Farao i furua, og mormora på ferie

Mamma sender melding en sen fredag kveld. «Du må ringe mormor i morgen. Hun er urolig». Dette er den siste i en rekke meldinger og telefoner fra familien «panisk». Etter at jeg har fortalt mamma at jeg reiser på en langhelg til Spania, informerer hun om at mormor trodde det mente at vår planlagte tur til Kreta var avlyst. Så fra en varm stue i Pizarra, Malaga måtte jeg roe ned mormor og fortelle at denne turen kun var en spontant-tur.

Men en uke før avreise er ikke mormor rolig lenger. Hun mistenker at jeg ikke lenger vil til Kreta på ferie, og det virker nesten som hun er innstilt på dette. For denne desperate jakten på beste pris og intens leting på restplass.no som barnebarnet bedriver stresser henne veldig. For ferier skal være bestilt i god tid.

Og joda, det er jo slik jeg egentlig er også. Før jeg oppdaget sydenferier. Men restplasser er en herlig ting, og jeg fulgte med dag og natt i over halvannen måned for å finne den beste prisen, uten å bli fornøyd. Men denne fredagen må jeg altså kaste inn håndkle og godta prisen 2500 pr hode for 1 uke på Kreta. Blodpris der altså. Sender melding til en bekymret mormor og roer ned med at reise er funnet.

Det jeg da ikke hadde tenkt på var at mens restplassprisen gikk ned gikk prisen på fly fra Namsos for mormor betraktelig opp, og ble nesten like kostbar.

Onsdag ettermiddag henter jeg mormor på flyplassen, pakker i henne en mocca-cocos-frappuchino og setter kursen mot Lørenskog. Etter en kveld med skravling og pakking var vi klar for avreise. Men mormor var ikke helt enig i mine pakkemetoder. «Skal du virkelig ha med deg speilrefleksen?». Og litt drama ble det også da jeg pakket ned broderingen min. For mens jeg så på dette som en selvfølge og antok at også mormor hadde med seg mønster på minst tre marius-gensere og en dåpskjole, kom hun helt strikkefri. Skummelt. Men fikk skreket meg til broderinga, siden jeg ville brodere på flyet.

Det ble ikke flere harde diskusjoner og vi la oss før avreise morgenen etter, med en klar plan om når vi skulle dra. Og hvilken forskjell. Mens jeg før turen til Malaga og Pizarra sto og trippet på Gardermoen med 47 minutter til flyavgang, var jeg og mormor klare til innsjekking 1.56 t før avreise. Og da hadde vi faktisk stresset litt siden vi var «litt sene».

På Gardermoen fikk jeg den store glede av å spandere frokost, nøtter og drikke til turen. Har jo tross alt rabatt. Lykke!

Flyturen gikk relativt smertefritt for seg. Mormor trengte hjelp til å skru av mobilen, fordi det gjorde hun aldri. Vi sovnet begge under takeoff, og sov i en times tid. Så ble det litt skravling, etterfulgt av at mormor prøvde seg på kryssord. Jeg sier prøvde seg, fordi det tok ikke mer enn fire ord, så sov hun igjen. Etter at jeg dultet i henne og sa at «her blir det kake, tror jeg», var hun klar til fire nye ord, før det var pause igjen. Jeg koste meg med broderingen, og mintes fjorårets tur, den gang med Thomas Cook (fikk Nova Air denne gangen, som jeg IKKE lager mat til, hrmf), og den fantastiske flyverten med kommentering. Her var det trauste svensker med informasjon om dagens meny, og taxfree-varer. Bored.

Å lande i Chania var som før. Varmt, litt trangt, og ellers helt ok. Mye mindre folk enn forrige gang, og det at jeg visste hvor vi skulle gå gjorde at vi enkelt kom oss til bussen, etter å ha lokalisert ugle-merket på kofferten til mormor og min egen halvfulle amerika-koffert.

Bussturen var som den skulle være. En skravlete, svensk turguide som gjerne kom med spøker både om nordmenn og svensker som førte til at maks to personer i bussen humret lett. (ikke oss). Vi kjørte oss fast flere ganger, og bussjåføren viste at han var en jævel til å rygge. Vi kom oss etter hvert til hotellet, som (takket være Torills krevende restplassjakt) var sabla sentralt på Agia Marina. Akkurat som jeg ville ha det.

Her ble det forvirring. Først ble vi fratatt passene. Disse ble fint pakket bort. Så fikk vi en hel rekke beskjeder på stotrende engelsk, hvor vi kun forstod halvparten. Hovedpunktene gjaldt åpningstider på frokosten og hvordan man måtte huske å ikke ta håndklærne ut av rommet. Damen som forklarte het morsomt nok Alkis-titts. Eller noe i den duren. Blir lett å huske. Så ble vi ført gjennom et virrvarr av veier, småbrune nordmenn og fulle dansker, opp en drøss trapper og gjennom ganger, før vi kom til rommet vårt. Vi har blitt enige om at vi ikke kan bli for fulle, for da finner vi ikke fram.

Vi har da fått en tre roms leilighet. Med en dobbelseng i et rom, og to enkeltsenger i det andre. Ifølge hotellets sider er rommet passe for 4-7 personer. Mistenker at de har sett bilde av oss, og sagt  «nei, gi dem et ekstra stort rom, da». Personalet mente visst at vi skulle ta dobbelsengen og hadde lagt håndklær der. Vi flyttet til enkeltsengene. Wifi kunne vi få på EN ENHET, ikke flere. Så vi (jeg) valgte mobilen min. Måtte senere tilbake og få til pcen også, da jeg oppdaget at det ikke var wifi gratis ved bassenget, slik jeg trodde. Dog, de hadde happyhour på drinker, så det hjalp?

Etter litt utpakking gikk turen ut for å finne mat. Vi (igjen jeg) valgte samme sted som jeg og Sunniva startet med i fjor. Jeg gikk for en ordentlig gresk pizza med fetaost, oliven, løk og champignon, mens mormor gikk for carabonara. Vi hadde begge glemt hvor store porsjonene var, og måtte gi tapt ganske tidlig.  Vi fikk også is på huset til dessert, servert i gamle syltetøyglass, og så søtt at det klistret seg til ganen. Her ble vi også underholdt av eiernes lille datter. Hun raste rundt og lekte. Plutselig sto hun rett ved mormor, og klasket henne på armen med en «engangs-matlue». Vanskelig å holde seg seriøs da. Etter å ha fått litt kjeft av sin mor, strøk hun mormor forsiktig på armen, og gikk igjen. En halvtime senere kom hun tilbake og gjentok bedriften.

Etter litt shopping av solkrem (til hun som blir solbrent av å sitte inne), håndkle (til hun som ikke skjønte at hun trengte det) og litt mat, vandret vi tilbake til hotellrommet (vi fant fram), og tok oss en dupp.

Kvelden kom raskt, og det ble en liten vandring i området rundt Agia Marina. Vi var begge enige om at et stort måltid var unødvendig etter en gigantisk lunsj, og skulle prøve noe enkelt. Lykke til med den. Vi fant en nydelig, koselig restaurant ved stranden. Solen hadde for lengst gått ned, og ikke fikk vi sitte nært stranden heller, så utsikten begrenset seg til et dansk stamgjestpar som skulle prate med samtlige ansatte, og en svensk storfamilie som hadde appetitt som en overvektig amerikaner. Men over oss var det et vakkert oliven-tre-tak, og vi var fornøyde.

Mormor gikk for en liten salat av typen Crete-salat, mens jeg forsynte meg fra forrett-menyen med brød, tzatziki, feta og olivenpasta. Da salaten kom på bordet fikk jeg se et uttrykk på mormor jeg ikke vil kunne gjenskape noen gang. For salaten var av det store slaget. Virkelig store slaget. Etter å ha pustet ut et par ganger sa hun bare: «Torill, du må hjelpe meg med denne», og jeg gjorde som jeg fikk beskjed om. Og etter at maten var fordøyd, og vi hadde uffet oss over at ingen av oss spiste opp maten og mormor hadde påpekt «om ikke annet, så drikker vi i alle fall opp vinen, altså», var det klart for frukt og raki, selvfølgelig. Hadde glemt hvor ille det var. Men det gikk da ned. Koselig sted var det uansett, til tross for den svenske damen på bordet ved siden av som ropte etter kelneren når Rakien kom på bordet, for å spørre hva i alle dager det var. (Følte meg litt verdensvant).

Var veldig fin restaurant, og vi skal tilbake dit, men da i solnedgangen. 

Vi kom oss helberget opp trappene til hotellrommet, og avsluttet på verandaen. Har finfin utsikt over det ene og det andre. Det mest interessante: Et dritings ektepar på vei hjem, som ikke skjønte hvordan døren fungerte, men likevel klarte å begynne avkledningen; et ektepar som spilte på hver sin Ipad, og en hund.

Merker at trøndersken blir ganske brei av denne turen. Bare etter halvannen dag med mormor har jeg gått over til «meinjersh», «ainjshles» og «fårrå». Er redd for Espen når jeg kommer hjem.

Vi har begynt å revurdere turen til ravinen, etter at vi merker hvor sliten vi er etter trappene på hotellet, men skal undersøke nærmere. 16 km ble plutselig veldig langt. 

Har faktisk fått lov til å betale litt her nede også, noe som gleder meg veldig.

 

 

 







Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

, Lørenskog

Journalist, flymat-kokke-vikar, kakebaker og hobbymenneske. Har litt for mye å gjøre og alt for lite tid

hits