Plutselig ble det så viktig

Noen ganger er ting viktigere enn kaker. Og i dag er en slik dag. 

 

Det var den sesongen vi dro til Anfield for første gang. Det året det var vanskeligere å finne en kamp vi tapte enn en vi vant. Det var den sesongen vi lå på toppen av tabellen til jul, og samboeren insisterte på at «dette må vi ta bilde av, for det varer ikke lenge». Det året vi sa Arsenal skulle vinne, og at denne gangen hadde vi mulighet til å suse inn til Champions League. Det året seiersrekken startet i Januar, og bare fortsatte og fortsatte. Det var denne sesongen.

Det var vært vanskelig å drømme. Fordi vi ikke er vant til det. Som regel innser vi det i tidlig november, at det også i år bli en kamp om den hellige fjerdeplassen. Og at i april begynner den forsiktig å slippe.

Selv om vi hver eneste helg har sagt Make us dream, har jeg ikke turt akkurat det. For det er nesten absurd. At denne gangen skal det gå. Jeg har vært Liverpool-supporter i knappe ni år. Jeg er en ung supporter. Før det hadde jeg levd i en Rosenborg-boble, der seier hvert år var den vanlige delen av høsten. Det var slik det var. Skolen startet, bursdager ble feiret, løvet skiftet farge og Rosenborg vant seriegull. Med Liverpool var det noe helt annet. Jeg begynte å følge med det året vi vant mot AC Milan. Og året etter satt jeg i en studenthybel med min gode venninne og strigråt, fordi Liverpool vant cupen. Hun hadde aldri sett denne siden av meg før, og det hadde ikke jeg heller. Jeg har stått i dusjen og grått fordi Manchester vant Champions League, jeg har vært stemmeløs etter straffekonker. Jeg har blitt en supporter, sakte men sikkert. Vi har hatt fast duk, flagg på bordet, spesielle lysestaker, svigermor som MÅ sende tekstmelding før kampstart, bestemor må ringe,og hårstrekk var forbudt. Denne sesongen har duken vært beige, kun med unntak av i jula. De små affektene har ligget under bordet. Nå er det bare bildet av Anfield over tv-en og lerretet med Gerrard ved siden av som viser en lidenskap for scouserne. Og flagget ute på verandaen. 

Tidligere har jeg brukt de første minuttene av kampen til å sose rundt i leiligheten, lage meg litt mat, kanskje vaske litt, det skjer jo aldri noe da. Men nå? 10,5 % av målene til Liverpool har kommet de første 6 minuttene. Jeg kan ikke gjøre annet enn å løpe til sofaen når dommeren blåser i fløyta. Det går ikke.

For to år siden så vi Aguiero vinne serien i siste minutt, jeg skrek, jeg hoppet, jeg var stemmeløs resten av kvelden. Bare fordi det var så utrolig. Det var så fantastisk, og det var fotball på sitt beste. Nå sitter vi i samme sete. Nesten. Vi kan slå topplagene. Liverpool kan være et topplag igjen, ikke bare et fjerdeplass-lag. Rodgers har gjort noe fantastisk med de røde. Han har gitt de en selvtillit vi knapt har kunnet drømme om før. Selv om Benitez gjorde fantastiske ting, og fikk meg til å gråte, er Rodgers min nye mann. Vår nye mann.

Jeg har ikke turt å drømme. Fordi det er så fjernt. Og når Gerrard kommer hver eneste uke og sier at de ikke ennå har gullet, at de tenker bare på hver kamp, så har jeg også gjort det. Jeg har stolt på kapteinen. Og selv om vi begge i heimen hoppet opp og ned på gulvet når dommeren blåste i fløyta, og vi hadde slått City, prøvde jeg å ikke drømme. Til vi får høre hva Gerrard sier til sine spillere, midt på banen.

Joda, de skal reise til Norwich, gjøre det samme. Men. Når han sier det; «This does not fucking slip». Med å, «fåcking», som bare briter kan. Denne setningen sitter i meg. Hver eneste gang jeg snakker om Liverpool nå, så hører jeg den i hodet, this does not fucking slip.. Og jeg drømmer. Jeg tenker at, jo, kanskje kan vi drømme nå. Kanskje er vi der?

Så er det helg igjen. Ny kamp. Ny redsel. Og ny glede. Det er like skummelt hver gang. Selv når guttene scorer allerede før vi passerer ti minutter. Denne gangen ser jeg ikke ferdig kampen. Jeg jobber. Jeg står inne i et dønn stille Lørenskog Hus. Bare et fåtall mennesker sitter rundt meg. Jeg stirrer på mobilen, ser klokka tikke, og venter. 88.89. 90. Ingen melding. Godt tegn. Så er kampen over. Helt plutselig. Helt stille. Innkapslet glede. Jeg får det ikke ut før jeg sitter i bilen på motorveien og hyler av glede. Før jeg kommer hjem, og hopper opp og ned på stuegulvet. Stakkars tottenhamsupporteren under oss. Tre kamper igjen. Tre nervepirrende uker igjen. To kamper hjemme i stua, og en i bilen. Jeg gruer meg. Jeg gleder meg. Jeg tør ikke håpe.

Har vi lov til å drømme nå? Jeg klarer ikke helt slippe meg løs. Men jeg sier det til meg selv, hver eneste gang. This does not fucking slip..

 

 





Ingen kommentarer

nelly nya

20.04.2014 kl.18:36

Så fin blogg du har! Håper du koser deg i påsken! Ta gjerne en titt innom min blogg hadde satt så stor pris på det;)

Skriv en ny kommentar

, Lørenskog

Journalist, flymat-kokke-vikar, kakebaker og hobbymenneske. Har litt for mye å gjøre og alt for lite tid

hits