ord. Dette er en blogg som VIRKELIG tar et tabubelagt tema og forteller om det. Han forteller om sin legning, pedofili. Og ikke på en ?overgrep mot barn? måte. Han snakker om kjærlighetssorg og forelskelse. Dette er en blogg som virkelig får det til å tenke to ganger før du åpner munnen og dømmer.

Det finnes mange tusen flere blogger med slike temaer. Blogger som fører til debatt og diskusjon. Blogger som gjør at vi tenker en gang ekstra før vi gjør noe. Blogger som provoserer, og som gleder. Blogg er ikke bare negativt, selv om jeg fikk det til å virke slik sist.

Blogging er også viktig.




Bildet er tatt i forbindelse med en fotokonkurranse for mange år siden.

Fotokonkurranser

Fotokonkurranser har blitt veldig populært. Grunnen er nok rett og slett at det finnes flere gode fotografer med masse ideer i hodet.

Jeg har samlet noen konkurranser som lar oss som liker å leke med kamera en sjanse til å vise hva vi kan.

Storms daglige konkurranse er en grei test. Daglige temaer gjør at sjansen er større for at du har tatt et som passer.

Coops ukenskonkurranse. Her er temaene for resten av året lagt ut, og du kan bruke god tid.Og med tanke på at de oppfordrer til å tolke ppå sin egen måte, har man friere tøyler.

Foto Video har fikset en skikkelig lekkerbisken. Kamerautstyr og fotokurs i premie, og temaet: ?Hva har du gjort i sommer? gjør at denne konkurransen virkelig blir god.

Trønder-Avisa har sammen med Origo laget en konkurranse. Premien er bare en scooter, men likevel. Denne konkurransen har jeg anbefalt til mange allerede.

Konkurranser er øvelse. I fjor vant min onkel et fotokurs i Venezia i en fotokonkurranse på en kommuneside. Man vet aldri hvor de beste premiene ligger. Og man vet aldri hvor de gode motivene befinner seg.
Dette bildet tok jeg av en fontene midt i oslo.


Det er ikke så vanskelig å være sunn. Del 2

Nevnte tidligere at det handler om hvor mye du spiser. Her er et annet godt eksempel.
Jeg er veldig glad i Fiskegrateng. Men jeg spiser ofte hele greia.
Nå har jeg begynt å dene pakken i to og steke. Halve tallerken med salat, og fiberrik ved siden av.
Jeg synes det ser rett og slett herlig ut.








Om TK Design

Tenkte jeg skulle fortelle litt hva TK design er.

I min familie har hobbyer vært viktig. Mamma oppfordret alltid oss jentene til å lage ting. Hvert år hadde mamma en ny ide til julegaver. Såper, stearinlys, gelelys i glass, fuktighetskrem, små damer av skjell. Alt mulig.

Øredobber i Ull fra TK Design

Mamma har alltid likt å lage ting, og dette smittet etter hvert over på meg. Dette gjaldt også håndarbeid.
Når jeg flyttet for meg selv prøvde jeg meg på ting alene. Noen av ideene fikk jeg fra henne, og prøvde selv. Som Øredobberamme for å henge ørepynt på. Og når jeg flyttet til Lørenskog begynte jeg for fullt å lage ting. Et år gjorde jeg ikke annet enn å brodere, og etter hvert har jeg begynt å lage mye forskjellig.

Hvert år lager jeg julegaver, og bursdagsgaver, og jobber med det hele året. Noe som forsåvidt gjør min samboer gal. Et år lagde jeg cosmopolitan-glass med rosa lysgele. Jeg brukte lim og glitter på kantet istedenfor sukker. Og det glitteret var å finne overalt i huset i mange måneder etterpå.

Og alle mine ideer sender jeg videre til mamma, og hun gir sine til meg.

I vinter fikk jeg et tips fra min eldre søster om en side som heter Epla.no. Her kan man lage en nettbutikk og selge hjemmelagde ting. Jeg sjekket det ut og bestemte meg for å lage en. Etter å ha forhørt meg med min mor fikk jeg henne med på laget også. Etter en lang planleggingshelg i Namsos der vi satt i tre timer og lagde øredobber og smykker, var alt klart og vi åpnet butikken TK Design.

Navnet TK Design kommer av T for Torill og K for Kjersti. Det passet også bra fordi jeg signerer alt jeg lager med TK for Torill Kathrine.

På TK Design finner du mange forskjellige hjemmelagde ting. Alt fra glass, til stearinlys til smykker. Jeg lager mitt her hjemme, og mamma hjemme i Trøndelag. Butikken handler i utgangspunktet om å vise andre hva vi kan, gi andre ideer, og det er å ta hobbyen vår til et nytt nivå. Men selger vi noe vi har lagd også, er dette også positivt selvfølgelig.

Ta gjerne en titt innom siden og se om det er noe du liker.

tkdesign.epla.no

 

Mammas husketavle. Litt finere enn vanlig kortavler.

Er blogg bare positivt?

 

For å starte med spørsmålet. NEI. Det er ikke bare positivt. Blogg har blitt det store i internett-verden, og har du en blogg, har du makt. Du kan skrive nesten hva du vil, og folk kan lese det. Alle kan lese det.

Det har blitt et fenomen. Og ikke bare et positivt et. Blogg fører til sjalusi, krig og verbal krangling. Denne bloggen er dårlig, denne bloggeren er dum. Slik har det blitt.

Et godt eksempel på dette er den evige krangelen om manipulasjon av topplisten. En krangel som går både mot bloggere og mot Blogg.no. Det har blitt som en realityserie, med hetsing og baksnakking. Og problemet ligger nok i konseptet Topplisten. Det er en bra liste. Og den viser hvem som er flinke til å skrive, og har lesere. Men her kommer problemet. Sjalusi. Denne listen fører til forferdelig mye krangling.

Vi nordmenn er nemlig slik at vi ikke unner andre suksess. Og dette gjelder i hvert fall jenter. Vi vil ikke at noen andre skal gjøre det bra. Ikke engang våre egne venner unner vi gleder og framgang. Når våre venninner har gjort noe bra, fått noe bra, undrer vi på hvordan og hvorfor. De har sikkert gjort noe for å få det.

Og slik har det blitt med topplisten. Da Voe havnet øverst på listen startet spekulasjonene. Og da Ida Wulf gikk ut med spekulasjonene offentlig på sin blogg, ikke nødvendigvis hennes rykter, startet kampen for fullt. Og den gjaldt ikke bare Voe og Ida. Den gjaldt alle som hadde en mening om saken. For min del hadde jeg ingen mening. Jeg leste ingen av deres blogger for tiden. Men jeg leste Fotballfruen Caroline sin blogg, og ble imponert over at hun ikke nevnte saken, ikke la seg oppi, og heller aldri nevnte topplisten. Hun er norges andre mest leste. Og jeg viste ikke det før jeg fikk vite om dramaet med topplisten.

Nå har kampen blusset opp igjen i forbindelse med forsøk på å manipulere topplisten. Jeg byr meg ikke om noen har prøvd å manipulere noe som helst. Slike lister får fram det verste i mennesker. Kampen om å være populær. Ta fem minutter og les noen av postene skrevet under manipulasjonsposten. http://info.blogg.no/1279358820_manipulering_av_toppl.html

Folk slenger ut om alle andre. Ingen unner andre en plass der oppe. For de skriver jo ingenting interessant? Hva gjør de der? Ingen vil da interessere seg for det de har å si.
Spør bloggere omkring og hør hvor mange som mener Voe ikke fortjener plassen sin. Det er som å høre på finalen i et eller annet realityshow der de utstemte deltakerne kommer tilbake og sier at ingen av de i finalen er verdige vinnere. Sjalusi er farlig. Selv er jeg innom Voe ca en gang i måneden eller noe. Men mener at er hun på toppen, er det nok en grunn til det. Men mennesker vil alltid være på krigsstien.

Jeg mener ikke med dette at topplisten skal legges ned. Men den viser at vi er ingen av oss bedre enn andre. Alle er like sjalu. Selv mener jeg at topplisten ikke er noe mål for meg, og at det ikke handler om hvor mange lesere jeg har. Men jeg vet ikke hvordan jeg hadde vært hvis jeg hadde 2000 lesere, og ikke 20.

Hjemmelagde gaver




Det er ikke så vanskelig å være sunn.

I det siste har jeg prøv å være litt sunnere. Og egentlig er det ikke så vanskelig. Nå må jeg skryte litt og å si at jeg har gått 3 uker uten brus (tror jeg har hatt i meg kanskje et glass), 4 uker uten sjokolade, bortsett fra en sjokoladeis. Stolt. Men jeg har også begynt å spise sunnere. Og det på en veldig enkel måte. Jeg er ganske glad i mat med farger. Og veldig glad i salat. Mest glad er jeg i Jamie Oliver salater. Skal legge ut noen herlige oppskrifter på det etter hvert. Men først. Tidligere kunne jeg godt spise hele toro-måltidet, som egentlig var beregnet på to. Før var jeg veldig glad i pasta-di-parma og kunne godt spise opp alt hvis jeg var sulten. Nå har jeg prøvd å kutte ned litt. Her om dagen spiste jeg parma-retten igjen, det er et par år siden sist. Men nå tok jeg ca ¼ av maten på tallerken, halve tallerken salat, og fiberrik ved siden av. Jeg er veldig glad i fiberrik, og bruker det til alle måltider nå. For de fyller magen, og det er ikke mye fett i dem.

Så et lite tips. Vil du gå ned. Legg halvparten så mye mat på tallerken som før og ta resten salat. Eller grønnsaker generelt. Og spis opp grønnsakene, men la det være igjen litt av hovedretten.

Hivs du er mer glad i fet mat og klarer deg uten karbohydrater. Sjekk ut bloggen til Siv Anette. Hun har mange gode tips til lavkarbo mat, som har gjort underverker for henne.

Det ser ganske godt ut da. 



Her ble det mye tyntflytende, så det ser mye ut, men er egentlig ikke det. Og ble litt lite salat, nå om dagen spiser jeg ca dobbelt så mye salat som dette. Og ved å bruke enten baby-plomme-tomater, eller søte cherry-tomater dekker jeg også søtsuget.

Kjønnsroller eller late gutter

Jenter vs gutter

For en ukes tid siden hadde jeg barndomsvenninnen på besøk. Og sammen med ei venninne i byen hadde vi noen kvelder sammen. Og da begynte vi å snakke om hvordan gutter krever anerkjennelse for å gjøre ting hjemme."Se, jeg tok ut av oppvaskmaskinen". "Så flink du er.". Men vi jenter trenger ikke den samme skryten, fordi det for oss er vane. Et par dager etterpå begynte jeg å tenke på dette, da jeg satt sammen med min samboer og min venninne. Og da gikk det opp for meg at jeg faktisk krever den samme anerkjennelsen. Hvis jeg har vasket huset og ryddet krever jeg at samboeren sier noe på det, at det ble fint, og at huset lukter godt.

Men det har blitt slik i mange forhold at mannfolk ønsket at vi skal skryte av dem. For oss jenter er det ikke like viktig. Hvis samboeren min setter inn varene, gir han alltid beskjed om det, og min naturlige respons vil være, så flink du har vært.

Hvorfor har det blitt slik? Hvorfor skal kvinner være de som gjør det til en selvfølge? Dette gjelder også ting som menn er ment til å gjøre. Bilreperasjoner, skruving. De skal ha skryt. VI skal oppføre oss som at vi ikke hadde klart oss uten dem. Hvor kommer denne tradisjonen fra?

Hos oss er det litt rare tilstander. Samboen tar for seg alt som har med data, og all elektronikk. Der har jeg ingenting jeg skulle ha sagt. Resten er mitt bord. MEN. Han er ekstremt pirkete, noe som antageligvis kommer av at vi begge er født i jomfruen, og har hvert vårt sinnsyke system.

Men tilbake til saken her. Hvordan har det blitt sånn at rollene er så viktig. Og hvorfor har det blitt sånn at hvis vi skal gjøre til som ikke tilhører vår "rolle" må vi få anerkjennelse og skryt opp i skyene for dette?  For jenter handler denne debatten ofte om at menn er pingler, ikke gjør noe hjemme og absolutt må få skryt når de gjør noe. Men egentlig handler debatten om kjønnsroller. Når vi gjør noe som reglene sier vi ikke må, skal vi bli premiert da?

sykkel og sprøyter

Hvis du ber noen si det første de tenker på når de hører Tour De France, vil du nok få mange som sier doping. Det er den sporten som har mest publisitet med tanke på doping av deltakere. De har nødvendigvis ikke MEST doping, men er definitivt den som blir mest lagt merke til.

Hver sommer er det akkurat det samme. En stor spiller blir tatt for doping, drama i avisene, journalistene fryder seg, og norske syklister uttaler seg, de samme talene som i fjor.

Men i år har det gått rolig for seg. I år har det dreid seg om Armstrong. Mannen som er elsket og hatet, ikonet for styrke. I år er støtet virkelig satt inn for å presse litt på denne mannen. Han har i mange år vært den største innenfor Tour de France. Fordi han vant syv år på rad. Fordi han ALLTID var best.

Det snakkes om heroin, blod-doping, og store mengder alkohol. Floyd Landis har satt seg selv på pidestall, der han forteller forferdelige historier om mannen vi alle har sett opp til. Mannen som har overlevd kreft, og etterpå satt seg på sykkelen.

Men jeg har sett meg lei på denne trenden. Dramaet som starter i mai hvert år og holder på helt til august. Hvem er dopet, hvem er rene, hvem vinner? Nei, vinneren er ikke like spennende, med mindre han er norsk. Så lenge noen blir tatt for doping.

De fleste sporter har doping. Og mye rar doping, må jeg si. Men det er syklingen som får høre det.

Personlig liker jeg sporten, og respekterer den styrkeprøven. De har ikke hatt en hviledag siden forrige mandag, og skal ikke ha en før onsdag. Dette er sterke menn. Men det blir en demper på gleden, når det hvert år forsvinner store navn, med en bør hengende over seg for resten av livet.

Men vi får krysse fingrene for at årets vinner er ren. Og for at saken til Armstrong snart er over. Uansett utfall.

Er blogging en jenteting?

Jeg startet min første blogg for omkring 7 år siden. Det var en reiseblogg for et journalistkurs i Danmark.

Siden da tok jeg et par år ferie fra bloggeverden før jeg startet igjen nå nylig. Og jeg ser jo at bloggingen har forandret seg veldig på disse årene. Og i alle fall det siste året, nå som blogg har blitt veldig populært. Hvis man ser på de mest populære bloggene i Norge, skjønner man fort hvorfor folk VIL blogge. Mange bruker dette som en vei inn i de kjentes verden. Se på Voe. Se på Fotballfruen Karoline. De tjener virkelig på å dele livet sitt.
Blogging er blitt penger og status.

Men har blogg blitt en jente-greie? Nå kommer folk til å si, hallo, det finnes mange gutteblogger. Ja. Men hvis man ser på hvem som blir mest lest, er det ikke vanskelig å skjønne hvem som er populære, og hvem det finnes flest av.

Blogger kan deles inn i ganske mange kategorier. Mange av kategoriene er blitt slang, som jeg ikke var helt med på, da jeg kom tilbake i bloggverden. Fjortisblogger, fjolleblogger, shoppeblogger. Det er ganske mye spennende man finner i en rundreise i bloggverden.

Det er mange gutter som blogger. Men dette er totalt forskjellige typer blogger. Det finnes profesjonelle blogger, som har et politisk eller nyhetsvinklet aspekt. Det er de bloggene der det er like mange menn som kvinner. Eller kanskje flere.  Blogger der journalister skriver, for sine arbeidsgivere.

Men når det kommer til personlige blogger er kvinnene i stort flertall. De forteller om hva de har kjøpt seg i dag, dagens antrekk, skole, ferier og alt annet som foregår i deres hverdag. Moteblogger har blitt veldig populært, og der skal det mye til for å skille seg ut i mengden. Man trenger nesten ikke å snakke med folk lenger, man kan lese bloggen. Og vi er oppmerksomhetssyke. Vi elsker å fortelle om oss selv. Og vi elsker at folk hører på. Og får vi dem ikke til å høre på, får vi skive og få folk til å lese. Det er slik vi har blitt. Les bloggen.

Selv sier jeg det kun når folk spør om turen opp til Galdhøpiggen. Istedenfor å legge ut i det vide og det bedre, les bloggen. Men sånn har det blitt. Det er lettere å skrive det ned.

Så tilbake til temaet. Er blogg en jenteting? Privatblogger? Definitivt. Bare å se på listen over gutteblogger vs jenteblogger, så er det klar tale.

Bilder fra gudbrandsdalen

Bildene fra turen opp til Galdhøpiggen. Eller. fra turen ned da, rettere sagt. :P:P


forvirrende bryllup

Bryllupet i Sverige var årets hendelse i kjendisverden i Europa. Vakkert var det også. Men for journalistene sin del gikk det litt fort i svingen, da det skulle rapporteres fra bryllupet.


Det er godt gjort av Daniel å bruke en hånd til å sette ringen på Victoria, og hun bruker to. Er rimelig sikker på at det her er Victoria sin tur til å sette på ringen.

Det som betyr noe er jo tross alt at de ga HERANDRE sitt ja. :)

Til toppen av Norge. Eller. Nesten.

Dagen var tirsdag 13. juli, og det skulle bli min dag. I dag skulle jeg få min seier.

Siden mars har jeg slitt med kneet mitt. Legetimer, MR, fysioterapi og en god del penger rett ut vinduet. Diagnoser har flydd, men til slutt landet de på menisk. Etter 1,5 mnd med fysioterapi begynte beinet å bli bra. Dette ville jeg feire, og bestemte meg for å ta med meg min gode venninne Sigrid på fjelltur. Og da ble valget Galdhøpiggen.

Ja, nå tenker du ditt. Jeg er klin gærn. Eller bare dum. Jeg fikk friskmeldingen min 5 dager før vi dro. Det er i utgangspunktet idioti å dra på Norges høyeste fjell med en gang. Men for meg skulle dette bli beviset på at jeg kunne og at jeg var frisk nok.

Kl. 07.10 startet vi turen fra Heidal, der vi sov over, og opp på fjellet. Sekken var full av sjokolade, vann og tur-barer. Og gårsdagens bikini fra Hovedøya i Oslo var byttet ut med ullundertøy, regnbukse, og tre pakker gnagsårplaster.Vi hadde maks uflaks med været, og fikk regn og vind.

Turen opp til Juvasshytta i bil gikk fint, og var preget av regn, oppholdsvær, kyr på veien, sauer, grønne elver, og mange kirker. Siste biten var 1,5 mil med trollstige. Takk og lov at vi kjørte der for å si det sånn. Oppoverbakke etter oppoverbakke, der vi kun så tre meter foran oss, VELDIG TÅKE ,og ble livredd hver gang veien forsvant foran oss, fordi det var en 160 grader sving. Men vi kom opp. Og var klar til kamp.

Men først måtte jeg ha sko. Jeg skulle få leie sko der, men en liten kommunikasjons-svikt førte til at jeg sto i et kvarter i regn og vind, og ventet på at skobutikken skulle åpne, men den skulle være stengt den dagen, og ingen hadde sagt ifra at jeg skulle leie sko. Så Sigrid sto lenge og ventet sammen med laget vi skulle gå med. Men sko fikk jeg og vi startet turen.

Første 25 minuttene gikk igjennom en steinrøys. Jeg fatter ikke hvorfor det er så mye stein der?? Det gikk greit, men jeg kjente det i litt i kneet. Så kom vi til en litt brattere del med gammel snø. Da snakker vi tykke krystaller, slapsete snø som er vanskelig å gå i, fordi man glir. Og her. Her fikk lille meg problemer. Plutselig havnet jeg bak både hunden i gruppa, og mannen på godt over femti. Kondisen var jo heller ikke suveren etter tre måneder uten å kunne trene beina, derfor ingen kondis-trening.

Så pusten gikk tungt, og beina gikk enda tungere i den forbannende snøen. På enden av snøhelvettet, ser jeg Sigrid stå og vente på meg. Like blid. Sakte, men sikkert får jeg presset beina opp mot barflekken, i god tro om at nå, nå må det da gå bedre, for jeg så ikke mer snø de neste 100-200 meterne.

Men da kommer vi til ei ny steinrøys. Med enda større steiner. Jippi. Og her skulle vi ha pause. Eller. De andre skulle ha pause mens de ventet på meg, rettere sagt.

Mens jeg presset meg opp det som så ut som 100 meter opp til gruppen, som egentlig var bare 10 meter eller noe, fikk jeg tenkt. Skal jeg fortsette her. Har ikke supervondt i beinet, og klarer sikkert og gå en halvtime eller mer til. Men klarer jeg å nå toppen.
I bunnen hadde vår kjære reiseleder, som jeg sterkt vurderer å sende klage på, for det er faktisk lov å smile, gitt beskjed at når vi kom til Styggebreen, eller Styggebræææn, som de kalte det, hvis vi valgte å fortsette, ble vi med helt til topps. Derifra fikk vi ikke lov til å snu. Jeg regner meg fram til at vi er nok ikke langt fra breen. Jeg ser på Sigrid og ser at hun ikke er utslitt eller nesten varm engang. Her har jeg dratt med henne opp hit, og så klarer jeg ikke å holde tritt??

Det tok litt diskutering for Sigrid bestemte at hun skulle ta sjefsavgjørelsen om vår videre tur. Hun gikk bort til lederen og ba dem fortsette uten oss. Jeg vet ikke hva som var verst akkurat da. Det at jeg hadde vondt, var sliten, eller det å se en 50 år gammel mann med hund på slep gå ifra meg.

Så vi tuslet nedover, og tok en alternativ vei, bare for å få sett litt på isbreen like borti veien.

Og ca 5 meter ned bakken vi akkurat hadde gått opp, merket jeg at uansett om jeg hadde kommet meg opp, pest meg til toppen, kanskje dratt etter den stakkars hunden, hadde jeg nok hatt store problemer med nedturen. For her sier kneet virkelig ifra. Og det er lettere å gå herifra og ned, enn fra toppen om et par timer.

Turen ned bruker jeg på reflektering og irritering over meg selv, men på et punkt går det opp for meg at jeg har ikke gitt opp, JEG ville opp, KNEET mitt har gitt opp. Og uten kneet, får jeg litt problemer meg å komme meg noe sted. Og jeg er faktisk VELDIG glad for at det var overskyet, regn og vind, for hadde jeg sett toppen, hadde jeg fortsatt. Men regnet og vinden gjorde det også vanskeligere. Og hadde kanskje kommet lenger i fint vær.

På tur tilbake til Juvasshytta og bilen passerer vi breer og vann, og får mange fine bilder. Tilbake i hytta snakker vi med den herlige, svenske damen som jobber der, og jeg anbefaler henne til alle, for et menneske. Og hun påpeker noe jeg faktisk ikke har tenkt på. Galdhøpiggen skal ikke noe sted. Den er nok mest sannsynlig her neste gang også.

Men jeg var høyere enn jeg noen gang har vært før, og vi passerte vel 1900 meter eller noe før vi snudde tror jeg. Det er HØYT NOK.

Så nå er planen min endret. Nå VET jeg at kneet ikke er bra ennå. Nå vet jeg at det er mye mer jobb på kneet før jeg er klar til toppen av Norge. Som Miley sier: There?s always gonna be another mountain.

Turen hjem fra Gudbrandsdalen ble brukt på turistlivet. Mange stopp, mange bilder og mye moro. De bildene kommer senere. Men her kommer et fra den delen av Galdhøpiggen jeg fikk oppleve.




I?ll be back.

 

VM-et vi husker.

VM er ferdig. Om noen timer vet vi hvem årets vinner er. En helt ny vinner i historien avslutter eventyret i Sør-Afrika, som ble helt annerledes, og spesielt.
VM vil bli husket for mange ting. Vi trodde den ville bli husket for å være i den fattige delen av verden, vi var redde for kriminalitet, negativ publisitet, og ikke minst Vuvuzela.

Men det er vann under broen. Det vi vil huske mest, er skandalene. For de har virkelig stått i kø under årets store begivenhet. De store har rast ut av VM i skam. Mange små lag kom videre etter gruppespillet på bekostning av det vi trodde var herskerne i fotballverden. Og de har blitt forhatt i sine hjemland. Til og med Brazil, som kom seg igjennom gruppespillet, ble bannlyst da de kom hjem. Og dette glemmer vi ikke med det første. Skandalene som de store lagene har påført seg selv.

Som Zinedine Zidane, mannen som ble best husket fra forrige VM, for sin to sekunders tabbe, sa det: ?Fra dette VM kommer folk til å huske to ting. Vinneren, og at det franske laget nektet å trene.?

Det ble ikke slik vi hadde trodd. VM startet som det kjedeligste i manns minne, og vi fryktet at det første målet som ble scoret i årets VM, av mannen med det herlige navnet Shabalala, var det mest spennende vi skulle få se. Men plutselig skjedde det noe og fotballen endret seg midt i. Målene begynte å renne inn, og den ?gode fotball ? lyste gjennom.

Filmingen kommer vi heller ikke til å glemme med det første. Før VM så vi på filmingen til Rivaldo som gjennombruddet, men vi har i år fått sett den ene katastrofale filmingen etter den andre. Og forhåpentligvis blir det tatt stilling til, til neste VM.

Vi kommer også til å huske Uruguay. Laget som kom ut av ingenting og havnet på fjerdeplass. De kom seg videre med en stjernespiller med målteft, og god gammeldags juks/flaks i kvartfinalen.

Det er vært et bra VM, og et VM vi kommer til å huske, for det ble ikke slik vi forventet. Det ble bedre. Vi sier nå adjø, og det er på tide å ta imot sommeren. Og selv om jeg gleder meg til at jeg kan bade om kveldene uten å planlegge i forhold til fotballkampen, blir det trist.

Selv har jeg et hjerte som banker for to menn på ca 170, så i kveld ikler jeg med de røde farger og krysser fingrene for Spania.

Walking with the dead

De siste årene har det blitt populært med sosiale samlinger, eller tog, som ikke har noen hensikt, annet enn at det er gøy. For eksempel Zombie Walks.

I fjor kom jeg og mine søstre ut av en skobutikk i Karl Johan og ble møtt av en blodig kvinne som skrek hjerteskjærende. Etter henne fulgte omkring 30-40 mennesker, fulle av blod, slitte klær, store kjøttsår og sinnsyke blikk.

I år fikk jeg oppleve det igjen ved en ren tilfeldighet. Og jeg klarer ikke å la være å bli imponert.

Zombie Walks er et konsept som (ganske selvfølgelig) kommer fra USA. Det startet i utgangspunktet som en reklame for en filmfestival i California. I ettertid har det blitt en tradisjon i Sacramento, der de hvert år har et langt tog. To år senere kom den første "Walken" som ikke var reklame for noe, i Canada. Nå finnes det slike arrangement over hele verden, også et årlig i Oslo. Det finnes sider opp og sider ned om disse arrangementene, og de fleste statene i USA har årlige "Walker".

Men de har også blitt brukt til veldedighet, som i Pittsburgh, der verdensrekorden er satt for antall deltakere. De bruker samlingen til å støtte opp om hungersnød og fattigdom i verden.

Jeg må si jeg liker dette konseptet. Etter å ha bodd en stund i Oslo-området har jeg begynt å se meg lei av selgere, musikkanter og andre rariteter oppigjennom Karl Johan. Er også rimelig lei demonstrasjoner av det ene og andre slaget.
Dette er et arrangement som kun er sosialt, i Oslo avslutter de med piknikk, og får faktisk utdelt boller før turen starter, og det handler ikke om å tjene penger, politikk eller popularitet.
Zombie-walken er noe som ikke blir snakket mye om på forhånd, bortsett fra hos de inviterte, og kommer helt spontant på turister, og andre som vandrer igjennom Oslos hovedgate. Ingen plakater, ingen som sier noe, og ingen vet hva i alle dager det er som foregår. Kjempemoro!
Her er noen av årets Zombier.

Neste år håper jeg på å få invitasjon til arrangementet, ikke for å delta, men fordi jeg må få det med meg. Og jeg håper at turistene som var på tur i Oslo i dag, husker dette skremmende arrangementet fra Tigerstaden, og ikke de narkomane ved Oslo S, eller indianerne som ble bøtelagt og jagd vekk fra sin faste plass.

En bokstav med mening

En bokstav har mye å si. det har en bindestrek også. Her er et eksempel på det når det Nord-Irske laget Lindfield blir nordisk.


Det er ikke så greit.

Blomsterpiken




Barn og barnløs

På mandag (altså i går) fant jeg et veldig interessant Blogg-innlegg på VG.

http://draconigena.vgb.no/2010/07/05/skal-jeg-bli-straffet-fordi-du-har-barn/
Dette innlegget handler om hvordan vi som ikke har barn har en tendens til å bli forskjellsbehandlet, og dette av mennesker som har barn. Jeg er veldig enig i det Nymph her skriver.
Hun er jo ikke en barnehater, men hun mener at det ikke skal være forskjellsbehandling for oss som ikke har reprodusert oss ennå.

Jeg skrev faktisk et svar til henne og sa at jeg er veldig enig med henne. For det er jeg.

Jeg har snart nådd en alder av 24 og er fremdeles barnløs av valg. Og dette er det en rimelig grei forklaring på. Jeg er ikke klar. Jeg har mer enn nok med å ta vare på meg selv, og ville ikke gitt et barn nok, i tillegg vil jeg ha hus, en jobb jeg har tro på med god nok lønn før jeg begynner å tenke babyer. Dessuten har jeg funnet meg en make med det samme synet som meg selv, og da er det ingen sak.

Men jeg dømmer ikke folk med barn, overhode ikke. Flere venner av meg har fått barn, og ganske mange av dem jeg vokste opp sammen med, og tilbrakte mine ungdomsår med, har fått barn.

Problemet ligger hos de som prøver å overbevise oss barnløse hva vi går glipp av. Flere ganger har jeg fått høre at jeg må få barn snart, fordi livet ikke har mening uten barn. Det er litt kjedelig for jeg føler at livet mitt har mening, selv om jeg ikke har fått en krabat ennå. Og jeg respekterer at for noen er barnet/barnene alt, men for meg er det mye som kommer foran reprodusering. 

Nymph forteller at de bor for tiden på et hotellrom i syden, der naborommet er okkupert av et par med et spebarn. Og her blir jeg like sjokkert som henne, hva gjør babyer i syden? Hallo, varmt. Det er jo faktisk farlig.

Nymph sier også at det burde vært sertifikat for å få barn. Ja, det mener jeg også. Grunnen til det er at jeg mener enkelte mennesker ser på det å få barn som ni måneder med gløding, stråling og en mage alle vil ta på. Deretter følger et år eller to med småbarnsliv, nydelige skapninger som ligger der og er avhenging av deg. Og så? Ja, det er faktisk sånn at du skal ha dette barnet resten av livet, og det er det ikke alle som er klar over. Dette er noe du forplikter deg til for alltid. Jeg har sett unge mennesker miste retten til sine egne barn, fordi de glemte at det faktisk var et livstidsabonnement.

Jeg er ingen barnehater. Jeg er faktisk veldig glad i enkelte barn. Det er ikke sånn at jeg vil holde alle barn jeg ser, som en pensjonist. Men jeg har et tantebarn jeg forguder, og venninnen min fikk en nydelig krabat for litt siden (som ikke ville være i armene mine, men det skjønner jeg godt, eier ikke barnetekke).

Men jeg synes Nymph tar opp et viktig poeng her. Det er en forskjellsbehandling som ikke er helt bra her. Hva med de som er barnløse, men ikke har valgt dette selv. Som virkelig ønsker barn, men som ikke kan få? Skal de også ble forskjellsbehandlet på samme måte.

Selv har jeg fått høre at bare vent til eggstokkene begynner på vibrere. Javel, da tar jeg det når det skjer. Akkurat nå gjør de ikke det. Og jeg og min makker vil være sikker på at vi er klare for å ta vare på et barn, når vi eventuelt skal bli foreldre. Akkurat nå jobber vi med å holde livet i planter.

Nymph blir i svarene anklaget for å være et fyllesvin og fjortis. Ja, greit, da er jeg i samme kategorien. Jeg drikker ca 3 ganger i halvåret, og er for lengst gitt fra meg fjortisperioden. Det handler ikke om det.

Jeg dømmer ikke alle foreldre. Jeg dømmer det paret som tar med et spebarn til syden, ja. Og dette paret hun møter i syden ville jeg ha filleristet. Når det røykes like ved barnet, og i et varmt klima barnet ikke er vant til, blir dette et par som er mer opptatt av at DE skal få en sydenferie, og ikke av at de faktisk er blitt foreldre. Jeg sier ikke at livet er over når man er foreldre. Men barnet skal komme først, iallefall de første årene, og da må man tenke litt annerledes.
Husk å ta vare må minstemann, for det er ikke over om et år.

 

Plutselig voksen

 

 

Lille søte Hanna Montana har gitt seg og er blitt byttet ut med en halvvoksen, ung dame som ikke kan "temmes". Og pressen besvimer av sjokk.

Det ble drama i aviser, tv, og blogg-verden da Miley Cyrus plutselig ble voksen og stilte opp i videoen "Can?t be tamed" i frekke antrekk og gigantiske vinger. Så latet hun til å kysse en jente på direkten. Nå har hun sjokkert enda mer med å ta sexye antrekk og "bad ass attitude" på scenen.

Det er gått 10 år siden det samme dramaet skjedde med Britney Spears. Hun gikk fra et uskyldig skoleantrekk, (som for så vidt skapte drama nok i seg selv på den tiden) til en helt tettsittende, rød lakkdrakt. Hun var 19 år. Og hun var også en tidligere Disney-jente. De fleste pop-prinsessser, og diverse andre prinsesser, har vært der. Christina, Lindsey, Nicole. Dette er ikke en helt ny trend.

Miley er 17 år. En jentunge i enkeltes øyne. Men se rundt på gaten i Oslo og det tar ikke mange minuttene før du finner noen som ser like frekk og sexy ut, og som mest sannsynlig er yngre.
Jenter i dag blir voksne tidligere. Når du er 17 skal du ha vært igjennom det meste. Sånn sett er lille frøken Cyrus nesten litt sent ut.

Slik vi kjenner Miley


Problemet med den drastiske forandringen til Miley Cyrus, som har skjedd på under et halvt år, er at forandringen ikke var forventet. I flere år har vi fulgt Hanna Montana mens hun sakte, men sikkert har blitt eldre, forelsket seg, og begynt å tenke mer. Og hun har fulgt en annerledes vei. Lille Miley som er veldig kristen, holder seg på den riktige siden, og lever under Disneys vinger.
Plutselig ble hun voksen. Og alt planlagt av Disney.


Plagget dekker ikke mye. Men norske tenåringer kler seg verre.

Bildene som tikker inn fra konsertene viser en frekk, ung dame med sexy intensjoner. Vi har sett det før, og vi kommer til å se det igjen. For før eller senere blir de små sjarmtrollene for gamle til å være søte. De må være noe mer.

Jeg mener forandringen er positiv, og at det ikke er tiden for bedrag. De fleste 17 år gamle jenter er ikke som "Miley Stewart", der pysj-partyer og hesteriding er best i verden. Hun må være som de på hennes alder er. Og selv om dette antrekket er litt vel frekt, skal jeg love deg at jeg har sett 15-åringer i noe mindre. Hun ser skikklig vilter ut, og kler det.

 

Nye produkter hos TK Design









www.shops.epla.no/tkdesign

, Lørenskog

Journalist, flymat-kokke-vikar, kakebaker og hobbymenneske. Har litt for mye å gjøre og alt for lite tid

hits