Gjennom Linsen

Plutselig ble det så viktig

Noen ganger er ting viktigere enn kaker. Og i dag er en slik dag. 

 

Det var den sesongen vi dro til Anfield for første gang. Det året det var vanskeligere å finne en kamp vi tapte enn en vi vant. Det var den sesongen vi lå på toppen av tabellen til jul, og samboeren insisterte på at «dette må vi ta bilde av, for det varer ikke lenge». Det året vi sa Arsenal skulle vinne, og at denne gangen hadde vi mulighet til å suse inn til Champions League. Det året seiersrekken startet i Januar, og bare fortsatte og fortsatte. Det var denne sesongen.

Det var vært vanskelig å drømme. Fordi vi ikke er vant til det. Som regel innser vi det i tidlig november, at det også i år bli en kamp om den hellige fjerdeplassen. Og at i april begynner den forsiktig å slippe.

Selv om vi hver eneste helg har sagt Make us dream, har jeg ikke turt akkurat det. For det er nesten absurd. At denne gangen skal det gå. Jeg har vært Liverpool-supporter i knappe ni år. Jeg er en ung supporter. Før det hadde jeg levd i en Rosenborg-boble, der seier hvert år var den vanlige delen av høsten. Det var slik det var. Skolen startet, bursdager ble feiret, løvet skiftet farge og Rosenborg vant seriegull. Med Liverpool var det noe helt annet. Jeg begynte å følge med det året vi vant mot AC Milan. Og året etter satt jeg i en studenthybel med min gode venninne og strigråt, fordi Liverpool vant cupen. Hun hadde aldri sett denne siden av meg før, og det hadde ikke jeg heller. Jeg har stått i dusjen og grått fordi Manchester vant Champions League, jeg har vært stemmeløs etter straffekonker. Jeg har blitt en supporter, sakte men sikkert. Vi har hatt fast duk, flagg på bordet, spesielle lysestaker, svigermor som MÅ sende tekstmelding før kampstart, bestemor må ringe,og hårstrekk var forbudt. Denne sesongen har duken vært beige, kun med unntak av i jula. De små affektene har ligget under bordet. Nå er det bare bildet av Anfield over tv-en og lerretet med Gerrard ved siden av som viser en lidenskap for scouserne. Og flagget ute på verandaen. 

Tidligere har jeg brukt de første minuttene av kampen til å sose rundt i leiligheten, lage meg litt mat, kanskje vaske litt, det skjer jo aldri noe da. Men nå? 10,5 % av målene til Liverpool har kommet de første 6 minuttene. Jeg kan ikke gjøre annet enn å løpe til sofaen når dommeren blåser i fløyta. Det går ikke.

For to år siden så vi Aguiero vinne serien i siste minutt, jeg skrek, jeg hoppet, jeg var stemmeløs resten av kvelden. Bare fordi det var så utrolig. Det var så fantastisk, og det var fotball på sitt beste. Nå sitter vi i samme sete. Nesten. Vi kan slå topplagene. Liverpool kan være et topplag igjen, ikke bare et fjerdeplass-lag. Rodgers har gjort noe fantastisk med de røde. Han har gitt de en selvtillit vi knapt har kunnet drømme om før. Selv om Benitez gjorde fantastiske ting, og fikk meg til å gråte, er Rodgers min nye mann. Vår nye mann.

Jeg har ikke turt å drømme. Fordi det er så fjernt. Og når Gerrard kommer hver eneste uke og sier at de ikke ennå har gullet, at de tenker bare på hver kamp, så har jeg også gjort det. Jeg har stolt på kapteinen. Og selv om vi begge i heimen hoppet opp og ned på gulvet når dommeren blåste i fløyta, og vi hadde slått City, prøvde jeg å ikke drømme. Til vi får høre hva Gerrard sier til sine spillere, midt på banen.

Joda, de skal reise til Norwich, gjøre det samme. Men. Når han sier det; «This does not fucking slip». Med å, «fåcking», som bare briter kan. Denne setningen sitter i meg. Hver eneste gang jeg snakker om Liverpool nå, så hører jeg den i hodet, this does not fucking slip.. Og jeg drømmer. Jeg tenker at, jo, kanskje kan vi drømme nå. Kanskje er vi der?

Så er det helg igjen. Ny kamp. Ny redsel. Og ny glede. Det er like skummelt hver gang. Selv når guttene scorer allerede før vi passerer ti minutter. Denne gangen ser jeg ikke ferdig kampen. Jeg jobber. Jeg står inne i et dønn stille Lørenskog Hus. Bare et fåtall mennesker sitter rundt meg. Jeg stirrer på mobilen, ser klokka tikke, og venter. 88.89. 90. Ingen melding. Godt tegn. Så er kampen over. Helt plutselig. Helt stille. Innkapslet glede. Jeg får det ikke ut før jeg sitter i bilen på motorveien og hyler av glede. Før jeg kommer hjem, og hopper opp og ned på stuegulvet. Stakkars tottenhamsupporteren under oss. Tre kamper igjen. Tre nervepirrende uker igjen. To kamper hjemme i stua, og en i bilen. Jeg gruer meg. Jeg gleder meg. Jeg tør ikke håpe.

Har vi lov til å drømme nå? Jeg klarer ikke helt slippe meg løs. Men jeg sier det til meg selv, hver eneste gang. This does not fucking slip..

 

 





Blomsterhagen

For en ukes tid siden var jeg hjemme i Martna og bursdag.

Og hver gang jeg er hjemme hos mamma blir jeg imponert over hagen. Den utvikler seg, og jeg mistenker at den kanskje lever sitt eget liv.

Jeg måtte bare ta en runde rundt og se på blomstene som spirer der nede..

 












Tree of Life

Dette treet krever sitt eget innlegg. Grunnen er at det er så massivt, så stort og fantastisk.

Treet er hovedattraksjonen i Animal Kingdom, som kan sies å være  dyreparken i Disney. Selv om parken følger den samme oppbygningen som de andre parkene, som for eksempel at de alltid er nyskapende, og veldig realistiske, men mest av alt er det dette ikke som en vanlig dyrepark.

Etter å ha tilbragt en dag i dyreparket i Barcelona, fikk jeg følelsen av at disse dyrene overhode ikke har det bra. Jeg husker kenguruer, utsultet og spake, ikke interessert i å bevege seg.

Men i Animal Kingdom er det ikke helt slik. Parken er overhode ikke som en vanlig dyrepark. for det første, er det ikke bur på bur med dyr, større områder for større dyr, kanskje delt inn i typer, eller kontinent..

Animal Kingdom er mer enn bare en dyrepark.
Delt inn i deler som Asia, og Afrika, er det større områder med dyr.

I Afrika deltok vi på en bil-safari. der vi kjører ut i et område med mange forskjellige dyr. En diger savanne.
I Asia gikk vi gjennom et område med forskjellige dyr..
Denne parken handlet ikke bare om dyr..

Men tilbake til treet. Tree of Life. Et tre som egentlig ikke er et tre, men lagd av plast-lignende materiale. formet som grener, utskjærte røtter..

Det kan ikke beskrives med ord, detaljene i dette mesterverket.

 

































 

Firework..

Disney World Florida er mester på mange områder. Det er mye de er nyskapende på, og mye de rett og slett er best på.

En av de tingene vil jeg si er fyrverkeriet. Hver eneste dag sender de opp fyrverkeri i to parker, ved to anledninger. Mulig at det er flere ved spesielle anledninger, det kan Sunniva svare på..

Anyhow.. fikk med meg begge fyrverkeriene mens jeg var i Orlando.

Det ene er Wishes. Det fyres opp bak det klassiske disney slottet, slottet til Askepott, kl. 10 (varierer litt) hver kveld.
Det andre er Illuminations. Fyres opp i Epcot, hver kveld her også, kl.9. Dette fyrverkeriet fikk jeg ikke tatt så mange bilder av, ville mest av alt oppleve det sammen med lillesøss.

Men en sen kveld, mens Sunniva var på jobb, sto jeg ute i den åpne gangen på hotellet, og så fyrverkeriet derifra og. Himmelsk.

De øverste bildene er selvfølgelig fra Wishes, med disney-slottet i forgrunnen. Lenger ned er Illuminations, og bildene jeg tok fra balkongen.















































Ord som strømmer

En begivenhetsrik helg med mange gode motiver...

Da begynner inspirasjonen å strømme innimellom knipsene...

 

 

Når lukten av vår ligger rundt deg


Skyggene forsvinner og lyset slår deg

Er blikkene fremdeles kalde som stein

Og du er utenfor

Alene

Sperret inne i din egen verden

Hvem får deg til å le?

Vår
Storheter blir til minner

Og hengende hjerter
bare minner holder tårene


Hvor leter du etter svar
Finner du veien

Jeg ser deg.
Har deg hos meg

Når tvilen tar deg


Og slipper deg aldri..

Stine

Styrke

Smerte

Et hav av ord, mellom iris og verden

Du stirrer inn i meg

Rundt meg

Med meg

 

Det er slik jeg ser deg, slik du er, i en håpløs verden er du styrke

I en slett verden er du mørket som regjerer rundt skulderen min

 

Som stein

langs en øde landevei

Vandrer jeg

 

Stillhet

Jeg legger meg rundt

en verden

slik du ser den

 

 

Winterwonder Trondheim







Den stille byen







 












Trondheim by night













Elsker denne byen,... Nesten like mye som Oslo

Jakten på elgen

Jeg har vært journaliststudent i snart to år, og jobbet som journalist tilsammen i fem år, sånn omtrent. Jeg har fått prøvd mye rart, og møtt mange rare mennesker.

Men det mest spennende jeg har vært med på, må være Elgjakt.

Å få gå igennom skogen, lytte etter elg, se etter elg, finne spor i myra. tråkke frem og tilbake igjennom ulent terreng. Ikke følge stien, følge instinktet.
Sitte på post, stirre ut i luften, frem og tilbake over en langstrakt slette, vente på at kongen skal komme ut. Lytte etter små knekk i skogen. Se etter den minste bevegelse.
Slaktingen etterpå, der det oser av testosteron, grove stemmer, blod og rå styrke.

Det er noe spesielt med å være med der ute.
Saken skulle handle om gutter som ble menn. De var forsåvidt ganske menn hele turen. Da vi startet om morgenen i bakerhuset der alle møttes, kunne jeg kjenne testosteronet og adrenalinet som lå tykt under taket.
Jeg lærte utrolig mye nytt den dagen jeg var ute i skogen. Jeg lærte at sti, det er for pyser. At det har ikke noe å si hvor stor elgen er, men at det ikke er ei 2 år gammel ku.
å høre disse mennene snakke, for det første snakker de så bredt at jeg har problemer med å skjønne det. Og jeg er fra namsos. Og sjarongen. Alt de sier. alt de diskuterer når de sitter i det lille bakehuset.

Jeg lærte også at det å ta bilder av slakting, er en utfordring. Men jeg tror jeg klarte meg ganske bra. Det handler om å være kreativ.

Her er noe av det fine jeg fikk se...

 






Dette er et elgspor... fikk jeg beskjed om...


















 

stillhet

som hos de fleste andre i bloggverden har det vært stille hos meg i det siste. Mye av dette skyldes da mye jobb, mye skole og reportasje om Elgjakt i Trøndelag. phu.

Det kommer en sak om den elgjakta etterhvert, når jeg finner pusterom. Skal også få ferdig bowlingkaken min i morgen, og kommer noen bilder av den.

 

Idag er det ikke mye. Bare disse bildene som jeg tok en tidlig trøndermorgen, akkurat idet skodden steg opp, og jeg var på vei hjem fra et møte med elgjegere.

 


Fra veien mellom Skage og Namsos tidlig søndag morgen. ser skodden nærmer seg innigjennom der.


Mye fint i hagen til mamma når den første frosten og rimen kommer.

Tap



Oslo by night

Det er noe spesielt med høsten. Når det blir mørkt om kvelden, og lysene i byen blir tydelige.
















fly away

Mye fint man kan se i Spikersuppa






Tilbake til barndommen

Her brukte jeg min barndom. På hytta på Statland. Og å komme tilbake dit mange år etterpå, da ser jeg ting med et helt annet lys.








Kunst overalt

Jeg elsker å finne små ting å ta bilde av. Jeg finner motiver i de merkeligste ting. Her er noen.










En grå dag





Dette bildet fascinerer meg. Hele stemningen da jeg var ute å kjørte fascinerte meg. Fordi. Her er saken. Da jeg kjørte hjem fra en handletur la jeg merke til at himmelen var grå, et tynt grått lag, og over dette lå mørkegrå skyer. og solen stakk liksom litt fram her og der, bak det tynne skylaget. Jeg tenkte lenge på hvor jeg skulle stoppe, men bestemte meg til vente til jeg kom hjem. Der det selvfølgelig ikke vistes, og jeg måtte ut og kjøre litt til. Og det værste er. Dette er fargebilder. Jeg har ikke brukt noe svarthvittmodus eller endret på fargene. Dette er FARGENE PÅ HIMMELEN DEN DAGEN. Fascinerende.
Nei, vet du hva, jeg legge ved noen flere av disse jeg.




ensomhet




Revidert badebilde

Etter at jeg la ut bildet gledesrus i forigårs, fikk jeg klage fra modellen. Han mente dette bildet var MYE bedre, og at jeg burde legge ut det. Her vises det ikke mye, men det er virkelig et snapshot.

Gledesrus




Sammen i ensomheten

Fant denne blomsten på 1850 meter, ved Juvasshytta. Disse to blomstene sto helt alene der oppe. Har kalt bildet "Sammen i Ensomheten"


Styrke

Tok dette bildet på parkeringsplassen i går morges...

Når jeg så det. tenkte jeg som tittelen sier. Styrke.






Nå tenker noen, det er bare ugress.. Men ugresset er likevel ganske sterkt når det kommer seg igjennom asfalten.

Ut på tur i skogen




Bilder fra gudbrandsdalen

Bildene fra turen opp til Galdhøpiggen. Eller. fra turen ned da, rettere sagt. :P:P


Walking with the dead

De siste årene har det blitt populært med sosiale samlinger, eller tog, som ikke har noen hensikt, annet enn at det er gøy. For eksempel Zombie Walks.

I fjor kom jeg og mine søstre ut av en skobutikk i Karl Johan og ble møtt av en blodig kvinne som skrek hjerteskjærende. Etter henne fulgte omkring 30-40 mennesker, fulle av blod, slitte klær, store kjøttsår og sinnsyke blikk.

I år fikk jeg oppleve det igjen ved en ren tilfeldighet. Og jeg klarer ikke å la være å bli imponert.

Zombie Walks er et konsept som (ganske selvfølgelig) kommer fra USA. Det startet i utgangspunktet som en reklame for en filmfestival i California. I ettertid har det blitt en tradisjon i Sacramento, der de hvert år har et langt tog. To år senere kom den første "Walken" som ikke var reklame for noe, i Canada. Nå finnes det slike arrangement over hele verden, også et årlig i Oslo. Det finnes sider opp og sider ned om disse arrangementene, og de fleste statene i USA har årlige "Walker".

Men de har også blitt brukt til veldedighet, som i Pittsburgh, der verdensrekorden er satt for antall deltakere. De bruker samlingen til å støtte opp om hungersnød og fattigdom i verden.

Jeg må si jeg liker dette konseptet. Etter å ha bodd en stund i Oslo-området har jeg begynt å se meg lei av selgere, musikkanter og andre rariteter oppigjennom Karl Johan. Er også rimelig lei demonstrasjoner av det ene og andre slaget.
Dette er et arrangement som kun er sosialt, i Oslo avslutter de med piknikk, og får faktisk utdelt boller før turen starter, og det handler ikke om å tjene penger, politikk eller popularitet.
Zombie-walken er noe som ikke blir snakket mye om på forhånd, bortsett fra hos de inviterte, og kommer helt spontant på turister, og andre som vandrer igjennom Oslos hovedgate. Ingen plakater, ingen som sier noe, og ingen vet hva i alle dager det er som foregår. Kjempemoro!
Her er noen av årets Zombier.

Neste år håper jeg på å få invitasjon til arrangementet, ikke for å delta, men fordi jeg må få det med meg. Og jeg håper at turistene som var på tur i Oslo i dag, husker dette skremmende arrangementet fra Tigerstaden, og ikke de narkomane ved Oslo S, eller indianerne som ble bøtelagt og jagd vekk fra sin faste plass.

Blomsterpiken




, Lørenskog

Journalist, flymat-kokke-vikar, kakebaker og hobbymenneske. Har litt for mye å gjøre og alt for lite tid

hits