En ferdigsminket seniorita

Takk og lov var verste del av selve reisen over etter flyplassen. Vi fikk sitte sånn nogenlunde sammen, og alle var fornøyde. Jeg fikk kose meg med broderingen og bloggingen, mens Edgardo og Juan Carlos fikk lest og kost seg.

Morsomt nok, Juan Carlos, som bor sammen med Edgardo i Maura, snakker like godt norsk som jeg snakker spansk. Alt i alt, en god kombo. Det går i banneord der altså. Men vi får lære hverandre, og alt endrer seg vel med litt alkohol.

Når vi kom fram til flyplassen måtte vi snodig nok stå i heis-kø. Vi havnet selvfølgelig i heisen med en eldre dame med heis-skrekk, som klarte å få et lite utløp av panikk i de omtrent 10 sekundene heisturen tok. Når vi kom ut av heisen (som gikk en etasje ned) måtte vi ta en trapp opp. I love it.

Så måtte vi innom taxfree, hvor Edgardo ble forbannet fordi jeg vandret av gårde i spritavdelingen, mens det var i parfymeavdelingen vi skulle være. Etterpå måtte gutta veksle penger. Så de 700 jeg hadde betalt Edgardo på flyplassen for billetten, ble nå gjort om til euro. Tungvintmetoden altså.

Så fant vi familien til Juan Carlos, og satte oss i bilen. En herlig kone som ikke snakket mer enn fire ord engelsk, og det ene var work. Og norsk? Vel, viking kunne hun. Og sitron. Men kommunikasjonen i bilen gikk da greit, kontekst er viktig, og Edgardo fungerer da greit som tolk. I bilen fikk jeg også vite at vi iløpet av kvelden skulle få møte resten av familien til Juan. Og ingen av dem snakker engelsk.

Når vi nærmer oss byen, ser jeg jo at vi er midt i ødemarka. Jeg får en feeling av nevadaørkenen hvor det plutselig midt i fjellheimen dukker opp en by. Og antagelsen om at byen var som Grong (Kløfta) var litt liten, og ble oppskalert til å bli som Namsos. Kan altså føle meg som hjemme.

Her kunne de også fortelle at det skulle være festival i helgen, eller feria! Marked, eller hva du vil kalle det. I trøndelag heter det Martna. Ironisk nok er det martna i Namsos i helgen også, noe jeg har forbannet meg over at jeg går glipp av. Men har blitt beroliget med at det er nesten det samme her, bare mer mat, billigere alkohol, og en drøss med menn på hest. Plutselig var man i Mexico.

Det ble selvfølgelig mat med en gang vi kom hjem, og her har altså familien store planer om at jeg skal trilles ned bakkesiden når vi reiser hjem. (mistenker at de ikke har plass i bilen på tilbaketuren). For her proppes jeg full av tortilla (altså den spanske omeletten med potet), fersk fritert fisk som smaker som tran i spiselig form (faktisk sabla godt), ost, nøtter, brød, en spansk versjon av blodpølse blandet med spekepølse og selvfølgelig frukt nok til en hel barnehage.Lærte meg også at spanjolene tar av seg klokka når de spiser. Så har forberedt meg på det til frokosten, og lagt klokka mi i bollen med de andre. 

Det ble livlige samtaler rundt middagsbordet, og jeg prøvde også å dele litt av min bakgrunn, for at vi skulle bli kjent. Det tok jo litt tid, når jeg først måtte forklare for Edgardo at det var planen.

Fikk også spørsmål om hvorfor jeg hadde farget håret, og beskjed om at Juans kone Belen skulle sminke meg i kveld. Hun så vel at det hadde vært noen hektiske dager før avreise, og tenkte hun skulle gjøre meg vakker igjen. Setter veldig pris på det, og svært spent på resultatet.

Skjønner at de har møtt nordmenn før, for mesteparten av det jeg blir fortalt handler om pris på alkohol, og vi hadde knapt rukket å sette fra oss bagasjen før det kom øl og vin i hendene.

Kommer nok inn i spansken etter hvert. Foreløpig så går det i mucho Calor. Men det er fordi det er det de sier mest her. Det hadde vært tidenes pling-fest. Graderstokken viser 34, og jeg er fornøyd. Men alle andre synes det er for varmt, og mener at jeg også må mene det. Jeg er jo tross alt norsk.

For å forklare kjapt huset vi bor i. I første etasje bor foreldrene til Belen. Det er også her vi spiser. Så, ut på verandaen, opp en snurretrapp og inn en dør, her bor vi. Edgardo har lekerommet, og jeg har soverommet til sønnen Carlos. Sover med Real Madrid-dyne. I tredje etasje ligger et kjøkken, men tror ikke det spises mye her, for i kjøleskapet er det kun øl, sabla mye appelsin og en flaske cola. Men fint er det da.

Etter en dupp var det klart for litt sosialisering, og siden tolken hadde bestemt seg for å sove lenge, måtte jeg lære fort. Det gikk ganske greit. Vi møttes igjennom bilder på google, og juans stotrende norsk. Det var alt i alt veldig koselig. Tenkte jeg skulle prøve meg på å snakke med sønnen Carlos, siden det er lettere å snakke med barn, men han ville bare fortelle meg de setningene han kunne på norsk. Etter hvert kom også rom og cola på bordet. Jeg har altså vært i Spania i seks timer, og fremdeles ikke blitt tilbudt noe annet enn vin, øl og sprit. Og ble frarådet fra å drikke vannet. Jeg prøvde meg da på det engelske ordtaket «don?t drink the water, don?t fuck the natives», etter å ha sjekket at minstemann ikke kunne engelsk. Da var det jo praktisk at Edgardo oversatte den ordrett. Oh well. Birds and bees, you know.

Før vi skulle ut, skulle jeg da sminkes. Veldig koselig det, og veldig høflig. Og siden jeg er en høflig gjest sier jeg aldri nei, jeg satte meg velvillig ned og ble sminket. Forklarte at de tre kvisene på haka, de skyldtes Edgardo, det forsto hun godt. Et godt stykke utti begynner hun å spørre, og klarer ikke å finne ordene på engelsk. Edgardo trår til, og det som jeg til slutt forsto var «vil du ha tykkere eyeliner under øynene» ble oversatt til «vil du ha mer makeup». Ikke alltid greit med mannlig tolk. Så kom spørsmålet om jeg pusset tennene. (det kan ha vært VIL du pusse tennene). Da kom jeg på at jeg hadde glemt tannkost! Men Belen kom til unnsetning, og kom inn med en søt liten hvit beholder. Jeg, men min grove tankegang så en liten dildo. Hun åpnet den, og ut spratt en tannkost i miniformat. Nei, har du sett. Og så kom latteren. Og søte damen trodde da at jeg trodde det var en tampax-tampong. Da fikk jeg prøve å forklare vibrator. Utrolig hva en buzzelyd utgjør.

Og mens jeg sitter og prøver hardt å forstå spansk, får jeg til stadighet kjeft når jeg forstår, fordi ilfølge Edgardo trenger Belen å lære engelsk.. så.. Ja, ikke greit å være fuggel.

Hun insisterte også på å føne det tørre håret mitt og style det før vi gikk ut, og snakket også om hva hun skulle gjøre med det i morgen. Jeg vet ikke HVA, men vet at det IKKE er klipping.
Jeg skjønte etter hvert at all denne behandlingen nok er et resultat av at Juan Carlos har fortalt at jeg ikke fikk ha med meg bagasje, for jeg ble også spurt om jeg trengte deodorant, parfyme og neglelakk.

Så kom vi da oss ut på Feria. Her var det litt som hjemme, jeg gikk sammen med folk som skulle stoppe og slå av en prat med samtlige vi møtte (mamma og stefar i et nøtteskall). Vi spiste og drakk om hverandre, og fikk etter sigende bedt om min første alkoholfrie drikke på turen, idet vi skulle spise blåskjellsuppe som forrett. Den var så god at jeg har problemer med å forklare den. Den smakte noe jeg spiste da jeg var liten, men jeg aner ikke hva. Deilig var det!

Mer om feria skal jeg fortelle senere. Men høydepunktene for kvelden var som følger:

Edgardo ville at Juan Carlos niese skal lære seg engelsk og mente at vi burde snakke sammen. Stakkars trettenåringen ble livredd, og det ble lite snakking. Men fikk lært bort ordet «earring».

Det var ustanselige mengder av folk som skulle klemme og kysse på meg, som oftest uten at jeg fikk noen forklaring på hvem de egentlig var. Men har da klart å plassere en søster, en svoger og en far av Juan Carlos, ja og denne niesen. Og alle disse prøver seg på spansk til meg, men går for den sikre frasen. Mucho Chalor, men må da eskimo-jenta kunne. Og bianco. Eller biancisimo, som betyr den hviteste. Flere ganger har de strøket meg på armen og sagt bianco. Ja, jeg vet det. Jeg er bleik. Og ja, jeg spraytanet meg før jeg dro hjemmefra.Men det har jeg ikke nevnt. Har blitt tilbudt å bruke Carlos sin solkrem med faktor femti til morgendagens strandtur. 

Feria var stort, og vi vandret igjennom gater og så på mye snodig, og spiste og drakk. Her er folk veldig glade i å blande vin og øl med brus. Jeg har da iløpet av første kvelden prøvd rødvin med fanta, rødvin med sprite, hvitvin med sprite og øl med sprite. Snodige greier, men godt godt. 

Vi fant også til slutt tivolidelen av denne Feria-en. Her var det et «vikingskip» som gynget fint. Den ville jeg ta, jeg var jo tross alt Vikinga. Vi tok med oss noen nieser og nevøer fra Juan Carlos slekt, og satte i gang. Men til min store forvirring skulle vi ikke sitte i skipet, som jeg hadde trodd. Neida, vi skulle STÅ i et lite bur, som var festet på hver side av skipet. Takk for den.

Og den ene jenta ser på meg, og spør om jeg er redd, mens vi står i køen, og jeg har innsett hva jeg har begitt meg ut på. Neida, sier jeg, peker opp på Vikingos-skiltet og slår meg på brystet. Helvette heller, måtte liksom prøve å imponere. Kom meg levende gjennom karusellen, men skalv helt ned i lilletåa etterpå, og har mest sannsynlig blåmerker på begge armene etter å ha tviholdt i buret, mens en tolv år gammel jente slenger seg fra sprinklene og lander på rompa mi, gang etter gang.

En heller ubehagelig opplevelse. 

Da klokka passerte to var jeg og Edgardo utmattet og klar for å gå hjem. Juan Carlos var ikke enig, og plasserte en mojito foran meg, og ba meg røre. Juan Carlos forstår nemlig ikke Hjem. Han forstår drikke mer. Klokka var jo INGENTING ennå!! Jeg rørte, og drakk. Det skjedde tydeligvis en misforståelse, for et kvarter etterpå virket han svært sjokkert over at jeg var godt nedi glasset. Han kjøpte en til seg selv, og ba denne gangen sønnen Carlos (som til tross for at klokka nærmet seg halv tre, var helt med) røre i glasset. Og Carlos. Den gutten. Hvis han IKKE blir bartender når han blir stor, er jeg sjokkert. For ikke bare rører åtteåringen farens mojito kl 02.30, men han blander også rom og cola til foreldrene før vi skal ut.

 

Nå er det sengetid, etter en lang diskusjon med Belen om at det går bra å sove i sengen til Carlos selv om det er varmt. 

Hun har opptil flere ganger bedt meg om å flytte meg til deres soverom, ev til stua, under ACen. Her jobbes det hardt for å få sove der man skal. Så nå skal det spares energi før jeg må opp og spise igjen. 



Blåskjellsuppe i kopp. Vi er ikke helt enige om hvilken skjelltype det er, men vi kaller det blåskjell. 

En ensom vann-automat midt i gaten. 

Grillede kyllingspyd. veldig godt, og interessant å se på. 





Folksomt på Feria










Ingen kommentarer

mamma

17.08.2014 kl.05:42

Festlig innlegg. Fortsett å kose dere:)

Skriv en ny kommentar

, Lørenskog

Journalist, flymat-kokke-vikar, kakebaker og hobbymenneske. Har litt for mye å gjøre og alt for lite tid

hits