juni 2010

Muffinsdilla...








Hvis noen vil ha noe til noen anledning. så er det bare å spørre..

Englands coming home

VM er halvveis.
England er ute. Og det burde vel egentlig ikke kommet som en overraskelse. Mot Tyskland. Typisk klisjé. Men hovedfokuset er ikke at England røyk ut igjen, men at de ble snytt for et mål. Et mål som har absolutt ingenting å si for Englands exit.

For problemene til engelskmennene kom lenge før tyskland ledet 2-0. De startet til og med før tabben til Green.

Det kan skrives lange lister over Englands tabber i årets VM. Det største problemet har vært at de rett og slett ikke spiller bra. Det sier seg ganske selv at det blir problemer når halvparten av spillerne spiller på nye posisjoner, og ikke har hatt tid til å samsnakke taktikk før kamp.

Capello har tråkket i baret. Og det har han nok skjønt selv også. Når FA trenger noen uker for å TENKE om de skal beholde deg, da har du gjort noe galt. Og det har han virkelig.
Capello minner litt om en tidlig Hareide. Å blande seg inn i privatlivet til spillerne er dårlig taktikk. Å ta fra Terry kapteinsbåndet kan sikkert rettferdiggjøres, men privat er privat, uansett hvor offentlig det gjøres.
I tillegg valgte Capello å forby ektefeller og kjærester under VM. De måtte rett og slett bli igjen hjemme. Okei, fotballfruene i England, eller "Wags" som de kalles, er vel ikke akkurat noen englebarn og trekker med seg mange uønskede paparazzier. De var for så vidt ikke ønsket av Sepp Blatter heller. Men. Å frata spillerne muligheten til å ha sine respektive tilstede, gjør deg vel ikke akkurat populær i troppen.

Og hvis ikke det demper humøret gir Capello spillerne halvannen time fra lagoppstillingen til kamp. 90 minutter til å snakke taktikk sammen, og være et team. Dette har ført til debatt blant ekspertene, og de fleste mener at det skulle blitt gitt en dag, minimum. Det blir ingen samkjøring, og laget har ikke prøvd å spille som en enhet.

Peter Crouch fikk knapt nok spilletid under VM, og Rooney gjorde ingenting ut av tiden han fikk.

Så spillingen. Ute på banen sliter England. De klarer ikke forsvare seg, de finner ikke målmaskene, og de snakker ikke sammen. Og når spillere som Gerrard må spille ving, noe han vanligvis ikke gjør, blir det vanskelig. Å følge med engelske spillere på banen er litt flaut. De strekker den ene hånda etter den andre i været, men det kommer ingen ball.

Her er et lag som overhode ikke snakker sammen. Og med en trener som ikke snakker med spillerne, har du et lag i istiden. De fleste engelske spillerne er Premiere League- spillere. En stor liga. Men de får ikke brukt det de kan. 4-4-2 er for lett. Det er for gjennomtrengende.

Valget av spillere har også mye å si for laget. Capello fikk mye kritikk for å sette Heskey på fast. Der er jeg enig. Å sette på en reservespiller fra Aston-Villa som ikke gjør mye utav seg, verken i serien eller på landslaget, på VM-laget, blir feil. Peter Crouch er en av dem som knapt nok fikk sjansen, og min mening er at han kunne gjort mye mer.

England reiser hjem, skadeskutt, som i de fleste store lag i VM. Og denne gangen fortjener de det virkelig. Capello bør virkelig tenke seg om, og tar ikke FA han, kommer de engelske supporterne til å gjøre det.

Det hjelper ikke å snakke om å rømme fra fortiden, når laget er verre en før.

"Bite Me"

I helgen ble verdens aller første Vampire-Con arrangert. Det er den første Vampyr-film festival noensinne og markerer en forandring. Dette er ikke en undergrunnskult lenger. Det er blitt stort.

Det er bare 20 år siden vampyrer var skumle og oppholdt seg for de meste i Romania. Den eneste snille vampyren man hadde hørt om var Rydiger, Den Vesle Vampyren, av Angela Sommer-Bodenburg.
Sent på nitti-tallet begynte det å florere av vampyrklubber. Drikking av blod og sensuelle tilstander man bare hørte om på skumle tv-programmer om natten. Vampyrkultene hadde ofte opphav i Anne Rice. Hun er kjent som den første som tok for seg en annen type vampyrer. Med sine Vampire Chronicles, bøker om sensuelle og mystiske skapninger, menn, ofte bifile , skape hun en ny verden.
Så kom filmene. I 1994 kom filmatiseringen av den første boken til Rice, Interview with a Vampire, og ble godt kjent da hovedrollene bestod av Brad Pitt og Tom Cruise, som spilte vampyrer på vei igjennom Europa. De levde godt, og drakk godt på sine reiser, og hadde med seg en 7 år gammel vampyr, spilt av en ung Kirsten Dunst.
Dette var bare starten på en æra.
I Buffy fikk vi møte både gode og onde vampyrer og mange ungjenter falt for Angel. I filmer som Vampires fikk vi møte kjekke vampyrdrepere som Jon Bon Jovi.
8 år senere kom Queen Of the Damned, den andre Anne Rice-baserte filmen. En mer mystisk og sensuell vampyr spilt av Stuart Townsend, skapte en hærskare av frelste Vampyr-fans.

Nå har vampyrer blitt enda mer populært. Etter mange bøker, to kjente tv-serier og en filmserie som for øyeblikket bergtar hele nasjoner er de blitt fornyet.
Dagens vampyr er ung, sexy,mystisk og har mest sannsynlig en menneskelig kjæreste.
Noen av dem biter uten å drepe, andre tør ikke. Noen har ringer mot solsråler, andre glitrer som diamanter i finvær.
Vi har i de siste årene møtt sørstatsmiljøet med "Fangbangers" og svenske vampyrer. Vi har møtt kjekke og mystiske unge menn i en by med en gammel historie. Og sist, men størst. Vampyrene som er ute om dagen, glitrer i sollys og har verdens tøffeste linser.

Vi forføres av disse mystiske mennene og mange kvinner går og drømmer om å bli funnet av en vampyr.
Tidene har forandret seg og det som engang var en skummel undergrunns-kult som tilba vampyrer, har nå blitt overskygget av den nye trenden. Det tradisjonelle Halloween kostymet Vampyr er blitt byttet ut i forretningene. Dette er ikke skummelt. Det er spennende.
Kristne grupper freser litt over kulturen som tar over unge sinn. Og som det sies i sørstatserien True Blood; "God don't like fangs".

Og selv har jeg vært bergtatt av denne trenden i mange år.Selv om jeg nok ikke løper til kinoen for å se Eclipse på onsdag. Jeg er en Anne Rice-jente. Men jeg forstår fansen. Stephenie Meyer har skapt en helt ny type vampyrer. Og Twilight-serien som den feilaktig blikr kalt, vil alltid bli sett på som det store gjennombruddet. "Bite me"  har fått en ny betydning.

 

 

Fra den tiden jeg filte acrylnegler og limte på tennene.

Utstyret er ALLTID viktig

Dagen idag ble brukt på Kontraskjæret og fotballkamp. Resultatet var vel ikke akkurat lykkelig, men været var bra. :)

Ga meg muligheten til å teste ut min nye linse og filtret.


Zooom. Det er litt moro å ha mer zoom enn før. Det beste var at hvis samboen ba meg sjekke hva teltet var til for, kunne jeg bruke kamera for å finne ut det.
BIldet til venstre er når England scorer sitt andre mål. Eller. Det som ble annullert.





Jeg ELSKER polariseringfiltret tror jeg. Men jeg sliter litt med at jeg snurrer meg ut av polariseringen. Men her var en kjekk måte å sjekke det på. Jeg zooma inn mot teltet og hvis jeg så tven var på, var den på.






Her mistenker jeg at lukkertiden var feil i tillegg, for dette var en dramatisk forandring, synes jeg.
Og det må nevnes. Jeg var urolig for de folkene der oppe.

De minstes kamp

FotballVM er omtrent halvveis.

Og i den siste uken har det vær mye uventet drama i Sør Afrika.
Det har blitt tydelig i dette VM at man aldri skal undervurdere outsidere. Noen  av favorittene har røket ut med halen mellom beina, andre har måtte sloss med nebb og klør for å komme seg videre etter gruppespillet. Det er ikke lett å tippe lenger.

Ghana er et godt eksempel på denne trenden. i 2006 kom det lille afrikanske landet il åttendelsfinalen. De var uheldige og møtte Brasil, som endte i 0-3. Men i år gikk det hakket bedre. Og med denne statistikken kommer de til finalen i VM i 2018. Men de kan vi ikke regne med.

Fotballen har blitt noe annet. Som i de fleste sportene for tiden har fotball blitt taktikk på høyt nivå. I Champions League merket vi at lag som Barcelona, som kan leke seg igjennom de fleste forsvar, ble stoppet. Så lenge de ikke får noe rom, kommer ikke Barca noen vei.
Dette har blitt tatt til VM. Plutselig får ikke de store lagene muligheten. Gruppe etter gruppe viste uavgjortresultater og målene uteble. Noen skylder på ballen, men de beste spillerne i verden kan ikke bli stoppet av en ny ball.

Dette endte med at de første gruppespillkampene var som å se cricket. Eksperter og fotballfanatikere snakket om det kjedeligste VM på flere tiår. Jeg er enig i dette. Å se lag som Spania og Italia spille på midtbanen og passe ballen fram og tilbake er jammen ikke hvorfor vi elsker sporten.

Og Kanskje er det best at noen store lag er ute. Uruguay, Ghana og Chile har fått mange nye fans, og viser ekte fotballglede.  
Jeg mener det er bedre å se de mindre lagene videre, og de store rykke ut. For det er kun da vi får se følelser på høyt nivå. Når Italia gråter, og Uruguay jubler som aldri før. Dette hadde ikke vært det samme hvis det hadde vært omvendt.

Og det kunne ikke ha passet bedre. VM arrangeres i det som blir sett på som outsideren. Afrika. I fotballens verden er Afrika små gutter med store drømmer. Afrika er ikke sett på de som kan toppe tabellen. Og når vi er i de smås verden. La de små kjempe.

Nå blir det spennende. Uansett hvem som vinner kvartfinalen mellom Uruguay og Ghana, blir det stort. Uruguay har ikke vært der siden 1970. Og Ghana aldri. Og for Afrikas skyld. La oss håpe det blir Ghana.

Mia Who??

I min jakt kom jeg idag over en sak som jeg ikke forstår.
Saken handler om at badevakter i Oslo skal dele ut solkrem. Og det er jo bra. Men her er det noe som ikke stemmer helt.


Tittelen er grei den. Mia (16) skal berge oss. Så bra. Bildet er av en jente med livbøyle og solkrem som løper. Klassiker. Men bildeteksten sier ingenting om Mia som skal redde oss. Og det gjør ikke saken heller. Maren som nevnes i saken er 22 år. Og Monica hun er voksen og er forsker. Hvem er så Mia? Er det henne på bildet?

Jeg har sendt mail til Journalisten der jeg spør om dette.
Håper på svar.

Torill

Hvem er jeg

Hei.
For å fortelle litt om meg selv.
Mitt navn er Torill Kathrine og jeg er opprinnelig fra Namsos. Byen med alle musikerne, ja jeg vet.
Jeg flyttet i 2005 til Lørenskog og her har jeg bodd siden, sammen med min Espen Andre`.

Jeg er nettopp ferdig med årsstudium i Journalistikk på NKS, og skal nå ta bachelor.Har også nå et håp om å komme tilbake inn i den verden jeg oppholdt meg i da jeg bodde i Trøndelag (journalistverden). Jeg har også nettopp kommet tilbake til Blogg-verden,etter å ha hatt 6 år pause.
Fotografering har blitt en stor hobby igjennom mange år som journalist og festfotograf, og jeg kjennetegnes ofte med et kamera foran ansiktet. Hvis jeg ikke har med kamera, møter jeg sjokkerte blikk.
Det har blitt en pine for folk rundt meg. Som når jeg hjelper familien i Trøndelag med ripsplukkingen, og min mormor finner meg inni ripsbusken med kamera der jeg tar bilde av vanndråper og spindelvev på bærene.

Jeg er litt for flink til å finne feil i journalistiske saker jeg finner på nettet og har sendt flere mail til nettjournalister for å kommentere rare feil i deres saker. Men jeg tar alltid vare på tabbene, og jeg kommer til å legge ut noen av dem her etterhvert.

For øyeblikket jobber jeg på en av norges største bowlinghaller, og det har jeg gjort de siste fem årene. Her er jeg barnevakt for pensjonister, småkryp og bedriftsspillere som tror de kan alt. I tillegg lager jeg mat til stakkars Jernia-ansatte som ikk får mat hjemme. Jeg har vært fast ansatt i fem år, og tjener omtrent like mye som en trainee på McDonalds.

Dessuten er jeg litt for glad i kjøkkenet mitt, og elsker matlaging. Noe som har resultert i et prosjekt ved navn Ukens Muffins, der jeg bruker min kjære "500 muffinser"- bok, og tester ut. Dette fører til søtsug til mange i omgangskretsen, og har ført til at Sats Metro blir heftig brukt. Jeg har også nylig hoppet på sunnhetstoget, og prøver å komme meg i form, til tross for menisk og slitasjeskader.

I tillegg driver jeg nettbutikken TK Design sammen med min mor i Namsos. Her lager vi hjemmelagde smykker, øredobber, vinposer, såper, glass, bilder, og alt mulig annet vi finner på å lage. Ta gjerne turen innom der og ta en titt.
Ellers er det bare å spørre. I'm here all night.

Miss Papparazzi

Har endelig gjort det jeg har planlagt i snart et år, og oppdatert linsen på speilrefleksen min. Har gått med standardlinsen litt for lenge. Elkjøp hadde tilbud på Sigma 18-200 og da var det ikke noe å tenke på engang. I tillegg fikk jeg et polariseringsfilter til nedsatt pris. (fordi jeg kranglet på prisen. Jeg hadde sett på prisen på Lefdal jeg:P ) For begge ble det 2300, og det er ingen pris nå til dags for en sigma-linse. :)
Nå har jeg da brukt noen timer på å forstå hvordan jeg skulle få filtret til å fungere, men det gikk til slutt.



Nå skal jeg ut og være papparazzi tror jeg. Må nyte at jeg endelig kan zoome litt igjen ;)

Ahus. Elsket og hatet

I går var jeg innom nye Ahus for første gang. Nå er det forsåvidt ikke så nytt lenger. Men det var aller første gang for meg.
Ahus har virkelig fått kjørt seg i media de siste årene. Noe har selvsagt vært berettiget.
Men de siste årene har det blitt slik at de fleste sykehus har fått kjørt seg. Namsos Sykehus var virkelig i ilden her tidligere i år. Jeg tror grunnen til denne hetsen av norske sykehus kommer av at det er blitt lettere å klage.
Ahus er blitt et stort og fint sykehus. Gangen når du kommer inn minner litt om bussterminalen, og heter Glassgata. Det ser overhode ikke ut som du har kommet på et sykehus. og herifra må du vandre bortover og lete etter det bygget du skal på. jeg skulle på Behandlingsbygg 3, altså ikke så langt nede i gaten. Men på veien passerte jeg blomsterforretninger, apotek, spisesteder og narvesen. et like kjøpesenter.

Og det har blitt fint der. Utseende er det ingenting å si noe på. og i mitt tilfelle, heller ikke på servicen. Hyggelige mennesker som setter av kvelden til å se på beinet mitt. Men det har ikke alltid vært solskinn der oppe heller.
Da min svigermor tok MR fikk hun en helt annen behandling enn meg, og endte med å gå uten bildet, etter nesten 2 timer.

Hvis man tar seg en tur ute finner man folk som hater og elsker AHUS. Jeg kjenner folk som har blitt massivt feilbehandlet, og folk som forteller solskinnshistorier.
Alt i alt er AHUS et helt vanlig sykehus. Det er nymotens og fint, og har sine svin på skogen.
Det er opp til hver enkelt hva man gjør det til.

Torill

Blogger sier du?

Det har gått halvannet år siden jeg var på foredrag med Helge Øgrim (redakør i Journalisten) og han ba oss starte med blogging. Nå må jeg vel starte da.

Wish me luck.

Torill

, Lørenskog

Journalist, flymat-kokke-vikar, kakebaker og hobbymenneske. Har litt for mye å gjøre og alt for lite tid

hits