Til toppen av Norge. Helt opp

14 juli 2010. Jeg kom meg til juvasshytta. Jeg skulle til galdhpiggen, men etter et par km mtte jeg bare gi opp. Kneet mitt hadde tatt ferie.

Turen ned var noe av det tyngste jeg hadde gjort, og jeg lovet meg selv at neste r. Neste r skulle jeg vre sterk nok til komme opp. Sterk nok i hele kroppen.

Etter mye om og men og diskutering med Sigrid og Karine, mine to turkamerater, ble 6 august dagen vi skulle prve igjen. Sigrid var med i fjor, Karine var ny av ret.

Jeg tror aldri jeg har vrt s nervs for en fjelltur fr. Redd for at noe skulle skje. Redd for mtte snu igjen. Og selv om mine turkamerater lovet gull og grnne skoger, i enden av tregrensen, klarte jeg ikke tenke positivt. Det eneste positive jeg kunne tenke var at hvis jeg mtte snu, kunne i alle fall de fortsette uten meg, n som de var to.

Vi kjrte opp til Gudbrandsdalen kvelden i forveien og l p en liten rasteplass ved Lom. I et telt uten stenger, og med engangsgrill med det ordentlig koselig. Takket vre Sigrids villmarksgener fikk vi opp teltet uten stenger, med hjelp av noen trr. Det var en herlig kveld.





Morgenen etterp kjrte vi opp til Juvasshytta. Da vi sist var oppe var vi 10 personer som skulle g. Denne gangen var saken en helt annen. Da vi endelig etter mye om og menn hadde kommet oss bort til mtestedet, og gjort oss klare, tror jeg vi var mellom 150-200 som skulle g. Det hjalp faktisk litt, selv om jeg lider av sosial angst, og kjente det krible nedover ryggmargen. For jeg visste at jeg ikke var alene.

Jentene med redobber p fjelltur, ja. Det er helt riktig.



Da vi satte i gang med g var vi ganske tidlig ute. Det gjorde at vi fikk mange bak oss. Det hjalp ogs p selvtilliten, og jeg vandret i vei uten tenke. Frst da vi passerte stedet vi snudde i fjor kjente jeg det prikket over kroppen, og jeg kjente pulsen senke seg. Jeg var i gang.

Det tok ikke s lang tid fr vi ndde styggebreen, og s utover et grtt og merkelig landskap. Her var det et kvarters rast. Og mens vi satt her, og lot pulsen senke seg, og le over hvor langt vi hadde kommet, klarnet den tynne tken, og vi kunne se opp til toppen. Mens vi satt der travet en annen gruppe over isen, og oppover fjellet..





Turen over isen gikk skremmende bra. Det var som en tur i skogen, rett fram, i et rolig tempo, festet til resten av gruppen i et tau. Og selv om vi passerte to sprekker vi mtte hoppe over, var vi aldri i spesielt stor fare.

Det var p andre siden av breen at den vanskelige delen av turen startet. 900 meter opp en bratt steinrys, p 200 hydemeter. Sier seg selv at det blir ganske tungt, og det ble det. Det er til dags dato de lengste 900 meter jeg har gtt.







Turen opp var tung, og de gangene jeg testet pulsen, var jeg godt oppunder 90 % av makspuls. Jeg slet meg opp meter for meter, og alt jeg kunne se foran meg var den rosa sekken til Karine, der hun sto litt over meg, og ventet, eller gikk, litt om hverandre. Men jeg skulle opp.

Mot slutten begynte jeg telle skrittene mine, fast bestemt p g hundre skritt mellom hver pause. Dette var tungt. Utifra bildene sier det seg ganske selv. Men ca 13.40, etter ha gtt i om lag tre timer, ndde jeg toppen av Norge. Med en forferdelig dyr colaboks, og en kvikklunsj (som aldri har smakt bedre noen gang), feiret vi vr seier.









Idet jeg ringte mamma kom trene farende. Et rs trening var forbi og jeg hadde klart det jeg ville.

Selvflgelig kan man si at mange tusen er her hvert r, bla bla, lett tur. Men for meg, vardette en utrolig stor seier.





Nedturen kan jeg ikke si det samme om, men det skal jeg skrive om senere.

4 kommentarer

Jeg har ogs hvert p toppen av norge helt herlig!! :-)

Kamilla Haaland

11.08.2011 kl.21:38

Fine bilder! Jeg har ogs lyst til dra dit!

juneveronicaaa

11.08.2011 kl.22:03

fine bilder :)

celinLFK

11.08.2011 kl.22:39

Fin blogg!

Skriv en ny kommentar

, Lrenskog

Journalist, flymat-kokke-vikar, kakebaker og hobbymenneske. Har litt for mye gjre og alt for lite tid

hits