Til toppen av Norge. Helt opp

 

14 juli 2010. Jeg kom meg til juvasshytta. Jeg skulle til galdhøpiggen, men etter et par km måtte jeg bare gi opp. Kneet mitt hadde tatt ferie.

Turen ned var noe av det tyngste jeg hadde gjort, og jeg lovet meg selv at neste år. Neste år skulle jeg være sterk nok til å komme opp. Sterk nok i hele kroppen.

 

Etter mye om og men og diskutering med Sigrid og Karine, mine to turkamerater, ble 6 august dagen vi skulle prøve igjen. Sigrid var med i fjor, Karine var ny av året.

Jeg tror aldri jeg har vært så nervøs for en fjelltur før. Redd for at noe skulle skje. Redd for å måtte snu igjen. Og selv om mine turkamerater lovet gull og grønne skoger, i enden av tregrensen, klarte jeg ikke å tenke positivt. Det eneste positive jeg kunne tenke var at hvis jeg måtte snu, kunne i alle fall de fortsette uten meg, nå som de var to.

Vi kjørte opp til Gudbrandsdalen kvelden i forveien og lå på en liten rasteplass ved Lom. I et telt uten stenger, og med engangsgrill med det ordentlig koselig. Takket være Sigrids villmarksgener fikk vi opp teltet uten stenger, med hjelp av noen trær. Det var en herlig kveld.





Morgenen etterpå kjørte vi opp til Juvasshytta. Da vi sist var oppe var vi 10 personer som skulle gå. Denne gangen var saken en helt annen. Da vi endelig etter mye om og menn hadde kommet oss bort til møtestedet, og gjort oss klare, tror jeg vi var mellom 150-200 som skulle gå. Det hjalp faktisk litt, selv om jeg lider av sosial angst, og kjente det krible nedover ryggmargen. For jeg visste at jeg ikke var alene.

Jentene med øredobber på fjelltur, ja. Det er helt riktig.



Da vi satte i gang med å gå var vi ganske tidlig ute. Det gjorde at vi fikk mange bak oss. Det hjalp også på selvtilliten, og jeg vandret i vei uten å tenke. Først da vi passerte stedet vi snudde i fjor kjente jeg det prikket over kroppen, og jeg kjente pulsen senke seg. Jeg var i gang.

Det tok ikke så lang tid før vi nådde styggebreen, og så utover et grått og merkelig landskap. Her var det et kvarters rast. Og mens vi satt her, og lot pulsen senke seg, og le over hvor langt vi hadde kommet, klarnet den tynne tåken, og vi kunne se opp til toppen. Mens vi satt der travet en annen gruppe over isen, og oppover fjellet..





Turen over isen gikk skremmende bra. Det var som en tur i skogen, rett fram, i et rolig tempo, festet til resten av gruppen i et tau. Og selv om vi passerte to sprekker vi måtte hoppe over, var vi aldri i spesielt stor fare.

Det var på andre siden av breen at den vanskelige delen av turen startet. 900 meter opp en bratt steinrøys, på 200 høydemeter. Sier seg selv at det blir ganske tungt, og det ble det. Det er til dags dato de lengste 900 meter jeg har gått.







Turen opp var tung, og de gangene jeg testet pulsen, var jeg godt oppunder 90 % av makspuls. Jeg slet meg opp meter for meter, og alt jeg kunne se foran meg var den rosa sekken til Karine, der hun sto litt over meg, og ventet, eller gikk, litt om hverandre. Men jeg skulle opp.

Mot slutten begynte jeg å telle skrittene mine, fast bestemt på å gå hundre skritt mellom hver pause. Dette var tungt. Utifra bildene sier det seg ganske selv. Men ca 13.40, etter å ha gått i om lag tre timer, nådde jeg toppen av Norge. Med en forferdelig dyr colaboks, og en kvikklunsj (som aldri har smakt bedre noen gang), feiret vi vår seier.









Idet jeg ringte mamma kom tårene farende. Et års trening var forbi og jeg hadde klart det jeg ville.

Selvfølgelig kan man si at mange tusen er her hvert år, bla bla, lett tur. Men for meg, var dette en utrolig stor seier.

 



 Nedturen kan jeg ikke si det samme om, men det skal jeg skrive om senere.

 

4 kommentarer

Jeg har også hvert på toppen av norge helt herlig!! :-)

Kamilla Haaland

11.08.2011 kl.21:38

Fine bilder! Jeg har også lyst til å dra dit!

juneveronicaaa

11.08.2011 kl.22:03

fine bilder :)

celinLFK

11.08.2011 kl.22:39

Fin blogg!

Skriv en ny kommentar

, Lørenskog

Journalist, flymat-kokke-vikar, kakebaker og hobbymenneske. Har litt for mye å gjøre og alt for lite tid

hits