cincuenta, cincuenta, cincuenta

Søndag var det klart for playa!! Altså, strandliv i Malaga. Vi ble enige om å stå opp tidlig få en lang dag. Problemet var jo at ingen fortalte meg når tidlig var i Spania, men jeg var oppe halv ni, dusjet, vasket litt klær, uten at Belen merket det, så hun ikke skulle kreve å gjøre det selv, og ordnet meg. Etter hvert sto også resten opp, og jeg fikk beskjed om at vi skulle spise frokost ute og dra rett til stranda. Det gikk skremmende fort. En time senere var vi på vei ut døra.

Frokost i dag var jo da like variert som vanlig. Churros. For det hadde jo jeg villet smake, så da passet det visst å starte dagen med det. De mente også jeg skulle drikke kakao til, men holdt meg til kaffe. Vi spiste på en liten plass om morsomt nok het Kiwi, noe også Juan carlos og Belen synes er veldig morsomt, med tanke på den norske butikken Kiwi.

 

Etter frokost dro vi rett til Malaga. Kjørte litt igjennom sentrum, og her så jeg noe av det merkeligste jeg har vært borti på en god stund. Midt i et lyskryss sto det en herremann i bar overkropp og sjonglerte. Underholdning mens man venter der altså. Han fikk med seg litt dineros da det ble grønt, det var nok hele poenget.

Etter å ha kjørt en god stund og forbi flere vakre strender kom vi til den rette. Jeg var litt skeptisk siden det var overskyet, men siden graderstokken viste 26 grader, var det ingen grunn til klaging. Men som bestilt, 20 minutter etter at vi la oss ned på sengene stakk sola fram. Da var det bare å sette i gang grilling av norsk vinterhud (med solfaktor femti, hadde Belen bestemt). Etter noen timer med sol var det klart for mat, og det var på tide, det nærmet seg tre timer siden forrige måltid og jeg begynte å bli urolig.

Vi startet med ferske, grillede sardiner til forrett. Nom nom. Så ble det grilltallerken, som var ekstra stor siden Juan Carlos kjente eieren. Resten av måltidet husker jeg lite av, var mer opptatt av kelneren. Hadde bare den rompa vært desserten. Oi, madre mia. Da det nærmet seg betaling hadde jeg spurt pent flere ganger om å få betale. Juan Carlos er litt som meg, egentlig. Da jeg hadde besøk av Sigrid i sommer, prøvde hun til stadighet å betale når vi skulle ting, som takk for at de fikk bo der. Jeg klarte som oftest å sno meg unna med å si at neste gang skal du få betale. Neste gang hadde hun glemt det, og jeg så mitt snitt til å betale. Slik er også Juan Carlos. Neste gang, torill. Men jeg glemmer ikke, og jeg ba og tagg for å få betale. Det ble litt diskutering av det, fordi gutta mente det var for dyrt der. Vi ble enige om at hvis det ble over 50 euro skulle vi dele. Jeg grabbet til meg regningen, betalte de 54 euroene det kom på, pluss tips, og vinket frenetisk mister perfect ass tilbake, før noen rakk å gjøre noe. Ah, I am at peace again.

Prøvde å ta et bilde av rumpa til den kjekke bartenderen. plutselig kom det ei dame i veien gitt. 

Det ble en liten vandring etter maten, med litt kulturinnslag, i form av en keramikkstatue av ei dame, som oppbevares i en boks under vann, og som en gang i året tas opp og vises frem. Og blir limt litt på, siden den er eldgammel og ofte brekker litt. Ja, og hun er jomfru.

Vi var også en tur ut i vannet, men etter et kvarters tid begynner en gjeng smågutter ved siden av oss i vannet å rope Medusa, Medusa. Edgardo gir beskjed om at vi skal opp, uten noe mer beskjed om hva faan Medusa er. Jeg ser altså for meg en havfruelignende skapning med rastafari-hår som hopper opp av vannet når som helst. Jeg prøver å lukke øynene så mye som mulig, bare for å være sikker. Når jeg endelig kommer til solsengen gir jeg beskjed til Juan Carlos om at Medusa er på fære, og spør hva i svarte det er. Etter litt diskutering kommer svaret. Brennmanet. Crisis averted.

Etter noen timer på playaen merket Belen at jeg begynte å bli rød, til hennes store forskrekkelse. Altså, hun hadde smørt meg GRUNDIG med solfaktor 50. Dette skal ikke være mulig!! Hun uffer seg, og mener at jeg er som en liten baby. Jeg må bare si meg enig. På slutten av strandtiden blir jeg plassert under en parasoll dekket med håndklær. Jeg skal altså ikke bli mer solbrent nei.

Vel hjemme blir det siesta, før vi skulle på Feria igjen. Belen uffet seg litt over hvor solbrent jeg var blitt, og jeg ble smurt inn med sebamed. Etter duppingen spurte Belen om hun skulle fikse håret mitt. Jeg takket ja, fordi jeg så at hun ville veldig. Denne gangen gikk vi ned til foreldrenes leilighet, og plutselig dukket det et nytt rom opp i huset (noe det til stadighet gjør her). For nede lå det en bitteliten frisørsalong. Jeg ble plassert i vaskestolen, ble vasket, og fikk en deilig hodebunnsmassasje. Det skal sies, det er lite som overgår Karines store bryster dinglende i ansiktet mitt, mens hun knar til hodebunnen min kjennes ut som gele, men det var en god nummer to.

Mens Belen stylet og fønet meg, snakket vi litt om priser. Det skremte henne nemlig at prisen var så høy i Norge. For mens du må godt over 500 kr for å få en ordentlig dameklipp i Norge holdt Belen seg til 16 euro. Altså om lag 130 kr. For menn? 60 kr. Men jeg ble også litt bedre kjent med Belen. Hun er også ganske lik meg, egentlig. Hun er en vertinne. Hun gjør alt for at gjestene skal ha det bra. Hver eneste dag sjekker hun om jeg vil ta over sengen hennes, hun stiller opp og fikser mat, drikke, hva det skal være og passer alltid på. Litt sånn prøver jeg også å være. Om jeg kan få spandert noe på noen, eller ordne mat til noen, det gir en god følelse. Noen ganger når folk kommenterer «jeg kan betale selv, altså», får jeg lyst til å riste i dem, og si, bare vær så snill, la meg betale for deg, jeg vil så gjerne. Og merker de samme egenskapene i Belen. Da hun dro på ferie til Norge var det ikke mindre enn åtte herrer som fikk seg en ny sveis helt gratis.

Etter jeg var ferdig sminket og så passe smashing ut, det var klart for feria. I dag betydde det å se på at Carlos koser seg på tivoliet. Det imponerer meg hvor mange små barn som raser rundt på det tivoliet kl 01.00. Vi gikk etter hvert for å spise, jeg kjøpte meg en bakt potet på størrelse med en melon, som var fylt med helt vanlige ting. Altså: Aioli, tomatsaus, gulrøtter, mais, rødbeter, og oliven. Kunne også fått med tunfisk, skinke og krabbe om jeg ønsket det.

Så ble det selvfølgelig mer vin blandet med sitronbrus, sabla godt det der. Men da klokka bikket to bestemte Edgardo at vi skulle hjem. Han var sliten. Selvfølgelig, jeg tror til en viss grad at jeg kunne fått være igjen, men spansken sitter for dårlig, og i tillegg vet jeg at jeg da hadde måttet være igjen til de var ferdige, noe som sikkert hadde vært rundt kl 06.

På vei hjem skrek jeg meg til helt ferske mini-smultringer med sjokolade og melis. Lagd i en bitteliten smultringmaskin av en herlig dame. Og selvfølgelig, når vi kom hjem, skulle mister jeg-er-så-trøtt-vi-må-hjem spille fotball-manager i en time. Oh well.. Prioriteringer.

 

Dette irriterte meg, og jeg kjente at jeg ikke var trøtt overhode. Så når Edgardo gikk og la seg, snek jeg meg stille ut døra. Litt skummelt er det jo å gå ut helt alene i en ukjent by, for å finne igjen de to personene du kjenner. Men denne Feria-gaten er ikke så lang, og starter like ved huset, så jeg startet vandringen, og etter bare noen minutter gikk jeg meg på Juan Carlos og Belen. De var sjokkerte, men kjempeglad for at jeg kom tilbake. Så da ble det mer drikking, skravling, og selvfølgelig litt baksnakkingen av han som lovet meg 24/7 party før vi dro til spania, men la seg tidlig. Møtte også et par som snakket engelsk, jeg fikk fortalt mer om Norge, og Belen fikk selvfølgelig vist frem mine knallrøde skuldre, mens hun ropte energisk cincuenta, cincuenta, cincuenta (som i solfaktor femti). Og barna? De synes det var hysterisk at jeg gikk rundt og sa anos. Ble også på et tidspunkt tatt for å være mora til Carlos. Det var litt søtt.

Når klokken nærmet seg 6 var Carlos klar for senga, og vi gikk hjem. Men ikke før jeg hadde fått meg en ny runde med disse minismultringene. For dama, hu sto der ennå, og startet opp maskinen med en gang jeg kom dit. Carlos ville også ha det, så vi bondet litt mer. Fikk også tatt et bilde med denne søte dama, og forklart hvor deilig jeg synes disse små smultringene med melis og sjokolade var. Og hun  fikk kommentert at jeg var søt til å være norsk. Det gikk overraskende greit å kommunisere, spansken kommer seg, og jeg forstår mye mer nå enn første dagen. Men noen ting er fremdeles vanskelig. Her har du altså «aki» (her), «ai» (der borte) og «asi» (det der, eller så).

Har også merket meg at selv om Edgardo sa han ikke skulle passe på meg mot skumle spanske menn, så gjør han det likevel, uten kanskje å mene det. For bare det at han alltid går sammen med meg, og sitter ved siden av meg, gjør at det virker som han passer på. Og hvis du nå sitter og tenker at det kan jo være at ingen synes jeg er attraktiv: Well, shut up, jeg er optimist her!!! (og dessuten, den ene gangen jeg dro ut, uten Edgardo, men jeg selv at jeg fikk flere blikk. Kan ha vært alkoholen, men igjen: optimist)

Antall ganger jeg har kjeftet opp Edgardo i dag: 4

Antall ganger siden vi kom til Spania: 7

 

Shit, begynner å gå tom..

 
 

Fikk også vite mer om disse nasjonal-kjolene. Der vi har en bunad, har disse damene nye kjoler hvert år, ofte flere i året også. Og en til dagen, og en til natten, selv om jeg synes det ser forferdelig vanskelig ut å bevege seg i det der. 

 

Helt vanlig syn kl 05.30 på Feria. 


Når klokka passerer tre om natta og storebror kommer med sukkerspinn, da våkner jentene til liv igjen. 

GIra Vikinga og sliten Chileno


Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

, Lørenskog

Journalist, flymat-kokke-vikar, kakebaker og hobbymenneske. Har litt for mye å gjøre og alt for lite tid

hits