Blogg

Fjellgeiter og shoppingproblemer

Den egentlige planen om å gå Samaria ravinen på tirsdag ble endret av flere grunner. 1. Vi var for feite, og hadde for dårlige knær. 2. Vi hadde fått høre at turen innebar LITT bratt parti. Det bratte partiet var 4 km med 1 km nedstigning. Nei takk. 3.Turen skulle være enten 16 eller 18 km. Uvisst hvor lang egentlig, siden alle oppgir forskjellig lengde. Dette blir sabla langt når man er omgitt av stein og temperaturen stiger over 32 grader. Ehm.. Nei? 4. Turen tok ca 6-8 timer.. Nei.. Takk.

Men vi ville jo likevel ha litt opplevelser og booket derfor en togtur inn i «grand canyon» til den nette sum av 34 euro (mot 84 euro for ravineturen). Den turen tok oss også igjennom en ravine. Dog ikke så smal, og ikke til fots. No worries, vi var fornøyde med å se fjell.

Så vi satte oss på et bittelite tog som kjørte oss bort fra kysten og lengre inn på Kreta. Her skulle vi inn i den hvite fjellkjeden. Her startet vi turen gjennom en vakker ravine. Ikke fullt så trang som Samaria, men hvem klager? Her fikk vi også hilse på noen geiter, hyggelige skapninger, bortsett fra når de setter rompa til idet jeg skal ta bilde. Etter en liten stund kom vi fram til en fjell-landsby hvor vi skulle ha en times pause og vandre litt rundt. Vi fant oss et 2. verdenskrig-museum, dvs et 2. verdenskrig-rom med en del bilder og noen hjelmer, og sabla mye tekst på gresk. Så vandret vi videre og så på et digert tre, og kirken som var bygget for å hedre det treet. Mormor stoppet underveis og ba meg ta bilde av noen blomster. Har merket meg at mormor har samme forholdet til blomster som jeg har til små katter og hunder. Når hun møter en plante som holder på å dø, eller bare er dårlig stelt, kommer det et lite klynk og et sukk. Vi satte oss etter hvert ned for å drikke litt, og jeg prøvde det som skulle være en lokal spesialitet. En ostepai med honning. Det viste seg å være en potetkake fylt med ost, og dynket i honning. Men det gikk da ned. Etter en times tid var det klart for tog ned igjen. Innen den tid hadde kameraet mitt streiket og vi gikk over til mormors lille kompaktkamera. Turen ned var ganske lik turen opp, geiter, fjell, blomster, og sol. Venstre arm ble særdeles mye mer brent enn høyre denne dagen.

Vi var også innom en lokal greker som ville selge oss vin, honning og raki. Vi takket pent nei, og toget tok oss hjem igjen. Her var det klart for lunsj, og vi feiret 34 varmegrader med tomatsuppe. Ubeskrivelig deilig faktisk, og en av få ganger at tallerkenene var helt tomme.

På kveldstid bestemte vi oss for å vandre ned til stranden og spise på Gorgona. Her ble det moussaka, og store mengder raki. Føler at flaskene blir større og større for hver kveld, noe som totalt ødelegger kortspillingen for min del. Vi fikk også en ny venn på Gorgona, en koselig hund som mot slutten av måltidet la seg ned ved siden av oss. Han var det mormor kalte en «ekte bastard». Ellers moret jeg meg med å se på hvor morsomt kelnerne på Gorgona egentlig beveger seg, med beltespennen full av duppedingser, mens mormor uffet seg over at moussakaen ikke var like god som dagen før. Så vi har lært at moussakaen på Aletri er så fantastisk at mormor hører orgelmusikk i hodet.

Alt i alt, bra dag.

Onsdag våknet vi til det som ble den nest siste dagen. Etter å ha gløttet på været bestemte vi oss for å benytte skyene til å gå til Platanias og se om det var noe mer vi trengte der.

Jeg fant meg ny lommebok, neglelakk og sjokkerende nok enda flere bokser med neglelakk-fjerner-pads til 7 kr. (har nå kjøpt 11 bokser). Mormor kjøpte skjerf til hele familien og øredobber til seg selv. Jeg fikk igjen rollen som sherpa. Vi tok oss en kafferast og tok livet litt mer med ro. Etter å ha dynket i oss frappe med iskrem, var det mer titting i butikker før lunsj. Lunsjen var som vanlig altfor stor, billig, og frustrerende for to sparsomme damer. Her begynte det også å smådryppe litt så vi satt en stund før vi vandret hjemover til Agia Marina igjen.

Det er egentlig ganske økonomisk å ha med seg mormor på tur også. Vi er jo innom en god del slike småbutikker i løpet av en dag og jeg sikler meg bort i kjoler. Og mens hodet mitt prøver å finne unnskyldninger for å ikke kjøpe, slike som «du har nok kjoler» «Nei, denne var da ALTFOR dyr, hele 20 euro!!» «det blir jo vinter nå, når skal du bruke denne da», så er mormor litt mer bestemt. Etter å ha lagt et blikk på kjolen jeg sikler etter sier hun bestemt enten «nei denne er altfor kort for deg ja» eller «Nei denne er for liten for deg», mens hun drar og strekker i kjolen og holder den opp foran meg. Problem solved, dress no longer wanted.

Etter en liten avslapning på hotellrommet dro vi ned til Chania. Her skulle vi shoppe mer og spise. Til vår store frustrasjon så begynte shoppegleden å forlate oss, og det ble egentlig ikke så mye i sherpaposen min. Det ble en del honning, og noen smykkegaver. Jeg fikk kjøpt mer raki av en stor skotte, denne gangen gikk jeg for mint, fordi honningrakien hans ikke var spesielt god. Her var jeg likeså godt to ganger og handlet mint-raki med noen timers mellomrom.

Vi fant oss en koselig bortgjemt restaurant. Her måtte vi vente relativt lenge på å få bestille, fordi det viste seg at i virrvarret av innkasterdame, kokker og ørten servitører, var det kun en eldre herremann med vinranke i hårtustene som tok bestilling. Dog var atmosfæren ellers upåklagelig, maten fantastisk og vi var fornøyde. Rakiflaskene blir bare større og større.

Men mindre det skjer noe helt uforutsigbart og fantastisk på reisens siste dag er nok dette siste ferieblogging på en stund. Nå har jeg hatt 11 dager ferie i år, og det får da jammen meg være nok. Kan ikke få for mye av dette heller.

Turens ultimate høydepunkt kommer på torsdag formiddag, mens vi spiser frokost og legger kabal. Jeg hjelper til og sier ifra når mormor misser et par trekk. Så ser hun på meg og sier «jeg er ikke så borte som du skal ha det til», etterfulgt av å legge kløver dame på spar konge.. Et minutt etterpå prøver hun seg på å legge hjerter fire i ruter-bunken. Plutselig falt dette argumentet sammen.

Har iløpet av turen ikke klart å oppnå målet om å få mormor til å bade. Selv ikke da jeg prøvde meg med det hun selv hadde nevnt, nemlig at vi skulle gjøre ting vi ikke trodde vi ville gjøre.. Oh well.. I tried.

 

Nå gleder jeg meg enormt til stor seng, ordentlig dyne, lage min egen mat og musikk. (siden mobilen nekter å ta til seg strøm, og tab-en er tom for strøm blir det ikke mye spotify om dagen.. eller natten).

Geit gjemmer seg bak tre i ravinen

Vår nye bastard-kompis

Dette var visst en sex-shop avdeling på en butikk. Men jeg så t-skjorter og crogs.. Likevel turte vi ikke å gå inn.. 

 Lunsj. Som vanlig altfor mye.. 



Prøvde å ta selfie med mormora. Men vi fant ut at vi fikk ikke til å se vakre ut samtidig.. Så her er begge to.. 


 Den snodigste forretten på huset. Brød, fem sorte oliven og to biter agurk. 

 

Puppedask og bon jovi-lassaroner

Mandag var det ny uke og nye opplevelser på kreta. Vi våknet til nyhetene hjemme om streiken som var over, og flyet med våre landsmenn som ikke kom seg til Chania, men måtte sirkle rundt Gardermoen hele kvelden. Trøstet oss med at det var greit det skjedde nå, for det var dette flyet vi skulle tatt tilbake på torsdag, og vi antar de ikke har flere punkteringer denne uken.

Vi ble enige om litt strandliv på morgenkvisten og satte i vei til stranden. Endelig fikk vi møtt den overblide, småplagsomme grekeren Alex som jeg faktisk har savnet litt. Rare greier. Han hevder han husker meg fra i fjor. Dog, det hevdet også manikyrvenninnen min, og der har jeg aldri vært.

Strandlivet ble ikke fullt så rolig i dag som tidligere. Etter å ha ligget noen timer, var jeg langt inne i Jo Nesbøs verden, med spotify i øret, og alt rundt meg ble ignorert. Helt til jeg merket at mormor snakket med noen. Når jeg snur meg ser jeg hun har blitt angrepet av en massasjedame. Jeg prøver å ro henne ut av situasjonen, men plutselig kommer damen mot meg, og legger meg fast ned i solsengen igjen. Dette er et flashback fra året før da jeg også fikk hodet trykket ned i Jo Nesbø, og ble knadd på. Jeg prøver å protestere, men til liten nytte.

Hun tar etter hvert av meg bikinioverdelen og drar ned bikinitrusa. Nå begynner jeg å bli stressa. Jeg mumler bort til mormor at hun kunne nå i det minste spandert noen drinker først, før hun lot denne dama tafse på meg. Her ligger jeg den neste halvtimen og blir smurt inn i babyolje. Kjempeide for Blancisimo som ikke tåler sol. Når hun endelig er ferdig, etter først å ha plassert puppene på hendene mine, og så i ansiktet mitt, er jeg relativt frustrert. Jeg kan ikke huske å ha bedt om å ha bli avkledd og fått en puppedask. Og i tillegg krever hun nå 50 euro fra meg.

Oh well. Det var jo ikke så ille som i fjor.

Etter at jeg nå er like glatt som ei sklie (tolk det som du vil), så må jeg bade litt, nok en gang uten mormora. Hun er nemlig veldig vanskelig å få med ut i vannet. Jeg har prøvd flere dager, men hun har sagt at bølgene er for store. I dag er det vindstille, men da får jeg bare beskjed om å slutte med dette maset. Tasser ut alene.

Så var det lunsj-tid, og vi stakk de små 10 metrene fra sengene og opp til Gorgona for å spise. Vi valgte det samme som i fjor, Cæsar Tortilla, tett fulgt av mojito til meg, og øl til mormora. It?s gotta be five somewhere, right?

Når kelneren (eieren av stedet) kommer for å ta bestilling, blir mormor litt forfjamset. Etterpå forteller hun meg at hun trodde denne mannen var en lassaron med mobiltelefon (bestillings-paden). Priceless moment.

Vi får etter hvert riktig mat (fikk feil først, no harm), og hiver innpå. Jommen så godt. Etter maten bestiller vi mer mojito og iskaffe for å ha med ned til stranden. Da merker vi at kelneren vår, som nå er vanlig ansatt, ikke en lassaron, liker «nei» leken. Og gir beskjed om at ikke får vi bestille, og ikke får vi drikke på stranden, noe han smilende retter opp. Når jeg ber om å få betale med kort får jeg selvfølgelig samme beskjed, nei. Men joda. Fikk det. Hadde jeg bare husket å ta med kortet. Så mormor fikk betale, men men. Litt skylder hun for den massasjen, tenkte jeg.

Så ble det mer strand, mer bading på meg, ingen på mormor. Det norske paret ved siden av oss fikk en dobbel-massasje av to herrer. Plutselig priset jeg meg høyt for at mormor hadde blitt overtalt av en dame, og ikke en mann?

Rundt oss lå det en del folk denne dagen, noe som ikke er noe uvanlig. Men det uvanlige var at på vår høyre side dukket det til stadighet opp toppløse solere. Ikke noe i mot det, men her var det tydelig at HVEM SOM HELST kan sole seg toppløs.. Holdt meg til venstresiden jeg.

Så var det opp for å vaske av babyolje og smøre mine brendte skuldre. Hadde tross alt ligget i sola mer enn 20 minutter. Vi tok oss en liten avslapning hjemme, jeg fikk redigert litt bilder og mormor fikk stukket ut ryggen litt.

Så tok vi til gatene. På veien gikk vi forbi Lottos og Alex, hvor vi hadde planlagt å spise litt senere. Alex hilste vennlig og tok meg i hånden. Mormor spurte derpå om han kjente meg igjen? Jeg måtte svare som sant var, at det tror jeg ikke, for blikket hans nådde aldri ansiktet mitt. (jeg hadde pønta meg da vettu). Mormor ville ha manikyr, så vi dit, og mens jeg surfet meg vekk, og skravlet litt med de damene som var der, ble mormor pleiet. Til hennes store frustrasjon av en svært lite hyggelig dame, som kun skravlet med søsteren på gresk. Har en plan om å gå for å klage. For jeg var superfornøyd med mine søte blonde pleier, mens mormor sin var unøyaktig med neglene og ikke spesielt hyggelig.

Etter at mormor hadde blitt glanset opp, vandret vi gatelangs for å tørke neglene. Klarte så vidt å unngå den plagsomme damen med puppene som vil at vi skal spise hos henne. Hun var opptatt med å fortelle et norsk par at hun hadde fersk fisk i dag også. Vi vandret gjennom hele Agia Marina mens vi ventet på tørken og sulten. Tittet på klokker og vesker (som fremdeles er fyfy) og gaver. Fant ingenting.

Så dro vi tilbake til alex, som denne gangen i alle fall PRØVDE å se meg i ansiktet. Hyggelig det også.

Her fikk vi også levende musikk, noe som var tidvis plagsomt, men ellers herlig. Mormor ville ha kylling og jeg ville ha pizza, så da ble det så. Dette til mormors store frustrasjon da hun oppdaget størrelsen på både pizza og kyllingen. «altså, det sto kyllingfilet, men dette er jo en hel høne».

På lottos er det jo samme eier som på Gorgona, og derfor også de samme så pad-ene som brukes til bestilling. Mormor fascineres av dette, og mente at guttene her så litt ut som Harry Hole, og at sjefskokken minnet særdeles om Kojac. Vi spiste oss gode og mette, og nøt musikken. Alex var innom en tur og flørtet med mormor. Altså tre ganger på en dag har vi blitt spurt om mormor er mamman min. Har nå vært streng og sagt, «nå må du ta det til deg, altså. Du er ung, damnit.».

Det var etter maten som vanlig klart for dessert, her i form av frukt, is og delfiakake, servert med raki. Jeg hivde i meg 2,5 glass med raki, mens mormor supet i seg halvannet. Etter det begynte de små guttene som underholdt oss å spille Bon Jovi, og jeg nektet å reise meg, betalt eller ei. Mormor prøvde imens å føre en samtale. Jeg husker noe med en gutt som het vegard, som ikke dro på ferie, men resten var bare «I sleep on a bed of nails». Vi satt så lenge at Kojac kom bærende på nok en flaske Raki og et glass for å skåle med oss og slå av en prat. 2 nye glass med raki til Torill. Som Juan Carlos i Spania ville sagt. Ikke bra.

Vi fikk til slutt valset oss ut av lokalet, mormor sliten i beina, og torill dritings.

 

Det ble som vanlig casino på terrassen, men relativt kortvarig, da jeg til stadighet prøvde meg på nye triks for å få esser og spar to. Iløpet av kvelden sluttet mobilen min å ta til seg strøm. Altså har da både mobilen og nettbrettet tatt kvelden. Tviholder på pc-en så lenge det varer. 

I mangel av bilder, siden mobilen er død: her er litt random turbilder. 

 

Puppesalg på gata i Chania


Svampesalg på båten 




Jordskjelv og raki-mangel

Lørdag var vi oppe god tid, vi hadde nemlig en plan om Chania. Etter litt kjappkjapp frokost, og en sjekk på nettet, fant vi ut at det var lørdags-marked i Chania, og vi hev oss på bussen nedover. Denne gangen husket vi hvor bussholdeplassen var, og gikk bare 100 meter fra hotellet.

Vel nede i Chania startet vandreturen mot markedet. Men kartleser og sherpa Torill hadde glemt kartet, og måtte gå på en et år gammel hukommelse. Noe som gikk rimelig greit, men jeg tror det ble en omvei likevel. Inn i markedet vandret vi rundt fruktfat, grønnsaksboder og skrikende grekere. Mormor mente at det var ikke slik hun husket markedet, og jeg forklarte at vi måtte bare komme oss igjennom all frukta, så kom vi til klærne. Det gjorde vi til slutt, etter at jeg hadde mistet mormora et par ganger. Ære være solhatten hennes.

Her vandret vi rundt rare klesboder, mens grekerne skrek ut at trusene bare kostet en euro, og at den buksa der var på salg. Mormor fant seg til slutt en kortbukse, og vi vandre ut av markedet. Her ble jeg påkjørt av både en bil og en motorsykkel som synes det var forkastelig at jeg gikk på yttersiden av de parkerte bilene, og ikke på innsiden (der det var boder, folk og stabler med toalettpapir jeg måtte klatre over). Kom ut av det uten varig men, dog noen trønderske banneord.

Vi vandret ned til havnen igjen for å ta en kopp kaffe. Den var iskald (slik vi for så vidt ba om) og altfor sterk. Vi ble ikke her lenge. VI vandret videre for å finne mat. Vi fant et sted med tapas for to og gratis wifi. Alt vi kunne be om der også. I tillegg fikk vi en fantastisk utsikt over havnen. Her satt vi lenge og nøt livet i Hellas.

Vi vandret videre, og fant oss noen gode tilbud. Mormor fikk tak i en kongelenge hun har lett etter i flere år, og fikk samtidig vasket smykkene hun hadde på. Vi fikk i oss litt (en relativt stor porsjon) frozen yogurt, med nugattisaus og friske frukter. Vi vandret litt igjennom de trange gatene med skrikende grekere før vi etter hvert tok turen tilbake til Agia Marina.

På vei inn i leiligheten møtte vi en svært stressa hushjelp, som nå ikke rakk å vaske gulv eller legge på sengene ordentlig. Hun viste også litt frustrasjon over at vi bare brukte det ene soverommet. Oh well..

Siden det fremdeles var tidlig bestemte vi oss for å ta en strandtur og få litt farge (Mormor: Farge. Torill: RØD). Prøvde å få mormor med ut i vannet, men fikk høre at bølgene var for store. Tiden gikk fort, og når klokken passerte 18.00 var det på tide å gå hjem. Vi bestemte oss for å dra tilbake til stedet vi besøkte første kvelden, og få med oss solnedgangen. Ble forsøkt kidnappet på veien av en standhaftig dame med store pupper som ville vi skulle smake på maten i hennes restaurant. Vi har nå tre visTittkort fra henne, et fra hver gang vi passerer. Vi fant Mistos og fikk et bord helt ved stranden. Her ble vi etter hvert joinet av et svensk bryllup. Fin gjeng det der. Søt brud og greier. De skulle selvfølgelig ta bilder i solnedgangen på stranda. Det gikk som det måtte, og brudgommen endte med rimelig våte bukser. Som kvinner flest i dyr kjole var brura kjapp og slapp unna.

Her satt vi lenge og koste oss med småretter. Vi bestilte brød, tzatziki, olivenpasta, grillet feta og noe som het smashed potatoes, som viste seg å være en potetgrøt med hvitløk. Eller rettere sagt.. En hvitløksgrøt med poteter i.

Etter maten ventet vi på den tradisjonelle frukt og raki-desserten. Den var i kveld bare frukt, noe mormor mente var min skyld, siden hun var like vakker som i går, mens jeg hadde byttet ut min smashing fersken-coctail-kjole med en lang blå «kjedelig» kjole.

Vi gikk hjem og kvelden ble helt naturlig avsluttet med martini bianco og kortspilling på verandaen. Like etter jeg hadde gått inn for kvelden begynte det å smelle kraftig utenfor. Som den tidligere favela-journalisten jeg er, fikk jeg tilløp til panikk, og var på vei under sofaen da mormor kom inn og ropte at nå er det fyrverkeri i bryllupet. Jeg var takk og lov kjapp til å komme meg opp fra gulvet.

Neste dag stresset vi ikke, siden hushjelpen hadde fri. Jeg hadde bestilt meg manikyr og pedikyr, men først skulle vi gjennom et forrykende inspirasjonsmøte med Apollo. (det var på vårt hotell, so why not). Der ble vi møtt av to energiske smågutter som virket som de jobbet i barnehage. Det gjorde de vel strengt talt også. De fortalte gledelig om alle byene på Kreta, som alle var favorittbyene, og den mest greske og kretiske byen de hadde sett. Det samme gjaldt strendene. I tillegg vandret de frem og tilbake så mye at jeg måtte holde meg fast i stolen for å ikke få sammenbrudd. (stå i ro, god damnit). De kunne også fortelle om små søte ting man kunne oppleve. Som for eksempel segway-turer i Chania, som du da kunne leie i alt fra 1,15 timer til 1,30 timer. Stort spenn der altså.

Etter en times tortur-skravling på byttende norsk og svensk, tok vi en prat med herr Mikkel Rev, som også snakket dansk, (men ikke breitrøndersk). Vi ble vel enige om at den planlagte Ravineturen ikke var for oss. Han mente vi var for feite. Og vi kunne ikke argumentere. Han hadde også nevnt tidligere at han ikke var godt trent selv, men fint klarte å gjennomføre turen. Når han da hevder den er for tung for oss, må vi ta han på ordet. (noe av grunnen var også at det bratte partiet vi hadde fått høre om var 4 km nedoverbakke med 1 km høydesenking. Mye ).

 Her er likefør Mikkel Rev startet cheerleading-rutinen sin. 

Så var det pleietid for Torill. Plantet meg på den nærmeste spasalongen der jeg hadde time, og ble møtt av ei trivelig dame. Vi kom godt overens. Mye skyldtes nok hennes væremåte og det faktum at i det sekundet hun hadde seg ned for å starte med beina mine bryter hun ut «FIKK du med deg jordskjelvet i forigårs» (engelsk altså). Hvorpå jeg bryter ut «JA, det VAR et jordskjelv ja??!». Fikk da fortalt at skjelvet var 5.7 på Richters skala. (Det sier jo litt om hva mormor tenker at rørene på hotellet er kapable til). Etter halvannen time med skravling om kaker, festing, sol, sommer og mørketid, ble jeg hentet av mormora. Jeg hadde nemlig ikke tatt med meg åpne sko, og DET måtte man ha etter en pedikyrtime.

Etter en liten lunsj uten store høydepunkter var det klart for stranden igjen. Vi valset ned og fant oss to senger. Denne gangen kom det en særdeles lite blid mann og skulle ha penger. Det gikk fint, forberedt på det, men merket at jeg savnet Alex, den vanlige seng-mannen.

Vi lå og brunet oss vel og lenge. Jeg prøvde å få mormora ut i vannet et par ganger, men fikk streng beskjed om at bølgene var fremdeles for store, og at jeg måtte slutte med maset. (sendte klagemelding hjem). Jeg trøstet meg med en caipirinha.

 

Etter at alle andre hadde gått, og sola var på vei ned, gikk vi opp, og gjorde oss klar for å spise. Jeg pyntet meg ekstra, slik at vi skulle få Raki. Vi gikk til et sted vi ble tipset om av Astrid hjemme i Namsos, og ble gledelig fornøyd der. Koselig folk, og god mat. Dog, torill var særdeles sulten, og gikk for dessert. Det var en noe skuffende valnøttkake dynket helt våt av karamellsaus. Men man legger aldri igjen dessert. Til trøst fikk vi ikke frukt og raki, men KAKE og raki. En deilig kokoskake som gjorde verden til et bedre sted igjen. Mormor irriterer seg over hvordan de setter serviettene i holderne på bordet her. Det er tydeligvis feil. Uten at vi har lagt noe baluba av det.

Valnøttkake og ekstrakake med kokos.. 

 

Kvelden ble som vanlig avsluttet med casino på verandaen. Er fremdeles overbevist om at mormor jukser, og sliter med å vinne. Vi har også bestemt oss for en togtur opp til noen vinlunder istedenfor denne ravineturen vi visstnok er for feite til.

Ellers har vi hatt en tzatzikipause-dag i dag. Mormor mener vi spiser for mye. Men klarer likevel å kommentere at jeg er så prektig når jeg vil drikke vann og ikke øl til lunsjen. (fire dager uten cola, woohoooo) (long Island telles ikke altså).

 

Morsomme ting mormor får seg til å si:

Når hun ikke hører meg: Æ høre notj ka du sei, men båtn ska du få lån.

 

Når hun synes det er morsomt at jeg skvetter fordi noe faller i gulvet: Ja, men du vart no skremt av jordskjelvet å du da. 

 
Utsikten fra verandaen på hotellet

Liten bryllupsgutt i solnedgang

Brudefotografering


















Stuepiker og oppspiste føtter

 

Etter en fredfylt natt våknet vi opp til en både rolig og forferdelig morgen. Både mormora og barnebarnet var våkne i ukristelig tid. Mens mormor var på badet våknet jeg ekstra da hele sengen begynte å riste i flere sekunder. I de sekundene går tanker om bombing, tredje verdenskring, tanks utenfor vinduet og vulkanutbrudd igjennom hodet. Mormor på sin side var mye roligere, og mente det var rørene som ristet. Vi ble ikke enige, men jeg mener det var et jordskjelv. Vi sovnet til slutt igjen, og flere timer senere ( i mitt hode bare en halvtime) våknet jeg av en blid stemme som ropte good morning.. Det tok noen sekunder før jeg skjønte at jeg måtte svare før vedkommende kom inn. For sent. Plutselig sto det en hushjelp i soiveromsdøra, perpleks og forvirret. Mens jeg prøver å våkne, merker jeg at mormor er borte. Hun svarte ikke denne damen, så hvor i svarte var hun? Jeg og hushjelpen kom til enighet om at det var for tidlig for denne norske jenta, og hun lovet å komme tilbake. Etter noen minutter fant jeg også mormor på verandaen, som ikke hadde hørt denne damen som valset inn døra vår. Klokka var halv ti, og det var på tide å stå opp.

Det ble frokost på verandaen, men vi oppdaget etter hvert at HER kunne vi ikke sitte, vi måtte nok ut.

Siden det allerede var langt på dag (kl. 10.30), og været var lettskyet passet det bra med en gåtur på Platanias. Vi fant en buss-stopp lengst mulig unna, siden det var den eneste jeg husket på, og fant en buss. Buss-sjåføren mente vist at vi trengte litt trening og satte oss av helt i enden av platanias. Herfra vandret vi inn mot sentrum. Planen var litt fiskespa og shopping. Først vandret vi litt inn og ut av butikker. Før reisen hadde vi lagt ned regler om at jeg ikke fikk kjøpe klokker, og mormor fikk ikke kjøpe vesker. Noe som resulterte at vi begge gikk og siklet etter dette.

 Kaffepause

 JEG VIL HA DENNE!!!! 

Etter å ha siklet oss ferdig, kjøpt et lass med neglelakkfjerner-pads til en billig penge, torill fikk kjøpt seg ny piercing, og mormor fikk studert sølvlenker, gikk vi etter hvert til fiske-spaet. (dog, vi måtte vente i 30 minutter, og gikk en runde til med shopping).  Så var det klart for fiskespa. Damen på spaet var ivrig etter å få oss i vannet, siden hun ikke hadde andre kunder der da, og nærmest slengte beina mine ned i fiskebadet, foran en drøss franske tilskuere, slik at de skulle se hvor deilig det var. Prøvde som best det var å sette opp en maske som sa «dette kiler IKKE mer enn ville helvette, og er egentlig særdeles behagelig». Så fikk mormor også deiset i vannet. Hun ville også ha pedikyr etterpå, og vi fikk etter hvert gitt beskjed om dette. Når tiden nærmet seg slutten (vi bestilte 30 minutter med fiskespising), kom damen og forklarte pedikyr, priser og jada jada. Hun fortalte da at siden jeg skulle vente på mormora, kunne jeg få sitte hos fiskene mens hun fikk pedikyr, gratis altså.

Hun så det vel som fin reklame å ha denne damen med altfor stor utrigning sittende ytterst i salongen og bli spist på av sultne fisker. Ellers tenkte hun vel at mine problem-ben trengte det. Eller en kombo. Fiskene var fornøyde, i alle fall.

 Lurer på om fiskene foretrakk høyrefoten.. 

 Mormors fisker tar seg en velfortjent dupp

Så mens mormor fikk lakk, skjennepreken om at hun ikke skrubbet bena ofte nok, og myke oljer, ble bena mine spist på av skremmende nok fremdeles sultne fisker. Mens mormor sine minifisker for lengst hadde spist seg mette, og lagt seg nederst i tanken for en dupp etter hun gikk opp, hadde jeg fått fisker på sei-størrelse som spiste av hjertens lyst. Gleden var stor da jeg innimellom spriket med tærne, og den kom to gjeddeligndene skapninger mellom hver tå. Mot slutten begynte noen av fiskene å ta pause, ved å legge seg i bunnen i noen minutter, før de på nytt spiste litt på meg. Mormor uttrykte til stadighet uro over om jeg kom til å ha noe ben igjen før dagen var omme.

Etter en time i kaldt, brusende og kilende vann fikk jeg også komme opp til slutt. Da var mormor nylakkert, og hos meg var både hud og neglelakk spist vekk. Men aldri har jeg hatt mykere føtter. Så mens fiskene på Aqua Spa tok seg en velfortjent middagslur, dro vi for å spise lunsj. Vi tok det første (vel, tredje) og beste. En fin utsikt, fint sted, og som de fleste restauranter på denne tiden av året på kreta, relativt tom. Her ble vi møtt av en liten gutt, typ 5 år, som ropte storslått HELLO, og som var iført en t-skjorte med påskriften «I will be your crush». Åh, ja, mer enn gjerne.

Klok av gårsdagen ble lunsjen vinblader, tzatziki og brød. Mer enn nok mat, der altså. Igjen uttrykte mormor frustrasjon over at jeg skulle være ordentlig og drikke vann, mens hun kjøpte øl. Det hører med at hun til stadighet nekter meg cola. Så her valgte jeg likeså godt en paraplydrink (dog fløy paraplyen av sted før drinken nådde bordet). Etter maten mente mormor at vi skulle gå for dessert. Hun valgte en Baklava, mens jeg kjørte på med et stort glass sjokolade-parfait dekket med krem og nøtter. Mektig.com.

Etter maten vandret vi hjem mot Agia Marina. Vi stoppet hist og pist for å titte litt, og fikk handlet en gave eller to. Mormor hadde bestemt seg for å kjøpe gave til Espen her nede, og på en shappe langs veien klarte jeg nesten ikke å dy meg fra å foreslå en rosa Real Madrid-trøye med Ronaldo på.. Men jeg fryktet at det ville blitt månelyst i heimen, hvor Barca styrer.

Vel hjemme var det for meg klart for litt pool-side, mens mormor ble på rommet og la kabal. Relativt lite som skjedde i de timene der altså.

Så var det klart for middag, og vi kledde oss opp. Mormor ble veldig fornøyd da hun så mitt kjolevalg for kvelden og sa blant annet «ja, derre va nå ainna inj der gråe greiern du hadd på dæ tiliar». Som flere har sagt før, så er visst fersken min farge, må bare godta det.

Vi dro ned til stranden for å se solnedgangen på restauranten Gorgona. Her prøvde vi oss igjen på salat, og var heldigere denne gangen. Vi bestilte også brød og tzatiziki, som på denne restauranten betydde et halvt brød på en seng av krutonger. Dette første også til litt forvirring, fordi kelnerne skjønte ikke helt at vi ville ha alt samtidig, og vi så oss nødt til å bare stirre på brødet i 10 min før vi til slutt fikk salaten også.

Maten var fortreffelig, og solnedgangen vakker. Og for ikke å snakke om oss.

Vi prøvde i nesten en time å få betale, da jeg var tidlig ute med å legge penger i det lille shotglasset med regningen i. Men vi måtte vente lenge, og flytte fram og tilbake på dette glasset, før kelneren tok i det. Men tilslutt forsvant det da. Og da fikk vi den tradisjonelle frukten og Rakien. Men på Gorgona ville de visst at vi skulle bli ordentlig godfulle, og hadde likeså godt gitt oss en hel mugge med raki, nok til en gruppe sjømenn. Jeg fikk styrtet to glass mens mormor supet i seg ett. På samme måte som vi ikke liker å legge igjen mat på tallerken, er det også få og skam å legge igjen drikke. Men her hadde vi rett og slett ikke noe valg, hvis vi skulle ha håp om å finne igjen hotellrommet.

Dette er etter at vi har tatt tre glass... så.. ja, MYE. 


Vel tilbake på rommet ble det kortspilling på terassen. Jeg tapte så det ljomet. Litt fordi jeg slet med å huske reglene, og litt fordi mormor slet med å se kortene, og prøvde seg på alle mulige trekk.

 

Temperaturene er gode, maten er god, og vi koser oss. 









 SPOT ON, sånn jeg er. 




Sånn er jeg... kanskje ikke.. 





Over til ting Torill ser og tenker porno om. Spesielt når hun ikke ser forskjell på P og D. 

Farao i furua, og mormora på ferie

Mamma sender melding en sen fredag kveld. «Du må ringe mormor i morgen. Hun er urolig». Dette er den siste i en rekke meldinger og telefoner fra familien «panisk». Etter at jeg har fortalt mamma at jeg reiser på en langhelg til Spania, informerer hun om at mormor trodde det mente at vår planlagte tur til Kreta var avlyst. Så fra en varm stue i Pizarra, Malaga måtte jeg roe ned mormor og fortelle at denne turen kun var en spontant-tur.

Men en uke før avreise er ikke mormor rolig lenger. Hun mistenker at jeg ikke lenger vil til Kreta på ferie, og det virker nesten som hun er innstilt på dette. For denne desperate jakten på beste pris og intens leting på restplass.no som barnebarnet bedriver stresser henne veldig. For ferier skal være bestilt i god tid.

Og joda, det er jo slik jeg egentlig er også. Før jeg oppdaget sydenferier. Men restplasser er en herlig ting, og jeg fulgte med dag og natt i over halvannen måned for å finne den beste prisen, uten å bli fornøyd. Men denne fredagen må jeg altså kaste inn håndkle og godta prisen 2500 pr hode for 1 uke på Kreta. Blodpris der altså. Sender melding til en bekymret mormor og roer ned med at reise er funnet.

Det jeg da ikke hadde tenkt på var at mens restplassprisen gikk ned gikk prisen på fly fra Namsos for mormor betraktelig opp, og ble nesten like kostbar.

Onsdag ettermiddag henter jeg mormor på flyplassen, pakker i henne en mocca-cocos-frappuchino og setter kursen mot Lørenskog. Etter en kveld med skravling og pakking var vi klar for avreise. Men mormor var ikke helt enig i mine pakkemetoder. «Skal du virkelig ha med deg speilrefleksen?». Og litt drama ble det også da jeg pakket ned broderingen min. For mens jeg så på dette som en selvfølge og antok at også mormor hadde med seg mønster på minst tre marius-gensere og en dåpskjole, kom hun helt strikkefri. Skummelt. Men fikk skreket meg til broderinga, siden jeg ville brodere på flyet.

Det ble ikke flere harde diskusjoner og vi la oss før avreise morgenen etter, med en klar plan om når vi skulle dra. Og hvilken forskjell. Mens jeg før turen til Malaga og Pizarra sto og trippet på Gardermoen med 47 minutter til flyavgang, var jeg og mormor klare til innsjekking 1.56 t før avreise. Og da hadde vi faktisk stresset litt siden vi var «litt sene».

På Gardermoen fikk jeg den store glede av å spandere frokost, nøtter og drikke til turen. Har jo tross alt rabatt. Lykke!

Flyturen gikk relativt smertefritt for seg. Mormor trengte hjelp til å skru av mobilen, fordi det gjorde hun aldri. Vi sovnet begge under takeoff, og sov i en times tid. Så ble det litt skravling, etterfulgt av at mormor prøvde seg på kryssord. Jeg sier prøvde seg, fordi det tok ikke mer enn fire ord, så sov hun igjen. Etter at jeg dultet i henne og sa at «her blir det kake, tror jeg», var hun klar til fire nye ord, før det var pause igjen. Jeg koste meg med broderingen, og mintes fjorårets tur, den gang med Thomas Cook (fikk Nova Air denne gangen, som jeg IKKE lager mat til, hrmf), og den fantastiske flyverten med kommentering. Her var det trauste svensker med informasjon om dagens meny, og taxfree-varer. Bored.

Å lande i Chania var som før. Varmt, litt trangt, og ellers helt ok. Mye mindre folk enn forrige gang, og det at jeg visste hvor vi skulle gå gjorde at vi enkelt kom oss til bussen, etter å ha lokalisert ugle-merket på kofferten til mormor og min egen halvfulle amerika-koffert.

Bussturen var som den skulle være. En skravlete, svensk turguide som gjerne kom med spøker både om nordmenn og svensker som førte til at maks to personer i bussen humret lett. (ikke oss). Vi kjørte oss fast flere ganger, og bussjåføren viste at han var en jævel til å rygge. Vi kom oss etter hvert til hotellet, som (takket være Torills krevende restplassjakt) var sabla sentralt på Agia Marina. Akkurat som jeg ville ha det.

Her ble det forvirring. Først ble vi fratatt passene. Disse ble fint pakket bort. Så fikk vi en hel rekke beskjeder på stotrende engelsk, hvor vi kun forstod halvparten. Hovedpunktene gjaldt åpningstider på frokosten og hvordan man måtte huske å ikke ta håndklærne ut av rommet. Damen som forklarte het morsomt nok Alkis-titts. Eller noe i den duren. Blir lett å huske. Så ble vi ført gjennom et virrvarr av veier, småbrune nordmenn og fulle dansker, opp en drøss trapper og gjennom ganger, før vi kom til rommet vårt. Vi har blitt enige om at vi ikke kan bli for fulle, for da finner vi ikke fram.

Vi har da fått en tre roms leilighet. Med en dobbelseng i et rom, og to enkeltsenger i det andre. Ifølge hotellets sider er rommet passe for 4-7 personer. Mistenker at de har sett bilde av oss, og sagt  «nei, gi dem et ekstra stort rom, da». Personalet mente visst at vi skulle ta dobbelsengen og hadde lagt håndklær der. Vi flyttet til enkeltsengene. Wifi kunne vi få på EN ENHET, ikke flere. Så vi (jeg) valgte mobilen min. Måtte senere tilbake og få til pcen også, da jeg oppdaget at det ikke var wifi gratis ved bassenget, slik jeg trodde. Dog, de hadde happyhour på drinker, så det hjalp?

Etter litt utpakking gikk turen ut for å finne mat. Vi (igjen jeg) valgte samme sted som jeg og Sunniva startet med i fjor. Jeg gikk for en ordentlig gresk pizza med fetaost, oliven, løk og champignon, mens mormor gikk for carabonara. Vi hadde begge glemt hvor store porsjonene var, og måtte gi tapt ganske tidlig.  Vi fikk også is på huset til dessert, servert i gamle syltetøyglass, og så søtt at det klistret seg til ganen. Her ble vi også underholdt av eiernes lille datter. Hun raste rundt og lekte. Plutselig sto hun rett ved mormor, og klasket henne på armen med en «engangs-matlue». Vanskelig å holde seg seriøs da. Etter å ha fått litt kjeft av sin mor, strøk hun mormor forsiktig på armen, og gikk igjen. En halvtime senere kom hun tilbake og gjentok bedriften.

Etter litt shopping av solkrem (til hun som blir solbrent av å sitte inne), håndkle (til hun som ikke skjønte at hun trengte det) og litt mat, vandret vi tilbake til hotellrommet (vi fant fram), og tok oss en dupp.

Kvelden kom raskt, og det ble en liten vandring i området rundt Agia Marina. Vi var begge enige om at et stort måltid var unødvendig etter en gigantisk lunsj, og skulle prøve noe enkelt. Lykke til med den. Vi fant en nydelig, koselig restaurant ved stranden. Solen hadde for lengst gått ned, og ikke fikk vi sitte nært stranden heller, så utsikten begrenset seg til et dansk stamgjestpar som skulle prate med samtlige ansatte, og en svensk storfamilie som hadde appetitt som en overvektig amerikaner. Men over oss var det et vakkert oliven-tre-tak, og vi var fornøyde.

Mormor gikk for en liten salat av typen Crete-salat, mens jeg forsynte meg fra forrett-menyen med brød, tzatziki, feta og olivenpasta. Da salaten kom på bordet fikk jeg se et uttrykk på mormor jeg ikke vil kunne gjenskape noen gang. For salaten var av det store slaget. Virkelig store slaget. Etter å ha pustet ut et par ganger sa hun bare: «Torill, du må hjelpe meg med denne», og jeg gjorde som jeg fikk beskjed om. Og etter at maten var fordøyd, og vi hadde uffet oss over at ingen av oss spiste opp maten og mormor hadde påpekt «om ikke annet, så drikker vi i alle fall opp vinen, altså», var det klart for frukt og raki, selvfølgelig. Hadde glemt hvor ille det var. Men det gikk da ned. Koselig sted var det uansett, til tross for den svenske damen på bordet ved siden av som ropte etter kelneren når Rakien kom på bordet, for å spørre hva i alle dager det var. (Følte meg litt verdensvant).

Var veldig fin restaurant, og vi skal tilbake dit, men da i solnedgangen. 

Vi kom oss helberget opp trappene til hotellrommet, og avsluttet på verandaen. Har finfin utsikt over det ene og det andre. Det mest interessante: Et dritings ektepar på vei hjem, som ikke skjønte hvordan døren fungerte, men likevel klarte å begynne avkledningen; et ektepar som spilte på hver sin Ipad, og en hund.

Merker at trøndersken blir ganske brei av denne turen. Bare etter halvannen dag med mormor har jeg gått over til «meinjersh», «ainjshles» og «fårrå». Er redd for Espen når jeg kommer hjem.

Vi har begynt å revurdere turen til ravinen, etter at vi merker hvor sliten vi er etter trappene på hotellet, men skal undersøke nærmere. 16 km ble plutselig veldig langt. 

Har faktisk fått lov til å betale litt her nede også, noe som gleder meg veldig.

 

 

 







En blomst i håret, og ingen mat i magen.

Siste dag før avreise ble en rolig dag. Siden vi (iallfall vi som ikke var Edgardo) var oppe til 06.00 ble det ingen tidlig morgen. Startet dagen med en kaffe med Edgardo på kafeen rundt hjørnet, og en tur på butikken for å kjøpe vin. Merker det, at som med alt annet, tar en liten tur på butikken lang tid når man har med seg spanjoler og sør-amerikanere.

Etter «frokost» (kaffe) dro vi tilbake, og jeg startet så smått pakkingen. (ikke at jeg hadde så mye å pakke). Planen var å reise på Feriaen i Malaga, men det var mye diskutering, så jeg bestemte meg bare for å vente til de bestemte seg. Litt utover dagen skulle vi spise, og for første gang møtte jeg min overmann i «jeg skal smake på alt», da jeg ble servert griselapp-suppe som dagens første måltid. Jeg fikk i meg suppa (den smakte jo godt), men lot de fine føttene lite igjen. Også til dette måltidet var det fem-seks andre ting jeg måtte smake på.

Etter en liten dupp var vi klare for Malaga. Vel, jeg skulle jo pynte meg, og siden jeg fremdeles ikke har funnet ut forskjellen på «kan jeg låne en hårbørste» og «kan du fikse håret mitt» ble jeg stylet for siste gang. Begynner å like det. Jeg ble også stylet opp med et armbånd fra påskefeiringen i malaga, og smykker med kors som skulle passe på oss. Vakre vakre.

Så dro vi til Feria. Her var det bare LITT større enn den rolige feriaen i Pizarra. Det var mye mer farger, alkohol og musikk. Men veldig vakkert. Her ble det selvfølgelig litt shopping, både til meg selv, og hele familien, etterfulgt av alkohol, i form av Feriaens nasjonale drink, Cartojas. En sterk vin i små rosa glass, og Edgardo fikk fylt opp magen med masse mojito til en billig penge. Belen stylet meg mer opp med blå blomst og vifte for å matche kjolen min. 




Så vandret vi litt rundt, så på festen, så på litt severdigheter, og ble kjent med Malaga. Vi møtte også masse damer i fine kjoler, som vi fikk ta bilde med.

Etter noen timer satte vi kursen mot butikken for å handle inn masse mat og drikke til norge, og mat til kvelden. Familien var fremdeles ikke helt enige om hva vi skulle, Pizza, Feria og eller grillkveld med Belens familie. Jeg oppdaget at jeg kun hadde spist griselabbsuppe, og gikk nesten i bakken av blodsukkerfall. De neste timene er litt uklare, men jeg husker at de diskuterte veldig hva vi skulle spise. Til slutt ble de enige om grilling.

Jeg må si jeg ikke var helt i form til å reise bort for å spise, men hva valg har man da. Så jeg ble da med.

Vi reise til et stort hus utenfor sentrum, med badebasseng og stort uteområde med langbord. Her satt en hel familie og skravlet og spiste, og vi ble umiddelbart tatt godt imot. Nok en gang ble min norske håndtrykk-hilsen gjort narr av. HER NUSSER VI, skal jeg si deg.

Maten var veldig god, men for en oversulten mage som de tidligere dagene har fått mat hver andre time, men i dag ingenting, hjalp det lite med hjemmelagd Paella. Det var rett og slett ikke mulig. Men det ble litt dansing, litt drikking, og jeg fant meg en britisk ektepar å snakke med. Deilig å endelig få snakke ordentlig engelsk, uten å måtte høre på stotring igjennom hver eneste setning.

Etter noen timer var Edgardo som vanlig klar for å legge seg, lillegutt. Så da dro vi tilbake til leiligheten. Carlos på sin side, skulle på feria en siste gang. Jeg måtte innrømme at jeg gjerne ville tilbake og spise Bunjelos en gang til. Så da gjorde jeg det.

Og så.. Litt fra tiden mellom Bunuelos og avreise.

Det er noe spesielt med å sitte sånn. Kofferten ferdig pakket. En siste colaboks, altfor varm, siden den har stått i gulvet på troperommet mitt i flere timer, og med en liten boks Buñuelos. Servietten hun har lagt under er full av smeltet sjokolade etter at hun ga meg en ekstra skje, siden det var meg. Viften foran meg minner om noe du finner på fotoshoots, og håret blåser lekkert bakover, og jeg ser for meg at jeg er i en cola-reklame. Kjolen har jeg måttet ha av meg, for den blåser som Marilyn ved t-banen og bråker like mye. Det blåser så mye at vinduslampen gynger i taket. Over meg dingler en transformersaktig lego-flyve-dinosaur. Det er to timer til jeg egentlig må opp igjen, men det gjør ingenting. For jeg vil ta vare på dette øyeblikket.

Faan, so much for ironi. Fikk ikke noe ironisk ut av dette øyeblikket, for det var bare så jævli koselig.

Så var det hjemreise. Jeg våknet med et brak kl. 03.00, etter en times søvn. Da var feriaen over, og det var klart for fyrverkeri. Fikk en time til på øyet før det var opp og gjøre seg klar. Gutta var selvfølgelig ikke ferdig pakket, og hvor enn så mange ganger jeg sa ifra at vi må dra snart hvis vi skal få sjekket inn bagasjen, var det ikke snakk om å høre etter. I bilen satt jeg og telte minutter til innsjekkingen stengte. Vi rakk det akkurat. Det vil si, vi hadde satan så flaks.

Gutta hadde da pakket med seg mat nok for fire år, og drikke nok til fem. Jeg hadde fått plass til det jeg hadde kjøpt meg, men Edgardo måtte bl.a. sette igjen 4 liter olivenolje. Jeg hadde vært smart og unngått glassflasker i baggen. Edgardo hadde ikke tenkt like langt. Jeg prøvde å være behjelpelig med å pakke inn flaskene hans i kjolene mine, men da vi kom til Gardermoen merket vi likevel at en av flaskene hadde knust, og kjolene mine var fulle av hvitvin.. takk og lov at det ikke var rødvinen som gikk.

Flyturen hjem ble ellers preget av at en kar om bord ble syk, og trengte legehjelp. Jeg satt mellom to norske karer som hver eneste gang de snakket til meg glemte at jeg var norsk, og prøvde med engelsk. Da vi landet skulle ambulansefolka inn først, hvorpå alle måtte finne fram passene, og gjennom en bonus passkontroll og miniintervju. Vi besto.

Og plutselig var altså miniferien over. For å nevne noen av de tingene jeg vil savne:
Latteren til lille Carlos. Har tatt den opp på film for å kunne spille av når jeg er lei meg.Får visst ikke lastet opp den. 

Belen, herregud for en dame. En minimamma rett og slett, som stiller opp og fikser alt det skal være. Er jeg sulten, er jeg tørst, er jeg heeeelt sikker på at rommet er greit å ligge på??

Juan Carlos, og hans fantastiske norsk. Som egentlig begrenser seg veldig til: «spise, drikke, spise drikke, ikke sove». «Ikke bra». Og favorittene: «faeeen» «Hellevette»

Jeg kommer definitivt til å reise tilbake til Pizarra. Men det blir nok uten en vimsete chilener, og med god planlegging. Kanskje jeg tar med mamma og søstrene? Jeg skal også ha med bilder og fortellinger fra Norge, slik at jeg kan rette opp de historiske faktaene fra Edgardo.

Og neste gang skal jeg definitivt huske å ta med gaver.

 

Til neste ferie (som skremmende nok er om bare en uke, herregud, hva skjer med meg??), vi sees. (kan hende det kommer flere bilder innen den tid, og muligens noen kaker)

Helt vanlig kl. 02.00 på feria. Dansekurs. 


VI fant noen hyggelige feria-damer i malaga


Edgardo og Mojito

Cartojas, den nasjonale drikken. i mini-rosa glass. 

 

 

cincuenta, cincuenta, cincuenta

Søndag var det klart for playa!! Altså, strandliv i Malaga. Vi ble enige om å stå opp tidlig få en lang dag. Problemet var jo at ingen fortalte meg når tidlig var i Spania, men jeg var oppe halv ni, dusjet, vasket litt klær, uten at Belen merket det, så hun ikke skulle kreve å gjøre det selv, og ordnet meg. Etter hvert sto også resten opp, og jeg fikk beskjed om at vi skulle spise frokost ute og dra rett til stranda. Det gikk skremmende fort. En time senere var vi på vei ut døra.

Frokost i dag var jo da like variert som vanlig. Churros. For det hadde jo jeg villet smake, så da passet det visst å starte dagen med det. De mente også jeg skulle drikke kakao til, men holdt meg til kaffe. Vi spiste på en liten plass om morsomt nok het Kiwi, noe også Juan carlos og Belen synes er veldig morsomt, med tanke på den norske butikken Kiwi.

 

Etter frokost dro vi rett til Malaga. Kjørte litt igjennom sentrum, og her så jeg noe av det merkeligste jeg har vært borti på en god stund. Midt i et lyskryss sto det en herremann i bar overkropp og sjonglerte. Underholdning mens man venter der altså. Han fikk med seg litt dineros da det ble grønt, det var nok hele poenget.

Etter å ha kjørt en god stund og forbi flere vakre strender kom vi til den rette. Jeg var litt skeptisk siden det var overskyet, men siden graderstokken viste 26 grader, var det ingen grunn til klaging. Men som bestilt, 20 minutter etter at vi la oss ned på sengene stakk sola fram. Da var det bare å sette i gang grilling av norsk vinterhud (med solfaktor femti, hadde Belen bestemt). Etter noen timer med sol var det klart for mat, og det var på tide, det nærmet seg tre timer siden forrige måltid og jeg begynte å bli urolig.

Vi startet med ferske, grillede sardiner til forrett. Nom nom. Så ble det grilltallerken, som var ekstra stor siden Juan Carlos kjente eieren. Resten av måltidet husker jeg lite av, var mer opptatt av kelneren. Hadde bare den rompa vært desserten. Oi, madre mia. Da det nærmet seg betaling hadde jeg spurt pent flere ganger om å få betale. Juan Carlos er litt som meg, egentlig. Da jeg hadde besøk av Sigrid i sommer, prøvde hun til stadighet å betale når vi skulle ting, som takk for at de fikk bo der. Jeg klarte som oftest å sno meg unna med å si at neste gang skal du få betale. Neste gang hadde hun glemt det, og jeg så mitt snitt til å betale. Slik er også Juan Carlos. Neste gang, torill. Men jeg glemmer ikke, og jeg ba og tagg for å få betale. Det ble litt diskutering av det, fordi gutta mente det var for dyrt der. Vi ble enige om at hvis det ble over 50 euro skulle vi dele. Jeg grabbet til meg regningen, betalte de 54 euroene det kom på, pluss tips, og vinket frenetisk mister perfect ass tilbake, før noen rakk å gjøre noe. Ah, I am at peace again.

Prøvde å ta et bilde av rumpa til den kjekke bartenderen. plutselig kom det ei dame i veien gitt. 

Det ble en liten vandring etter maten, med litt kulturinnslag, i form av en keramikkstatue av ei dame, som oppbevares i en boks under vann, og som en gang i året tas opp og vises frem. Og blir limt litt på, siden den er eldgammel og ofte brekker litt. Ja, og hun er jomfru.

Vi var også en tur ut i vannet, men etter et kvarters tid begynner en gjeng smågutter ved siden av oss i vannet å rope Medusa, Medusa. Edgardo gir beskjed om at vi skal opp, uten noe mer beskjed om hva faan Medusa er. Jeg ser altså for meg en havfruelignende skapning med rastafari-hår som hopper opp av vannet når som helst. Jeg prøver å lukke øynene så mye som mulig, bare for å være sikker. Når jeg endelig kommer til solsengen gir jeg beskjed til Juan Carlos om at Medusa er på fære, og spør hva i svarte det er. Etter litt diskutering kommer svaret. Brennmanet. Crisis averted.

Etter noen timer på playaen merket Belen at jeg begynte å bli rød, til hennes store forskrekkelse. Altså, hun hadde smørt meg GRUNDIG med solfaktor 50. Dette skal ikke være mulig!! Hun uffer seg, og mener at jeg er som en liten baby. Jeg må bare si meg enig. På slutten av strandtiden blir jeg plassert under en parasoll dekket med håndklær. Jeg skal altså ikke bli mer solbrent nei.

Vel hjemme blir det siesta, før vi skulle på Feria igjen. Belen uffet seg litt over hvor solbrent jeg var blitt, og jeg ble smurt inn med sebamed. Etter duppingen spurte Belen om hun skulle fikse håret mitt. Jeg takket ja, fordi jeg så at hun ville veldig. Denne gangen gikk vi ned til foreldrenes leilighet, og plutselig dukket det et nytt rom opp i huset (noe det til stadighet gjør her). For nede lå det en bitteliten frisørsalong. Jeg ble plassert i vaskestolen, ble vasket, og fikk en deilig hodebunnsmassasje. Det skal sies, det er lite som overgår Karines store bryster dinglende i ansiktet mitt, mens hun knar til hodebunnen min kjennes ut som gele, men det var en god nummer to.

Mens Belen stylet og fønet meg, snakket vi litt om priser. Det skremte henne nemlig at prisen var så høy i Norge. For mens du må godt over 500 kr for å få en ordentlig dameklipp i Norge holdt Belen seg til 16 euro. Altså om lag 130 kr. For menn? 60 kr. Men jeg ble også litt bedre kjent med Belen. Hun er også ganske lik meg, egentlig. Hun er en vertinne. Hun gjør alt for at gjestene skal ha det bra. Hver eneste dag sjekker hun om jeg vil ta over sengen hennes, hun stiller opp og fikser mat, drikke, hva det skal være og passer alltid på. Litt sånn prøver jeg også å være. Om jeg kan få spandert noe på noen, eller ordne mat til noen, det gir en god følelse. Noen ganger når folk kommenterer «jeg kan betale selv, altså», får jeg lyst til å riste i dem, og si, bare vær så snill, la meg betale for deg, jeg vil så gjerne. Og merker de samme egenskapene i Belen. Da hun dro på ferie til Norge var det ikke mindre enn åtte herrer som fikk seg en ny sveis helt gratis.

Etter jeg var ferdig sminket og så passe smashing ut, det var klart for feria. I dag betydde det å se på at Carlos koser seg på tivoliet. Det imponerer meg hvor mange små barn som raser rundt på det tivoliet kl 01.00. Vi gikk etter hvert for å spise, jeg kjøpte meg en bakt potet på størrelse med en melon, som var fylt med helt vanlige ting. Altså: Aioli, tomatsaus, gulrøtter, mais, rødbeter, og oliven. Kunne også fått med tunfisk, skinke og krabbe om jeg ønsket det.

Så ble det selvfølgelig mer vin blandet med sitronbrus, sabla godt det der. Men da klokka bikket to bestemte Edgardo at vi skulle hjem. Han var sliten. Selvfølgelig, jeg tror til en viss grad at jeg kunne fått være igjen, men spansken sitter for dårlig, og i tillegg vet jeg at jeg da hadde måttet være igjen til de var ferdige, noe som sikkert hadde vært rundt kl 06.

På vei hjem skrek jeg meg til helt ferske mini-smultringer med sjokolade og melis. Lagd i en bitteliten smultringmaskin av en herlig dame. Og selvfølgelig, når vi kom hjem, skulle mister jeg-er-så-trøtt-vi-må-hjem spille fotball-manager i en time. Oh well.. Prioriteringer.

 

Dette irriterte meg, og jeg kjente at jeg ikke var trøtt overhode. Så når Edgardo gikk og la seg, snek jeg meg stille ut døra. Litt skummelt er det jo å gå ut helt alene i en ukjent by, for å finne igjen de to personene du kjenner. Men denne Feria-gaten er ikke så lang, og starter like ved huset, så jeg startet vandringen, og etter bare noen minutter gikk jeg meg på Juan Carlos og Belen. De var sjokkerte, men kjempeglad for at jeg kom tilbake. Så da ble det mer drikking, skravling, og selvfølgelig litt baksnakkingen av han som lovet meg 24/7 party før vi dro til spania, men la seg tidlig. Møtte også et par som snakket engelsk, jeg fikk fortalt mer om Norge, og Belen fikk selvfølgelig vist frem mine knallrøde skuldre, mens hun ropte energisk cincuenta, cincuenta, cincuenta (som i solfaktor femti). Og barna? De synes det var hysterisk at jeg gikk rundt og sa anos. Ble også på et tidspunkt tatt for å være mora til Carlos. Det var litt søtt.

Når klokken nærmet seg 6 var Carlos klar for senga, og vi gikk hjem. Men ikke før jeg hadde fått meg en ny runde med disse minismultringene. For dama, hu sto der ennå, og startet opp maskinen med en gang jeg kom dit. Carlos ville også ha det, så vi bondet litt mer. Fikk også tatt et bilde med denne søte dama, og forklart hvor deilig jeg synes disse små smultringene med melis og sjokolade var. Og hun  fikk kommentert at jeg var søt til å være norsk. Det gikk overraskende greit å kommunisere, spansken kommer seg, og jeg forstår mye mer nå enn første dagen. Men noen ting er fremdeles vanskelig. Her har du altså «aki» (her), «ai» (der borte) og «asi» (det der, eller så).

Har også merket meg at selv om Edgardo sa han ikke skulle passe på meg mot skumle spanske menn, så gjør han det likevel, uten kanskje å mene det. For bare det at han alltid går sammen med meg, og sitter ved siden av meg, gjør at det virker som han passer på. Og hvis du nå sitter og tenker at det kan jo være at ingen synes jeg er attraktiv: Well, shut up, jeg er optimist her!!! (og dessuten, den ene gangen jeg dro ut, uten Edgardo, men jeg selv at jeg fikk flere blikk. Kan ha vært alkoholen, men igjen: optimist)

Antall ganger jeg har kjeftet opp Edgardo i dag: 4

Antall ganger siden vi kom til Spania: 7

 

Shit, begynner å gå tom..

 
 

Fikk også vite mer om disse nasjonal-kjolene. Der vi har en bunad, har disse damene nye kjoler hvert år, ofte flere i året også. Og en til dagen, og en til natten, selv om jeg synes det ser forferdelig vanskelig ut å bevege seg i det der. 

 

Helt vanlig syn kl 05.30 på Feria. 


Når klokka passerer tre om natta og storebror kommer med sukkerspinn, da våkner jentene til liv igjen. 

GIra Vikinga og sliten Chileno


Anos, Anjos, Anus, Carlos

 

Så, da har jeg kommet meg igjennom min første natt i Pizarra. Oppdaget på morgenkvisten i dag at jeg har en veranda. Har ikke brukt den enda.

Da jeg la meg var soverommet svalt, og lyden av vifta en behagelig dur. På et tidspunkt på morgenkvisten bestemte jeg meg for å skru av det som ikke var behagelig dur lenger. Våknet i en badstu. Men jeg våknet da.

Jeg får vite at resten av familien var ute til 6. til og med lille Carlos. Der har du den ekte vikingen i min bok.

Dagen startet med Maza, som jeg trodde var en mais-lefse, som det er i Mexico, men det var det ikke. Rett og slett en deig av mel, gjær, salt og vann som friteres i olje, og serveres med sukker. Pannekaker, forget it, dette er min nye comfortfood. Morsomt nok, de kjøpte ferdig deig i en liten plastpose på butikken. Hva de ikke selger her. Begynner å kommunisere bra med Belen. Litt engelsk, litt spansk, og litt google. Har også prøvd å forklare hvor jeg kommer ifra, i forhold til Oslo og Maura. Det fungerer best alene, siden Edgardo omtaler Lom og Gudbrandsdalen som Nord-Norge og de fleste dialekter som nynorsk (bortsett fra trøndersk). Viste henne bilde av min forferdelige solbrent-dag i Rio, og hun fikk helt panikk. Så i dag må jeg bruke solfaktor femti, har jeg fått beskjed om. Jeg og lille Carlos.

Belen lagde også ferskpresset appelsinjus av lokale, og muligens selvplukkede appelsiner. Himmelsk. Gutta kom tilbake etter en handletur, med blant annet den maza-deigen, og masse kaker. Jeg tror Juan Carlos synes det er morsomt å teste hvor langt denne SI-holdningen min holder, for han sender meg stadig nye ting å smake på, bare for å se om jeg snart får nok.

Det ble etter en veldig sen frokost bestemt at vi holder oss i Pizarra i dag også. For dagen var allerede på hell når vi var ferdige, og vi så liten vits i å dra på stranden.

Og når klokken passerte to begynte Juan Carlos å bli stresset. Da synes han jeg hadde takket nei til alkohol lenge nok, og det var på tide med vamos. Men vamos her er som vamos i Brasil. Det tar litt tid. Så etter at lille Carlos hadde endelig bestemt seg for å være med, skulle vi diskutere litt, Edgardo skulle bytte klær, vi måtte gå ned og si hade til de som satt der og spiste. Det tok vel en times tid, tror jeg. Jeg måtte også få solkrem. Femti til ansiktet, selvfølgelig med innebygd farge, så jeg fikk fine skiller. Og 25 til kroppen. Og der min vanlige solkrem lukter kokos, hadde denne fin eim av lakris.

Så gikk vi omsider ut på sightseeing og spising. Jeg forstår ikke helt hvorfor vi dro ut midt i siestaen, men det var sikkert en grunn til det også. Fikk se at Pizarra har en liten mini Cristo, en jesus-statue på toppen av fjellet. Vi endte til slutt på et lite tapas-sted. Reglene her var enkle. Nesten all drikke kostet en euro. Og for hvert glass med drikke, fikk du med en liten tapasrett, så mye brød du ville, og selvfølgelig oliven. Våre tolv glass med vin, brus, og mere vin endte altså på 12 euro. Vinen var av det sterke, søte slaget, og minnet veldig mye om mammas krekling-likør. De hadde også fem forskjellige typer, hver i sin søte tønne.

Her var det også sabla varmt, og en blancisimo jente som meg, blir lagt merke til i min røde kjole når hele jeg blir like rød og fuktig. Først kom de fra nabo-bordet med en spansk vifte, slik at jeg skulle få kjøle meg ned. Og på et tidspunkt kom en av bartenderne med en stor ispose som hun la på brystet mitt. Stakkars blanco. Etter en stund flyttet vi oss til et nytt sted, med mer tapas, og mer vin. For det viktigste etter et måltid, er selvfølgelig å spise mer, så man ikke går tom. Her ble vi også joinet av mer familie. Veldig hyggelig, helt til Edgardo helt glemte meg. Først ga han beskjed om at han skulle opp og kjøpe mer vin til oss. Etter 20 min satt han fremdeles og skravlet i vei, og etter det blir jeg informert om at de har snakket om mørketiden på Maura (Dvs at det blir mørkt tidligere om vinteren på Maura). Litt irritert ble jeg jo for at jeg ikke kunne inkluderes i det. Mer irritert ble jeg da de begynte å snakke om at jeg var så lys, og Edgardo informerte våre venner om at alle i Norge var like hvite som meg, og at de som var brune ikke var helt norske. Måtte da fram med mobilen og vise frem bilder av både venninner og ikke minst MAMMA. Måtte også ta en alvorsprat med Edgardo om å komme med feilinfo om Norge med meg til stede.

Etter det ble litt vandring på Feria igjen, og deilig helado (is). Her ble det litt mer kjefting på Edgardo. For det er altså slik, med meg skjer det ofte at jeg åpner munnen, og ut hopper mamma. Hos Edgardo er det en chilener som hopper ut.

Vi dro også for å drikke mer, og havnet på en pub-bar-disco, aner ikke helt hva jeg skal kalle det. Men de hadde tyggegummimaskin, en bamseklo-maskin og en god gammeldags spillautomat. Den måtte jeg bortpå med mine to euro i mynt. 1 minutt etterpå hoppet 20 euro ut igjen. Og med tanke på at jeg hittil kun har brukt 10 euro siden jeg kom til Spania, er jeg nå 8 euro i pluss..

 Helt vanlig ting på en pub i Pizarra. Pringels-maskin.

Etter det ble kvelden ganske rolig. Mat og kaker på verandaen, Carlos mikset drinker, og vi voksne ble bedre kjent. Spansken kommer seg drastisk, takket være appen på telefonen som lar meg snakke inn på norsk, og skravler på spansk tilbake. Yo entiendo. Fikk også snakket litt dritt om Edgardo bak ryggen på han. Jeg digger teknologi.
 Men litt ekstra moro ble det for Carlos. For i likhet med ei-uttalelsen i Brasil har jeg litt problemer med ñ, eller nj, som det uttales. Så når Belen spurte når jeg var i Barcelona, og jeg skulle svare fire år, svarte jeg quatro anos. Lille Carlos brøt ut i latter, for jeg sa jo ikke år, jeg sa anus. Det var altså fire anuser siden. Begynte da å forklare om da jeg hadde denne problematikken med Pao i brasil, som med en liten feil utale går fra ball/fjell til kuk. Carlos faller nesten av stolen. Fortsetter med tøs på svensk. Da mister carlos nesten pusten. Han synes også det er hysterisk morsomt at når moren sier Chulo, som pen, kul, tøft, og jeg googler det,og blir foreslått hallik. Jeg blir altså sakte men sikkert venn med Carlos også, innimellom drink-miksingen hans. Fikk også tatt noen herlige bilder av både Carlos og hans lille niese Agatha i dag. Herlige små niños.

Da jeg skulle legge meg måtte jeg ta bare en liten runde med Belen om at jeg skulle sove på rommet til Carlos i kveld også. Det gikk fint. Men da jeg skulle legge meg, oppdaget jeg at Real Madrid-dyna er borta. Lyset slås på, og jeg leter rundt. Jeg ser at dyna er knøvlet sammen i en stol, og det jeg trodde var laken er dratt litt av senga. Oppdager da at Real Madrid-dyna ikke var dyne. (altså, alt dette er jo bare tynne trekk, ikke dyner), Lakenet var dyna. Har altså sovet en natt i Real Madrid trekk uten grunn.

Antall ganger jeg har kjeftet opp Edgardo i dag: 2

Antall ganger siden vi kom til Spania: 3

 

Har en plan om å ikke komme over ti. 



Litt kaker til kvelds er viktig. Her pakker de kakene inn i gavepapir. Lure greier. 





Kveld på verandaen. 















En ferdigsminket seniorita

Takk og lov var verste del av selve reisen over etter flyplassen. Vi fikk sitte sånn nogenlunde sammen, og alle var fornøyde. Jeg fikk kose meg med broderingen og bloggingen, mens Edgardo og Juan Carlos fikk lest og kost seg.

Morsomt nok, Juan Carlos, som bor sammen med Edgardo i Maura, snakker like godt norsk som jeg snakker spansk. Alt i alt, en god kombo. Det går i banneord der altså. Men vi får lære hverandre, og alt endrer seg vel med litt alkohol.

Når vi kom fram til flyplassen måtte vi snodig nok stå i heis-kø. Vi havnet selvfølgelig i heisen med en eldre dame med heis-skrekk, som klarte å få et lite utløp av panikk i de omtrent 10 sekundene heisturen tok. Når vi kom ut av heisen (som gikk en etasje ned) måtte vi ta en trapp opp. I love it.

Så måtte vi innom taxfree, hvor Edgardo ble forbannet fordi jeg vandret av gårde i spritavdelingen, mens det var i parfymeavdelingen vi skulle være. Etterpå måtte gutta veksle penger. Så de 700 jeg hadde betalt Edgardo på flyplassen for billetten, ble nå gjort om til euro. Tungvintmetoden altså.

Så fant vi familien til Juan Carlos, og satte oss i bilen. En herlig kone som ikke snakket mer enn fire ord engelsk, og det ene var work. Og norsk? Vel, viking kunne hun. Og sitron. Men kommunikasjonen i bilen gikk da greit, kontekst er viktig, og Edgardo fungerer da greit som tolk. I bilen fikk jeg også vite at vi iløpet av kvelden skulle få møte resten av familien til Juan. Og ingen av dem snakker engelsk.

Når vi nærmer oss byen, ser jeg jo at vi er midt i ødemarka. Jeg får en feeling av nevadaørkenen hvor det plutselig midt i fjellheimen dukker opp en by. Og antagelsen om at byen var som Grong (Kløfta) var litt liten, og ble oppskalert til å bli som Namsos. Kan altså føle meg som hjemme.

Her kunne de også fortelle at det skulle være festival i helgen, eller feria! Marked, eller hva du vil kalle det. I trøndelag heter det Martna. Ironisk nok er det martna i Namsos i helgen også, noe jeg har forbannet meg over at jeg går glipp av. Men har blitt beroliget med at det er nesten det samme her, bare mer mat, billigere alkohol, og en drøss med menn på hest. Plutselig var man i Mexico.

Det ble selvfølgelig mat med en gang vi kom hjem, og her har altså familien store planer om at jeg skal trilles ned bakkesiden når vi reiser hjem. (mistenker at de ikke har plass i bilen på tilbaketuren). For her proppes jeg full av tortilla (altså den spanske omeletten med potet), fersk fritert fisk som smaker som tran i spiselig form (faktisk sabla godt), ost, nøtter, brød, en spansk versjon av blodpølse blandet med spekepølse og selvfølgelig frukt nok til en hel barnehage.Lærte meg også at spanjolene tar av seg klokka når de spiser. Så har forberedt meg på det til frokosten, og lagt klokka mi i bollen med de andre. 

Det ble livlige samtaler rundt middagsbordet, og jeg prøvde også å dele litt av min bakgrunn, for at vi skulle bli kjent. Det tok jo litt tid, når jeg først måtte forklare for Edgardo at det var planen.

Fikk også spørsmål om hvorfor jeg hadde farget håret, og beskjed om at Juans kone Belen skulle sminke meg i kveld. Hun så vel at det hadde vært noen hektiske dager før avreise, og tenkte hun skulle gjøre meg vakker igjen. Setter veldig pris på det, og svært spent på resultatet.

Skjønner at de har møtt nordmenn før, for mesteparten av det jeg blir fortalt handler om pris på alkohol, og vi hadde knapt rukket å sette fra oss bagasjen før det kom øl og vin i hendene.

Kommer nok inn i spansken etter hvert. Foreløpig så går det i mucho Calor. Men det er fordi det er det de sier mest her. Det hadde vært tidenes pling-fest. Graderstokken viser 34, og jeg er fornøyd. Men alle andre synes det er for varmt, og mener at jeg også må mene det. Jeg er jo tross alt norsk.

For å forklare kjapt huset vi bor i. I første etasje bor foreldrene til Belen. Det er også her vi spiser. Så, ut på verandaen, opp en snurretrapp og inn en dør, her bor vi. Edgardo har lekerommet, og jeg har soverommet til sønnen Carlos. Sover med Real Madrid-dyne. I tredje etasje ligger et kjøkken, men tror ikke det spises mye her, for i kjøleskapet er det kun øl, sabla mye appelsin og en flaske cola. Men fint er det da.

Etter en dupp var det klart for litt sosialisering, og siden tolken hadde bestemt seg for å sove lenge, måtte jeg lære fort. Det gikk ganske greit. Vi møttes igjennom bilder på google, og juans stotrende norsk. Det var alt i alt veldig koselig. Tenkte jeg skulle prøve meg på å snakke med sønnen Carlos, siden det er lettere å snakke med barn, men han ville bare fortelle meg de setningene han kunne på norsk. Etter hvert kom også rom og cola på bordet. Jeg har altså vært i Spania i seks timer, og fremdeles ikke blitt tilbudt noe annet enn vin, øl og sprit. Og ble frarådet fra å drikke vannet. Jeg prøvde meg da på det engelske ordtaket «don?t drink the water, don?t fuck the natives», etter å ha sjekket at minstemann ikke kunne engelsk. Da var det jo praktisk at Edgardo oversatte den ordrett. Oh well. Birds and bees, you know.

Før vi skulle ut, skulle jeg da sminkes. Veldig koselig det, og veldig høflig. Og siden jeg er en høflig gjest sier jeg aldri nei, jeg satte meg velvillig ned og ble sminket. Forklarte at de tre kvisene på haka, de skyldtes Edgardo, det forsto hun godt. Et godt stykke utti begynner hun å spørre, og klarer ikke å finne ordene på engelsk. Edgardo trår til, og det som jeg til slutt forsto var «vil du ha tykkere eyeliner under øynene» ble oversatt til «vil du ha mer makeup». Ikke alltid greit med mannlig tolk. Så kom spørsmålet om jeg pusset tennene. (det kan ha vært VIL du pusse tennene). Da kom jeg på at jeg hadde glemt tannkost! Men Belen kom til unnsetning, og kom inn med en søt liten hvit beholder. Jeg, men min grove tankegang så en liten dildo. Hun åpnet den, og ut spratt en tannkost i miniformat. Nei, har du sett. Og så kom latteren. Og søte damen trodde da at jeg trodde det var en tampax-tampong. Da fikk jeg prøve å forklare vibrator. Utrolig hva en buzzelyd utgjør.

Og mens jeg sitter og prøver hardt å forstå spansk, får jeg til stadighet kjeft når jeg forstår, fordi ilfølge Edgardo trenger Belen å lære engelsk.. så.. Ja, ikke greit å være fuggel.

Hun insisterte også på å føne det tørre håret mitt og style det før vi gikk ut, og snakket også om hva hun skulle gjøre med det i morgen. Jeg vet ikke HVA, men vet at det IKKE er klipping.
Jeg skjønte etter hvert at all denne behandlingen nok er et resultat av at Juan Carlos har fortalt at jeg ikke fikk ha med meg bagasje, for jeg ble også spurt om jeg trengte deodorant, parfyme og neglelakk.

Så kom vi da oss ut på Feria. Her var det litt som hjemme, jeg gikk sammen med folk som skulle stoppe og slå av en prat med samtlige vi møtte (mamma og stefar i et nøtteskall). Vi spiste og drakk om hverandre, og fikk etter sigende bedt om min første alkoholfrie drikke på turen, idet vi skulle spise blåskjellsuppe som forrett. Den var så god at jeg har problemer med å forklare den. Den smakte noe jeg spiste da jeg var liten, men jeg aner ikke hva. Deilig var det!

Mer om feria skal jeg fortelle senere. Men høydepunktene for kvelden var som følger:

Edgardo ville at Juan Carlos niese skal lære seg engelsk og mente at vi burde snakke sammen. Stakkars trettenåringen ble livredd, og det ble lite snakking. Men fikk lært bort ordet «earring».

Det var ustanselige mengder av folk som skulle klemme og kysse på meg, som oftest uten at jeg fikk noen forklaring på hvem de egentlig var. Men har da klart å plassere en søster, en svoger og en far av Juan Carlos, ja og denne niesen. Og alle disse prøver seg på spansk til meg, men går for den sikre frasen. Mucho Chalor, men må da eskimo-jenta kunne. Og bianco. Eller biancisimo, som betyr den hviteste. Flere ganger har de strøket meg på armen og sagt bianco. Ja, jeg vet det. Jeg er bleik. Og ja, jeg spraytanet meg før jeg dro hjemmefra.Men det har jeg ikke nevnt. Har blitt tilbudt å bruke Carlos sin solkrem med faktor femti til morgendagens strandtur. 

Feria var stort, og vi vandret igjennom gater og så på mye snodig, og spiste og drakk. Her er folk veldig glade i å blande vin og øl med brus. Jeg har da iløpet av første kvelden prøvd rødvin med fanta, rødvin med sprite, hvitvin med sprite og øl med sprite. Snodige greier, men godt godt. 

Vi fant også til slutt tivolidelen av denne Feria-en. Her var det et «vikingskip» som gynget fint. Den ville jeg ta, jeg var jo tross alt Vikinga. Vi tok med oss noen nieser og nevøer fra Juan Carlos slekt, og satte i gang. Men til min store forvirring skulle vi ikke sitte i skipet, som jeg hadde trodd. Neida, vi skulle STÅ i et lite bur, som var festet på hver side av skipet. Takk for den.

Og den ene jenta ser på meg, og spør om jeg er redd, mens vi står i køen, og jeg har innsett hva jeg har begitt meg ut på. Neida, sier jeg, peker opp på Vikingos-skiltet og slår meg på brystet. Helvette heller, måtte liksom prøve å imponere. Kom meg levende gjennom karusellen, men skalv helt ned i lilletåa etterpå, og har mest sannsynlig blåmerker på begge armene etter å ha tviholdt i buret, mens en tolv år gammel jente slenger seg fra sprinklene og lander på rompa mi, gang etter gang.

En heller ubehagelig opplevelse. 

Da klokka passerte to var jeg og Edgardo utmattet og klar for å gå hjem. Juan Carlos var ikke enig, og plasserte en mojito foran meg, og ba meg røre. Juan Carlos forstår nemlig ikke Hjem. Han forstår drikke mer. Klokka var jo INGENTING ennå!! Jeg rørte, og drakk. Det skjedde tydeligvis en misforståelse, for et kvarter etterpå virket han svært sjokkert over at jeg var godt nedi glasset. Han kjøpte en til seg selv, og ba denne gangen sønnen Carlos (som til tross for at klokka nærmet seg halv tre, var helt med) røre i glasset. Og Carlos. Den gutten. Hvis han IKKE blir bartender når han blir stor, er jeg sjokkert. For ikke bare rører åtteåringen farens mojito kl 02.30, men han blander også rom og cola til foreldrene før vi skal ut.

 

Nå er det sengetid, etter en lang diskusjon med Belen om at det går bra å sove i sengen til Carlos selv om det er varmt. 

Hun har opptil flere ganger bedt meg om å flytte meg til deres soverom, ev til stua, under ACen. Her jobbes det hardt for å få sove der man skal. Så nå skal det spares energi før jeg må opp og spise igjen. 



Blåskjellsuppe i kopp. Vi er ikke helt enige om hvilken skjelltype det er, men vi kaller det blåskjell. 

En ensom vann-automat midt i gaten. 

Grillede kyllingspyd. veldig godt, og interessant å se på. 





Folksomt på Feria










Jenta som ELSKER Å REISE!! ja...

Så var det klart for ferie igjen, og jeg tar noen dager pause fra kake-bloggingen.

I dagens Dagbladet forteller min tidligere medelev Lisa-Mari Junge om arbeidsnarkomaner. I selvtesten fikk jeg 7 av 7. Jeg fikk så panikk at jeg ikke turte å lese spalten «slik tar du grep» i frykt for at jeg skulle begynne å gjøre akkurat det.

Men så er jeg altså på ferie. Eller.

For å starte på starten, som er vanlig høflighet.

For tre uker siden fikk jeg en melding fra en god kollega som hadde en ekstra billett til Malaga, og lurte på om jeg ville være med. Kjæresten måtte jobbe, og han ville nødig kansellere billetten. Jeg takket høflig nei, fordi jeg måtte jobbe på RB den helgen. Da jeg kom på jobb på tirsdag fikk jeg vite at det ikke var behov for meg likevel i helgen. Småskuffet arbeidsnarkoman som jeg er gikk jeg runden i lokalet for å dobbeltsjekke. Etterpå sendte jeg melding til kollegaen, Edgardo, og uttrykte min skuffelse, fordi jeg kunne ha fått en billig malaga-billett. Utover dagen, med diskusjoner og feiltolkninger på facebook, kom han endelig fram til at billetten fremdeles var ledig. (det blir litt fram og tilbake når norsken begrenser seg, og han NEKTER å gå over til engelsk) Jeg heiv meg på, etter å ha selvfølgelig flyttet frem kakebestillinger, slik at jeg skulle få maks med jobbing før jeg dro.

Med to dager til avreise var det svært hektisk for en angspreget perfeksjonist som helst planlegger ferien tre måneder i forveien, med kart, lister og en ferdig koffert uken før. Jeg er vant til store innkjøp, planlegging, ut og inn av koffert, og gjerne flere planleggingsdager i kjent barnehagestil. Men jeg tenkte jeg skulle prøve.

Første dag gikk med til å glede seg. Hallo, en helg i Malaga, det sier man ikke nei til. Og kun betale for egen mat, drikke og endring av navn på billetten. Herlig. Joda, jeg trenger nok dette. Mest av alt fordi at den nye skiftplanen min på gardermoen gir meg fire dager fri, etterfulgt av en dag på jobb, så to nye fridager. Det er et rent helvete for en arbeidsnarkoman, og det å holde seg opptatt hjelper. Men på torsdag startet problemene sakte å synke innover meg og gleden ble byttet ut med panikk. For å gi noen eksempler.

Telefonen ringer mens jeg står på jobb, Edgardo driver å booker om navnet på billetten, og informerer.  

«Ok. Så. Jeg vil vite. Når vil du sove?»
«Når? Jeg foretrekker å sove om natten, men jeg legger meg når jeg er trøtt jeg».

«nei nei. Ok. HVOR vil du sove?»

«Tja. Helst en seng. Men en sofa eller gulvet går også greit. Jeg kan ta med sovepose altså». (vi skulle altså sove hjemme hos Edgardos venninne.

«Nei nei, du skal sove i seng. Men vil du sove alene eller sammen med noen?»

«sammen med noen?»

«Ja, du får sove med hvem du vil».

«Nei takk, alene går fint.»

«Sove på gulvet, du liksom».

«Altså, jeg er fra trøndelag. Jeg kan sove i skogen om så».

«Nei, det er ikke skog på Malaga». Good to know.  

Fikk for så vidt ikke hvem jeg ville heller, for da jeg foreslo at jeg kunne sove med denne venninnen fikk jeg nei. Oh well.

« Men du må huske å passe deg for spanske menn. De er farlige»

«Men. Kan ikke du passe på meg da? Er ikke det gentelman-like»

«Åh, nei, jeg må passe på meg selv, du må passe på deg».

«Kan vi ikke passe på hverandre da?»

«Åh nei, jeg må passe på meg». Well, so much for that.

Idet vi booker om billetten starter problem nr 2. For da jeg forklarer til min gode venn at vi må komme tidligere enn en time før flyet går, for å sjekke inn, nevner han at han ikke har bestilt bagasje til reisen. Nei, vi skal jo tross alt bare være fem dager.

«Men. Edgardo, jeg trenger produktene mine. Jeg er en jente, jeg har behov for litt hudpleie og slikt».

«Produkter? Nei, du kan kjøpe på apotek i spania, det går fint. De har butikker i Malaga også».
«Ja, men jeg har spesielle merker, det er ikke helt vanlige ting her».

«Men er det medisiner, eller hva er det du skal ha med. Vi skal bare være fem dager. Du trenger ikke mye. Ikke mye klær heller, det er varmt vet du.»

« Ja, men jeg vil gjerne ha med meg hudpleien min. Har du aldri vært på ferie med damer før?»

Slenger også med en kommentar om at jeg forstår godt hvorfor dama hans blir hjemme.

«Nei, jeg har ikke vært på ferie med NORSKE damer før». Nei, du sier ikke det.

Etter å ha oppdaget at Norwegian mener man skal bestemme seg for bagasje senest 25 timer før avgang, og det nå er 15 timer igjen, startet kampen mot kiloene.

For all del. En langhelg i en storby uten bagasje skal jeg klare. Men fem dager på solkysten, uten noen hudprodukter, uten noen allergisjampo og uten flere par sko?

« Men du trenger ikke mye klær. Det er varmt, vet du.»

«Men sko, trenger jeg noe spesielt»?
«Nei, vi skal ikke på disco, bare ta noe komfortabelt».

«Ok, men har du adressen til dit vi skal bo da? Slik at jeg kan sjekke området».

«Nei, det vet jeg ikke. Men det er en liten by utenfor Malaga».

På kartet merker jeg at dette er en by på størrelse med Grong (for dere søringer: Kløfta). Bikini-beholdningen i kofferten endrer seg fra 5 til 2.

Jeg bruker så resten av kvelden på å gjøre ferdig kakene som skal leveres, lete i to timer etter passet vi har rotet bort, panikk over det, gråte litt i frustrasjon, og så legge meg. Fikk tak i allergisjampoen i passe størrelse, og måtte ta noen tøffe valg på badet. It hurt.

Men får en ny kjærlighet for mannen jeg etterlater hjemme, når han også sier «Herregud, han kan jo ikke ha vært på ferie med damer før. Nei, skjønner at dama hans ikke ville være med». Love you, you get me. <3

Morgenen etter slår jeg panisk opp øynene, og tror jeg har sovnet av, før jeg ser at klokken skal ringe om ti minutter. 5 timer søvn ja. Opp og stå, vaske kjøkken og pakke ferdig. Kl 08.00 ringer min gode venn Edgardo igjen.
«Buenos Dias amiga!».

«Jada?.»

«Hehe. Nei. Buenos Dias betyr god morgen».

«JEG VET DET, DET ER INGEN GOD MORGEN!»

«Ok. Så. Pakking. Du trenger ikke ta med jakke og bukse, fordi det er veldig varmt i Malaga, du vet».

«Ja, jeg vet det, jeg har ikke tatt med jakke, det går fint.»

«Jeg vil bare hjelpe, vet du.»

«Ja, jeg skjønner det, men jeg vet hvordan jeg pakker, selv uten bagasje»

Blir enige om å møtes på flyplassen.

På dette tidspunktet har familiens glede over at jeg tar meg en liten ferie gått over i frustrasjon. Espen vet ikke lenger om han er glad for at jeg drar, eller urolig for at jeg skal få hjerteinfarkt før jeg kommer så langt. Mamma, som først var positiv, er nå blitt litt urolig. Det samme gjelder storesøster, som fikk hjertebank av å høre den forferdelige historien om null bagasje. Mormor på sin side er blitt skremt av at jeg reiser på ferie bare 14 dager før vår planlagte tur til Kreta, og vil ikke svare når jeg ringer for å roe henne ned.

På flyplassen tar jeg en velfortjent pause på starbucks, sammen med John Carew. Eller. Han skulle hjem, og jeg skulle ut, han var ikke pratsom, og vi kjøpte ikke det samme. Men det hjalp litt.

SÅ startet ventingen på Edgardo og Juan Carlos. Vi ble enige på telefon om at jeg ikke skulle sjekke inn før de kom, for Juan Carlos hadde ikke bestilt sammen med Edgardo, og vi ville sitte sammen. Når de endelig kommer 4 minutter før innsjekkingen stenger, har de allerede sjekket inn, og finner mer. Men.. De sjekket ikke inn meg? På dette tidspunktet begynner planen om å ta det rolig, være spontant og happy å slå sprekker, og det kommer den ene trønderske glosen etter den andre. Heldig for Juan Carlos som snakker særdeles dårlig norsk, og Edgardo er mer opptatt av at han ikke skjønner NOE.

Morsomt nok, når vi kommer på flyet viser det seg at vi sitter jo ikke sammen, fordi gutta skjønte ikke at det gikk an å endre plasseringen når man sjekket inn. For det trodde de kostet penger.
Men takket være et halvfullt fly fikk vi da sitte sånn nogenlunde sammen.

Satser på at det verste er over nå. Flyet er i lufta, vi har wifi, Edgardo og Juan Carlos har gjort seg ferdig med den verste banningen og jeg slapper av.

Har forståvidt bestemt meg for å ta en egen pling-konk i Malaga og ta en shot hver gang Edgardo sier «Ok. Torill!». Ev når han sier «Hva mener du?».

Bilder kommer etter hvert. Untill then. Kos dere hjemme i Norge. Jeg savner allerede kjøkkenet, men det hjalp litt å se Gate Gourmet bilen og de kjekke sjåførene laste inn mat til oss. Pakket av enten Aslak eller hun lille som er altfor ny til at jeg skal huske navnet hennes. Edgardo har pakket Taxfree til oss. Så all in all.. I am alive.

 

 

Vi ble tatt vare på av GG


 Elg-fløte

Spania fra lufta


 Torill fra lufta... I'm here for you, husk det!!

Prinsesse-kake

Det er ikke alltid planer går som de skal. 

Helgens plan om å lage en prinsessekake til min søte lille fadderdatter Lilly, ble avlyst, da hun ble syk, og bursdagen ble utsatt. 

Men, jeg skulle i en annen bursdag samme kveld, og jeg var allerede godt igang med kaken da avlysningen kom. 

Så. jeg tok med meg den rosa prinsessekaka, satte på et guttenavn istedenfor, og dro i bursdag til Andreas på 27.
Ble ikke samme hylefaktoren, men falt merkelig nok i god smak.

Noen ganger har det ikke så mye å si, så lenge det er kake..  

 

 



Fotball-kake

Har du et kompis som er fotballidiot, en kjæreste du vil lage en kake til, eller er du lei av å lage de samme, vanlige langpanne-fotballbanene til sønnen? 

Hva med en ball-kake? 

 

Denne er ikke så vanskelig å lage, men du bør helst ha en fotball-form. Det får du blant annet kjøpt på Cacas. 

Fordelen med denne formen, er at du kan bruke mønsteret i formen til når du skal lage de svarte flekkene etterpå. 

Jeg bruker en enkel sjokoladebunn, med baileysmousse og ferske jordbær. 

Bunn: 

sjokoladekake_ferdig.jpg (481×199)

Jeg bruker 20 cm-oppskriften. 

pisk smør og sukker hvitt. Tilsett egg, et av gangen. Sikt mel, vanilje, bakepulver, natron og bakepulver. Ha i kulturmelk og melblanding vekselsvis. 

 

Til fyllet lagde jeg Baileysmousse: 

300 gr smeltet sjokolade (lys)
200 gr kremost
5-10 dråper sitron
50 gr sukker
3 dl pisket kremfløte
5-6 ss Baileys
(jeg kan sverge at jeg ikke en eneste gang har fulgt alkohol på oppskrifter. Her tar jeg kun på smak. og det blir OFTE mer enn 6 ss..) 
Jeg brukte også ferske jordbær. 

OBS: Når man bruker ferske bær, og skal servere kaken neste dag, er det lurt å bruke smørkrem å dekke kaken med, ikke baileysmousse, som jeg gjorde her, for å spare tid. For fukten i bærene vil trekke gjennom og begynne å bølle med fondanten. 


I dekoren av kaken, bruk gjerne mønstret i kakeformen for å lage de sorte flekkene. Lag også et mønster til en hvit del, slik at du kan måle når du legger opp. 

slik får du jevnere mønster. (men ikke lag dette hvitmønstret i sort pasta, for det sverter. Strekene mellom kan du bruke enten sort gele på tube eller sort melisglasur. 

Jeg lager også gress rundt med smørkrem, mest for å dekke kantene, og få litt farge. 

La også noen jordbær rundt, for litt fargerik dekor.




Snill mannekake

Ikke alle mannekaker egner seg til familieselskap. Pupper, rompe, kropper, det er mye rare kaker der ute. (bare google det). 

 

Men hva med en litt mildere kake som fredeles viser kjærestens, fatterns, eller brutterns kjærlighet for bitre drikker. 

 



Ved hjelp av en pinne, og litt melisglasur, kan du faktisk få til en ganske kul kake..

beskrivelse kommer en dag jeg har bedre tid, og finner noen å lage dette mesterverket til. 

 

Hvordan lage Cala-liljer

Cala-liljer har blitt min favorittblomst å lage, rett og slett fordi den er enkel, og ser elegant ut.

Du kan fint dekke en kake i cala-liljer. Å lage disse er egentlig ikke så vanskelig som det ser ut.

Jeg bruker et cala-lilje-utstikker-sett når jeg lager disse, men du kan fint bruke en hjerte-utstikker og få samme resultat.

 

Kjevl ut fondant passe tynt, og stikk ut med cala eller hjerteutstikker. Jeg jobber på en blomster-pute, men det går fint ann å stikke ut på benken. 



Bruk en balltool og tynn ut kantene på blomsten.

Har du en preger kan du også bruke denne nå, men denne gangen brukte jeg det ikke. (Glemte det)

Rull sammen liljen, fest med spiselig lim, vann eller tynn glasur. Sett på et kremmerhus. Av og til får du med sånne på cala-sett, men her har jeg bare laget av papir. Fungerer like greit. 

Brett ut kantene på liljen med fingrene. knip sammen spissen. 

La den stå og tørke en havltimes-times tid. 

I mellomtiden, rull ut gul fondant og lag en pølse ca 2/3 deler inn på utstikkeren. 

Fest på blomstertråd (eller ståltråd) og heng til tørk. 



Bruk enten gult sukker (kan kjøpes på enkelte kake-butikker) eller bland sukker med gul pulverfarge. 

Dypp de gule pølsene i spiselig lim eller sukkervann og dypp i sukkeret. 



Tre den gule pølsen ikke i liljen, fest i hullet med spiselig lim eller glasur. 

Heng blomstene til tørk.

De bør henge eller ligge til tør i minst noen timer. 

Så er det bare å montere dem på kaken. 







Legg på blader mellom liljene, så får kaken litt ekstra liv, og varier gjerne mellom små og store. 

Ferske soft-Pretzels

Etter gårsdagens churros til kveld, ble vi litt bitt av gate-mat basillen, og vi fant ut at jeg må prøve pretzels også. 

Den deilige, varme, myke gjærbaksten, dekket med salt. mmm.. 

Jeg fant en oppskrift på fantastiske food Network, som jeg prøvde meg på. jeg fant mange forskjellige oppskrifter, og fremgangsmåten var veldig forskjellig fra sted til sted. Så den endret jeg litt på. Men oppskriften er som følger. 

6-8 store pretzels

1,5 kopp varmt vann
1 ss sukker
2 ts salt
1 pk tørrgjør
4,5 kopp hvetemel
0,5 dl smeltet smør

I tillegg:

Nøytral olje eller formfett
Vann i en passe stor kasserolle
natron ( 1 kopp med natron pr 3 liter vann. ) 
Eggeplomme pisket med litt vann
Havsalt eller pretzelsalt 

Ovn: 225 grader

 

Bland vann, sukker, salt og tørrgjær i en bolle, og la det stå fem minutter til det skummer. TIlsett så mel og smeltet smør.. 



Elt for hånd, med sleiv eller med eltekrok i kjøkkenmaskin. Jeg valgte det siste.. 

Elt til passe deig. ca fem minutter med kjøkkenmaskin. 

Når deigen er ferdig eltet, spray nøytral olje eller formfett langs kampen av bollen. La så deigen heve til dobbel størrelse. ca 1 times tid, et lunt sted. jeg bruker å sette min i sola (inne altså). 
Del deigen i åtte deler, og rull ut tynne pølser. snurr sammen som vist på bildet, til en pretzel. Du kan selv velge hvordan du vil snurre sammen, jeg testet ut litt forskjellige. 







Kok opp vann med natron, og legg hver pretzel nedi. Jeg tok en av gangen (liten kasserolle). 





Stekespade er et greit verktøy å bruke. 

På de oppskriftene jeg fant, var det forskjellige tider for denne kokeprosessen, alt fra 30 sek til 4 minutter. Jeg tok en mellomting og gikk for ca 1-1 1/2 minutt. Vanne skal småkoke. 
Grunnen til denne kokingen i natronvann er for å den gode skorpen, som kjennetegnes av pretsels. Du kan skippe det, men vil ikke få den samme opplevelsen.  



Etter kokingen, pensle pretzelsen med egg-plomme-vann, og tryss over havsalt eller pretzelsalt. Jeg brukte litt lite salt på disse. 





Stek i ca 15 minutter, til de er gyldenbrune og lett sprø.. (prøv å ) la de hvile i 5-10 minutter. 














mmmm... deilig.. 

Pina Colada Cupcakes

I forbindelse med Joakim, min samboers fetter, sin bursdagsfeiring, ble jeg bedt om å lage Piña Colada Cupcakes. Oppskriften fant vi i Hancock Cupcakes-baker Ingrid Hancock Bjerknes sin fine bok.

Jeg må si jeg var skeptisk. Piña Colada, dvs mye kokos, blandet med alkohol på en bursdagsfest, kunne bli katastrofe. Men jeg tar en utfordring.

Oppskriften var til 12 så jeg doblet, det skulle være 23 cupcakes, nok til et stativ.

 

Starter med sukker og solsikkeolje som piskes.

 

Legg ananas på tørkepapir for å fjerne overflødig væske. 

Bland kokosmelk og Malibu i en bolle. 

Sukker og solsikkeolje piskes som sagt. 

Tilsett egg, et av gangen. Samme basic som med de fleste rører, bare at det ikke brukes smør.


Så tilsettes siktet mel-blanding og kokosmelk-blanding om hverandre og røres. 

 

Til slutt, opphakket ananas sammen med vaniljeekstrakt. (Det gule er konditorfarge, for å få litt farge på de)
Når det gjelder ananasen synes jeg små biter er best, store biter kan bli litt kvalmt, og kom som et sjokk på lillesøster, som ikke forventet en stor ananasbit midt i kaken. prøv deg frem. 




Fyll i formene. Sørg for å fordel ananasen, så ingen cupcakes blir uten. 



Mine ble litt små, så jeg fikk faktisk nesten 40 cupcakes ut av røra, men det fungerer. 


Så frosting.

Philadelfia og mykt smør piskes. 

Tilsett kokospulver. Det hadde jeg aldri prøvd før, så var spent. I ettertid har jeg funnet kokosmelkpulver, som er mye lettere å bruke. smaker sånn nogenlunde det samme, kokos-pulver er litt kornete, og gir en kokos-feel, mens kokosmelkpulver smaker mer som tykk kokosmelk. begge fungerer veldig bra i disse cupcakesene. 

Så tilsett litt malibu..

Og melis til passe røre. Min ble litt tynn så jeg i ettertid. Tok kanskje litt i med malibuen:P

Du kan se teksturen til kokospulveret, den blir mykere enn kokosmasse, men du kjenner det er kokos. 

Jeg blandet hvit og gul frosting i posen for å få en stripeeffekt.. Kunne ha tatt mer gult. Kokosmelkpulveret vil gi en mye fastere og bedre frosting å jobbe med

Et lite sugerør og en paraply i hver. Det er jo tross alt Piña Colada. 

 

Oppskrift:

Til 12 cupcakes:

2 egg
2 1/2 dl hvetemel
2 ts bakepulver
1/2 ts salt    (disse tre blandes og siktes i røra)

175 gr sukker
3 ss solsikkeolje
3 1/2 dl kokosmelk
Malibu som smakstilsetning
2 ts vaniljeekstrakt
3-6 ringer hermetisk ananas, tørket i kjøkkenpapir

 

Frosting; 
259 gr philadelfia
75 gr margarin, mykt
6 ts malibu
1 1/2 dl kokosmelkpulver/kokospulver
6 1/4 dl melis

18-20 min i 175 grader.

Enjoy:)

Engelsk mat-inspirasjon

Da var jeg hjemme etter en deilig uke i vakre London og Liverpool. 

Turen var jo mer fotball og arkitektur enn mat, men det ble da litt spennende mat også. 

Vi hadde nemlig bestilt bord på Gordon Ramsays fantastiske Maze Grill. 

 


Jeg valgte meg en organisk laks fra Scotland, med Coleslaw og Chimichurry. Veldig god smak på coleslawen, men desverre var laksen helt ukrydret. ingen sitron, ingen pepper, ingen salt, nada.. Men maten var god. 

Min kjære gikk for en mer klassisk biff med håndkuttet chips og hjemmelagd bearnaise.. deilig.. 



Og jeg er jo en søt-nos, og må ha dessert. Det ble en ingefærpanacotta. Nydelige greier. 

Men Jeg er ikke av jenten som klarer meg med bare det, selv om jeg var god og mett når jeg gikk fra Ramsay-restauranten. Jeg måtte også innom det fantastiske Hummingbird Bakery. Det er et veldig kjent bakeri, og de har også gitt ut et par bøker. Jeg har en, og der er det mye nydelig.  

f



En av de tingene jeg har falt for i boka er brownie-cheesecake. Den er søt, mektig, men samtidig en svak syre av bringebær som gjør at den blir litt lettere. Jeg har slitt litt med å få til denne som jeg vil, og da var dette en fin mulighet for å smake hvordan proffene lager den. 


En nydelig kake. Lagene var fine og rette, og kremen var tykk. De brukte utrolig mye mindre bringebær enn meg, og jeg skjønner da hvorfor kremen min blir veldig våt og renner av kaken. Men smaken var det ingenting å si noe på. 


Så neste uke må jeg vel prøve meg igjen på denne kaken, men min nye kunnskap i hånden. 


tenker du når du spiser?

Hva spiser du da? 

Jo, jeg er dritt lei det spørsmålet. jeg er dritt lei mas om hva man bør spise. Jeg har mine vaner, og de fortsetter jeg med.

En av vanene er noe jeg startet med for lenge siden, men som jeg i det siste av og til har glemt. og det er porsjonering.

 

Vi lever i en hverdag hvor måltidene preges av duppeditter, tver og diskusjoner. Jeg vet ikke om et eneste måltid hvor jeg sitter og fokuserer på det jeg spiser. Som regel jobber jeg, diskuterer med kollegaer, eller sitter på pcen og trykker. kanskje ser jeg på tv. Jeg følger ikke med på hva jeg spiser. Og det er farlig, for da tenker ikke hodet over på samme måte at det nå er nok. Men da kan man regulere maten på andre måter.  

Ved å bruke mindre tallerkener og skåler vil kroppen merke at skålen er tom, og anta at måltidet er over. Og innen du rekker å fylle skåla, er kroppen funnet ut at den er mett. husk at det tar ofte lengre tid, og om du spiser helt til du er mett, er du ofte overmett. 

Her er et eksempel 

Svinewok. En relativt kjedelig greie, men greit etter en lang dag på jobb i varmen. En stor skål gjør meg  for mett. Men en liten skål gjør meg bare mett.  En stor skål er nesten dobbelt så mye. 

Når jeg kommer fra jobb er jeg som regel sliten, og slengt foran skjermen og oppdaterer meg. Om jeg har vært på gardermoen trenger jeg nyheter asap, 

om jeg har vært på ROmerikes Blad trenger jeg tlc. også asap. Og da må jeg klare å kontrollere matinntaket. 

Jeg blir like mett av en liten skål med svinekjøttdeig og wok som jeg blir av en stor. for en stor er for mye. Men det merker jeg for sent. 

Det er mulig å gjøre magesekken mindre, jeg har prøvd det, og det fungerer veldig bra. Det krever bare at du spiser mindre og oftere. Ja, ikke alltid like greit, ikke i min hverdag i alle fall. 

Men jeg prøver. 

En liten tallerken som er overfylt vil se ut som mer mat enn en stor tallerken med passe mat. Men det kan faktisk være mindre. 

 

Hadde en plan om masse bilder med eksempler men jeg hadde ikke flere bilder. Jeg glemmer å ta bilde av det jeg spiser. 

Note to self... 

et kreativt 2013

Da var plutselig 2012 over. Og det kom virkelig plutselig.

Jeg har kaker jeg ikke har postet, kurs jeg har holdt som jeg ikke har skrevet om. Ting jeg ikke har gjort.

Men jeg legger alt det bak meg og ser framover mot 2013.

Jeg har nemlig en plan om et nytt og spennende prosjekt.


For å starte med begynnelsen. Til Jul fikk jeg en veldig spennende bok fra storesøstra.

Dette er en slags almanakk om du vil. Det er 365 dager, hvor det hver dag er en ide, en oppgave, et forslag for noe man kan gjøre for å være kreativ.

og dette må man jo gjøre.Søstra har også kjøpt denne boken selv, og henger seg med prosjektet med å lage noe nyttt hver dag.


Så planen er som følger:
Både jeg og min storesøster Eli Anita skal prøve dette prosjektet i et år. Vi skal hver eneste dag lage noe. stort, lite, hva som helst.

Man skal velge seg et tema, og lage utifra det. jeg er foreløpig litt usikker på tema, men tenker hjerter. Hjerter kan man gjøre mye med, og jeg liker hjerter litt.

Jeg kommer til å legge  ut prosjektene her også, men jeg kan ikke love at jeg legger ut hver dag. MEN det gjør vi på facebook. Så anbefaler alle å gå inn på facebooksiden vår, og følge dette prosjektet.

https://www.facebook.com/365KreativeDager Trykk liker:):)

 

Det er også mulighet for å henge seg med på å lage noe hver dag. Boken kan du få kjøpt på Ebay eller Amazon, men vi kommer også til legge ut oppgavene på facebook, så det er bare å hive seg rundt, nå skal vi lære oss å bli kreative.

Jeg gleder meg veldig. gruer meg litt også, for jeg er redd for å miste motivasjonen. Men jeg skal iallefall prøve.
Nå skal kreativiteten spire.

 

høst-cupcakes

Det er høst, og fargene ute er herlige. det må feires med litt cupcakes.

okei, grunnen var at jeg rett og slett måtte teste ut de nye tippene jeg har kjøpt meg.

Og jeg er forelsket i tip-settet mitt. Her kan du lese om det

 

Så da ble det sjokoladecupcakes med bringebærganache i midten (sjokolade blandet med saft av kokte bringebær)









 

 

 

 

cupcakes: Mer enn en fancy hatt

jo, mange sier at cupcakes bare er muffins med en fancy hatt. og det stemmer jo forsåvidt. For det er  ikke vanskelig å lage cupcakes.
Men. Jeg mener at cupcakes skal være noe mer.

 

Jeghar vært et par steder og kjøpt cupcakes som er litt for enkle. Vaniljemuffins med en rosa klatt smørkrem på toppen. kanskje litt vaniljesukker  i bunnen, og toppen er melis, smør og litt melk. nam. smakløst.

Og det finnes ikke noe verre for meg enn noen som har prøvd å lage cupcakes med en helt vanlig muffinsoppskrift og de bruker smørkrem som fyll. Det smaker nettopp det. Smør. Jeg bruker KUN smørkrem som lim når jeg dekker kaker.

Jeg vil at cupcakes skal skape en følelse. Det skal ikke bare være den vanlige muffinsen du får på tombola i barnehagen. det skal være smak.

Jeg har snakket med mange om dette, om det med smak i cupcakes. Jeg har fått skryt for mine et par ganger. MEN. mine cupcakes er ikke alltid like spennende. noen ganger når jeg er lat er det sjokoladecupcakes med sjokoladefrosting.

Men de aller beste av mine cupcakes er de med en ordentlig smaksopplevelse.

Hva med klassikeren banan og chocolate-chip med ostekrem?  Bringebær og sjokolade med sjokoladefrosting? Kaffe og bringebær cupcakes? ferskencupcakes? Elller bare så enkelt som gulrotcupcakes med ostekrem?

Med så mange bær og frukter i verden, hvorfor holde seg til vaniljemuffins???


Manuela er utrolig god på å teste ut slike ting, men samtidig holde seg til det enkle. Det trengs ikke mye. Men lek litt.

Det finnes så utrolig mange muligheter  med cupcakes. Ikke hold deg til de butikkkjøpte cupcakesene med smør og melis i en feit  kombinasjon. Lek deg. Det er det cupcakes handler om for meg.

Jeg var i USA i fjor, og her testet jeg naturlig nok cupcakes icupcakesen hjemland.

Her fikk jeg prøve for eksempel sjokolade og mint cupcakes med en myk senter, små hint av peppermynte, en frosting av mint med hvit sjokoladekrem i midten toppet med mintsjokolade. Joda, mye mint, veldig mektig. men det var noe nytt og spennende.

Så før du tenker at du skal bake cupcakes. sjekk litt oppskrifter. finn frem Passion for Baking boka. Finn fram  boka til Hancock. Se litt på nettet. Lek. SMAK.

I morgen reiser jeg hjem til Namsos i et par dager. Her håper jeg å få testet ut noen nye cupcakesoppskrifter og leke meg med smak. Det vil komme bilder.

Først, noen bilder av smaksbomber.



Pina Colada cupcakes med kokos-malibu-ostekrem.


Kaffe, bringebær og sjokoladecupcakes med sjokoladefrosting


Banan og chocolatechip med ostekrem

 

Red Velvet.. Need no more..

Litt mer kake

Bloggen har fått et nytt design.

Hovedgrunnen er at jeg fremover skal prøve å fokusere litt mer på kaker, og da passer ikke akkurat Boba på skulderen min som header og design.

bildene til dette, iallefall hovedbildet, ble tatt i all hui og hast. Innimellom ærend på butikken, skole og West Side Story  på Chateu Neuf.

Jeg bestemte meg for å gjøre dette på fredag, og det ble litt mindre tid enn jeg hadde trengt. Men med frosting i håret og melis på nesten klæsjet jeg sammen noen cupcakes jeg kunne ta bilde av.

Her er resultatet av den "photoshooten".

 

 










Jeg  ble egentlig veldig fornøyd både med bildene og headeren. Iallefall med tanke på at dekoreringen tok et kvarter, og bildene ble tatt på ti minutter:)

Harry Potter Mania

Det nærmer seg Harry tiiid.. Tid til å minnes litt besøket i Universal.

Jeg innrømmer det. jeg er Potter-fan. Så for meg er Harry Potter- verden i Universal Studios en virkelig karamell. Det var noe av det jeg gledet meg lenge og veldig til. Jeg hadde hørt mye fra Sunniva og muttern, noe som gjorde at jeg gledet meg noe helt forferdelig.

 

Det å komme dit er ikke bare bare. Greit nok, du tar det som en del av  Universal Studios parkene. I Universal er det MANGE små små parker, kan du si. (kommer mer om det senere). Når vi kom bort til området der inngangen til Harry Potter parken befant seg, viste det seg at det var 40 min kø for å komme inn der. Så vi fikk en kvittering på at vi skulle komme tilbake etter 4 timer.

Men tro meg det var verdt det. Å komme inn der er som å komme inn i Diagon Alley. Galtvortekspressen står der, noen av butikkene er åpne. det er veldig virkelig, kan du si.





Ja, det er veldig fullt her. Vi var her i påska, så det vil jo si, MIDT i høysesongen.



 

Tre sopelimer





Skolen er selvfølgelig hovedattraksjonen. Jeg minner om at Orlando er FLATT. Så det å bygge dette er litt av en bragd.. Detaljer detaljer.

Litt kø dit som dere skjønner



Inne i dette bygget finnes nemlig den mest populære Riden (eller en av de?) i Universal parkene. Harry Potter Riden. Det regnes med å være 1-2 timer kø for å komme inn. VI var heldig og brukte bare 1 time. Men det er greit. Du går nesten hele tiden, og det går unna. Dessuten, først er det 30-45 minutter ute. Her er det ikke så mye å se, og i sesongen må vi faktisk ut av området for å gå litt i kø der. MEN når vi kommer inn, er vi inne i Galtvort. Snakkende bilder, klasserom, vi får møte Harry, Hermine, Ronny, Humlesnurr, det er veldig spennende. Og DA går tiden fort da. Plutselig var vi framme ved Riden. Og den.. ah.. Den kan ikke beskrives.

Inngangen. Nå starter køen..

Selve riden er et rullebånd, der vi sitter i små vogner. først blir vi stilt foran Hermine, som får oss til  å fly. Så flyr vi. Type simulator, med bevegelser, plutselig forsvinner vi fra videoskjermen vi flyr foran og så flyr vi litt igjennom bygningen. Attraksjonen er en mellomting mellom simulator og vogn attraksjon. noen steder er det figurer, desperanter, drager og lignende som stikker foran hodet ditt, noen ganger flyr du på simulator, noen ganger gjennom et rom. det er veldig spennende, og helt fantastisk. VIRKELIG verdt ventetiden. Det var nesten så vi vurderte en runde til, på hurtigkø (betyr at man ikke får sitte sammen, og ikke får sett noe inne i skolen)





Hos Olivander kunne man kjøpe tryllestav



På Tre Sopelimer ble det selvfølgelig litt mat og butterbeer (smørterøl).
Typisk engelsk mat, så det ble fish'n chips og sheperds pie.


Smørterøl smakte karamell og smør.. Godt men kvalmende i lengden.



Vi måtte jo innom godteributikken. Her gikk vi til innkjøp av Sjokoladefrosker og allsmaksbønner. Som faktisk smaker mye rart..



For meg var dette et av høydepunktene.. Men det er ganske fordi jeg er litt HP-nerd..



Nytt i Nettbutikken, MARIO-DILLA

Det har vært litt pause i nettbutikken vår, TKDesign, en god stund nå. Med skole, jobb, og mye å gjøre har butikken havnet litt i bakre rekke. Men like over nyttår startet jeg arbeidet med nye øredobber, og nå føler jeg meg klar til å legge ut en del av dem.

 

Jeg har fått skikkelig Mario-dilla. Etter jeg så ei på Adressa gå med grønne mario-sopper, klarte jeg ikke å slutte å tenke på det.

 

Nå ligger det da noen slike produkter klare i nettbutikken.

Alle øredobbene går inn i en serie jeg har valgt å kalle "Classic Gamers Earrings", med gode gamle motiver, fra tider vi husker fra vi var små. Alt fra mario, sopper, og til Turtles. Det kommer også noen nyere motiver, for eksempel facebook-logo, etterhvert.

Ved å trykke på bildene  kommer du fram til hver side på butikken.

 


XBOX

LUIGI

THE ONE AND ONLY MARIO

1 UP







Det kommer flere etterhvert. Men gå innom og ta en titt. :)




Usynlig

De deler tunger

slange-tunger

og mellom latter
Gråt

deler de

meg

 

Gjemmer meg mellom

farget glass
høye toner

De skal ikke se meg

Ingen snur tungene hit
Ingen hvisser

stille ord

mot et glemt ansikt

I skyggen
Sitter jeg

De har glemt meg

Og jeg vil være

 

glemt




 

 

i paradis



Drømmer meg alltid bort i dette bildet...

 

Tok det i Barcelona i fjor. Herlige tider.

 

Akkurat i denne tiden, med julestress, dårlige veier, mye å gjøre, mange å møte, er det lett å drømme seg bort i annen verden.

 

et forsøk på en header

Satt og kjedet meg i går kveld og lekte meg litt i photoshop. Fikk til denne headeren.
Vet ikke helt om jeg er fornøyd, vil gjerne ha tilbakemeldinger.

Om headeren.

Den søte katten på bildet (ja, noen av dere tenker nå det der er faan ikke en katt, og ikke er den søt), den er en Sphynx.
Altså nakenkatt.
Den er min søsters, og heter Boba. Herlig liten sak, og for en karisma og sjel denne katten har. Han er virkelig noe for seg selv, og jeg kan ikke la være å bli fascinert av den.
Skal skrive litt mer om sphynx senere.

Nå er det litt jobb, før jeg har ferie igjen. Rare greier.


Blogger med ettertanke

Jeg har skrevet om at blogging er mye negativt.

Så tenkte jeg skulle skrive litt om den positive siden.

Da jeg gikk på Journalistlinjen, fikk jeg beskjed fra en foreleser om at vi MÅTTE ordne oss blogg. Så nå har jeg jo da gjort det da. Han fortalte at blogg skapte debatt, og at journalisten må bruke det for å få kommentar på sine tekster, for å lære.
Men det jeg tenkte mest på, er at det skaper debatt. Og det belyser temaer som vanligvis er tabu. Og som får oss til å tenke på at livet er mer enn rosa skyer, og shopping.

Okei, når man søker på Blogg.no finner man MANGE flere poster under Shopping enn under Samfunn, men det betyr ikke at de ikke er der. Og de som finnes, er gode.

Jeg har sett litt rundt på blogger som viser akkurat dette. Blogger som tar for seg temaer som er viktige i samfunnet. Som oppfordrer til debatt, og ikke til ?kommenter tilbake?. Blogger som har sterke temaer, og sterke historier.  

Mindreverdig er en blogg jeg ser veldig opp til. Eieren av bloggen har blitt voldtatt, og bruker bloggen for å komme seg videre i livet. Den tar opp et tema som er blitt et tabu. Man hører lite om ofrene, de blir en notis i avisen. Hun viser en side vi sjelden ser. Og jeg beundrer henne veldig for det.

http://onyx.blogg.no/ tar opp enkelte temaer fra store aviser. Men den posten jeg liker best fra Onyx er den om Voe. Harseleringen som har tatt av den siste måneden av Voe har vært sterk, og gjør at man ikke ser mye positivt med å være populær. Posten er veldig bra, og viser at det er ikke alle som er sjalu.

Sissel Basso er en godt voksen blogger, noe jeg liker. Det er ikke mange av dem på Blogg.no, og det er godt å se at det finnes noen. Sissel tar for seg forskjellige temaer med en voksent blikk, og jeg liker henne godt.

Effy  er en sterk jente som sliter med spiseforstyrrelser og at verden går mot henne. Jeg blir imponert over denne jenta. Bare det at infoen sier at hun skal bli frisk og redde verden, forteller at det er håp her. Spiseforstyrrelse er noe det ikke blir snakket nok om, mener jeg. Og det at Effy deler sin hverdag, gjør at man våkner opp og tenker litt.

Å elske noe annet: Denne bloggen kom jeg over via ei på lista mi. Og denne bloggen? ja, hva skal jeg si, fascinerer meg. Jeg finner ikke ord. Dette er en blogg som VIRKELIG tar et tabubelagt tema og forteller om det. Han forteller om sin legning, pedofili. Og ikke på en ?overgrep mot barn? måte. Han snakker om kjærlighetssorg og forelskelse. Dette er en blogg som virkelig får det til å tenke to ganger før du åpner munnen og dømmer.

Det finnes mange tusen flere blogger med slike temaer. Blogger som fører til debatt og diskusjon. Blogger som gjør at vi tenker en gang ekstra før vi gjør noe. Blogger som provoserer, og som gleder. Blogg er ikke bare negativt, selv om jeg fikk det til å virke slik sist.

Blogging er også viktig.




Bildet er tatt i forbindelse med en fotokonkurranse for mange år siden.

Hvem er jeg

Hei.
For å fortelle litt om meg selv.
Mitt navn er Torill Kathrine og jeg er opprinnelig fra Namsos. Byen med alle musikerne, ja jeg vet.
Jeg flyttet i 2005 til Lørenskog og her har jeg bodd siden, sammen med min Espen Andre`.

Jeg er nettopp ferdig med årsstudium i Journalistikk på NKS, og skal nå ta bachelor.Har også nå et håp om å komme tilbake inn i den verden jeg oppholdt meg i da jeg bodde i Trøndelag (journalistverden). Jeg har også nettopp kommet tilbake til Blogg-verden,etter å ha hatt 6 år pause.
Fotografering har blitt en stor hobby igjennom mange år som journalist og festfotograf, og jeg kjennetegnes ofte med et kamera foran ansiktet. Hvis jeg ikke har med kamera, møter jeg sjokkerte blikk.
Det har blitt en pine for folk rundt meg. Som når jeg hjelper familien i Trøndelag med ripsplukkingen, og min mormor finner meg inni ripsbusken med kamera der jeg tar bilde av vanndråper og spindelvev på bærene.

Jeg er litt for flink til å finne feil i journalistiske saker jeg finner på nettet og har sendt flere mail til nettjournalister for å kommentere rare feil i deres saker. Men jeg tar alltid vare på tabbene, og jeg kommer til å legge ut noen av dem her etterhvert.

For øyeblikket jobber jeg på en av norges største bowlinghaller, og det har jeg gjort de siste fem årene. Her er jeg barnevakt for pensjonister, småkryp og bedriftsspillere som tror de kan alt. I tillegg lager jeg mat til stakkars Jernia-ansatte som ikk får mat hjemme. Jeg har vært fast ansatt i fem år, og tjener omtrent like mye som en trainee på McDonalds.

Dessuten er jeg litt for glad i kjøkkenet mitt, og elsker matlaging. Noe som har resultert i et prosjekt ved navn Ukens Muffins, der jeg bruker min kjære "500 muffinser"- bok, og tester ut. Dette fører til søtsug til mange i omgangskretsen, og har ført til at Sats Metro blir heftig brukt. Jeg har også nylig hoppet på sunnhetstoget, og prøver å komme meg i form, til tross for menisk og slitasjeskader.

I tillegg driver jeg nettbutikken TK Design sammen med min mor i Namsos. Her lager vi hjemmelagde smykker, øredobber, vinposer, såper, glass, bilder, og alt mulig annet vi finner på å lage. Ta gjerne turen innom der og ta en titt.
Ellers er det bare å spørre. I'm here all night.

, Lørenskog

Journalist, flymat-kokke-vikar, kakebaker og hobbymenneske. Har litt for mye å gjøre og alt for lite tid

hits