Jenta som ELSKER Å REISE!! ja...

Så var det klart for ferie igjen, og jeg tar noen dager pause fra kake-bloggingen.

I dagens Dagbladet forteller min tidligere medelev Lisa-Mari Junge om arbeidsnarkomaner. I selvtesten fikk jeg 7 av 7. Jeg fikk så panikk at jeg ikke turte å lese spalten «slik tar du grep» i frykt for at jeg skulle begynne å gjøre akkurat det.

Men så er jeg altså på ferie. Eller.

For å starte på starten, som er vanlig høflighet.

For tre uker siden fikk jeg en melding fra en god kollega som hadde en ekstra billett til Malaga, og lurte på om jeg ville være med. Kjæresten måtte jobbe, og han ville nødig kansellere billetten. Jeg takket høflig nei, fordi jeg måtte jobbe på RB den helgen. Da jeg kom på jobb på tirsdag fikk jeg vite at det ikke var behov for meg likevel i helgen. Småskuffet arbeidsnarkoman som jeg er gikk jeg runden i lokalet for å dobbeltsjekke. Etterpå sendte jeg melding til kollegaen, Edgardo, og uttrykte min skuffelse, fordi jeg kunne ha fått en billig malaga-billett. Utover dagen, med diskusjoner og feiltolkninger på facebook, kom han endelig fram til at billetten fremdeles var ledig. (det blir litt fram og tilbake når norsken begrenser seg, og han NEKTER å gå over til engelsk) Jeg heiv meg på, etter å ha selvfølgelig flyttet frem kakebestillinger, slik at jeg skulle få maks med jobbing før jeg dro.

Med to dager til avreise var det svært hektisk for en angspreget perfeksjonist som helst planlegger ferien tre måneder i forveien, med kart, lister og en ferdig koffert uken før. Jeg er vant til store innkjøp, planlegging, ut og inn av koffert, og gjerne flere planleggingsdager i kjent barnehagestil. Men jeg tenkte jeg skulle prøve.

Første dag gikk med til å glede seg. Hallo, en helg i Malaga, det sier man ikke nei til. Og kun betale for egen mat, drikke og endring av navn på billetten. Herlig. Joda, jeg trenger nok dette. Mest av alt fordi at den nye skiftplanen min på gardermoen gir meg fire dager fri, etterfulgt av en dag på jobb, så to nye fridager. Det er et rent helvete for en arbeidsnarkoman, og det å holde seg opptatt hjelper. Men på torsdag startet problemene sakte å synke innover meg og gleden ble byttet ut med panikk. For å gi noen eksempler.

Telefonen ringer mens jeg står på jobb, Edgardo driver å booker om navnet på billetten, og informerer.  

«Ok. Så. Jeg vil vite. Når vil du sove?»
«Når? Jeg foretrekker å sove om natten, men jeg legger meg når jeg er trøtt jeg».

«nei nei. Ok. HVOR vil du sove?»

«Tja. Helst en seng. Men en sofa eller gulvet går også greit. Jeg kan ta med sovepose altså». (vi skulle altså sove hjemme hos Edgardos venninne.

«Nei nei, du skal sove i seng. Men vil du sove alene eller sammen med noen?»

«sammen med noen?»

«Ja, du får sove med hvem du vil».

«Nei takk, alene går fint.»

«Sove på gulvet, du liksom».

«Altså, jeg er fra trøndelag. Jeg kan sove i skogen om så».

«Nei, det er ikke skog på Malaga». Good to know.  

Fikk for så vidt ikke hvem jeg ville heller, for da jeg foreslo at jeg kunne sove med denne venninnen fikk jeg nei. Oh well.

« Men du må huske å passe deg for spanske menn. De er farlige»

«Men. Kan ikke du passe på meg da? Er ikke det gentelman-like»

«Åh, nei, jeg må passe på meg selv, du må passe på deg».

«Kan vi ikke passe på hverandre da?»

«Åh nei, jeg må passe på meg». Well, so much for that.

Idet vi booker om billetten starter problem nr 2. For da jeg forklarer til min gode venn at vi må komme tidligere enn en time før flyet går, for å sjekke inn, nevner han at han ikke har bestilt bagasje til reisen. Nei, vi skal jo tross alt bare være fem dager.

«Men. Edgardo, jeg trenger produktene mine. Jeg er en jente, jeg har behov for litt hudpleie og slikt».

«Produkter? Nei, du kan kjøpe på apotek i spania, det går fint. De har butikker i Malaga også».
«Ja, men jeg har spesielle merker, det er ikke helt vanlige ting her».

«Men er det medisiner, eller hva er det du skal ha med. Vi skal bare være fem dager. Du trenger ikke mye. Ikke mye klær heller, det er varmt vet du.»

« Ja, men jeg vil gjerne ha med meg hudpleien min. Har du aldri vært på ferie med damer før?»

Slenger også med en kommentar om at jeg forstår godt hvorfor dama hans blir hjemme.

«Nei, jeg har ikke vært på ferie med NORSKE damer før». Nei, du sier ikke det.

Etter å ha oppdaget at Norwegian mener man skal bestemme seg for bagasje senest 25 timer før avgang, og det nå er 15 timer igjen, startet kampen mot kiloene.

For all del. En langhelg i en storby uten bagasje skal jeg klare. Men fem dager på solkysten, uten noen hudprodukter, uten noen allergisjampo og uten flere par sko?

« Men du trenger ikke mye klær. Det er varmt, vet du.»

«Men sko, trenger jeg noe spesielt»?
«Nei, vi skal ikke på disco, bare ta noe komfortabelt».

«Ok, men har du adressen til dit vi skal bo da? Slik at jeg kan sjekke området».

«Nei, det vet jeg ikke. Men det er en liten by utenfor Malaga».

På kartet merker jeg at dette er en by på størrelse med Grong (for dere søringer: Kløfta). Bikini-beholdningen i kofferten endrer seg fra 5 til 2.

Jeg bruker så resten av kvelden på å gjøre ferdig kakene som skal leveres, lete i to timer etter passet vi har rotet bort, panikk over det, gråte litt i frustrasjon, og så legge meg. Fikk tak i allergisjampoen i passe størrelse, og måtte ta noen tøffe valg på badet. It hurt.

Men får en ny kjærlighet for mannen jeg etterlater hjemme, når han også sier «Herregud, han kan jo ikke ha vært på ferie med damer før. Nei, skjønner at dama hans ikke ville være med». Love you, you get me. <3

Morgenen etter slår jeg panisk opp øynene, og tror jeg har sovnet av, før jeg ser at klokken skal ringe om ti minutter. 5 timer søvn ja. Opp og stå, vaske kjøkken og pakke ferdig. Kl 08.00 ringer min gode venn Edgardo igjen.
«Buenos Dias amiga!».

«Jada?.»

«Hehe. Nei. Buenos Dias betyr god morgen».

«JEG VET DET, DET ER INGEN GOD MORGEN!»

«Ok. Så. Pakking. Du trenger ikke ta med jakke og bukse, fordi det er veldig varmt i Malaga, du vet».

«Ja, jeg vet det, jeg har ikke tatt med jakke, det går fint.»

«Jeg vil bare hjelpe, vet du.»

«Ja, jeg skjønner det, men jeg vet hvordan jeg pakker, selv uten bagasje»

Blir enige om å møtes på flyplassen.

På dette tidspunktet har familiens glede over at jeg tar meg en liten ferie gått over i frustrasjon. Espen vet ikke lenger om han er glad for at jeg drar, eller urolig for at jeg skal få hjerteinfarkt før jeg kommer så langt. Mamma, som først var positiv, er nå blitt litt urolig. Det samme gjelder storesøster, som fikk hjertebank av å høre den forferdelige historien om null bagasje. Mormor på sin side er blitt skremt av at jeg reiser på ferie bare 14 dager før vår planlagte tur til Kreta, og vil ikke svare når jeg ringer for å roe henne ned.

På flyplassen tar jeg en velfortjent pause på starbucks, sammen med John Carew. Eller. Han skulle hjem, og jeg skulle ut, han var ikke pratsom, og vi kjøpte ikke det samme. Men det hjalp litt.

SÅ startet ventingen på Edgardo og Juan Carlos. Vi ble enige på telefon om at jeg ikke skulle sjekke inn før de kom, for Juan Carlos hadde ikke bestilt sammen med Edgardo, og vi ville sitte sammen. Når de endelig kommer 4 minutter før innsjekkingen stenger, har de allerede sjekket inn, og finner mer. Men.. De sjekket ikke inn meg? På dette tidspunktet begynner planen om å ta det rolig, være spontant og happy å slå sprekker, og det kommer den ene trønderske glosen etter den andre. Heldig for Juan Carlos som snakker særdeles dårlig norsk, og Edgardo er mer opptatt av at han ikke skjønner NOE.

Morsomt nok, når vi kommer på flyet viser det seg at vi sitter jo ikke sammen, fordi gutta skjønte ikke at det gikk an å endre plasseringen når man sjekket inn. For det trodde de kostet penger.
Men takket være et halvfullt fly fikk vi da sitte sånn nogenlunde sammen.

Satser på at det verste er over nå. Flyet er i lufta, vi har wifi, Edgardo og Juan Carlos har gjort seg ferdig med den verste banningen og jeg slapper av.

Har forståvidt bestemt meg for å ta en egen pling-konk i Malaga og ta en shot hver gang Edgardo sier «Ok. Torill!». Ev når han sier «Hva mener du?».

Bilder kommer etter hvert. Untill then. Kos dere hjemme i Norge. Jeg savner allerede kjøkkenet, men det hjalp litt å se Gate Gourmet bilen og de kjekke sjåførene laste inn mat til oss. Pakket av enten Aslak eller hun lille som er altfor ny til at jeg skal huske navnet hennes. Edgardo har pakket Taxfree til oss. Så all in all.. I am alive.

 

 

Vi ble tatt vare på av GG


 Elg-fløte

Spania fra lufta


 Torill fra lufta... I'm here for you, husk det!!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

, Lørenskog

Journalist, flymat-kokke-vikar, kakebaker og hobbymenneske. Har litt for mye å gjøre og alt for lite tid

hits