Robil

tiden går så fort. skulle informert om dette for lenge siden, men plutselig gikk tiden fra meg.

i de neste to månedene skal jeg drive med feltarbeid til bachelorgraden min i Brasil. Så nå sitter jeg i en leilighet i Rio de Janeiro.

Feltarbeidet skal i utgangspunktet handle om fattige og indianere. Men det blir litt matstudier også, spesielt kakekultur.

Men dette blir ikke her. Det blir HER: www.robilinrio.blogspot.com.

Og for dere kakefantaster, hvis dere allerede ikke er følgere, bør dere virkelig følge disse:

http://www.bakerella.com (fantastisk dame, gleder meg til å prøve butterfly cupcakes når jeg kommer hjem)
http://www.cakejournal.com
http://detsoteliv.blogg.no/ Her er det mye snaksens
http://kakedesign.blogspot.com/ Alltid herlige kaker
http://leneskage-design.blogspot.com/ Fantastisk kakedesigner
http://leneskaker.blogspot.com/ Min evige inspirasjon
http://www.passionforbaking.com Hvor hadde vi vært uten manuela?
http://www.sweets2share.com/ Utrolig spennende dame, og masse gode tips

Det ble mange kakebestillinger på en gang uka før valentine. I tillegg har jeg fast rutine med å ha med noe snacks på skolen hver fredag. da er det bra vi begynner litt seinere, så jeg har tid om morgenen.

Fotballkake var til en klassekamerat som skulle i bursdag, og cupcakesene ble til oss andre. Men de sto jaggu i stil.

Er faktisk litt fornøyd med mitt første Logo-forsøk, selv om det kanskje ser mer ut som en blomst enn en kanon...

denne kaken var en velkommen-hjem gave til ei dame som tilbringte noen uker i Tranzania.

Sjokoladekake med bringebær og ganache. Tanzania er markert i gull.

Figurene på sidener tegnet på frihånd og delvise stenciler i sort icing.

Nok en pakke kake.. disse er veldig populære, og lett å lage.

Har også en bestilling til  å en slik denne uken.

Hvert år har en gjeng jenter heste-fest.

I år feiret de med en hestekake

Jeg skritter inn døra. I tre dager har jeg hatt svette hender, hjertebank og hoppet opp og ned som et bursdagsbarn. De siste tre timene har jeg planlagt alt jeg skal si, alt jeg vet du vil høre, om hvordan alt jeg gjør nå, og skal gjøre fremover passer inn i dine planer. hvordan jeg er perfekt for dette. Jeg er spesiell.

Du ber  meg sette meg, og fortelle om meg selv.

Kan vi ikke ta et ærlig intervju denne gangen?

Der jeg forteller at jeg er livredd, nevrotisk, har aldri hatt troen på meg selv, og knapt nok tør å heve stemmen i en diskusjon.

Du spør hvorfor jeg søkte.

Jeg forteller at en gang i tiden sa noen at jeg kunne bli det jeg ville. Jeg vet du ikke vil ha meg, aner ikke hvorfor jeg er her, men en gang i tiden trodde jeg at jeg kunne bli noe. Jeg sier jeg har en familiearv å ta vare på, og at inne i disse glassveggene ligger mine drømmer. Jeg bare har ingen sjans til å nå dem.At noen mente det var lurt å alltid søke..

Du ber meg fortelle hva jeg kan.

Jeg kan kle på meg selv, jeg kan bake en liten kake til deg, og kanskje en større om du  fyller år, jeg kan snakke to språk, og kommer ikke til å lære meg flere. Jeg leter i hodet etter hva du vil høre, og det du ønsker jeg skal si, men jeg klarer ikke lese deg. De som kjenner meg sier jeg kan skrive, de som ikke kjenner meg rynker på nesen, ler litt, og legger ordene mine fra seg.

Jeg kan lage problemer ut av ingenting og jeg klarer å bli stresset av at noen er fem minutter for sent, fordi jeg tror de har glemt meg, eller driter i meg, og tør ikke fortelle meg det.jeg har telefonskrekk, og gruer meg for alt jeg  skal gjøre som krever noe fra meg, fordi jeg er livredd for å mislykkes.

Du spør om jeg har egne ideer

Jeg har flere. Jeg vet jeg har flere. Men jeg kommer aldri til å ha mot til å fortelle deg dem, fordi jeg er livredd for at du skal le av meg, så jeg tier, kommer kanskje med noen stikkord en gang i ny og ne. men jeg vil aldri gi deg noe storslått.At kanskje en dag i framtiden vil jeg forsiktig hviske deg en hemmelighet.

Du stiller spørmål jeg ikke forstår.

jeg sier jeg ikke kan svare, men spør heller om du vil høre meg rote meg vekk i mine egne ord, mens jeg patetisk prøver å forstå hva du mente med spørmålet. Du nikker mens jeg stotrer meg igjennom ord jeg ikke selv forstår.

Du spør om planene mine

jeg forteller at jeg planlegger alt jeg gjør, men at planene mine aldri går som de skal. at jeg aldri tør å drømme om å komme noe sted.

jeg spør deg hvorfor du vil ha meg hit.

du viser meg de to setningene jeg har skrevet som du liker. og forteller hvordan du likte navnet mitt, og ville se om jeg faktisk hette det.

Du sier vi er ferdige. at du har fått  det du trenger.

vi reiser oss, og du  sier at du vil sende mail om tre uker og si at det ikke ble meg denne gangen.

Jeg smiler, og går ut.

I tre dager skal jeg tenke på alt jeg glemte å si, måten jeg ikke fikk deg til å le, og alt jeg skulle ha gjort. og i tre uker skal jeg gå her, og håpe at du ikke var så ærlig likevel. og at du skal ringe og si at du vil ha meg med til drømmeland.

Marta breen mener jeg har blitt min bestemor og helt glemt hva det vil si å være en  karierrekvinne. Og dette fordi hun ikke liker cupcakes?

Det er gruppearbeid på journalistutdanningen hver fredag for tiden. Som en av klassens bakeentusiaster betyr det at det nesten forventes at jeg kommer med noe snaskens. I morges betydde det at siden timen ble utsatt en halvtime rakk jeg å mekke sammen mini-cupcakes. (også fordi samboern ikke er så fornøyd med bakingen, og da må det gjøres mens katten sover).Tydelig er dette et tegn på at jeg virkelig er gammeldags. På møtet når bakverket blir konsumert påpeker læreren i gruppa at Marta Breen så på sånne som meg som anti-feministiske og at kakeblogger var ondskapen selv.

Dette får meg til å tenne litt, og etter å ha funnet fram Breens kronikk og hissig bladd meg gjennom kjenner jeg det koke i melisfingrene.

Breen mener at dagens kakeblogger,interiørblogger og generelt feel-good blogger har gått tilbake til femtitallets mentalitet der kvinnen er en hjemmeværende husmor og ansiktet utad er viktig. En vakker rosa fasade, og ingenting inni. Litt som hun  mener cupcakes er.

Men er det virkelig slik at vi som tilfeldigvis liker å bake skal bli satt i bås som antifeminister og gammeldagse husmødre bare fordi Breen har smakt en cupcake hun ikke liker?

Siden jeg snart er ferdig utdannet journalist faller jeg  visst etter Breens argument rett inn i denne gruppen. Jeg skal bli frilanser, bake og invitere venninner hjem på besøk. Jeg skal scrappe om mitt fantastiske liv og gå rundt i store tunikaer med tekoppen i hånda. Jeg skal nyte livet, og ikke la meg stresse.

Cupcakes er et fenomen. Det er en av de mange tusen tingene vi lar oss inspirere av fra USA. Og sånn er nå en gang det. Breen mener at cupcakes er blitt et fenomen for øyet, og som egentlig ikke er ment for å spises. Det er nok et tegn på at hun kun har prøv en tørr og kjedelig cupcakes fra en eller annen deli DeLuca butikk, fordi hun føler hun må. For meg handler cupcakes om å blande smaker. blande opplevelser, og samtidig mikse 20 år gamle kjærlighet for muffins, med gleden av å pynte på ting. 

Men jeg blir imponert over hvordan Breen klarer å mene at cupcakes tar oss bort fra "sex og singelliv mentaliteten" som Underbaraclara en gang sa, når det var nettopp her vi fikk cupcakes fra. Aldri har cupcakes blomstret opp like mye som da Magnolia Bakery fikk vise frem kunstene til Carrie og co. Cupcakes er sex og singelliv.

Hun nevner også dette som et av problemene. Rollemodellene. Der hennes generasjon så opp til Tess og Ally McBeal er visst denne trenden endret seg, mener Breen. Jeg tilhører hakket over, men likevel den generasjonen. Jeg er ikke en av de som hviner når Carrie dukker opp på skjermen i designersko og klær (ok, den aviskjolen er fantastisk da), men heller setter meg med dataen i fanget og ser gamle episoder av Ally.

Hovedpoenget til Breen virker å være at denne mentaliteten der cupcakes, kaker, interiør og kosetid råder setter oss tilbake til femtitallet. Ja, jeg har kanskje tenkt det noen gang, at det at jeg står opp tidlig for å bake cupcakes gjør meg til en husmor, men jeg føler ikke at dette gjør meg til min egen bestemor. Eller enda verre, oldemor?

Jeg kommer fra en familie med lange hobby-tradisjoner. Det har alltid vært noe spesielt med å sette seg sammen med mor eller bestemor for å strikke, sy, eller  bare lage noe. Julegaver blir lagd hvert år og det er alltid like spennende. Nå fører jeg denne tradisjonen videre.

Men jeg mener ikke dette gjør meg gammeldags. Snart er jeg ferdig som stundent og jeg gjør meg klar til å kicke av i arbeidslivet. Jeg har ikke tenkt å bli en kosemose journalist med beina i sofaen mens jeg skriver god-saker om hvordan man lager en bord-dekorasjon  eller man lager den beste festmaten.

Her må man skille mellom fritid og jobb. Jeg mener det kan fint kombineres, kosingen med å stå på kjøkkenet og  bake, og det å være karrierekvinne. Kanskje gjør det meg spesiell at jeg ser på det som noe viktig å ta med cupcakes eller andre småkaker på jobb og skole, for å løse litt på stemningen i en ellers travel hverdag. Men men.

Jeg foreslår at Breen tar seg en tur opp på HIO, gjerne på en fredag, da det garantert finnes en journaliststudent med en stor boks i veska, og smaker cupcakes med fylde, både inni og utenpå, så kan hun få se at også karrierekvinner kan bake.

Jula ble veldig bloggfri, men tenkte at jeg måtte legge ut de kakene jeg fikk lagd i julestria og romjula.

Mamma hadde bursdag like etter jul, og hun måtte jo få en kake. i år ville hun ha "en helt enkel og grei kake". Men måtte jo justere alderen litt

Ingen jul uten Jamie Oliver Sjokoladeterte

Testet ut wiltons glittergele. spennende

Håper på like mange morsome kaker i år som i fjor

Denne har blitt en favoritt, ikke bare i familien, men blandt journaliststudentene ved HIOA. jeg har med meg denne på skolen iallefall to-tre dager i uken, og jeg begynner å kjenne igjen lyden av de som elsker denne.

Den er i tillegg sukkerfri. Det er en lavkarbo-oppskrift, men jeg kaller den bare sukkerfri, grunnet hysteriet som har gjort alt som heter lavkarbo kjempefarlig, og tilnærmet dynket i fett. Det eneste som er med denne, er at den er sukkerfri. Og bruker du 70-80 % sjokolade sparer du endel kalorier der. (sjokoladen er altså ikke heeelt sukkerfri)

og det beste... SUPERLETT å lage.

De blir litt dyre første gangen. men jeg lover. du lager så mange at det har ingenting å si. etterhvert blir det billigere.

Du trenger:

50 gr cocosa (kjøpes på helsekost-forretninger. koster omlag 200,-)
1 dl sukrinmelis (Helsekost her også, ikke fullt så dyrt) (du kan også bruke vanlig sukker.)
1 dl kokosmelk (jeg bruker gjerne litt mer også. Det viktige her er å bruke kun det harde av kokosmelken, og ikke den tynne væsken i bunn. da blir den mye bedre)
1 dl fløte
200 gr kokosmasse

 (litt smak om du vil. appelsinskall og litt juice er kjempegodt)

200 gr kokesjokolade (gjerne 70%)
2 ss cocosa

Start med å smelt cocosa, jeg bruker mikro, sparer tid og kasserolle. Ha i sukrin, kokosmelk og fløte. 

pisk lett sammen

tilsett så kokosmassen. På dette stadiet kan du også ha i litt appelsinskall og saft.

La massen stå en times tid i kjøleskapet.

Så legger du massen en cm tykk i en langpanne eller på et bredd med bakepapir. Du kan også prøve å forme dem som pølser, eller kuler, men jeg foretrekker denne formen.

Frys i en time.

Så er det sjokoladetid. Smelt sjokolade med cocosa i mikro eller vannbad. Enten dypp biter i sjokoladen eller legg et lag over massen, og skjær i biter etterpå.

Jeg lar bountyen ligge i kjøleskap. Jeg tar ut fem-ti hver dag og tar med meg ut. Tro meg, denne blir en hit.

Jeg vet ikke hva du ser

hva du

tenker

mellom ordene

du aldri sier

snur deg

Jeg smiler

Nei, ikke idag

Prøver å være sterk

Prøver å

synge

nynne på

Something for the pain

Superman Tonight

Glemme stillhetene mellom ringene

glemme

bare være

Lar deg stå i hennes

skygge

bak geniene

jeg kommer etter

en dag

en natt

Jeg har andre

jeg ser

andre ord

ikke dine

ikke

mine

En klem

Jeg klarer meg