En blomst i håret, og ingen mat i magen.

Siste dag før avreise ble en rolig dag. Siden vi (iallfall vi som ikke var Edgardo) var oppe til 06.00 ble det ingen tidlig morgen. Startet dagen med en kaffe med Edgardo på kafeen rundt hjørnet, og en tur på butikken for å kjøpe vin. Merker det, at som med alt annet, tar en liten tur på butikken lang tid når man har med seg spanjoler og sør-amerikanere.

Etter «frokost» (kaffe) dro vi tilbake, og jeg startet så smått pakkingen. (ikke at jeg hadde så mye å pakke). Planen var å reise på Feriaen i Malaga, men det var mye diskutering, så jeg bestemte meg bare for å vente til de bestemte seg. Litt utover dagen skulle vi spise, og for første gang møtte jeg min overmann i «jeg skal smake på alt», da jeg ble servert griselapp-suppe som dagens første måltid. Jeg fikk i meg suppa (den smakte jo godt), men lot de fine føttene lite igjen. Også til dette måltidet var det fem-seks andre ting jeg måtte smake på.

Etter en liten dupp var vi klare for Malaga. Vel, jeg skulle jo pynte meg, og siden jeg fremdeles ikke har funnet ut forskjellen på «kan jeg låne en hårbørste» og «kan du fikse håret mitt» ble jeg stylet for siste gang. Begynner å like det. Jeg ble også stylet opp med et armbånd fra påskefeiringen i malaga, og smykker med kors som skulle passe på oss. Vakre vakre.

Så dro vi til Feria. Her var det bare LITT større enn den rolige feriaen i Pizarra. Det var mye mer farger, alkohol og musikk. Men veldig vakkert. Her ble det selvfølgelig litt shopping, både til meg selv, og hele familien, etterfulgt av alkohol, i form av Feriaens nasjonale drink, Cartojas. En sterk vin i små rosa glass, og Edgardo fikk fylt opp magen med masse mojito til en billig penge. Belen stylet meg mer opp med blå blomst og vifte for å matche kjolen min. 




Så vandret vi litt rundt, så på festen, så på litt severdigheter, og ble kjent med Malaga. Vi møtte også masse damer i fine kjoler, som vi fikk ta bilde med.

Etter noen timer satte vi kursen mot butikken for å handle inn masse mat og drikke til norge, og mat til kvelden. Familien var fremdeles ikke helt enige om hva vi skulle, Pizza, Feria og eller grillkveld med Belens familie. Jeg oppdaget at jeg kun hadde spist griselabbsuppe, og gikk nesten i bakken av blodsukkerfall. De neste timene er litt uklare, men jeg husker at de diskuterte veldig hva vi skulle spise. Til slutt ble de enige om grilling.

Jeg må si jeg ikke var helt i form til å reise bort for å spise, men hva valg har man da. Så jeg ble da med.

Vi reise til et stort hus utenfor sentrum, med badebasseng og stort uteområde med langbord. Her satt en hel familie og skravlet og spiste, og vi ble umiddelbart tatt godt imot. Nok en gang ble min norske håndtrykk-hilsen gjort narr av. HER NUSSER VI, skal jeg si deg.

Maten var veldig god, men for en oversulten mage som de tidligere dagene har fått mat hver andre time, men i dag ingenting, hjalp det lite med hjemmelagd Paella. Det var rett og slett ikke mulig. Men det ble litt dansing, litt drikking, og jeg fant meg en britisk ektepar å snakke med. Deilig å endelig få snakke ordentlig engelsk, uten å måtte høre på stotring igjennom hver eneste setning.

Etter noen timer var Edgardo som vanlig klar for å legge seg, lillegutt. Så da dro vi tilbake til leiligheten. Carlos på sin side, skulle på feria en siste gang. Jeg måtte innrømme at jeg gjerne ville tilbake og spise Bunjelos en gang til. Så da gjorde jeg det.

Og så.. Litt fra tiden mellom Bunuelos og avreise.

Det er noe spesielt med å sitte sånn. Kofferten ferdig pakket. En siste colaboks, altfor varm, siden den har stått i gulvet på troperommet mitt i flere timer, og med en liten boks Buñuelos. Servietten hun har lagt under er full av smeltet sjokolade etter at hun ga meg en ekstra skje, siden det var meg. Viften foran meg minner om noe du finner på fotoshoots, og håret blåser lekkert bakover, og jeg ser for meg at jeg er i en cola-reklame. Kjolen har jeg måttet ha av meg, for den blåser som Marilyn ved t-banen og bråker like mye. Det blåser så mye at vinduslampen gynger i taket. Over meg dingler en transformersaktig lego-flyve-dinosaur. Det er to timer til jeg egentlig må opp igjen, men det gjør ingenting. For jeg vil ta vare på dette øyeblikket.

Faan, so much for ironi. Fikk ikke noe ironisk ut av dette øyeblikket, for det var bare så jævli koselig.

Så var det hjemreise. Jeg våknet med et brak kl. 03.00, etter en times søvn. Da var feriaen over, og det var klart for fyrverkeri. Fikk en time til på øyet før det var opp og gjøre seg klar. Gutta var selvfølgelig ikke ferdig pakket, og hvor enn så mange ganger jeg sa ifra at vi må dra snart hvis vi skal få sjekket inn bagasjen, var det ikke snakk om å høre etter. I bilen satt jeg og telte minutter til innsjekkingen stengte. Vi rakk det akkurat. Det vil si, vi hadde satan så flaks.

Gutta hadde da pakket med seg mat nok for fire år, og drikke nok til fem. Jeg hadde fått plass til det jeg hadde kjøpt meg, men Edgardo måtte bl.a. sette igjen 4 liter olivenolje. Jeg hadde vært smart og unngått glassflasker i baggen. Edgardo hadde ikke tenkt like langt. Jeg prøvde å være behjelpelig med å pakke inn flaskene hans i kjolene mine, men da vi kom til Gardermoen merket vi likevel at en av flaskene hadde knust, og kjolene mine var fulle av hvitvin.. takk og lov at det ikke var rødvinen som gikk.

Flyturen hjem ble ellers preget av at en kar om bord ble syk, og trengte legehjelp. Jeg satt mellom to norske karer som hver eneste gang de snakket til meg glemte at jeg var norsk, og prøvde med engelsk. Da vi landet skulle ambulansefolka inn først, hvorpå alle måtte finne fram passene, og gjennom en bonus passkontroll og miniintervju. Vi besto.

Og plutselig var altså miniferien over. For å nevne noen av de tingene jeg vil savne:
Latteren til lille Carlos. Har tatt den opp på film for å kunne spille av når jeg er lei meg.Får visst ikke lastet opp den. 

Belen, herregud for en dame. En minimamma rett og slett, som stiller opp og fikser alt det skal være. Er jeg sulten, er jeg tørst, er jeg heeeelt sikker på at rommet er greit å ligge på??

Juan Carlos, og hans fantastiske norsk. Som egentlig begrenser seg veldig til: «spise, drikke, spise drikke, ikke sove». «Ikke bra». Og favorittene: «faeeen» «Hellevette»

Jeg kommer definitivt til å reise tilbake til Pizarra. Men det blir nok uten en vimsete chilener, og med god planlegging. Kanskje jeg tar med mamma og søstrene? Jeg skal også ha med bilder og fortellinger fra Norge, slik at jeg kan rette opp de historiske faktaene fra Edgardo.

Og neste gang skal jeg definitivt huske å ta med gaver.

 

Til neste ferie (som skremmende nok er om bare en uke, herregud, hva skjer med meg??), vi sees. (kan hende det kommer flere bilder innen den tid, og muligens noen kaker)

Helt vanlig kl. 02.00 på feria. Dansekurs. 


VI fant noen hyggelige feria-damer i malaga


Edgardo og Mojito

Cartojas, den nasjonale drikken. i mini-rosa glass. 

 

 

Ingen kommentarer

Tine

22.08.2014 kl.18:48

- legg meg til som venn så kan jeg lese bloggen din fast - eller er vi venner kanskje?

Skriv en ny kommentar

, Lørenskog

Journalist, flymat-kokke-vikar, kakebaker og hobbymenneske. Har litt for mye å gjøre og alt for lite tid

hits